Dagfinn Slettan (født 13. november 1941 i Holum i Vest-Agder, død 5. juni 1999 på Karmøy) var ein av høvdingane i norsk lokalhistorie dei siste par tiåra av 1900-talet. Slettan hadde lærarskule før han tok hovedfag i historie ved Universitetet i Trondheim i 1972 med hovudoppgåva Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals amt. Ho kom seinare ut som bok på Universitetsforlaget.
I åra etter avlagt hovudfagseksamen var Slettan m.a. dels assistent og dels vikar for professor Edvard Bull. I 1978 ble han tilsett ved Trøndelag folkemuseum som «trønderamanuensis», ei stilling som var delt mellom universitetet og museet, der han skulle støtte opp om den lokalhistoriske verksemda i trøndelagsfylka i brei forstand. Dette var eit arbeid han gjekk inn i med stor entusiasme og gode resultat. Les mer …
Husmannsplassene under Valle prestegård i Lindesnes var spredt over et stort område, som i dag omfatter Vallemoen, Nordre Valle, Hestehaven, sørover til Vallenes, Kragstadmoen og Herstøl-området. Det sies at det var 25 husmannsplasser, andre oppgir 18 (på Vallemoen) mens i dag er det spesielt en plass som er godt bevart, Herstøl. Mange av de andre plassene eksisterer enda, men som småbruk siden mange plasseiere "kjøpte seg fri", og ble selveiere på slutten av 1800-tallet. Disse gårdbrukerne ble i sin tid kalt for "Vallemonslordene" i en humoristisk vending, og i 1946 var det en avis-artikkel om disse da den siste gjenlevende av "lordene" var gått bort.
 Kart over Valle prestegårds eiendom, nordre del 1880. Foto: Opplysningsvesenets fond, arkivet.
 Hægland bnr. 2 i Vigmostad 2017. Hægland er en gård i Vigmostad i nåværende Lindesnes kommune. Det har bestått av tre bruk, men det er bare bygninger på ett i dag (vestre, «der nede»).
Gardsnavnet kommer ifølge Oluf Rygh av adjektivet heilagr, hellig og betyr at stedet har stått i et eller annet forhold til hedens Gudsdyrkelse. Les mer …
 Lindesnes fyr i 2010. Foto: Selmer van Alten Lindesnes fyrstasjon ligger på Norges sydligste fastlandspunkt, Neset. Fyrstasjonen ble opprettet i 1655. Det ble snart nedlagt og først tent igjen i 1725. Fyrstasjonen har visuell og funksjonell forbindelse med Markøy fyrstasjon som ble tent samtidig for å unngå forveksling med Skagen fyr i Danmark. I 1822 ble det oppført et lukket kullblussfyr som var i bruk frem til 1854, da ny lykt med linseapparat ble innstallert. Dette er en 1. ordens fransk linse, en av de største som finnes. Den ble overført til dagens fyr i 1915.
Anlegget er som landets eldste og syldligste beliggende fastlandsfyr et viktig landemerke med nasjonal symbolverdi. Ruinen av kullblussfyret og støpejernstårnet viser til sammen den historiske spennvidden i området, samt den fyrtekniske utviklingen. Fyret er medlem av Norsk Fyrhistorisk Forening. Les mer …
 Her mener man kirken på Foss har ligget. Foto: Rolf Steinar Bergli på Foss i Sør-Audnedal, nå Lindesnes kommune, var en gammel kirke, muligens en stavkirke men selve kirkebygget er ikke nevnt i noen gamle kilder. "Foss kirkesogn og skipreide" er nevnt i kilder i 1487, 1488 og i to brev 1489. Kirkegården er nevnt i et brev fra 1563. Man vet lite om kirken og det er teorier om at den kan ha vært både en gårdskirke og en sognekirke. Var kirken en sognekirke var den senest lagt ned i 1620, da den ikke omtales i Stavanger bispedømmes jordebok det året.
Ulike gjenstander fra kirken fortelles å være i bygda fremdeles, bl.a. flere dører, en planke, trappestein [1] og et kvinnehode av tre som skal være funnet i elva (dette har påfallende likheter med utskjæringer i dagens Valle kirke). Ved Mandal museum finnes det ulike gjenstander og kirkeornamentikk i Konsul Bessesens samling som tilskrives kirken (Fossmonen), men inskripsjonen på en av gjenstandene (AOW 1641) gjør det mindre sannsynlig. Også et treskap og en ovnsvegg sies å være fra kirken, men dateringen av disse (1636 og ca 1730) tilsier at det er lite sannsynlig at disse stammer fra kirken. En mulig forklaring er at disse to siste gjenstandene har vært brukt i tingstua på Foss, som lå rett ved kirkestedet. Les mer … | 
