Per Spilling (født 1898, død 28. januar 1942) var overrettsakfører og motstandsmann under krigen. Han var født i Mandal der faren, Knut Spilling (1865-1953) drev sakførerforretning inntil han i 1910 ble sorenskriver i Alta og flyttet dit med hele familien. Per Spilling gikk på folkeskole delvis i Mandal og delvis i Alta. Videre skolegang fikk han i Tromsø hvor han etter 3-4 år tok examen artium i 1918. I Tromsø var han kjent som en ivrig friluftsmann og fjellvandrer. Sammen med sin gode venn Peter Wessel Zappfe «besteg» han mange av fjelltoppene rundt Tromsø. Senere skulle det også bli fjellvandring i Harstad, og på en fjelltopp på Grytøya kunne man fortsatt i 2011 finne Per Spillings besøk dokumentert i en gjestebok. Jusstudiet brukte han lang tid på, da han var i tvil om det var jurist eller arkitekt han skulle bli. I studietiden hadde han også et opphold i Tyskland. I 1925 ble han cand.jur., og etter er kort opphold i Kragerø, der hans far nå var sorenskriver, ble han våren 1926 dommerfullmektig i Trondenes. Året etter ble han overrettssakfører i Rørvik, men allerede sommeren 1928 var han tilbake i Harstad som fullmektig hos overrettsakfører Ole Chr. Kind. Les mer …
Dagfinn Slettan (født 13. november 1941 i Holum i Vest-Agder, død 5. juni 1999 på Karmøy) var ein av høvdingane i norsk lokalhistorie dei siste par tiåra av 1900-talet. Slettan hadde lærarskule før han tok hovedfag i historie ved Universitetet i Trondheim i 1972 med hovudoppgåva Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals amt. Ho kom seinare ut som bok på Universitetsforlaget.
I åra etter avlagt hovudfagseksamen var Slettan m.a. dels assistent og dels vikar for professor Edvard Bull. I 1978 ble han tilsett ved Trøndelag folkemuseum som «trønderamanuensis», ei stilling som var delt mellom universitetet og museet, der han skulle støtte opp om den lokalhistoriske verksemda i trøndelagsfylka i brei forstand. Dette var eit arbeid han gjekk inn i med stor entusiasme og gode resultat. Les mer …
 Johannes Belsheim. Foto: Ukjent, hentet fra Aure 1924: Prestar som talar nynorsk. Johannes Belsheim (født i Vang i Valdres 21. januar 1829, død 15. juli 1909 i Kristiania) var prest med virke blant annet i Sør-Varanger, der han også var ordfører, men er kanskje mest kjent som bibelforsker og bibeloversetter. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk på 1880-tallet, med Ivar Aasen som rådgiver.
Johannes Belsheim vokste opp i Vang i Valdres, der faren tjente under gården Belsheim. I 1851 ble han omgangsskolelærar i hjembygda, han gikk ved Asker seminar i 1855, og ble i 1856 lærer i Grue i Solør. Examen artium tok han ved Heltbergs skole i Kristiania i 1858.
I 1861 ble Belsheim teologisk kandidat, men fortsatte som lærer 1862-1863 ved Porsgrunds borgerskole og 1863-1864 ved Vefsn lærerskole.
Belsheim var sogneprest i 11 år, først seks år i Sør-Varanger og deretter fem år i Bjelland. I Sør-Varanger var han også ordfører 1868-1970.
I 1875 tok Belsheim avskjed som prest, og flyttet til Christiania. Han ble forfatter med bibelhistorie og Bibelens kildeskrifter som sine spesialiteter, finansiert av årlige statsstipend fra 1880. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk, med Ivar Aasen som rådgiver, utgitt i 1889. Belsheim var personlig venn av Aasen. Les mer …
 Tomine i 1956. Foto: Frå Lindesnes bygdemuseum si samling Tomine Torjesen Seland vart fødd på Floge-Seland (og kjend som Seland Der Nede, bnr 2) i Vigmostad 21. august 1864 og døydde på Konsmo 6. februar 1972.
Foreldra hennar var gardbrukar Torjus Johansen (1823–1892) og Johanne Jensdatter Seland (f 1830), og dei let henne døype i Vigmostad kyrkje 4. september 1864. I samme kyrkje stod ho for presten 6. oktober 1878. På Seland budde ho til ho var 104 år, då gjorde eit slag at ho måtte flytte til Konsmoheimen.
Jens Grønlien frå avisa Fædrelandsvennen vitja Tomine (då 94 år) og systera Anna på 96 i 1957. Då kom det fram at det framleis var tre andre søsken til i live. I Brooklyn budde Oline som skulle fylle 101 år 4. oktober, Gabriel som skulle fylle 87 år 14. juli budde på Vigeland i Sør-Audnedal og Tobine Johanne på 84 budde på Fjordhøy i Mandal. I intervjuet fortalde Tomine at faren Torjus kom frå nabogarden til Seland, og mora frå Bjåstad i Vigmostad. Tida hadde ikkje falle lang, ho fortalde om omgangsskulen på Iveland og Bjåstad der Knut Akland og Ånen Fiddan var lærarar og at ho las for presten Holst. Konfirmasjonsdagen hugsa ho framleis godt, og at ho trivdes på Seland sa ho dette om: «Ja, vi er jo født her i huset og kan være oss selv. Greie naboer gjør også mye. Heiefolket har nemlig fra gammelt den uskrevne lov at de skal se etter hverandre og rekke en hjelpende hand.» Les mer …
 Det som er igjen av hovedhuset på bnr 1 i 2015. Foto: Rolf Steinar Bergli (Solhelleren) er en fraflyttet gård på heia i Vestbygda i Lindesnes kommune. Den har gnr. 397 og ligger på om lag 205 moh.
Gården var en av de siste gårdene i bygda som i ca 1914 fikk kommunal vei. Men etter bare knappe 50 år mistet den status som kommunal vei ca. 1962. I gårdsmatrikkelen står det notert om uttalen av navnet: "Udt. Solheddaren." [1] Les mer …
 Lindesnes fyr i 2010. Foto: Selmer van Alten Lindesnes fyrstasjon ligger på Norges sydligste fastlandspunkt, Neset. Fyrstasjonen ble opprettet i 1655. Det ble snart nedlagt og først tent igjen i 1725. Fyrstasjonen har visuell og funksjonell forbindelse med Markøy fyrstasjon som ble tent samtidig for å unngå forveksling med Skagen fyr i Danmark. I 1822 ble det oppført et lukket kullblussfyr som var i bruk frem til 1854, da ny lykt med linseapparat ble innstallert. Dette er en 1. ordens fransk linse, en av de største som finnes. Den ble overført til dagens fyr i 1915.
Anlegget er som landets eldste og syldligste beliggende fastlandsfyr et viktig landemerke med nasjonal symbolverdi. Ruinen av kullblussfyret og støpejernstårnet viser til sammen den historiske spennvidden i området, samt den fyrtekniske utviklingen. Fyret er medlem av Norsk Fyrhistorisk Forening. Les mer … | 
