John Mauritz Ragnvald Aasen (født 22. oktober 1893 i Måsøy, død 6. august 1970) var lege.
Som ung skal han ha vært medlem av «sosialistpartiet» og seinere av Arbeiderpartiet. Han var med på å stifte Værøy Arbeiderparti i 1930 og var medlem av Sosialistiske legers forening. Han uttalte om politikk:
| Fra gymnasiedagene av har jeg vært sosialist, og denne min overbevisning er yderligere blitt bestyrket i årenes løp. I sosialismens seier ser jeg den eneste vei ut av det kaos, som ikke minst nu for tiden hersker i det kapitalistiske samfund. Jeg forlanger at ethvert friskt individ skal utføre effektivt arbeide, men vil også at enhver skal få betaling for det arbeide han utfører. Likeledes tilstrekkelig ferie, så enhver kan få anledning til å se sig om i vårt vakre land. Derfor: Best mulige kommunikasjonsmidler og moderate priser. [...] Med glede har jeg i de senere år vært vidne til Arbeiderpartienes fremgang i De nordiske land, og håper snart å kunne opleve et arbeiderstyrt Norge med flertall i stortinget. Som en av de største reformer ser jeg Alderstrygdens gjennemførelse.
|
| – 1938.
|
Aasen ble distriktslege i Værøy i 1922, i Laudal i 1934 og Brønnøy i 1937. Han hadde også mer kortvarige posteringer på Vensmoen sanatorium, Rikshospitalet, Landeskogen sanatorium og Trondheim sentralsykehus. Om tida i Trondheim fortalte han i 1944:
| Den 9. april 1940 var jeg læge ved Trondheim sykehus i utdannelsesøyemed. Jeg ble forferdet over de uttalelser jeg der hørte overfor tyskerne og ikke minst overfor Nasjonal Samling. Etter den 'fred' som ble påtvunget Tyskland i 1918, hadde min sympati vært helt ut på tyskernes side. Jeg hadde ikke tidligere satt meg inn i Nasjonal Samlings program, men fant at det var den eneste redning for Norge, hvorfor jeg anså det som min plikt å gå inn i partiet og etter beste evne arbeide for NS og et lykkelig Norge.
|
|
|
Les mer …
Dagfinn Slettan (født 13. november 1941 i Holum i Vest-Agder, død 5. juni 1999 på Karmøy) var ein av høvdingane i norsk lokalhistorie dei siste par tiåra av 1900-talet. Slettan hadde lærarskule før han tok hovedfag i historie ved Universitetet i Trondheim i 1972 med hovudoppgåva Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals amt. Ho kom seinare ut som bok på Universitetsforlaget.
I åra etter avlagt hovudfagseksamen var Slettan m.a. dels assistent og dels vikar for professor Edvard Bull. I 1978 ble han tilsett ved Trøndelag folkemuseum som «trønderamanuensis», ei stilling som var delt mellom universitetet og museet, der han skulle støtte opp om den lokalhistoriske verksemda i trøndelagsfylka i brei forstand. Dette var eit arbeid han gjekk inn i med stor entusiasme og gode resultat. Les mer …
 Johannes Belsheim. Foto: Ukjent, hentet fra Aure 1924: Prestar som talar nynorsk. Johannes Belsheim (født i Vang i Valdres 21. januar 1829, død 15. juli 1909 i Kristiania) var prest med virke blant annet i Sør-Varanger, der han også var ordfører, men er kanskje mest kjent som bibelforsker og bibeloversetter. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk på 1880-tallet, med Ivar Aasen som rådgiver.
Johannes Belsheim vokste opp i Vang i Valdres, der faren tjente under gården Belsheim. I 1851 ble han omgangsskolelærar i hjembygda, han gikk ved Asker seminar i 1855, og ble i 1856 lærer i Grue i Solør. Examen artium tok han ved Heltbergs skole i Kristiania i 1858.
I 1861 ble Belsheim teologisk kandidat, men fortsatte som lærer 1862-1863 ved Porsgrunds borgerskole og 1863-1864 ved Vefsn lærerskole.
Belsheim var sogneprest i 11 år, først seks år i Sør-Varanger og deretter fem år i Bjelland. I Sør-Varanger var han også ordfører 1868-1970.
I 1875 tok Belsheim avskjed som prest, og flyttet til Christiania. Han ble forfatter med bibelhistorie og Bibelens kildeskrifter som sine spesialiteter, finansiert av årlige statsstipend fra 1880. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk, med Ivar Aasen som rådgiver, utgitt i 1889. Belsheim var personlig venn av Aasen. Les mer …
Husmannsplassene under Valle prestegård i Lindesnes var spredt over et stort område, som i dag omfatter Vallemoen, Nordre Valle, Hestehaven, sørover til Vallenes, Kragstadmoen og Herstøl-området. Det sies at det var 25 husmannsplasser, andre oppgir 18 (på Vallemoen) mens i dag er det spesielt en plass som er godt bevart, Herstøl. Mange av de andre plassene eksisterer enda, men som småbruk siden mange plasseiere "kjøpte seg fri", og ble selveiere på slutten av 1800-tallet. Disse gårdbrukerne ble i sin tid kalt for "Vallemonslordene" i en humoristisk vending, og i 1946 var det en avis-artikkel om disse da den siste gjenlevende av "lordene" var gått bort.
 Kart over Valle prestegårds eiendom, nordre del 1880. Foto: Opplysningsvesenets fond, arkivet.
 Lindesnes fyr i 2010. Foto: Selmer van Alten Lindesnes fyrstasjon ligger på Norges sydligste fastlandspunkt, Neset. Fyrstasjonen ble opprettet i 1655. Det ble snart nedlagt og først tent igjen i 1725. Fyrstasjonen har visuell og funksjonell forbindelse med Markøy fyrstasjon som ble tent samtidig for å unngå forveksling med Skagen fyr i Danmark. I 1822 ble det oppført et lukket kullblussfyr som var i bruk frem til 1854, da ny lykt med linseapparat ble innstallert. Dette er en 1. ordens fransk linse, en av de største som finnes. Den ble overført til dagens fyr i 1915.
Anlegget er som landets eldste og syldligste beliggende fastlandsfyr et viktig landemerke med nasjonal symbolverdi. Ruinen av kullblussfyret og støpejernstårnet viser til sammen den historiske spennvidden i området, samt den fyrtekniske utviklingen. Fyret er medlem av Norsk Fyrhistorisk Forening. Les mer … | 
