 Foto: Rolf Steinar Bergli (2016) eller isbu er lager som ble bygget for naturisen som ble utvirket under isdriften på siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Sentral i utviklingen av ishusene var Johan Martin Dahll (1830–1877) i Kragerø som eksperimenterte med ulike former for lagring av is om sommeren, blant annet i sprengte grotter i fjellet.
Bakgrunn
Det var både produsentene av isen, men også større mottakere som for eksempel butikker og meierier som hadde behov for slike lagre, og større gårder kunne ha isproduksjon til eget bruk med tilhørende eget ishus. De kunne også være plassert ved utskipningshavnene, og kunne i mange år være tydelige innslag i fjordlandskapet da de var ofte store, og lå gjerne fem-seks sammen med gavlene ut mot sjøen. For eksportører gjorde ishusene at det kunne spre utskipningen utover sommeren.
Konstruksjoner
Ishusene var egne, isolerte bygninger for oppbevaring av isblokkene som vanligvis var på terninger på 60 x 60 x 60 cm gjennom hele sommeren og den følgende høsten. Husene var gjerne isolert med doble vegger, gulv og tak, og med sagflis, halm eller sand som isolasjonsmateriale i mellomrommene. Også inne i ishuset kunne blokkene ligge pakket med treflis. Les mer …
 Bygningen i Oscars gate 90, oppført 1953. (1955) er en offentlig stiftelse som ble opprettet under navnet Selskabet til Omsorg for ældre ugifte Damer i 1854 med formål om tilby bolig til eldre, ugifte kvinner. Dette skjedde på initiativ fra tolv fornemme kvinner i Christiania. I 1858 ble vedtektene offentlig bekrefta av Kronprins Carl. Eiendommen har alltid hatt navnet Kong Oscars Minde, mens stiftelsen først endret navn til dette i 1997, og deretter igjen i 2011 til Stiftelsen Kong Oscars Minde.Stiftelsen har i dag en bolig med 25 leiligheter i en femetasjes blokk i Oscars gate 90 i Oslo, oppført 1953 på en eiendom som ble makeskiftet med staten med stiftelsens tidligere eiendom i Drammensveien 18, i dag Henrik Ibsens gate 48, for oppføring av USAs ambassade på denne tomten, ferdigstilt i 1959. Alle leiligheter har stue, kjøkken, bad og veranda, og alle beboere har tilgang til en opparbeidet hage på litt over tre dekar og vaskeri med tørkerom og tørkeloft. Det er venteliste for å kunne få tildelt leilighet. Les mer …
Schiøllgården er en monumental forretningsgård i Prinsens gate 26 i Oslo med front mot Wessels plass og Stortinget. Bygningen ble oppført som leiegård med fire etasjer for Oscar Schjøll, som bodde her fram til han døde.
Arkitekt for Schiøllgården var Henrik Nissen, som også tegnet den nærliggende Frimurerlosjen noen år senere. En femte mansardetasje ble bygget på i 1898-1899, arkitekt for dette var Christian Reuter.
Leiegården var uvanlig stor i sin tid, og det spesielle med denne er at den ble bygget som to adskilte enheter, med en felles fasade i nyrenessanse. Det var inngang til disse to delene de to flotte smijernsportene som er plassert ved siden av hverandre midt på fasaden. Dette midtpartiet har en tempelgavl, og aksen danner skillet mellom de to bygningsenhetene. Bygningens veggflater er i pusset og upusset rød tegl med detaljer i sandsteinsfarget puss, og store rundbuede vinduer. De horisontale stripene i andre og tredje etasje er et dominerende trekk. De to brutte hjørnene har hengende karnapp. Les mer …
 Oslo bispegård Foto: Vidar Iversen er Oslo bispedømmes kontor- og representasjonsbygg og har adresse St. Hallvards plass 3, til tross for at den ikke lenger ligger til denne plassen. Frem til midten av 1980-årene var den også biskopens residens. Den ligger i Gamlebyen, på stedet hvor Olavsklosteret stod i middelalderen, og er delvis fra 1600-tallet.
I 1523 ble Bispeborgen skadet under et svensk angrep på Oslo. Etter reformasjonen ble den gitt til borgerne til nedrivning, men de tre første biskopene (Hans Rev, Anders Madssøn og Frants Berg) bodde der allikevel. I 1554, mens Berg var biskop, kom borgen på private hender, og han begynte byggingen av en ny bispegård i østfløyen av det nedlagte Olavsklosteret. Biskopen flyttet over til restene av Olavsklosteret allerede i 1554, men først i 1624 kunne man begynne ombyggingen av østfløyen.
Ved bybrannen året etter klarte bispegården seg. Etter mer enn to århundrer med dårlig vedlikehold, reparasjoner og ombygninger ble det i 1860 besluttet å rive den. I 1874 ble den lagt ut for salg, men i 1882 bestemte Stortinget at middelalderdelen skulle bevares. Resten ble revet, og 1883– 1884 ble en nygotisk bygning tegnet av Henrik Thrap-Meyer reist. Les mer …
 Flyfoto, Frognerseteren og Tryvannshøgda, 1995. Foto: Fjellanger Widerøe/Oslo byarkiv er et utfartssted i Oslo, i Frognerseterskogen ved Tryvannshøgdas sørøstre skråning, rundt 435 meter over havet, ca. 7 km. i luftlinje fra Stortorget og 1,5 km. fra Holmenkollbakken. Her lå det opprinnelig en seter for Frogner hovedgård (derav navnet). Eiendommen ble kjøpt av bankmannen, konsul Thomas Johannessen Heftye (1822-1886) i 1864. Her oppførte han i 1867 et landsted, den såkalte Heftye-villaen, noen ganger kalt Norges første hytte. Arkitekt var Herman Major Schirmer (1845-1913), senere Norges første riksantikvar (1912-13), sønn av den kjente arkitekten Heinrich Ernst Schirmer. I tilknytning til villaen etablerte Heftye et lite friluftsmuseum med bygninger fraktet hit fra fjellbygdene. Les mer …
 Shellstasjonen på Skedsmokorset. Foto: Gunnar Haakensen (ca 1960) på Skedsmokorset ble satt opp i 1937. Allerede i 1928 satte smeden Hans Haakensen opp bensinpumper her. Det var Norsk Engelsk Mineralolie Aktieselskap, som senere endret navn til Norske Shell, som bygde stasjonen og forsynte den med bensin- og oljeprodukter. Bensinstasjonen lå inntil den gamle Haakensen-smia på Skedsmokorset som var et velkjent samlingspunkt i bygda. Her hadde Haakensen-familien siden slutten av 1800-tallet drevet en tradisjonell bygdesmie i første etasje, mens det i andre etasje var snekkerverksted og hjulmakerverksted. Her ble det laget vogner, kjerrer, sleder og hjul samt utført nødvendige reparasjoner for veifarende i hestetransportens tidsalder. Det falt seg derfor naturlig å omstille seg og satse på bensinstasjondrift da bilene tok til å dominere veitrafikken. Les mer … | 
