Ole Høiland
Ole Pedersen Høiland (født 1797 i Grindheim, død 20. desember 1848 i Christiania) var tyv og i noen grad folkehelt i Indre Agder.
Høiland vokste opp i fattige kår og utviklet tidlig en evne til å kombinere kriminelle handlinger med folkelig sympati. Han er kjent for en rekke innbrudd, blant annet i Norges Bank på nyåret 1835 og at han til tross for lange fengslingsperioder stadig greide å rømme. Han endte sitt liv ved å henge seg på cellen på Akershus festning.[1] Historien om Ole Høiland er filmatisert i den norske spillefilmen av Knut Andersen, Balladen om mestertyven Ole Høiland fra 1970.
Bakgrunn
Ole Høiland ble døpt 24. februar 1797 i Grindheim kirke i Bjelland prestegjeld i Lister og Mandals amt, tilsvarende Vest-Agder. Etter flere kommunesammenslåinger ligger Grindheim nå i Lyngdal kommune i Agder fylke Faren var bonden Peder Olsen Høyland, moren var Gjertrud Gullovsdatter. Ole var eldst blant fire søsken, hans to søstre var den to år yngre Gunvor og den fire år yngre Åsa, og i tillegg kom den syv år yngre broren Andreas.
Familien solgte odelsgården Høyland og flyttet til Kristiansand omkring 1802. Gården hadde da vært nedslitt en tid, og ga liten avkastning. Med en etter hvert nokså stor gjeld som skulle betjenes klarte faren ikke lenger å holde hodet over vannet, og gården måtte selges. Faren arbeidet etter det som «kjører». Både gårdssalget og det faktum at familien rundt 1816 står registrert som boende i et hus tilhørende byens fattigkasse og sto under fattigvesenets forsorg, tyder på at det har vært svært dårlige kår i familien. På denne tiden var det også hungersnød i Norge på grunn av Napoleonskrigene og britenes blokade av Kattegat/Skagerrak. Kornlageret i Kristiansand ble stormet og plyndret av sultne mennesker, og det var allment stor nød blant fattige på Sørlandet. Ole mor skal ha tydd til nasking for å overleve, og hun skal ha oppfordra Ole til å gjøre det samme. Om det er sant er usikkert, men det er ikke en usannsynlig historie.
Høiland hadde i denne perioden fram til 1816 forskjellige jobber, som gjeter på gårdene Ugland og Egeland, gårdsarbeid på Knarrevig, og i hele tre år var han i tjeneste hos en prest Poul Brodahl Lassen på Tveit prestegård i Tveit kommune, øst i dagens Kristiansand. Han framsto som en gutt med mangelfull og forsømt oppdragelse og med liten interesse for skolelærdom, og den unge gutten viste stor opprørstrang når han ble straffet for dette.[1]
Høiland hadde som ung et mareritt hvor han drømte at noen la noe tungt på brystet hans for å kvele ham. Da han våknet, stod rommet hans i brann og var fullt av røyk. Han reddet livet ved å hoppe ut av vinduet i 2. etasje, men slo seg så kraftig at han hadde rygg- og hoftesmerter i flere år.[2]
Som nittenåring ble Ole tatt for tyveri for første gang, og plassert i arresten i Kristiansand. Derfra rømte han, og så var grunnlaget lagt for et liv prega av tyverier, arrestasjoner og rømninger på rekke og rad.
Den tidligere forbryterkarrieren
Høiland foretok en rekke dristige tyverier, og rømte minst elleve ganger fra fengsel. Han ble hardt straffet gjennom fengslinger, straffearbeid, og kakstrykninger (pisking). Både alle hans rømninger, første gang i 1816, og det dristige innbruddet i Norges Banks avdelingskontor i Christiania nyttårsaften 1835 medvirket til at han ble svært kjent, og hans utfordrende brev til ledelsene i fengslene bidro til at det dannet seg en rekke myter rundt ham.[3] Men før vi kommer så langt i historia gikk det mest i småtyverier.
Et av de første vi kjenner til var tyveri av ei lommebok fra bonden Christen Evelie. Ole kom seg opp på sleden til den nokså beduggede bonden, og under påskudd av å hjelpe ham med å holde balansen fikk han nappa til seg lommeboka. Evelie var en velstående bonde, så det var en del sedler i lommeboka. Det å stjele fra bønder på bytur, som gjerne benytta sjansen til å ta en dram eller fem på et vertshus, viste seg å være enkelt for den fingernemme Ole. Dermed var det flere bønder som ble letta for både penger og verdigjenstander i den neste tida. På denne tida levde Ole nærmest et dobbeltliv, for ingen visste ennå at han hadde forlatt den smale sti. Men etter hvert begynte ryktene å gå, blant annet om at det var Ole som hadde vært med Christen Evelie da lommeboka forsvant. Presten Poul Lassen fikk høre om ryktene, og trodde ikke på dem. Han ble Oles fremste forsvarer. Men etter en tid reiste han inn til Kristiansand for å finne ut mer, og etter å ha hørt troverdige historier om tyverier begynte han å undres. I tillegg fikk han vite at Ole hadde løyet, ettersom han hadde fortalt Lassen at han var i tjeneste hos en skipper – noe som ikke stemte.
Den 27. august 1816 ble han avslørt for første gang. Da fant ei kvinne tyvegods som han hadde gjemt i vedskjulet. En del av dem, blant annet sølv- og gullgjenstander stjålet fra en Claus Hansen, kunne lett identifiseres. Det var ikke mulig å snakke seg ut av dette, så Ole tilsto. Totalt dreide det seg om tretten tyverier, og han hjalp til med å finne mer av tyvegodset som han hadde gjemt andre steder. Ole ble stilt for retten. Forsvareren argumenterte for at straffen burde settes til et halvt år på tukthuset. Alderen, tilståelsen, fattigdommen og det at han leverte inn flere gjenstander enn det man opprinnelig fant var klare formildende omstendigheter. Men retten var ikke enig. Det ble to års tukthus, den strengeste straffen man kunne få ved første gangs dom for tyveri.
De første tyveriene ble nokså raskt fulgt av første rømning. Etter bare rundt fire uker på tukthuset i Kristiansand hadde Ole fått nok. Den 27. desember 1816 ba han om å få gå på do. Lenkene ble løsna, og han fikk komme ut av cella for å gå til utedoene i tukthusgården. Vaktmesteren fulgte ikke godt nok med, og Ole klarte å smette ut og klatre over muren. Han fikk tak over hodet hos ei enke, og skaffa seg klær og andre ting ved å bryte seg inn hos naboen hennes. Tyveriet ble raskt oppdaga, og det var enkelt å følge sporene i snøen. Dermed ble Ole raskt tatt, og havna i arresten i Mandal. Der klarte de bare å holde på ham i ei uke. Med en gammel låshaspe han fant på cella lagde han seg en dirk, og fikk av seg fotbøylene. Med bolten fra bøylene slo han hull i veggen. Deretter var det å dirke opp to dører for å komme seg ut i friluft.
Slik går det i flere år. Tyverier, arrestasjoner og rømninger på løpende bånd. I 1824 var de lokale myndighetene på Sørlandet gått lei, og han fikk en strengere dom. I februar ble han kakstrøket på torget i Kristiansand, og måneden etter ble han sendt til Christiania for å sone på slaveriet på Akershus. Der ble han en del år, og han ble en mønsterfange. Han slapp nokså raskt å gå med fangejern, og fikk en godt tone med både fangevokterne og de andre fangene. Han hadde klart å smugle inn penger, og var ikke gjerrig når andre fanger mangla tobakk eller brennevin. Alle var overbevist om at han nå hadde slått seg til ro og ville sone sin straff. Men den 26. juni 1831, etter mer enn sju år på slaveriet, snudde han alt på hodet igjen. Fangene var på Vippetangen for å bade – det var en del av hygieneregimet på slaveriet – og sammen med tre andre fanger så han sitt snitt til å rømme. Og det viste seg at det ikke var en helt spontan handling, for kvelden før hadde han fått en tidligere slave til å plassere en robåt med fire par årer ved stranda. Med fire sterke karer ved hvert sitt årepar kom de seg raskt ut med kurs for Nesodden. Litt utpå fjorden dreide de mot Røyken. Etter å ha brutt seg inn på en gård der for å få mat og brennevin strøk de innover Lierskogene og gjemte seg.
De fire klarte å holde seg på frifot fram til november 1831. Belønningene som ble utlovet var forholdsvis store, særlig for to av rømlingene. Den ene var Ole Høiland, og den andre var den kjente forbryteren Ole Gulbrandsen, kalt Kuntegutten. De ble angitt av bønder som var ute etter belønning, og politiet fant dem. Både Høiland og Kuntegutten ble piska som straff for rømninga. For Kuntegutten ble det for mye; han tok sitt eget liv på cella like etter.
Nå var det slutt på å være mønsterfange. Dels stolte ikke vokterne lenger på ham uansett, og dels var Ole innstilt på å rømme igjen så raskt som mulig. Det gjorde han flere ganger, men hver gang ble han tatt, og hver gang ble det pisking og tunge jern. Når han var ute klarte han alltid å skaffe seg penger, uten at det ser ut til at man klarte å få tatt ham for disse tyveriene. Og på en eller annen måte fikk han inn pengene, trolig gjennom gode hjelpere. Så når han kom ut av enecelle, ble det alltid brennevin og tobakk på fangene. Slik sikra han seg lojalitet fra de andre fangene, og dermed mindre risiko for at noen skulle tyste mens han planla neste rømning.
Det var også noen ansatte som hjalp ham. En av dem var Andreas Berg, som var ansatt på bakeriet på festningen. De la planer sammen, og Berg henta flere ganger penger fra Oles gjemmesteder rundt omkring i Oslomarka.
Norges Bank-kuppet
Hans innbrudd i Norges Banks avdelingskontor i Christiania kom etter lang tids planlegging, hvor han i forkledning greide å ta kopier av vaktmannens nøkler. Han kunne da låse seg inn i hvelvet og stjal 64 000 speciedaler (256 000 kroner) i kasserte sedler, i den tid et uhyre høyt beløp.[3] Det ble av Justisdepartementet utlovet en dusør på 300 spesidaler for pågripelse av Høiland, og etter syv uker på frifot ble han arrestert i Lier.
Historien om dette kuppet starta med samarbeidet med Andreas Berg, den korrupte bakeren. Den 11. juni 1834 rømte Ole igjen, men denne gangen gjemte han seg ikke i marka. I stedet tuslet han gjennom byens gater bort til Grønland, der han gjemte seg hos Berg og kona. Det oppsto søt musikk mellom mestertyven og kona Grete Berg, og de skal ha planlagt å rømme sammen etter ranet - ingen ære mellom tyver, tydeligvis. På et tidspunkt var han så frekk at han oppsøkte Berg på jobb. Han hadde et tau med ei klo i enden, og brukte det til å klatre over festningsmuren mot Kongens gate. Han fortalte Berg om at han ville rømme sammen med kona hans. Så gikk han ut av porten, og la igjen et signert brev til kommandanten i vakta. Det er slik man blir en levende legende.
Ole og fru Berg dro ut på landet, et sted nord for byen. Men livet på rømmen var ikke fullt så romantisk som hun hadde trodd. Man blir skitten, sulten og kald. Til slutt ga hun opp og dro hjem. Ole dro da også innover mot byen, til Torshov i Aker herred. Der fikk han bo i kjelleren til en gammel bekjent. Han sørga for flere rømningsveier, og lagde seg et lite verksted der han satt og filte til nøkler og dirker. En tid bodde han også hos Grete Berg, etter at Andreas Berg brått døde. Det er sagt at en senere stortyv ved navn Julius Berg var sønn av disse to.
Han gjorde et grundig etterretningsarbeid før ranet. På nattestid dro han ned til Bankplassen, der han spionerte på vaktmesteren. En kveld klarte han å rappe nøklene fra vaktmesteren. Han kunne ikke bare bruke dem; de ville ikke fått ham langt nok inn i bankens hvelv, og hvis de var borte for lenge ville man ha begynt å skifte ut låsene. Så han tegna av nøkkelskjegget, fikk på en eller annen måte levert nøklene tilbake, og slipte så til egne nøkler. Han studerte også låsen på hoveddøra og fikk tatt noen avtrykk der for å sikre at nøkkelen skulle fungere. Låsene var den største utfordringa. De bevæpna vaktene ved banken var ikke noe problem, for de lot seg bestikke.
Natt til første juledag 1834 gikk han igjen ned til banken. Byens befolkning var mette etter julemiddagen, og mange hadde vel tatt seg en sup eller to, så gatene var tomme og ingen fulgte med i vinduer. Ole låste opp hoveddøra, og fortsatte så med å låse og dirke seg gjennom ytterligere fem dører. Men den sjuende døra – det høres nesten ut som et eventyr – fikk han ikke opp. Det var den siste, den som førte inn i hvelvet. Men Ole var kald, og låste rett og slett dørene etter seg og smøg seg ut i nattemørket. Hjemme i kjelleren på Torshov fortsatte han arbeidet med nøkler og dirker, nå med mer kunnskap om den siste låsen. Tre netter senere forsøkte han igjen, men også denne gangen måtte han gi opp. Igjen gjorde han et grundig arbeid med å låse etter seg, og ingen merka noe.
Natt til 2. januar 1835 prøvde han for tredje gang. Og denne gang åpna også den sjuende og siste døra seg. Inne i hvelvet var det stappmørkt, men Ole kjente at han fikk fatt i bunter med pengesedler. Han fylte sekken og kom seg ut. På Torshov telte han dem opp, en jobb som tok flere dager. Det endte med 64 000 speciedaler i gamle sedler og 100 daler i nye. At det var gamle sedler var nok ikke noe stort problem. Det ser ikke ut til å ha vært utgåtte sedler, men utslitte som skulle destrueres og erstattes med nye. Dermed var de gangbare. Den gangen var det heller ikke noen praktisk mulighet for å spore sedler. Hadde man i dag stjålet slike sedler fra Norges Bank ville alle ha vært registrert, og skannere ville raskt kunne fange dem opp.
Hvor mye var så dette byttet? For å regne om fra datidas speciedaler til kroner ganger vi med fire. Hvis vi holder oss til 64 000 blir det da 256 000 kroner. Og selv om det hele var nokså pinlig for Norges Bank, hjelper de oss med sin priskalkulator.[4] Taster vi inn 256 000 kroner fra 1835 til 2020 får vi vite at det handler om 21 613 270,05 2020-kroner. Vi er fortsatt et stykke unna Norgeshistorias største ran, for under NOKAS-ranet ble det tatt omkring 57 millioner. For å få like verdier: Det tilsvarer 78,9 millioner i 2020-kroner, mot Oles 21,6 millioner. Men hvis vi ser det på en litt annen måte får vi også et annet perspektiv. I hovedgruppa under NOKAS-ranet var det elleve personer. Både Ole og NOKAS-ranerne måtte bestikke medhjelpere, så det kan vi egentlig se bort fra - trolig måtte Ole bruke en mindre andel av utbyttet på bestikkelser, og i hvert fall mindre på utstyr, så om noe går det regnskapet i Oles favør. Så om vi bare tar summene, kan vi se at Ole kom seg ut med 21,6 millioner alene, mens NOKAS-ranerne fikk 7,2 millioner per hode. Ole fikk altså ganske nøyaktig tre ganger så stort utbytte. Ranet av Norges Bank var ikke det største i Norgeshistoria – men ingen norsk raner har gått av sted med like mye i utbytte som det Ole Høiland gjorde.
Om Ole hadde hatt status som folkehelt før, nådde det hele nye høyder etter dette ranet. Myndighetene var så klart ikke imponert, og de utlovde en belønning på hele 1000 speciedaler. Vi kan bruke priskalkulatoren igjen - det tilsvarer 337 707,34 2020-kroner. Vi kan også regne på en litt annen måte: En politibetjent tjente den gang omkring 100 speciedaler i året, så det var ti årslønner som ble utlovet. Men blant allmuen, og til og med blant mange i borgerskapet, ble den høye belønninga først og fremst noe som understreka hvor imponerende bragden var. Ole ble en Robin Hood-figur – om han ikke akkurat ga til de fattige, var det nok kjent i byen at han var en spandabel mann når en stakkar verken hadde dram eller noe å stappe i pipa. Og det er noe med godt utført håndverk, enten det er ærlig eller uærlig. Det er fascinerende å se en håndverker gjøre ting man aldri kunne klart sjøl, og like fascinerende å se en kar som bare kan låse seg inn i Norges sikreste rom.
Ole gjemte seg hos ekteparet Viste på Sagene, og ble der et par dager. En nabo hadde skjønt at han kanskje gjemte seg der, og politiet ble tilkalt. Men Ole var godt skjult i en hemmelig kjeller. Det meste av pengene var trygt gjemt i Grefsenåsen. Paret Viste skal ha fått hele 8000 riksdaler da Ole dro videre den 3. januar. Ole Viste ble avhørt, og kunne fortelle at Høiland var på vei mot Sverige. Men Høiland holdt seg i nærheten av Christiania helt fram til 10. januar. Det stemte nok at han var på vei mot Sverige, og han fikk seg et falsk pass, som han måtte betale 3000 speciedaler for. Etter en tur innom Grønland la han i vei til Lier for å oppsøke husmannen Erik Halgrimsen Høiden. Han hadde tatt imot Ole og Kuntegutten under en tidligere flukt. Han fikk komme inn der, men måtte snart tilbake til Christiania for å hente passet. Men falskneren dukka ikke opp. Og ingen ville slippe ham inn. Til slutt fikk han tak over hodet hos Barbro Aslesdatter på Lysaker. Hun fikk 2000 speciedaler, men anga ham etterpå for å få belønninga også. På vei tilbake til Erik Halgrimsen Høiden så Ole seks ridende politifolk på veien. Erik Halgrimsen var også avslørt, og politiet fant penger på husmannsplassen. Politiet valgte å vente der, og det gjorde de rett i. Natt til 21. januar 1835 gikk Ole rett i fella. Han gjorde ikke motstand – han var ikke en voldelig mann, og han hadde løpt fra Lysaker til Lier. Men en av politimennene hogde ham allikevel flere ganger i hånda og ansiktet.
Etter det store ranet
Etter å ha blitt tatt ble han plassert på Akershus festning under svært strenge sikkerhetstiltak. Men han greide allikevel etter lang planlegging å rømme igjen etter fire år. Han var deretter på frifot i tre år, og flakket rundt flere steder i landet. Han levde et liv preget av sult og kulde i blant annet Nordmarka og Lillomarka[5]. Han ble til slutt angitt av familien han bodde hos på Konnerud ved Drammen, som hadde latt seg friste av den høye dusøren, men ble i stedet straffet for å ha skjult ham så lenge. Familien holdt dessuten på å bli lynsjet av befolkningen, for Høiland var blitt en kjent og populær mann gjennom måten han utfordret myndighetene, med sine mange fengselsrømninger og innbruddet i Norges Bank.
Det var en syk og nedbrutt 45-åring som ble sendt tilbake til en enecelle i et trebur i Kronprinsens kruttårn på Akershus. Han følte seg sviktet av folk han trodde var hans venner; de ville bare ha stadig mer penger for å hjelpe ham. Han søkte etter en stund den nye kongen Oscar I om benådning, men søknaden ble avslått. Han mistet livsgnisten og gjorde minst ett selvmordsforsøk før 20. desember 1848. Den dagen barrikaderte han døren til cellen og klarte å henge seg før vokterne fikk brutt opp døren.
Ettermæle
Ole Høiland huskes som en av de store mestertyvene i norgeshistoria, og troner sammen med Gjest Baardsen på toppen i dette selskapet. Det er skrevet flere bøker om ham, og det er laget både teaterstykker og film. Rudolf Muus tok ham for seg flere ganger, i en blanding av fiksjon og fakta. Det ble også skrevet flere skillingsviser om ham, blant annet av Gjest Baardsen.
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 Harald Meltzer:Ole Pedersen Høilands Liv og Levnet, side 97-98
- ↑ Meltzer, s. 8
- ↑ 3,0 3,1 Ole Høiland på Norsk biografisk leksikon
- ↑ Priskalkulator, Norges Bank.
- ↑ Aftenposten Aften, innstikket Bedre By, onsdag 3. oktober 2012.
Litteratur og kilder
- Ole Høiland i Historisk befolkningsregister.
- Bull-Gundersen, Anne B.: Ole Høiland : mestertyv og utbryterkonge. Utg. Omnipax. 2009. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Ustvedt, Yngvar. Slavene på Akershus. Utg. Cappelen. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket.