Sophie Otterbech (1845–1925)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Portrett av Sophie Otterbech, faksimile fra Nylænde 1917

Sophie Alvilde Flohberg Otterbech (født 27. oktober 1845 i Saltdalen, død 28. februar 1925 i Oslo) var prestedatter, kontorist, kvinnesaksforkjemper og skribent. Hun forble ugift hele sitt liv, og hadde ingen barn.

Hun bestyrte sammen med de øvrige kvinnene i familien prestegården så lenge faren var i tjeneste som prest. Trass i at hun var over 40 år før hun begynte som kontorist i Kristiania, ble hun byens første kvinnelige kontorsjef og arbeidet der over 30 år. Hun engasjerte seg i kvinnesaken, og var blant landets første kvinnelige lekdommere. Hun skrev sammen med søsteren Agnes en parodi på en novelle av Bjørnstjerne Bjørnson som fikk en ganske stor utbredelse, trass i at den var skrevet anonymt og ikke ble trykket før 50 år etter.

Barndom og oppvekst

Lødingen prestegård var hennes hjem store deler av barndommen. Dette bildet er fra 1880-årene, noen tiår etter hennes tid her.
Foto: Axel Lindahl

Hun var datter av Anne Kathrine og Anders Otterbech. Faren var sokneprest i Saltdal da hun ble født. Hun ble hjemmedøpt av faren 30. oktober 1845, og dåpen ble stadfestet i kirken først 22. mars 1846. I kirkeboken er fornavn skrevet som Sophie Alvilde Flohberg.[1] Hun vokste opp med to søsken, Agnes (f. 1843) og Ragnvald (f. 1847). Broren Ingvald (f.1840) døde før hun ble født.

Da hun var tre år gammel flyttet familien til Lødingen prestegård, faren hadde blitt sokneprest i Lødingen prestegjeld. Hun hadde mesteparten av sin barndom i Lødingen, familien flyttet videre til Hurdal prestegård sommeren 1859. Oppveksten i Nordland virker å ha satt spor hos henne, Kaja Geelmuyden trekker fra at hun gjerne fortalte historier derfra: «Som hun kunde fortælle der nordfra, hvor hun var oppvokset.»[2]

Hun ble konfirmert i Hurdal kirke 3. august 1862, hun er den første som er innført under overskriften «piger» og står med karakteren «Udmærket godt».[3]

Voksen prestedatter

Hurdal prestegård i 1855, like før Sophie Otterbech og familien flyttet dit. Tegning av M. Storm

Hun vokste opp i en prestefamilie, med alt det innebærer. Geelmuyden nevner dette som en av grunnene til at hun senere skulle vise gode lederegenskaper. «Hun var fra et prestehjem, hvor hun tidlig var blit vant til at ta sig av og stelle godt med alleslags mennesker».[2] Sophie Otterbech fortsatte imidlertid, i likhet med den eldre søsteren Agnes, å være del av husstanden i prestegården også i voksen alder. De bodde begge på Hurdal prestegård så lenge faren var i tjeneste, og flyttet så sammen med foreldrene inn til Kristiania.

Prestegården var et sted med mye aktivitet. Anders Otterbech drev ved siden av prestegjerningen skole for unge gutter «og bragte dem godt i vei, særlig i sprog.»[4] I 1875 var det 5 gutter, i alderen 12 til 16 år, som bodde på prestegården som «Prestens dicipel».[5] De var forsørget av foreldrene, men hadde formodentlig rom og matstell i prestegården. Det var Anne Kathrine Otterbech som bestyrte prestegården.[4] Olav Tveter skrev i 1958 at «Under dette kvinnfolkstyret gikk det tilbake med gårdsdrifta», og viser til at flere åkre ble «lagt ut til hamn» (omgjort fra dyrket mark til beitemark).[6] Det får stå for Tveters regning, uansett var prestegårdsdrift mer enn vanlig gårdsdrift - det var mye aktivitet i de forskjellige husene på gården. Anne Kathrine hadde god hjelp til dette, i tillegg til døtrene var det i 1865 to av hennes ugifte søstre, Margrethe og Martha, som bodde på prestegården og hjalp til med husholdningen. Videre var det tre unge tjenestepiker.[7] Slik var det også i 1875. Margrethe var død, men Martha var nå titulert husjomfru og om Sophie og søsteren Agnes står det at de hjelper foreldrene med husholdningen. Det er også to stuepiker og en kokkepike.[5]

Alle tre søskene er registrert på prestegården i 1875, broren Ragnvald som stud. phil. Men Sophie og Ragnvald er også registrert på gården Kraby vestre i Østre Toten prestegjeld, i husholdningen til enken Paulana Nilsdtr (f. 1834). Deres familiestilling er her «fremmed», han er benevnt student og hun frøken.[8] Det synes ikke være dokumentert hvorfor de oppholdt seg her.

Kontorist i Kristiania

Christiania magistrat holdt til i Møllergata 9 da Sophie Otterbech begynte å arbeide der.

Faren tok avskjed i 1877, moren døde i 1882. Ved folketellingen i 1885 bor hun sammen med faren, søsteren og morens søster Martha i Kristiania, i Ruseløkkveien 59. Mens søsteren bare er oppført som «datter» står Sophie som «datter arb», formodentlig at hun er i lønnet arbeid.[9]

Hun begynte å arbeide ved magistratkontoret i Kristiania i januar 1887, men hadde før det «været med at starte Adresseboken for Kristiania».[10] Hun ble omtalt som «kommunens første kvindelige fuldmægtig», [11] Geelmuden skriver at hun «blev paa grund and sine kund- og egenskaper straks chef på sit kontor, hvad dengang sjelden kvinder var.»[10]

Kaja Geelmuyden skrev i 1917 en utførlig karakteristikk av Sophie Otterbechs yrkesliv i hovedstaden, under overskriften «En veteran». Den ble publisert i tidsskriftet Nylænde. Her bruker hun karakteristikker som «stillfærdig, paalidelig og tilforlatelig», trekker frem at hun var selvstendig og fant opp fornyelser og forbedringer, og vektlegger særlig hennes gode lederegenskaper. Arbeidsfeltet var kommunal statistikk, noe som man vel kan være enig med Geelmuyden at «for den uinviede saa saa ubegripelig kjedsommelig ut». Men hun trekker fram Otterbechs gode humør, skøyeraktige smil og humoristiske blikk, og konkluderer «aldrig tror jeg det hersket noget som lignet kjedsomhet der hvor hun præsiderte».[12]

Da Kristiania innførte folkeregister i 1906 førte det til en kommunal omorganisering, kontoret Sophie Otterbech hadde ledet ble del av en større struktur og hun gikk fra å være selvstendig sjef til en mer underordnet stilling. Men i følge Geelmuyden greidde hun «det sisste likesaa godt som det første»[2].

Hun var godt over 40 år gammel da hun begynte å arbeide for kommunen. På et tidspunkt før 1914 fikk hun pensjon. I februar 1914 søkte hun tilleggspensjon[13], og ble av bystyret innvilget 81 kr årlig til «Fhv. kontorist Sophie Otterbech».[14] Det innebar likevel ikke at hun sluttet å arbeide. I 1917 sto en notis om at hun hadde arbeidet i kommunen i 30 år, her bemerkes også at hun i disse årene bare hadde vært borte fra kontoret tre dager.[11] Geelmuyden skriver om dette:

Nu (1917) er hun forlængst faldt for alle aldersgrænser, er med hæder gaet av paa pension – og begyndt arbeidet igjen med det samme! Hun er tilsynelatende uunnværlig.[2]

Hun var fortsatt i arbeid der i 1920, 75 år gammel. I Folketellingen 1920 er hun oppført med «Fhv. Fuldmæktig i Kra.komm. Statistiske kontor, pensionist (arb fremdeles ved samme sted)».[15]

Kvinnesak

Sophie Otterbech var blant forslagsstillerne da Kvindestemmerettsforeningen stilte egen liste ved kommunevalget i Kristiania i 1901.

I 1901 ble hun valgt som suppleant til styret i Kvindestemmeretsforeningen.[16] Foreningen var da trass i splittelse noen år tidligere på høyden av sitt medlemstall. I styret satt ellers kvinner som Anna Rogstad, Anne Holsen og Anna Mossevig. Hun var en av forslagsstillerne da foreningen stilte liste ved kommunevalget i Kristiania i 1901, men sto ikke selv på listen.[17]

I den nye straffeloven som ble vedtatt i 1905 ble det åpnet for at også kvinner kunne utpekes til lekdommere. Representantskapet i Kristiania vedtok i desember 1905 at også kvinner skulle være blant dem som ved loddtrekning ble utpekt til Lagrettemænd(!). Det ble vedtatt mot 25 stemmer, det fantes fortsatt de som bare ville ha menn. Sophie Otterbech var blant de første 90 som ble oppnevnt. Blant de øvrige finnes blant andre Aagot Hielm, Clara Holst, Marie Kjølseth og Gina Krog. [18] Det er ikke kjent om Sophie Otterbech ble trukket ut.

Sophie Otterbech var en av bidragsyterne da Fredrikke Mørch og Marie Høgh ga ut det store bokverket Norske Kvinder i 1914. Hun skrev kapitlet «Kvindelig haandverksdrift». Hennes framstilling preges både av hennes profesjonelle fortrolighet med statistikk og av satirisk humor.

Sæterjenten

Sophie og søsteren Agnes skrev i 1868, «en sommerdag oppe på Hurdalens prestegård»[19], en parodi på Bjørnstjerne Bjørnsons novelle Fiskerjenten som de kalte Sæterjenten. Den ble ikke trykket, men sirkulerte i avskrift. Håkon Løken skriver om den: «Den gjorde stor lykke dengang [1868], og det er også den beste Bjørnson-parodi jeg kjenner. Den er ikke alene orginal og morsom, men også særlig verdifull fordi den gir et treffende uttrykk for den tids innvendinger mot stilen og sprogtonen ja delvis også innholdet i Bjørnsons dikting».[19]

Der fiskerjenten Petras livskall viser seg å være teateret, er seterjenten Karinas kall å lære å lage gammelost. Noen utdrag:

Midt paa Sætervolden stod en Jente og stirrede med dybe Øine ind i Fjøset; men Tanken var ikke der; det saa ud som legte den langt, langt bagom. Jenten var myg og fin som en Skindfæld; der Iaa en Solby i det lyse Haaret; Panden Iaa som en Sky over det daglyse Ansigt; og om Munden var der et stærkt Drag. Det var Karina Sæterjente.

...

Hun havde nylig været derover, hun kom ind i en Sæter. Paa en Hylde Iaa tre Gammeloster, sligt havde Karina aldrig seet før. Hun fik ikke sine Øine fra dem, der de Iaa. Snehvide vare de med en frodig Skog af blød, lysegrøn, duftende Mug.

«Kan Mennesker have gjort det?» spurte hun, og da det blev sagt ja, sagde Karina: «Det vil jeg lære» Hun drømte mer end hun tænkte. De hvide Skyer var Gammelost, Græsset var Mug.[20]

Peter Christen Asbjørnsen hadde hatt med en avskrift til Løkens foreldre på Inderøya, og «der ble den ofte lest høit under stor munterhet».[19] Løken beskrev en slik kveld, hvor blant annet amtmann Carsten Smith og den senere statsminister Ole Richter hadde vært blant farens gjester, i boken Landsens liv fra 1911.[21] Her gjengir han deler av novellen, men lar romanskillesen Anne Kathrine beskrive forfatteren som «to præstedøtre, som vil være anonyme».[22] Etter at dette ble publisert klarte Løken å spore opp Agnes og søsteren. «De blev nu meget overrasket over at denne gamle «Sæterjenten» ennu var ilive, – selv hadde de bare noen bruddstykker av den. De gav gjerne sit samtykke til å la min avskrift trykke».[19] Løken publiserte den i tidsskriften Edda i 1918, 50 år etter at Fiskerjenten hadde blitt utgitt, med innledning og en lengre kommentar om hvordan den illustrerer hvordan Bjørnsons forfatterskap ble forstått i 1868 og 1918. Parodien ble godt mottatt, og Aftenposten skrev blant annet:

Og det viser sig, at de to unge damer — som dengang skrev i strengeste anonymitet — har havt et forbløffende tag paa at efterligne Biørnsons stil i denne parodi, som heder "Sæterjenten" og direkte er bygget over Bjørnsons fortælling "Fiskerjenten" . Parodien illustrerer meget anskuelig de indvendinger, man i datiden havde mod Bjørnsons sprogtone og stil.[23]

Francis Bull henviste til denne i essayet «Sangen i Bjørnsons diktning», hvor han trekker fram at Bjørnsons dikt «Det første Mødes Sødme» her karikerende blir forkortet til Det første Mødes Sødme/ I Solens sidste Rødme/ Det er som Horn i Uren![24]

Familie og siste år

Colletts gate 8 (nå Benneches gate 3B-E) var hennes siste adresse, hun og hennes søsken flyttet hit en gang før 1910
Foto: Jan-Tore Egge (2019).

Hun og søsteren Agnes bodde sammen med foreldrene så lenge de levde. I 1891 er adressen Pilestredet, og selv om hun da arbeidet i kommunen står hun bare oppført som «Datter. ug.»[25] Faren døde i 1892, i 1900 bor hun sammen med broren og søsteren i Hallings gate 3. Hun er nå oppført med yrke, «Fuldmægtig ved Komm. statistiske Kontor». Broren er folkeskolelærer og søsteren «Styrer Huset».[26] Bortsett fra at de har flyttet til Colletts gate 8, og at hun omtales som kontorist heller enn fullmektig, er situasjonen den samme i 1910.[27] Colletts gate 8 forble hennes adresse resten av livet, ved siden av Hurdal prestegård var det altså her hun bodde lengst.

Ved folketellingen i 1920 har hun anmerket at hun er «Hovedperson sammen med min broder», her skinner nok kvinnesaksforkjemperen fram. Om søsteren Agnes heter det at hun «Forsørges av sine søskende», det er verdt å merke flertall her - sedvane var enda at det var mannen i huset, her broren, som var både hovedperson og forsørger.[15]

Sophie Otterbech forble ugift. Det var etter datidens standard ikke bra. Hun skriver selv noe sarkastisk i Norske Kvinder:

Det eneste riktige for et pigebarn var jo at bli gift og forsørget. Først maatte man forsørges av sin far, senere av sin mand, og fik man ingen mand saa kunde man jo altid ble familiepaahæng (tante, svigerinde e. l.) i familien. Dudde man til noget kunde man gjøre nytte i huset og strikke strømper i sine fritimer.[28]

Katti Anker Møller har blitt sitert av Theodora Hagerup Bull: «Ægteskabet er for kvinden uforenlig med sterk personlig udvikling», hun må som hustru og mor «give slip paa sin personlighed, sin frihed, sit liv».[16] Om Sophie Otterbech valgte et liv som enslig eller om det bare ble slik vet vi ikke. Det er tvilsomt om hun ville hatt mulighet til å være så lenge i yrkeslivet om hun hadde hatt mann og barn. Hun bodde hele sitt liv sammen med sin søster Agnes, og store deler av livet sammen med broren Ragnvald. Også hennes søsken var ugifte og uten barn.

I dødsannonsen skriver hennes søsken: «Vor inderlig kjære søster Sophie Otterbech døde stille lørdag aften 28/2 25.»[29]

Se også

Referanser

  1. ↑ Sophie Alvilde Flokberg i Klokkerbok for Saltdal prestegjeld 1842-1853 fra Digitalarkivet (Bokstaven h i Flohberg er maskinlest som k.)
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Geelmuyden (1917) s. 23
  3. ↑ Sophie Alvilde Flohberg Otterbech i Ministerialbok for Hurdal prestegjeld, 1860–1877 fra Digitalarkivet
  4. ↑ 4,0 4,1 Lie (1927) s. 34
  5. ↑ 5,0 5,1 Gjøding prestegaard i folketelling 1875 for Hurdal prestegjeld fra Digitalarkivet
  6. ↑ Tveter (1958) s.445
  7. ↑ Gjøding prestegaard i folketelling 1865 for Hurdal prestegjeld fra Digitalarkivet
  8. ↑ KRABY vestre i folketelling 1875 for Østre Toten prestegjeld fra Digitalarkivet
  9. ↑ Sophie Alvilde Flohberg Otterbech i folketelling 1885 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet
  10. ↑ 10,0 10,1 Geelmuyden (1917) s.22
  11. ↑ 11,0 11,1 Norske Intelligenssedler 1917.01.03. Digital versjon på Nettbiblioteket s. 3
  12. ↑ Geelmuyden (1917)
  13. ↑ Norsk Kundgjørelsestidende 1914.02.21. 19140221. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  14. ↑ Social-Demokraten 1914.02.27. 19140227. Digital versjon på Nettbiblioteket. s. 2
  15. ↑ 15,0 15,1 Sophie Otterbech i folketelling 1920 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet
  16. ↑ 16,0 16,1 Nylænde. Christiania. 1902. Digital versjon på Nettbiblioteket. s. 58
  17. ↑ Norsk Kundgjørelsestidende 1901.11.30. 19011130. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  18. ↑ Skandinaven 1905.12.22. Digital versjon på Nettbiblioteket. s. 7
  19. ↑ 19,0 19,1 19,2 19,3 Løken (1918) s. 319
  20. ↑ Løken (1918) s.320
  21. ↑ Løken (1911) s. 216f
  22. ↑ Løken (1911) s. 217
  23. ↑ Aftenposten 1919.03.15. Digital versjon på Nettbiblioteket. s. 4
  24. ↑ Bull (1964) s. 124
  25. ↑ Sophie Otterbech i folketelling 1891 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet
  26. ↑ Sophie Otterbeck i folketelling 1900 for Kristiania Kjøpstad fra Digitalarkivet
  27. ↑ Sophie Otterbech i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet
  28. ↑ Mørck (1914) s. 363-63
  29. ↑ Aftenposten 1925.03.02. 19250302. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Kilder


Artikkelen Sophie Otterbech (1845–1925) er oppretta gjennom delprosjektet Prestefolk i Nordland

Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Det vil ofte være mer relevant informasjon i oppgitte kilder enn det som er gjengitt, og det kan finnes stoff i bygdebøker og lignende.

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Sophie_Otterbech_(1845–1925)&oldid=2691382»