 Foto: Norges arktiske universitetsmuseum  Skisse av Rødskjær tunanlegg slik arkeologer ved Norges arktiske universitetsmuseum tolker det. ved Sandtorg i Harstad kommune er plassert i nær tilknytning til Rødskjær næringspark som har gjennomgått flere stadier av oppturer, nedturer og det man kan beskrive som gjennomføringsvegringsperioder. Her var det at det dukket opp et område fra eldre jernalder.
Vinter entreprenør fikk jobben med å bedre og sikre adkomsten til næringsparken og den vedtatte utvidelse av kai-anlegget på Rødskjær ved Sandtorg. De vant anbudsrunden for det man på fagspråket kaller et dråpekryss, som skal bedre sikkerhet og adkomst til næringsparken fra E-10. Anbudsrunden ble avsluttet 16. mai 2023. I juni starta arbeidet som var planlagt å pågå i 11 uker.
Det har gått noen tid siden Harstad kommune starta prosjekteringen ved at kommunen overtok det vi lenge kjente som Siva-anlegget på Rødskjær. Nå var man imidlertid i gang med de mange steg som skal tas før det endelig er investert godt og vel 320 millioner kroner.
I løpet av etterjulsvinteren ble universitetsmuseet i Tromsø satt i beredskap for å undersøke en mulig gårdsbosetting fra jernalderen man hadde registrert i 2016. Anlegget ligger i nær tilknytning til det foran omtalte vegkrysset. Opprinnelig var det søkt om og avsatt 5 uker til å gjennomføre prosjektet. 22. mai 2023 ble et mannskap på sju med arkeologisk kompetanse satt på jobben med å søke å fravriste grunnens nær 2000 år gamle hemmeligheter langs E-10 og adkomsten til Rødskjær næringspark. De registreringer man hadde gjort i 2016 og de funn man først gjorde i mai-juni 2023 kunne tyde på at man sto overfor en gård fra eldre jernalder. I løpet av juni vippet tolkningene mer mot et ringtun, da en jernaldergård ikke ville hatt husene sine på rekke. Les mer …
 En av de syv fangstgropene langs stien. Opprinnelig ville disse ha vært både dypere og brattere enn hva de fremstår som i dag. Foto: Rudi A. Mikalsen/Samediggi. Jakt på villrein er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. I fjellene rundt Reisadalen er det mange spor etter jakt og fangst på villrein. Ved foten av Boazoroavvi går stien rett i kanten av en grop for fangst av villrein. Denne gropa er en av syv fangstgroper på lokaliteten.
Fangstanleggenes formål er ganske enkelt å få et dyr til å falle ned i gropa, og ikke komme seg opp igjen. Derfor er gropene lagt i trekkrutene for reinen, og sperrer disse slik at dyrene ikke kommer forbi uten at noen går i fangstgropene. Gropene har vært både dypere og brattere enn slik de fremstår i dag. Fangstgropene på denne lokaliteten representerer trolig en liten gruppes behov for å skaffe mat til sitt eget livsopphold. Vi kjenner også til anlegg med flere hundre groper og lange sperregjerder, for eksempel i Varanger.
Les mer …
Ved Gravranden på fjellet ovanfor Lesjaskog finst eit tydeleg fangstanlegg for villrein.
Gravranden er ein avlang markant haug («rande» i lokaldialekten) orientert tilnærma vest-aust. Det syner ein tydeleg sti etter reinstrekket mellom haugen og ei lita tjønn, som avgrensa området og freista dei gamle fangstfolka til å bygge eit fangstanlegg her.
Anlegget er kartlagt av Øystein Mølmen (1979). Han meinte det er usikkert om namnet på haugen har med fangstgropene her å gjere. Les mer …
Ved Storhøhalsen på fjellet ovanfor Lesjaskog finst eit tydeleg fangstanlegg for villrein.
Storhøhalsen er ei brei skrånande li ovanfor skoggrensa, nedanfor Storhøe (1868 m.o.h.). På ei litt flatare terasse ca. 300 m nedanfor høgste punktet går det ein tydeleg sti etter reinstrekket, og erfaringar frå eldre jaktperiodar er at reinen ofte trakk her, noko som må ha freista dei gamle fangstfolka til å bygge eit fangstanlegg.
Anlegget er kartlagt av Øystein Mølmen (1979 og 1986). Han påviste fire fangstgroper her, to ved sidan av kvarandre of kopla saman med ledegjerde, og to enkeltgroper.
Les mer …
Under grunnarbeidet til den nye Dronning Eufemias gate i Oslo i 2013 blei det funnet et handelsfartøy nederst i Bispegata, rett ved Nordenga bru. Det spissgatta fartøyet var i overkant av 9 meter (ca. 30 fot) langt fra stevn til stevn. I lengde og rominndeling svarer det grovt sett til en seksroms geitbåt, men med ekstra spant i alle rom så vel som i fremskott og bakskott. Fartøyet var godt bevart. En antok først at det var bygd i tida rundt 1600, og på grunn av sterkt tidspress måtte det gjøres et hastevedtak om det skulle vernes eller ikke. Statens vegvesen innvilget en uke til å dokumentere fartøyet. Tirsdag 3. september 2013 fylte så Statens vegvesen ny masse over vraket, som blir liggende halvveis under gata og halvveis under et tilstøtende bygg. I etterkant har det vist seg at handelsfartøyet etter all sannsynlighet var et norrønt fartøy fra andre halvpart av 1200-tallet. Les mer …
| 
