Månedens lokalhistoriske verk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

I forbindelse med Bokåret 2019, setter Lokalhistoriewiki søkelys på den rike norske lokalhistoriske litteraturen. Gjennom «Månedens lokalhistoriske verk» framhever vi bygde-, by- og regionalhistorier som har blitt stående for ettertiden som særlig nyskapende. Vi fokuserer også på forfatterne bak verket og generelle utviklingstrekk i norsk lokalhistorie.


Januar

I forbindelse med Bokåret 2019, setter Lokalhistoriewiki søkelys på den rike norske lokalhistoriske litteraturen. Gjennom «Månedens lokalhistoriske verk» framhever vi bygde-, by- og regionalhistorier som har blitt stående for ettertiden som særlig nyskapende. Vi fokuserer også på forfatterne bak verket og generelle utviklingstrekk i norsk lokalhistorie.

Vi starter året med en kikk på Hamarkrøniken. 22. juli 1553 var en rekke personer samlet i Bispegården for å se gjennom biskop Mogens Lauritssons brev og bøker. Lensherre Christiern Munck ledet dette arbeidet. Han samlet en del odelsbønder og borgere, som sammen skulle nedtegne det viktigste om byen. Resultatet ble et av våre første lokalhistoriske verk. Vi finner forklaringer på hva forskjellige bygninger som i dag ligger i ruiner ble brukt til, opplysninger om mennesker i middelalderbyen, en beskrivelse av byvåpenet, fortellinger om underlige jærtegn og til og med en sjøorm i Mjøsa.

Les mer om Hamarkrøniken.

Februar

I samband med Bokåret 2019, set Lokalhistoriewiki søkjelys på den rike norske lokalhistoriske litteraturen. Gjennom «Månadens lokalhistoriske verk» framhevar vi bygde-, by- og regionalhistorier som har blitt ståande for ettertida som særleg nyskapande. Vi fokuserer også på forfattarane bak verket og generelle utviklingstrekk i norsk lokalhistorie.

I opplysningstida på 1700-talet kom ei rekkje «topografisk-økonomiske beskrivelser» over bygder og distrikt, skrivne av embetsmenn. Det var i all hovudsak samtidsanalysar, men dei blir likevel rekna som forløparar til den «moderne» lokalhistoriske litteraturen som oppstod tidleg på 1900-talet. «Moderniteten» innebar mellom anna skjerpa krav til vitskapleg kjeldebruk, fagleg grunngjeving for kva som var relevante tema osv.

Kva så med det mellomliggjande 1800-talet? Nasjonalromantikken hadde utløyst ei sterk interesse også for lokal fortid og lokale tradisjonar, og det vart til dømes utgjeve fleire samlingar av folkeminne frå ymse kantar av landet. Det vart også utgjeve bygdehistorier, ofte skrivne av sokneprestar. Desse bøkene bar preg av vere «historiene om prestene og bygda omkring dem» (Jørn Sandnes). Men det er også døme på utgjevingar med emne og vinklingar som peikar fram mot moderne bygdeboksjangrar. Denne månaden trekkjer vi fram to slike, Beskrivelse over Brønøe Hovedsogn (1848) av John A. Nordhuus, og Momenter til Beskrivelse over Eker. Fra gamle Dage og indtil Nu. (1887) skrive «af en Bonde» (Nils Paulsen). Med ein viss rett kan desse sjåast som prototypar av høvesvis gardshistorie- og den emnedelte bygdeboksjangeren.

Mars

I forbindelse med Bokåret 2019, setter Lokalhistoriewiki søkelys på den rike norske lokalhistoriske litteraturen. Gjennom «Månedens lokalhistoriske verk» framhever vi bygde-, by- og regionalhistorier som har blitt stående for ettertiden som særlig nyskapende. Vi fokuserer også på forfatterne bak verket og generelle utviklingstrekk i norsk lokalhistorie.

Hurum herred: en historisk-topografisk beskrivelse, er et bokverk skrevet av Oscar Albert Johnsen. Boka utkom på Alb. Cammermeyers forlag i Kristiania i 1903. Innenfor den lokalhistoriske bevegelsen i Norge er Johnsens verk ofte omtalt som den første «moderne bygdeboka». Lars Reinton, som var en av de mest innflytelsesrike aktørene i norsk lokalhistorie i det 20. århundre, har sagt at Johnsens bok om Hurum ikke var en «bygdebeskrivelse i gamal meining, det var ei bygde-historie».

Med det mente Reinton at boka var basert på arkivstudier, primærkilder og bruk av historisk-vitenskapelig metode. Ifølge Reinton skilte Johnsens Hurum-historie seg også fra den tidligere «bygdebeskrivelse-tradisjonen» ved at forfatteren la størst og mest systematisk vekt på økonomisk historie, næringslivshistorie og jordeiendomsforhold. Den eldre tradisjonen hadde hatt en tendens til å dyrke det tilhengerne av en mer vitenskapelig basert bygdehistorie med litt forakt kalte «kulturhistorisk stof», det vil si fortellinger om prester, kirkelige forhold og folkeminne. Et fellestrekk ved den eldre tradisjonen var at «bygda utafor prestegarden» knapt var synlig, og at «bygdefolket holdes på avstand», sier Jørn Sandnes i en spissformulering. Med sitt brede overblikk, særlig vendt mot materielle forhold, og sitt vitenskapelige grep på kildematerialet, representerte Hurum-historien noe helt nytt.

Les mer om boka.

April

I samband med Bokåret 2019 set Lokalhistoriewiki søkjelys på den rike norske lokalhistoriske litteraturen. Gjennom «Månadens lokalhistoriske verk» framhevar vi bygde-, by- og regionalhistorier som har blitt ståande for ettertida som særleg nyskapande. Vi fokuserer også på forfattarane bak verket og generelle utviklingstrekk i norsk lokalhistorie.

Denne gongen tek vi for oss tre ulike verk, alle med regionshistoriske siktemål: Jacob Aalands bygdebøker frå Nordfjord, Ivar Kleivens frå Gudbrandsdalen og Lorens Bergs bøker frå ei rad Vestfold-bygder. Utgjevingstidsrommet spenner frå 1905 til 1943.

Dei tre forfattarane var framståande pionerar innan fagfeltet, og verka deira vart mønstergjevande for moderne bygdebøker i lang tid frametter. Alle tre var meir eller mindre skolerte amatørar, med tett samvirke med og rettleiing frå akademiske fagmiljø ved Universitetet, i arkivinstitusjonar og museum. Aaland og Berg hadde lærarskuleeksamen, medan Kleiven må reknast som ein meir utprega autodidakt.

Trass tilhøyrsla i ulike delar av landet, hadde dei tre forfattarane mykje sams i bakgrunn, interesser og haldningar. Dei kom frå etter måten små kår i kvar sine bygdesamfunn. Alle tre var nasjonalt oppglødde og politisk engasjerte for Venstre. Dei var alle opptekne av frilynt ungdomslagsarbeid. Spørsmålet om målform takla dei litt ulikt. Aalands nordfjordbøker er skrivne på eit dialekttilpassa nynorsk, Kleiven skreiv på rein dialekt, og Lorens Berg skreiv sine bøker på meir eller mindre normert riksmål basert på rettskrivingsreformen 1907.

Les meir om Jacob Aalands Nordfjord-historie, Ivar Kleivens Gamal bondekultur i Gudbrandsdalen og Lorens Bergs Vestfold-bøker

Mai

I samband med Bokåret 2019 set Lokalhistoriewiki søkjelys på den rike norske lokalhistoriske litteraturen. Gjennom «Månadens lokalhistoriske verk» framhevar vi bygde-, by- og regionalhistorier som har blitt ståande for ettertida som særleg nyskapande. Vi fokuserer også på forfattarane bak verket og generelle utviklingstrekk i norsk lokalhistorie.

Mai månad er vigd to bygdebokverk, det eine for romeriksbygda Eidsvoll, det andre for Hol i Hallingdal. Dei fyrste banda av desse omfangsrike verka kom ut om lag samstundes, Lars Reintons allmennsoge for Hol 1938-43 og Andreas Holmsens Eidsvoll bygds historie 1936-41. Både Reintons og Holmsens bøker blir i faglitteraturen haldne fram som epokegjerande innan sjangeren. Dei innleidde eit langvarig fagleg hegemoni for den kronologisk disponerte bygdeboka, til skilnad frå den emnedelte, som tek føre seg sektor for sektor på tvers av den historiske periodeinndelinga. Både Reinton og Holmsen var faghistorikarar. Parallelt med bygdebokarbeidet var båe engasjerte i det store forskingsprosjektet Gards- og grannesamfunn i Noreg. Båe to stod i mange tiår særs sentralt i den lokalhistoriske verksemda i Noreg, knytta til Landslaget for bygde- og byhistorie og til Norsk lokalhistorisk institutt.

Trass likskapane skil dei to bygdebokverka seg markant frå kvarandre i innhald og tone. Noko ligg i den vitskaplege orienteringa. Reinton framheva at han skreiv kulturhistorie, med sterk vekt på folkelivsgransking og folkeminnevitskap. Holmsen hadde ei meir samfunnsvitskapleg tilnærming til lokalhistoria. I si melding av Eidsvoll-historia kallar Reinton kollegaens arbeid for «ein økonomisk-sosiologisk studie», og han meiner å kunne konstatere at Holmsen «skriv meir for historikarane enn for bygdefolket». Vi meir enn anar to rivaliserande syn på mål og meining med lokalhistorisk arbeid.

Les meir om Folk og fortid i Hol og Eidsvoll bygds historie.

Juni

Kristianias historie er et byhistorisk bokverk i fem bind som ble utgitt i anledning 300-årsjubileet for etableringen av den nye byen Kristiania i 1624; den gamle byen Oslo ble ødelagt av brann tidligere samme år. Verkets hovedforfatter var professor og historiker Edvard Bull. Verket utkom i årene mellom 1922 og 1936 og består av til sammen fem bind som dekker perioden fra den eldste tid til 1924. Bokverket om Kristiania markerte på flere plan et brudd med den eldre byhistoria. For det første representerte selve omfanget noe nytt; den tidligere byhistoriske litteraturen besto i vesentlig grad av ettbinds-verk. For det andre var verket fullfinansiert av Kristiania kommune; de eldre byhistoriene var i stor grad privatfinansiert eller hadde et mindre offentlig tilskudd. For det tredje var verket tuftet på en ny arbeidsmodell, der et historiefaglig forprosjekt lå til grunn for arbeidet, og der profesjonelle forskere og skribenter gjennomførte prosjektet i samsvar med en kronologisk disposisjon. Historiografen Andreas Ropeid har beskrevet Kristianiaverket som den første moderne byhistoria. Og slik sett representerer det en byhistorisk parallell til Hurum herred av Oscar Albert Johnsen. Bokverket om Kristiania fikk stor betydning for utviklingen av sjangeren byhistorie.

Les mer om boka.

Juli

Trondheim bys historie med undertittelen «Fra Søgaden til Strandgaden» er tredje bind av det store verket om Trondheims historie redigert av professor Johan Schreiner. Bindet er skrevet av professor Knut Mykland. Boka var det første bindet som ble utgitt av fire bind som utkom i kommisjon hos F. Bruns Bokhandels Forlag mellom 1955 og 1958, og som til sammen omfattet tidsrommet fra ca. år 1000 til 1914; i 1973 utkom også et supplementsbind som dekker tida fra 1914 til 1964.

Knut Mykland var ung stipendiat ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, da han skrev boka og et fellestrekk ved verkets fire forfattere – Grethe Authén Blom (f. 1922), Bjørn Sogner (f.1930), Rolf Danielsen (f.1922) og Knut Mykland (f. 1920) – var at de alle var relativt unge og utdannet etter annen verdenskrig. De tilhørte den generasjonen av norske historikere som Knut Kjeldstadli har kalt «etterkrigsempiristene». Som en reaksjon mot ideologiseringen av historia, som hadde kjennetegnet krigstida, markerte denne historikergenerasjonen seg ved å legge avgjørende vekt på å etablere historiske fakta og formidle fortida gjennom tekster som la vekt på empiriske data og nærhet til kildene. Knut Myklands bind av trondheimshistoria svarer likevel ikke helt til denne karakteristikken. Riktignok var framstillingen kildenær, ja – for kildenær, mente enkelte anmeldere. Men for øvrig var ikke teksten preget av et empiristisk hovedgrep, men snarere et syntetiserende grep – en overordnet teoretisk tanke – som Mykland gjennomførte med stor konsekvens i bokteksten. Dette grepet skilte Mykland fra hans generasjonsfeller. Og i enda sterkere grad skilte Mykland seg fra sine samtidige i kraft av de tydelige litterære formene som han bevisst anvendte i framstillingen av stedet Trondheim, og som historikeren Erling Sandmo har sammenlignet med Alexander Kiellands skrivekunst.

August

Totenvika ligger ved Mjøsa. Her ser vi plassen Fjørsingstadstranda, med Stangelandet på den andre sida.
Foto: Sigurd Røisli (1948).

Totens bygdebok IV : Totenvika – Folk og liv i hus, gard og grend kom ut i 1984, med hedmarkingen Svein-Erik Ødegaard (1948-) som forfatter. Boka handler om mennesker og bosteder i bygdelaget Totenvika, som er den sørøstligste delen av Østre Toten kommune. Totenvika ligger ned mot Mjøsa og utgjør den om lag 14 kilometer lange strekningen mellom tettstedet Skreia og fylkesgrensa mot Akershus. Mens de første tre binda av Totens bygdebok var emnedelte oppslagsverk, er bind IV den første boka som ordner stoffet rundt innbyggernes nærområde, grendelaget.

Siden tidlig på 1970-tallet hadde det pågått en diskusjon om den tradisjonelle gards- og slektshistorie, som Andreas Holmsen hadde utvikla grunnlaget for på 1940-tallet. NLIs leder, Rolf Fladby var blant dem som nå tok til orde for en ny type «småsamfunnshistorie», som skulle avløse den tradisjonelle gardshistoria. I 1976 skreiv Steinar Imsen en artikkel i Heimen, der han lanserte begrepet «bosetningsenhets-historie». Ståle Dyrvik fulgte opp med å kritisere lokalhistorien for å ha «stivna i ein sjanger», særlig gards- og slektshistorien, som var for «masseproduksjon å rekna, ein set berre inn nye namn og tal her og der».

Den unge bestyreren John Aage Gjestrum (1953-2001) ved Toten museum var blant de sterkeste kritikerne av de gards- og slektshistoriske bygdebøkene. Han var spesielt kritisk til de verka som la størst vekt på de store gardene og familiene der. Er aktuelt eksempel fra Gjestrums nærområde var Boka om Land V (1981), med geneaologen C.S. Schilbred som forfatter.

September

Vardø: Grensepost og fiskevær er et lokalhistorisk verk skrevet av historiker Randi Rønning Balsvik. Verket omhandler tida 1850-1950 og ble utgitt til Vardøs 200-årsjubileum i 1989. Totalt sett er de to binda på 506 sider.

Bokverket dekker tida fra da Vardø begynte å vokse på slutten av 1800-tallet. Et oppsving i fiskeriene og dermed også pomorhandelen førte til tilflytting og byvekst. Denne perioden i Vardøs varte fram til andre verdenskrig, og bokverkets sluttpunkt er satt til gjenreisinga etter krigen.

Vardø: Grensepost og fiskevær er den første helhetlige framstillinga av Vardøs historie, og regnes som banebrytende fordi det var den første norske byhistoria som virkelig omsatte arbeidet som ble gjort med kvinnehistorie på 1980-tallet til lokalhistorisk praksis.

Les mer...

Oktober

Vardø: Grensepost og fiskevær er et lokalhistorisk verk skrevet av historiker Randi Rønning Balsvik. Verket omhandler tida 1850-1950 og ble utgitt til Vardøs 200-årsjubileum i 1989. Totalt sett er de to binda på 506 sider.

Bokverket dekker tida fra da Vardø begynte å vokse på slutten av 1800-tallet. Et oppsving i fiskeriene og dermed også pomorhandelen førte til tilflytting og byvekst. Denne perioden i Vardøs varte fram til andre verdenskrig, og bokverkets sluttpunkt er satt til gjenreisinga etter krigen.

Vardø: Grensepost og fiskevær er den første helhetlige framstillinga av Vardøs historie, og regnes som banebrytende fordi det var den første norske byhistoria som virkelig omsatte arbeidet som ble gjort med kvinnehistorie på 1980-tallet til lokalhistorisk praksis.

Les mer...

November

Mal:Månedens verk 2019-11

Desember

Mal:Månedens verk 2019-12