Lokalhistoriewiki:Hovedside
Ukas artikkel Statspolitisjef Karl A. Marthinsen etter å ha blitt likvidert i Blindernveien utenfor Oslo 8. februar 1945. Foto: Glomdalsmuseet (1945) Likvideringer under andre verdenskrig refererer til sanksjonerte drap på sivile utført av motstandsbevegelsen. Hovedårsaken til at slike likvideringer ble utført, var behovet for å sikre motstandsnettverk mot opprulling. Angivere og folk knytta til politiet var derfor ofte mål for likvideringer. Sanksjoneringen kunne enten komme gjennom en direkte ordre fra høyere hold, eller avgjørelsen kunne tas lokalt i henhold til fastsatte regler dersom likvideringen måtte foretas raskt for å sikre nettverket eller hindre at en planlagt aksjon ble forpurret.Les mer... Smakebiter fra artiklene
KNM «Uredd» (P-41) (egentlig HNoMS, His Norwegian Majesty's Ship) var den første ubåten Norge overtok i Storbritannia under andre verdenskrig. Det var også den eneste som gikk tapt under kriugen. Den var en av tre norske ubåter som utgjorde The Norwegian Section i 9th Submarine Flotilla som hadde base i Dundee i Skottland. Totalt bestod denne flåten av norske, britiske, nederlandske, polske og franske ubåter, herunder den franske «Junion» som ble brukt til å sette i land gruppen under operasjon muskedunder i 1942. De to andre norske ubåtene var KNM «Ula» (P-66) og KNM «Utsira» (P-85). Formål9. ubåtflotiljes hovedformål var å skjerme britisk territorium mot fiendlig angrep. Oppsamlingen av fartøyer fra Kriegsmarine, som eksempelvis «Tirpitz», «Bismarck» og «Scharnhorst» med støttefartøyer i Nord-Atlanteren og i norske farvann gjorde dette området sårbart, og bant opp store deler av den britiske hjemmeflåten til beskyttelse av konvoiene til Murmansk. Tekniske dataFartøyet var i den såkalte U-klassen. Det hadde en bunkerkapasitet på 41 tonn dieselolje, med en aksjonsradius på 4050 nautiske mil (rundt 7500 kilometer) ved en hastighet på 10 knop, og i neddykket posisjon på 30 nautiske mil ved 9 knop. Den kunne dykke ned til 200 fot (drøyt 60 meter). «Uredd» var bevæpnet med en 76 mm kanon og tre 12,7 mm mitraljøser. Fartøyet hadde fire torpedorør i baugen og hadde med åtte torpedoer. Fartøyet hadde en bemanning på 34–40 mann. Oppdrag Fra overtakelsen av «Uredd» 7. desember 1941 i Dundee. Sjefen for Sjøforsvarets Overkommando kontreadmiral Elias Corneliussen (t-h.) inspiserer besetningen. Skipssjefen, løytnant Rolf Q. Røren gjør honnør. Foto: Forsvarsmuseet (1941) «Uredd» ble sjøsatt 24. august 1941 og overført til den norske marinen 7. desember 1941 under nærvær av sjefen for Sjøforsvarets Overkommando, kontreadmiral Elias Corneliussen da løytnant Rolf Q. Røren kunne heise sin norske kommandovimpel. 8. mars 1942 var den stridsklar og dro ut på sitt første oppdrag. Fra Dundee kjørte den til Scapa Flow på Orknøyene i overflatestilling for å vise de allierte flystyrkene der at dette var en alliert ubåt. Uredd gikk deretter til kysten av Nordland og la seg til i posisjon ved Sklinna fyrstasjon for å observere fiendtlig aktivitet langs kysten. 25. mars var de tilbake på Lerwick på Shetland, og deretter til hjemmebasen i Dundee. Det første krigstoktet var å observere skipstrafikken på Frohavet for om mulig å finne «Tirpitz». Deretter var «Uredd» i eskortetjeneste for konvoitrafikken til Murmansk og var tilbake i Lerwick 7. mai og til Dundee dagen etter. 19. mai reiste de ut igjen, til ishavspatrulje for å beskytte konvoitrafikken. De ble der ved en anledning obervert og angrepet av et tysk fly med tre synkeminer på ufarlig avstand. Fartøyet var på ytterligere to slike patruljer fram til fartøyet som på halvårlig ettersyn fra 1.–18. august 1942. I september 1942 dro «Uredd» ut på nytt oppdrag, sammen med tre andre ubåter var de på speideroppdrag mellom Nordkapp og konvoiruta fra Murmansk, og fem andre som hadde i oppdrag å angripe tyske fartøyer under overføring fra Narvik til deres nye base i Altafjorden. «Uredd» skulle dekke deler av innløpet til Andfjorden ved Andøya og var i posisjon fra 7. september. De observerte og sendte etterretningsinformasjonen tilbake til England, men kom ikke i kamp. De kom tilbake til Lerwick 24. september. «Uredd» seilte ut igjen 12. oktober og skulle nå observere skipstrafikken langs norskekysten, deres sektor var mellom Stadlandet og Utvær og de var på plass natten til 14. oktober. 18. oktober senket «Uredd» det tyske forsyningsskipet «Libau» på rundt 3700 brt. Eksortefartøyene igangsatte øyeblikkelig jakt på ubåten, men de kom seg unna ved en dristig navigering gjennom et grunt og farlig farvann de tyskerne trodde de ikke var mulig å gå. «Uredd» fortsatte patruljeringen før den 27. oktober fikk ordre om å vende tilbake til Lerwick. For «ypperlig ledelse» ble skipssjef Røren tildelt Krigskorset med sverd. 11. november 1942 seilte «Uredd» ut igjen i konvoibeskyttelse, hvor «Uredd» sammen med to britiske og en russisk ubåt skulle dekke et område av Finnmasrkskysten og angripe om noe av de store tyske enhetene kom dit. Uredd ankom 17. november Dårlig vær og sikt gjorde at «Uredd» fikk ordre om å returnere og var tilbake 29. november, og det ble konkludert med at ubåter i U-klassen egnet seg ikke for lange patrukjer i arktiske farvann om vinteren. 6. januar 1943 seilte «Uredd» ut mot norskekysten for å observere «Tirpitz»' bevegelser som var rapport å ligge i Lofjorden ved Trondheim. 17. januar fikk «Uredd» kontakt med en større tyske flåtestyrke og «Uredd» senket en tysk hjelpekrysser med forsyninger til den tyske ubåtbasen i Trondheim. Uredd kom tilbake til Lerwick 19. januar. Siste oppdrag«Uredd» hadde gjennomført sju vellykkede tokt da fartøyet 5. februar 1943 reiste ut på et oppdrag for å landsette sju commandosoldater fra Kompani Linge ved Bodø. Blant disse var Sverre Granlund fra operasjon muskedunder og disse skulle gjennomføre Operasjon Seagull som skulle sabotere kraftforsyningen til Sulitjelma gruver. «Uredd» skulle så til Senja for å hente to franske og to norske SIS-agenter («Operasjon Upsilon II»). De hadde fått informasjon fra britisk etterretning at Fugløyfjorden ikke var minelagt, noe som var feil. Rundt 10. februar traff «Uredd» en tysk sjømine, og hele mannskapet inkludert løytnant Rolf Q. Røren og alle mannskapene fra kompani Linge omkom, sammen med SIS-agenten Paul Kristjern Nygaard, som også var ombord som maskinist.
MinneUtdypende artikkel: Ureddplassen I 1985 ble vraket av ubåten lokalisert på 105 meters dyp i Fugløyfjorden i Gildeskål kommune, sør for Bodø. Det var da tydelig at en sjømine hadde sprengt ved maskinrommet. 13. mars 1986 ble vraket erklært som krigsgrav, og en minnebauta ble satt opp på Haakonsvern.
Kilder
Krigsminnesmerket i Hornnes stend rett utafor Hornnes kyrkjegard, og er reist til minne om tre horndøler som gav sine liv under andre verdskrigen. Minnesmerket er ei støtte i granitt. Øvst står innskrifta «Desse horndøler miste livet sitt i fridomskampen 1940–1945». Deretter følgjer namna til dei tre med fødsels- og dødsdato, og dødsstaden.
Minnesmerket vart avduka den 17. mai 1947, med om lag tusen menneske til stades. Ordførar Olav A. Tveit las ein prolog, medan løytnant Abusland heldt avdukingstala. To æresvaktar frå Evjemoen leir stod vakt, og oberstløytnant Ullern la ned ein krans. Litteratur og kjelder
En Stengun er en maskinpistol som ble produsert i Storbritannia under andre verdenskrig, og som blant annet ble brukt av Hjemmefronten i Norge. Den er svært enkelt konstruert, og man kunne derfor produsere et stort antall. Den er også lett å ta fra hverandre og sette sammen igjen, noe som førte til at motstandsfolk med liten militær trening lett kunne lære seg å vedlikeholde våpenet. Den enkle konstruksjonen førte også til at man enkelt kunne lage reservedeler lokalt dersom et våpen gikk i stykker. Våpenet brukte 9 x 19 mm Luger-ammunisjon. Dette var standard pistolammunisjon i Wehrmacht, og dermed kunne motstandsgrupper bruke tysk ammunisjon stjålet fra våpenlagre. Britene trengte i 1939 å utvikle en maskinpistol raskt, fordi deres tyske motstandere hadde slike. Amerikanske maskinpistoler ble innkjøpt, men man måtte også sette i gang lokal produsjon. Oppfinnerne av Stengun var major Reginald Sheperd og Harold Turpin, og Enfield Lock var produsent - det er fra forbokstavene i etternavnene og de to første bokstavene i produsentens navn at våpenet fikk sitt navn. Det første våpenet de lagde var for komplisert, men i 1941 kom de første Stengun MK I, som oppfylte kravene. Stengun ble produsert i mange versjoner gjennom krigen. MK II kom etter bare noen måneders produksjon av den første versjonen, og var enda enklere og mer robust. Det ble lagd omkring to millioner av den versjonen. MK III var en enda enklere modell. MK IV hadde foldbar kolbe, og var egentlig tiltenkt fallskjermjegere. Den ble aldri satt i produksjon; typen hadde ellers også vært bra for motstandsgrupper som trengte våpen man lett kunnne skjule under klærne. MK V ble en noe mer komplisert modell, med kolbe og pistolgrep i tre, bedre siktemidler og mer presis mekanikk. Den siste modellen var MK VI, som kom helt på slutten og som videreførte MK V. Det kunne også settes lyddemper på den, hvilket var viktig under sabotasje- og kommandoaksjoner. Maskinpistolen var i bruk i engelske styrker fram til omkring 1960. Det finnes også mange av dem rundt omkring i Europa, både på museer og i privat eie. Galleri
KilderPå kvelden den 25. april 1945 tok 107 Lancaster og 12 Mosquito bombefly fra Bomber Commands femte gruppe av fra sin base ved Lincolnshire i England. Målet for deres bomber var den dagen oljeraffineriet på Vallø. Den lille halvøya Vallø, som den gangen tilhørte Sem kommune, ligger kun noen få kilometer fra Tønsberg og har en lang industrihistorie som strekker seg helt tilbake til 1700-tallet. I 1899 ble A/S Petroleums- & Maskinoljeraffineri etablert som Norges første raffineri på Vallø og var ved invasjonen i 1940 et moderne og unikt anlegg i skandinavisk sammenheng. Den tyske okkupasjonsmakten så raskt verdien av dette anlegget og bygde ut en rekke forsvarsstillinger, bunkre og minefelt for å beskytte området mot angrep og sabotasje. Så sent i krigen som vinteren 1944/1945, så var tyskernes tilgang på råolje svært begrenset, men Vallø mottok allikevel, i aller største hemmelighet, flere mindre leveranser av olje i denne perioden. Ifølge etteretningsrapporter mottok Vallø 18000 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945, og at tankene var mer eller mindre tomme april 1945. Les mer … |
Ukas bilde
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 929 artikler og 218 584 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
.jpg)
.jpg)
