Predikat

Predikat (intetkjønn; av latin subst. n. praedicatum, avledet av verbet praedicare predikere, forutsi, bekjentgjøre), tidligere stavet prædikat, er et navnetillegg som opptrer i form av preposisjoner som enten innleder et slektsnavn, for eksempel de Hansen, von Løvenhielm og af Geijerstam, eller binder to slektsnavn sammen, for eksempel Munthe af Morgenstierne, Cederfeld de Simonsen, Petersen von Fyhren og Graff av Øhr. Predikatene af, de og von er historisk vanlige i Norge. I tillegg finnes blant andre à og van. I noen slektsnavn kombineres predikat med determinativer, for eksempel von der Lippe og dos Santos. Det er uvanlig at predikat også opptrer som prefiks, for eksempel Dunker og Desmercières.

Sammenliknet med andre land har predikater begrenset utbredelse i Norge. Predikater er likevel en synlig del av norsk navnekultur og -historie i alle fall siden 1200-tallet, og lenge inngikk predikater i statens offisielle politikk på området. Særlig på 1700-tallet ble mange slekter tildelt predikater som de og von, vanligvis i forbindelse med nyadling, men tildeling kjennes i alle fall fra 1600-tallet til 1900-tallet. Mens nordmenn ofte forbinder predikater med adel, da med betegnelsen adelspredikat, finnes de også i andre stender og samfunnsgrupper.

I mange områders lokalhistorie finnes det personer og familier som har benyttet predikat. For eksempel i Sogndal er slekten Knagenhjelm (tidligere de Knagenhielm) knapt til å unngå. Av østlendinger har man blant andre bondesønn og offiser Peder von Todderud, og beveger man seg oppover til Trøndelag og Nordland, så finnes det slekter som von Ahnen, von Hadelen og von Westen. Videre finnes det organisasjoner med predikat i navnet, blant andre trelastbedrift van Severen, advokatfirma Arntzen de Besche og Baronesse Caspara von Racknitz Legat. Predikater eksisterer også i stedsnavn, herunder i Oslos gate- og veinavn. Dette gjelder ikke minst på en gang hollenderstyrte Svalbard, hvor man blant annet finner Van Muydenbukta, Van Mijenfjorden og Van Keulenfjorden.

Det finnes predikater som er ankommet gjennom innvandring og predikater som har hjemlig opprinnelse, det vil si at de ble antatt i Norge. I begge tilfeller er predikater som idé kulturimport fra kontinentale Europa, som også norsk middelalders titler og heraldikk hentet inspirasjon fra.

Historie

Kontinentale predikater

«le roy de noerveghie» (Norges konge) i fransk våpenbok fra 1400-tallet

Som kulturfenomen har predikater opprinnelse i tidlig middelaldersk og høymiddelaldersk adel i kontinentale Europa. Opprinnelig dreiet det seg om rene preposisjonalfraser (kombinasjon av preposisjon og nominalfrase) som angav personers len, bo- eller opprinnelsessted. Ingen preposisjon var enerådende; man vekslet mellom flere forskjellige. I skrift var latin fremtredende, noe som betød at man også benyttet dette språkets preposisjoner. Over lengre tid ble både slektsnavn og preposisjoner lensuavhengige, og videre utviklet preposisjoner seg til å indikere sosial klasse, noe som nærmere bestemt vil si at predikater bekjentgjorde adelskap og liknende.

Dette var også tilfellet i tyskspråklige områder. Navneutviklingen og -historien der er sammensatt, men i hovedsak samsvarer utviklingen med beskrivelsen ovenfor. Tidlig middelaldersk og høymiddelaldersk bruk av preposisjoner er synlig i flere bevarte aktstykker, blant andre Det manessiske håndskrift fra tidlig på 1300-tallet. Tyske forhold skal man ikke gå nærmere inn på her. En for nordmenn kjent slekt fra tyskspråklige områder, er greveslekten Oldenborg (nyhøytysk: Grafen von Oldenburg), som flere norske konger har tilhørt. I et med Henrik Løve forbundet aktstykke av 1149 benevnes grev Christian I comes de Aldenburg (latin: greve av Oldenborg). Etterfølgeren grev Christian III benevnes i 1269 comes in Aldenborch (latin: greve i Oldenborg).

Middelaldersk predikatimport

«Heinrich von Rugge» i håndskriftet Codex Manasse fra 1300-tallet. Mens de tidlige predikatene i Norge trolig kom i form av de fra England, kan tyskspråklige områder ikke utelukkes som sideopphav, og varianten von kom i senmiddelalderen til å importeres en masse etter at Tyskland tok over Englands politiske dominans i Skandinavia

Slik amalgamasjon av slektsnavn og bostedsnavn gjorde seg aldri gjeldende i Norge. Aktstykker viser at norsk adel i hovedsak benyttet patronymikon (for eksempel Jonsson). Mulig slektsnavn (for eksempel Smør) kom i tillegg.

I tillegg til patronymikon og mulig slektsnavn, begynte adelsmenn på en eller annen tid i middelalderen å etterlikne den tyske bruken av zu, som på norsk betyr til, på den samme måten som de adopterte titler, heraldikk og øvrig aristokratisk kultur fra sine standsfeller i kontinentale Europa. Etter fastsatt mønster, Nomen Nescio til X, skrev de seg vanligvis til sine setegårder, som landet hadde flere av. Også norske konger førte predikat. De skrev seg til Norge.

Mens kontinentale predikater ikke ble faste, nedarvede deler av norske adelsslekters navn, ble de brukt på individnivå i forbindelse med bosted. I Diplomatarium Norvegicum finnes således blant andre ridder Olauus de Foss (Olav av Foss) i et brev av 1298. Videre ble Alv Erlingsson den yngre i 1286 omtalt som Oliuerus de Monte Spine, comes de Saresburg (Alv av Tornberg, i dag Tanberg, greve (eg. jarl) av Sarpsborg). Dette gjelder en fullmakt fra kong Eirik Magnusson samt to utenlandske brev.

Også i kirkelig sammenheng finnes bruk av predikater. Den daværende katolske kirken i Norge var del av en klerikal kultur som med Roma som sentrum hadde utbredelse i Vest- og Midteuropa. Følgelig må man anta at særlig de øvre lagene av kirken, blant andre erkebiskop, biskoper og kanniker, blant annet språklig var under påvirkning av denne. I Diplomatarium Norvegicum finnes et brev av 1310 som forfattet på latin plasserer predikat i flere personers navn, nemlig hos Ragna Martini de Jastadum (Ragna Martinsdotter av Jåstad), Gunnaro de Lysa (Gunnar av Lyse) og Thorulphi de Eidzu (Torulv av Eidsa, i dag Idse). Videre gjengir brevet på datidens norsk en ed som adelskvinnen Ragna angivelig avla. Måten som eden ordlegges på («Ek Ragna af Jastaðum iattar guði oc hæilagre kirkiu [...]», det vil si «Jeg, Ragna av Jåstad, bekrefter overfor Gud og Den hellige kirke [...]»), antyder at hun selv omtalte seg med predikat eller at hun gjentok en tekst hvor kirken omtaler henne slik.

Predikatimport i tidlig nytid

Særlig på og etter 1500-tallet innvandret utlendinger for å innta len, embeter og andre stillinger i Norge. Med slik innvandring kom også slektsnavn med predikater. En betydelig andel utlendinger var tyske og tyskættede, blant andre lensherre Preben von Ahnen (1606–1675) fra Pommern i dagens Tyskland. Av innvandrere fra andre land, nevnes (angivelig franske) Thomas Norman de la Navité, som ble medlem av Norges adel og som i kraft av sitt medlemskap der tok del i arvehyllingen av Christian IV i 1591.

Under hollendertiden (1550–1750), hvor hollenderes handel med norske kjøpsteder og ladesteder økte, var Norge – særlig langs kysten fra Båhus til Trøndelag, hvorav Agder lå nærmest – blant annet språklig, religiøst og økonomisk under påvirkning av Nederlandene, som på mange måter var datidens USA: et forholdsvis fritt og velstående samfunn som også hadde stort behov for arbeidskraft. Mens norsk utvandring til Nederlandene var betydelig, slo også hollendere seg ned i Norge. Med dem kom også hollandske slektsnavn. Synlige i Norges historie er også hollendere som ikke bodde i riket. For eksempel hadde Danmark–Norges første bank, Kurantbanken (1736), hollandske Joost van Hemert som direktør.

Samtidig gjorde hollandsk sjøfart og handel at de på 1600-tallet fikk betydelig tilstedeværelse på Svalbard. Således finnes i dag en rekke hollandske stedsnavn på denne øygruppen, både med predikat (for eksempel van Muydenbukta, van Mijenfjorden og van Keulenfjorden) og uten (for eksempel Jan Mayen etter Jan Jacobs May van Schellinkhout).

Videre har flere små og store hendelser utenfor Norges grenser, medvirket til innvandring. For eksempel gjorde Frankrikes interne konflikt mellom katolikker og reformister (hugenotter), herunder Nantes-ediktets opphevelse i 1685, at franskspråklige og herunder vallonske slekter forflyttet seg til Danmark og Norge. En slik hugenottslekt var de Créqui dit la Roche, som endte opp i Rogaland.

Predikater mellom 1661 og 1814

Under det kongelige eneveldet (1661–1814) oppstod en ny adel som i motsetning til den gamle og da tilsidesatte (riksråds)adelen uttrykkelig var blitt skapt av kongelig nåde. Trolig under påvirkning av fransk og tysk hoff- og aristokratisk kultur, ble det ved nyadling stadig vanligere å motta predikater som de, von og senere af sammen med sitt gamle eller nye slektsnavn. De første predikatene sees i nobilisasjonspatenter fra 1660-årene. Videre gav rangforordninger fra og med 1679 adelskap til innehavere av en rekke embeter og stillinger. Flere av disse valgte å adoptere predikat. Et tidlig tilfelle i Norge var Mathias de Tonsberg (1638–1705), som i 1684 var blitt adelig i kraft av sin tittel av kanselliråd. Etter tiltakende bruk på slutten av 1600-tallet, hadde predikater på mange måter sin storhetstid på 1700-tallet.

Ved nyadling fantes i hovedsak tre fremgangsmåter for fastsettelse av navn som inkluderer predikat:

• Man fikk beholde sitt borgerlige navn og mottok kun predikat, som i tilfellet Oluf Borch Schouboe, adlet som Oluf Borch de Schouboe.
• Man fikk sitt borgerlige navn beriket og mottok predikat, som i tilfellet Niels Knag, adlet som Niels de Knagenhielm.
• Man fikk nytt adelsnavn og mottok predikat, som i tilfellet Hans Hagerup, adlet som Hans Hagerup de Gyldenpalm.

På kommandonivå i militæret var bruken av predikater utstrakt. Dette sees blant annet i listen over kommandanter på Fredriksten festning. I stort omfang ble hærledelsens medlemmer hentet fra dagens Tyskland, som blant annet hadde sterkere militære tradisjoner. I 1770-årene og senere hadde bruken av predikatet von også funnet veien til offiserer, som i tilfellene Peder von Todderud, von Synnestvedt og von Heyerdahl. Forbildet var den prøyssiske hæren, hvor tilnærmet alle offiserer var adelsmenn og bærere av dette predikatet.

Predikater etter 1814

På den grunnlovsgivende forsamlingen i 1814 var det to representanter som hadde predikat i navnet, nemlig Arnoldus von Westen Sylow Koren og Didrich von Cappelen.

På 1800-tallet valgte flere slekter, blant andre Aubert, Falsen, Cappelen og Jakhelln, å oppgi predikatet i sitt slektsnavn. Sorenskriver og grunnlovsforfatter Christian Magnus Falsen (1782–1830) fraskrev seg i 1814 sitt adelskap – og på en eller annen tid predikatet som han var døpt med og som oldefaren Enevold Falsen (1686–1761) i 1758 hadde mottatt. I kartograf Benoni d'Auberts tilfelle har man med stor sikkerhet kunnet beregne 1815 som året da han sluttet å bruke predikat. Med flere forbehold kan den nedgående bruken av predikater sees i sammenheng med datidens dominerende ideologier, nemlig egalitarisme på 1800-tallet og varieteter av sosialistisk ideologi på 1900-tallet.

På og etter 1900-tallet har et fåtall personer og familier, for eksempel von Hirsch, gjenopptatt sin bruk av predikat. Videre har helt nye personer og familier valgt å adoptere predikat, for eksempel slekten Graff, som siden 1909 heter Graff av Øhr.

Innvandring på 1800-tallet og på 1900-tallet, fra land som Sverige, Nederland og Polen, har bidratt til økt bruk av predikater i Norge. Blant andre innvandret den svenske slekten af Geijerstam, nederlandske Hugo van der Vlugt (1910–1943) og polske Ludwik (1844–1894) og Kasimir Szacinski de Ravicz (1852–1887). Det samme gjelder innvandring fra spansk- og portugisiskspråklige land. I dette tilfellet sees også for Norges del forholdsvis ukjente varianter, nemlig predikater som kombinerer preposisjon og determinativer, for eksempel spanske del, som er en kontraksjon av de og el (determinativ for definitt singularis maskulinum), og portugisiske dos, som er en kontraksjon av de og os (determinativ for definitt pluralis maskulinum).

Gjennom tidene har personer og familier benyttet predikat uten å begjære offentlig anerkjennelse. Dette gjelder både virkelige navn, for eksempel Ørnulf af Fjordene Salicath, og dekknavn, herunder psevdonymer, for eksempel Hank von Helvete. Tilsvarende finnes folk som til daglig ikke har benyttet sitt offentlig anerkjente predikat, for eksempel Michael Tetzschner samt flere medlemmer av slekten Munthe af Morgenstierne.

Toleddede slektsnavn med predikat

Et stort flertall av slektsnavn som har predikat, har bestått av ett ledd, for eksempel af Geijerstam, de Løwenstierne og von Storm.

Predikat har også funnes i slektsnavn som består av to ledd, for eksempel Barclay de Tolly, Barclay de Tolly-Weimarn, Biermann von Ehrenschild, Bosc de la Calmette, Briand de Crèvecœur, Cederfeld de Simonsen, Fabritius de Tengnagel, Normand de Bretteville, Sage de Fontenay, Schaffalitzky de Muckadell, Steensen de Leth, Struensee von Carlsbach, Trap de Thygeson og Uytendale de Bretton. Noen toleddede slektsnavn har sågar to predikater, blant andre von Munthe af Morgenstierne og de Serène d'Acqueria.

Toleddede slektsnavn med predikat er vanligere blant annet i franskspråklige land (for eksempel de Laborde de Monpezat i Frankrike) og i portugisiskspråklige land (for eksempel Rebelo de Sousa i Portugal).

Patronymika med predikat

Predikat har funnes i slektsnavn som opprinnelig var patronymika (navn som slutter på -sen, -son og videre), for eksempel von Benzon, Cederfeld de Simonsen, de Hansen, de Falsen, von Jessen, von Mangelsen, von Paulsen, Steensen de Leth og de Thygeson.

Preposisjon

Predikatet af eller av er ikke å forveksle med preposisjonen af eller av, i tale også a, som i målfører og i (eldre) skriftspråk betyr fra. Således er navn som Hans Hansen av Nordvik å forstå som «Hans Hansen fra Nordvik» eller «Hans Hansen som bor i Nordvik». Ivar Aasen ble av Ørsta og Volda Sparebank omtalt som «Ivar Aasen af Christiania», noe som angav Aasens bosted.

Litteratur og fiksjon

Ludvig Holbergs von-karakterer

I flere av sine komedier, gav Ludvig Holberg både predikatbruk og -brukere til dels ufordelaktig fremstilling. Av Holbergs såkalte von-karakterer, er Herman von Bremen, Jacob von Tyboe og Ulysses von Ithacia fremtredende. Holbergs harselas kunne gjenspeile deler av samtidens syn på den stadig økende bruken av predikater, men den kan også sees i sammenheng med Holbergs antiaristokratiske ideal; han var – i ånden etter 1660 – tilhenger av kongelig enevelde med støtte fra borgere. Holberg-viter Jens Bjerring-Hansen ved Universitetet i København mener at det var på «mode i borgerskabet på Holbergs tid» å tillegge seg tysk von for å fremstå som finere og oppnå større aktelse. Skikken forklares som «fine fornemmelser og pyntesyge hos en borgerstand, som stræbte efter at vinde indpas i en finere verden».

I komedien Den 11. Junii heter det: «I gamle dage heedte de beste Kiøbmænd kun Hans Jensen, Per Persen og Koenen Anne Pers eller Else Christensens; men da fik mand rigtig sine Rentepenge den 12te eller 13de Junij; Men siden de ere blevne Herskab, er kommen til at age; har faaet tilnavne med et von for an; og en hob Kaal-Orme eller randede Laquejer i Hælene efter sig og Punge bag i Peruqven, saa er den 24. Junij god Betaling[.]»

I komedien Jacob von Tyboe finner den følgende dialogen sted:

• Jens: Hvorfor spørger du saa om det Ord VON?
• Peer: Jo, fordi jeg har hørt, at min Herre heedte Jacob Tyboe i gamle Dage, da han ikke var saa meget, som han nu er, men da han kom høyere op, lod han sig kalde Von Tyboe. Hvorfore kalder din Herre sig ogsaa ikke Von Stygotius?
• Jens: Ney, vi Lærde have ikke den Mode; vi bruge i steden for det Ord VON, som Krigs-Mænd sætte for deres Navne, det Ord US, som vi hefte meget net bag til.
• Peer: Hvad heedte da din Herre, før han tog Graden?
• Jens: Styge.
• Peer: Saa bør han da nu heede Stygeus.
• Jens: Ney det blev for plat; man fylder det gierne op med Bogstaver imellem for Klangens skyld.
• Peer: Men staaer det dog fast, at det Ord bliver altid syed bag til, saa man kand aldrig sige UsStyg?
• Jens: Ney vi bruge ikke den Tale-Maade; Vi ere tvert imod eder, saavel herudi som i alle andre Ting. Om din Herre, for Exempel skyld at tale, var lærd, blev han kaldet Tybotius i steden for Von Tyboe.
• […]
• Jens: Jeg meener jo. Ligesom din Herre er ikke et Haar bedre, siden han lod sig kalde Von Tyboe, end da han heedte slet og ret Tyboe. Men man maa ikke altiid gruble saa meget, den eene maa giøre som den anden, og lade sig nøye dermed, at det er Landets Mode.
• Peer: Ja det maa være Landets Mode eller ey, saa lod jeg mig dog aldrig kalde von Peer, om jeg blev til noget.

Moderne populærkultur

Tegneseriefiguren Jens von Bustenskjold, marionetten Titten Tei André von Drei og figuren Raptus von Rupp i Donald Duck-universet er eksempler på predikatbruk i 1900-tallets populærkultur.

Av artister finnes blant andre Stig van Eijk, Bjarte de Presno Borthen og Erik de Torres (virkelige navn), foruten Hank von Helvete og Fifi von Tassel (kunstnernavn). Av idrettsfolk finnes blant andre fotballspiller Freddy dos Santos.

Redningsskøytene «Reidar von Koss» og «Peter Henry von Koss» bærer predikat, i likhet med de to som båtene er oppkalt etter.

Leksika

Nordisk familjebok (1893)

Von [fånn], en tysk preposition, som betyder »från», »af», och som icke endast i Tyskland, utan äfven i Sverige, Finland och Danmark blifvit mycket nyttjad såsom adelspredikat. Man bör dock akta sig för att tro, att »von» i ett tyskt namn alltid betecknar adelskap. Ursprungligen angaf det endast en persons födelse- eller verksamhetsort (t. ex. Wolfram von Eschenbach = W. från E.). Då det började upptagas såsom adelsmärke, syftade det alltid på adelsmannens gods eller förläning. Under 1500-talet blef det brukligt att bilda nya adelsnamn medelst »von» framför fingerade ortnamn, och först efter 1630 uppstod det ur heraldisk synpunkt oegentliga bruket att sätta »von» framför tillnamnen, på samma sätt som i Sverige nyadlade under senare hälften af 1700-talet började sätta »af» framför sina tillnamn (t. ex. af Bjerkén). — I den preussiska rangrullan göres numera den egendomliga distinktionen att framför oomtvistadt adliga personers namn sättes endast den lilla bokstafven v., hvaremot de, som utan adelsrätt föra ett »von» i sitt namn, få hela ordet von utsatt. Von und zu (»af och till») betecknar alltid adligt stånd, men tillkommer endast sådana familjer, som ännu äro i besittning af sina stamgods. — I Danmark egde hvarje officer ända till år 1860 rättighet att sätta ett »von» framför sitt familjenamn.

Den holländska formen för det högtyska von är van [fann]. Detta »van» har en vidsträckt användning vid bildande af personnamn, som hänvisa till födelse- eller verksamhetsort, men utgör alls icke adelsmärke (Lukas van Leiden betyder endast »L. från L.», van Rijswijk »från R.» o. s. v.). Ofta sammanskrifva holländarna »van» med namnet till ett ord, t. ex. Vanloo.

Praksis

Funksjoner

Predikater har i Norge hatt varierende funksjoner. En velkjent sådan er å tilkjennegi (predikere) adelskap.

Predikater kan benyttes til å forene to slektsnavn når man ønsker at disse skal betraktes og behandles som likestilte. Eksempler er von Munthe af Morgenstierne og Cederfeld de Simonsen. Likeledes kan predikater (også her i likhet med bindestrek) benyttes til å differensiere slektsnavn som bæres av flere slekter eller av flere slektsgrener. Et eksempel er Graff av Øhr, som opprinnelig het Graff og som i 1909 tilføyet av Øhr (bokstavelig talt Graff som kommer fra Ør, gård i Østfold) for slik å utskille seg fra en rekke andre Graff-slekter.

Også bindestrek har som funksjon å forene to likestilte slektsnavn. Det er således mulig å veksle mellom bindestrek og predikat, som i slekten Steensen de Leth/Steensen-Leth.

Behandling i skrift og tale

Man har i Norge ingen tradisjonsbasert konsensus og langt mindre et lovverk som legger føringer på behandling av predikater.

Etter Språkvett, opprinnelig Håndbok i norsk, skal predikater som hovedregel ha liten forbokstav. Kun når et predikat innleder en helsetning, er det valgfritt med liten eller stor forbokstav.

Når slektsnavn med predikat sorteres alfabetisk, sorterer man fra og med den første bokstaven etter predikatet, for eksempel Thor von Ditten under D. Flerleddede slektsnavn sorteres etter det første av navnene, for eksempel von Munthe af Morgenstierne under Mu og Graff av Øhr under G. Predikatet plasseres enten foran slektsnavnet (von Ditten, Thor) eller bak for- eller mellomnavnet (Ditten, Thor von).

Når noen tiltales eller omtales med slektsnavnet alene, er det mulig å utelate predikatet, for eksempel «Ditten var diplomat» (ikke «von Ditten var diplomat»). For flerleddede slektsnavn er det mulig å anvende hovednavnet alene, for eksempel «Morgenstierne var professor» (ikke «af Morgenstierne var professor» eller «von Munthe af Morgenstierne var professor»). Dette avhenger også av hva hver navnebærer ønsker. Sågar når et slektsnavn består av to navn som forenes med bindestrek, er det mulig kun å anvende navnet som måtte være hovednavn. Et utenlandsk tilfelle er Otto von Bismarck-Schönhausen, som i Tyskland rett og slett omtales som «Bismarck» (ikke «von Bismarck», ei heller «von Bismarck-Schönhausen» eller «Bismarck-Schönhausen»).

Varianter

Predikater

à

Eksempel på	Navn
Familie	à Møinichen
Person	Jacob à Møinichen, Jens à Møinichen, Jens à Møinichen de Fine

Mens dette predikatet er sjeldent i Norge, er utbredelsen større i kontinentale Europa, fremfor alt i Nederland og England. Predikatet er forholdsvis gammelt; blant annet ble det ført av den nederlandske munken Thomas à Kempis (om. 1379–1471). For Norges del kjennes i alle fall slekten à Møinichen.

af, av

Eksempel på	Navn
Familie	af Geijerstam, Graff av Øhr, af Rosencrone
Person	Ragna Martinsdotter av Jåstad, Sunniva af Geijerstam Hagenlund, Ørnulf af Fjordene Salicath
Organisasjon	Andreas Martinsen av Nordenstjerne AS

Predikatet af uttales vanligvis ikke med konsonanten /f/.

de

Eksempel på	Navn
Familie	d'Aubert, de Créqui dit la Roche, de Gyldenpalm, de Kløcker, Serène d'Acqueria
Person	Johan Caspar de Cicignon, Julie de Holmberg Krohn, Sigrid de Lemos, Engelke Godefroid de Løwenstierne, Oluf Borch de Schouboe
Organisasjon	Arntzen de Besche Advokatfirma AS
Andre ting	D'Hondts metode

Dette predikatet finnes først og fremst i fransk-, spansk- og portugisisktalende land, og da med forskjellig uttale, for eksempel [də] i Frankrike, [ðe] i Spania, [dɨ] Portugal og [ʤɪ] i Brasil (med regionale variasjoner).

Bemerk at dette predikatet ikke må forveksles med de i nederlandske navn, hvor ordet er et determinativ tilsvarende engelsk the.

van

Eksempel på	Navn
Familie	van Kervel, van Severen
Person	Alfred van Severen Fjeldstad, Hans Rasmus van der Pfordten
Organisasjon	van Severen & Co.

von

Eksempel på	Navn
Familie	von Cappelen, von Huth, von der Lippe, von Løvenhielm, von Munthe af Morgenstierne
Person	Wilhelm von Hanno, Johan von Mangelsen, Otto von Porat, Cecilie Christine von Schøller
Organisasjon	von Erpecom & Søn AS, Fiolinbygger Jacob von der Lippe AS, Baronesse Caspara von Racknitz Legat

Predikatet von har v. som forkortelse. For øvrig råder i Tyskland en forestilling om at kun adelige bør forkorte predikatet slik.

Man skal merke seg at von og zu på middelnedertysk henholdsvis het van og to (hvorfor også tom istedenfor zum). Følgelig kan predikatet van i bestemte tilfeller ha opprinnelse i de nordvestlige og nordlige delene av dagens Tyskland, som utgjorde det meste av det nedersaksiske språkområdet. Et slikt tilfelle var Hans Rasmus van der Pfordten. Predikatet van kommer ikke nødvendigvis fra dagens Nederland, som det vanligvis forbindes med.

Deklinerte dativ- og partitive former av determinativ

Fransk

Genus	Numerus	Preposisjon	Determinativ	Kontraksjon
maskulinum	singularis	de	le	du
femininum	singularis	de	la	—
maskulinum	pluralis	de	les	des
femininum	pluralis	de	les	des

Foran vokaliske språklyder forkortes predikatet de til d', for eksempel de Aubert → d'Aubert.

Portugisisk

Genus	Numerus	Preposisjon	Determinativ	Kontraksjon
maskulinum	singularis	de	o	do
femininum	singularis	de	a	da
maskulinum	pluralis	de	os	dos
femininum	pluralis	de	as	das

Spansk

Genus	Numerus	Preposisjon	Determinativ	Kontraksjon
maskulinum	singularis	de	el	del
femininum	singularis	de	la	—
maskulinum	pluralis	de	los	—
femininum	pluralis	de	las	—

Tysk

Genus	Numerus	Preposisjon	Determinativ	Kontraksjon
maskulinum	singularis	von	dem	vom
femininum	singularis	von	der	—
nøytrum	singularis	von	dem	vom
alle genera	pluralis	von	den	—
Genus	Numerus	Preposisjon	Determinativ	Kontraksjon
maskulinum	singularis	zu	dem	zum
femininum	singularis	zu	der	zur
nøytrum	singularis	zu	dem	zum
alle genera	pluralis	zu	den	—

Annet

I ytterst få tilfeller opptrer predikat også som prefiks, det vil si at predikat og slektsnavn samskrives. Et tilfelle i dansk og norsk felleshistorie er adelsnavnet Desmercières (des + Mercières), som henviser til en fransk handlegate Rue des Merciers (eller «Kjøpmannsgata» på norsk). Her er des en kontraksjon av de og les (determinativ for definitt pluralis maskulinum). Slektsnavnet de Coucheron, som tidligere gikk ut av bruk i Norge, eksisterer i moderne form som Decoucheron.

Noen navn av tysk og fransk opprinnelse rommer ordene genannt (tysk; forkortes gen.) og dit (fransk), som i likhet med dictus (latin) lar seg oversette til kalt. På tysk kalles dette Vulgoname, det vil si «navn som man kalles». Et norsk innvandrerslektsnavn av dette slaget var de Créqui dit la Roche, hvor Créqui viser til stedet Créquy i nordlige Frankrike, mens la Roche er tilnavn, det vil si «av Créqui kalt la Roche».

Se også

• Predikat (kategori)
• Determinativ (kategori)
• Preposisjonalfraser i personnavn i DN

Litteratur

Direkte relatert litteratur

• Bilsted, H.F.: Officers-Adel og 'von' 33. årgang av Militært Tidsskrift. 1904, København.
• Søndergaard, Georg: Bogen om personnavne : Oprindelse. Historie. Brug 1979, København.
• Den Store Danske: adelsprædikat
• Store norske leksikon: van, von

Indirekte relatert litteratur

• Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610. Utg. Norsk slektshistorisk forening. Oslo. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Cappelen, Hans: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976)
• Fuglestad, Finn. Fra svartedauden til Wienerkongressen : den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globalt-sammenliknende perspektiv. Utg. Cappelen akademisk forl.. Oslo. 2004. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Gundersen, Dag (red.) et al.: Språkvett 2001, Oslo. Kunnskapsforlaget. ISBN 82-525-4327-8
• Løyland, Margit: Hollendartida i Norge : 1550-1750. Utg. Spartacus. Oslo. 2012. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Nerbøvik, Jostein: Norsk historie 1860–1914 : Eit bondesamfunn i oppbrot 5. utgave (2012). 1999, Oslo. Det Norske Samlaget. ISBN 978-82-521-5186-2
• Stedje, Astrid: Deutsche Sprache gestern und heute Paderborn: Wilhelm Fink GmbH & Co. Verlags-KG. 2007.
• Steinwascher, Gerd: Die Oldenburger : Die Geschichte einer europäischen Dynastie 2011. Kohlhammer GmbH. ISBN 978-3-17-021061-5