Forside:Hygiene

Om Hygiene
Dette er inngangssida til wikiens artikler om hygiene.
 
Smakebiter
Brønn i Pollen, Lyngen.
(1880-1890)
NEG 82 Brønner er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1960 med tittel Brønner. Utsendar var Lily Weiser-Aall. Denne spørjelista har samanheng med NEG 5 Vannbæring og NEG 5t Vannbæring frå 1947. I 1961 vart det sendt ut ei liste med oppfylgingspørsmål til denne lista som fylgje av at det kom fram nye opplysingar, NEG S17 Brønnfisken.   Les mer …

Fru Svendsen bærer vann fra Drammenselva.
Foto: Bernt Svendsen, 1943/Eiker Arkiv
NEG 5 Vannbæring er ei av spørjelistene til Norsk etnologisk gransking. Den vart sendt ut i 1947 med tittel Vannbæring. Utsendar var Lily Weiser-Aall og Østkantutstillingen. Det vart i 1947 sendt ut ei eiga liste med oppfylgingsspørsmål til denne lista, NEG 5t Vannbæring. Svara til tilleggslista er arkivert under NEG 5 Vannbæring.   Les mer …

Rester av demning for isdam på Hestemyrene ved Valle i Bamble kommune
(2016)
Isdam er en kunstig anlagt og oppdemmet dam eller liten innsjø, for å kunne skjære is av denne om vinteren. Slik isdrift var særlig stor i siste halvdel av 1800-tallet, men var fortsatt vanlig fram til 1920/1930-åra. Omfanget var stort, bare i Asker kommune var det 22 anlagte isdammer, og i de tre herredene Solum, Eidanger og Bamble i Telemark skal nærmere 1300 mann ha vært i arbeid i 20–25 uker vinteren 1895–1896, og skar ut hele 125 000 tonn is denne vinteren.

Dammene gjorde at en kunne kontrollere vannivået og dermed både kunne øke og sikre en stabil produksjon. Etableringen av isdammene og den økende etablingen av annen infrastruktur markerte en overgang for denne næringen fra en høstingsøkonomi til en produksjonsøkonomi.

Dammene måtte rengjøres om sommeren og høsten, og vannet ble da tappet ut og gress og siv ble fjernet. Om vinteren måtte snøen pløyes bort, og målsettingen var å få klar is uten bobler. Selve skjæringen begynte normalt i februar, da isen var rundt 60 cm tykk. Det ble skåret ut store isblokker på rundt 200 kilo, som så ble solgt til bønder, butikker, restauranter, sykehus eller privatpersoner. Isen ble skåret ut ved hjelp av store og grovtannede sager, kalt «svanser». Egne issakser ble brukt for å få halt de store isblokkene opp av vannet.   Les mer …

Skjeppsjøen en ettermiddag i oktober 2009.
Foto: Nina Hveem Carlsen

Skjeppsjøen er en innsjø i Østre Toten kommune. Sjøen ligger noen km sør for Skreia, på Totenåsen. Skjeppsjøen ligger 457 moh. og den er ca 2 km lang og 400-500 m bred. Øst- og sørsiden av sjøen tilhører Toten allmenning, lodd 3 og 4, mens deler av vestsida har fra gammelt tilhørt gårdene Kobberstad og Kvem.

Midt på vestsida ligger Holosetra. Den var seter under gården Kvem (gnr. 73), og den var i drift fram til 1980. På setra var det våningshus, fjøs, grisehus og båthus, og det var store åpne gressenger som nå for det meste er gjengrodd.

I nordenden av sjøen ligger Skjeppsjøen Gjestehus. Det ble opprinnelig bygget på 1940-tallet som hotell. Det gikk antagelig ikke så bra, og et par tiår senere ble stedet hjem for psykisk utviklingshemmede. Den driften varte fram til HVPU-reformen på 1980-tallet. I tiden etter har det vært flere eiere, nå for tiden blir det drevet som gjestehus.

  Les mer …

Olavskilden på Hammer i Lørenskog.
Olavskilden er en liten ferskvannskilde på toppen av det furukledte Hammerberget i Lørenskog, rett ved Hammer-gårdene og Lørenskog kirke. Kilden er 7–8 meter lang og snaut 3 meter på det bredeste. Den går ikke tom, selv ved langvarig tørke. Rundt kilden er det satt opp et stakittgjerde, og rundt den er det plassert ut benker. Ifølge sagnet skal guden Tor (Tor med hammeren) ha blitt rasende da han så at det ble bygd kirke på Hammer. Med all sin kraft kastet han derfor hammeren sin, Mjølner, mot kirken for å knuse den. Imidlertid var kraften til Olav den hellige, helgenkongen som falt på Stiklestad i 1030, større. Hammeren forandret derfor retning og traff i stedet Hammerberget. Hammeren laget et arr i berget, og der sprang det fram en kilde som fikk navn etter hellig-Olav.   Les mer …

Ingierstrand bad i 2006.
Foto: Mahlum
Ingierstrand bad er et badeanlegg som ligger ved IngierstrandveienSvartskog i Nordre Follo kommune. Det er tegnet av arkitektene Eyvind Moestue og Ole Lind Schistad. Anlagt av M. & H. Ingier, eiet av Johanne Ingier, fraskilt kone av godseier Frithjof IngierStubljan og Ljansgodset. Badeanlegget åpnet i 1933, restauranten i 1934. Anlegget er bygget i funkis og fikk i 1961 en internasjonal arkitekturpris. Den første delen av anlegget sto ferdig i 1932 og besto av en restaurantbygning, garderobeanlegg med 700 garderober. I tillegg kom stupetårn, rutsjebane og parkeringsplass til 150 biler.

I 1936 kjøpte Oslo kommune området på 2700 mål av H&M Ingier for 1,8 millioner kroner, inkludert en 5500 meter lang strandlinje og en del barskog. Foruten Ingierstrand bad er det flere badeplasser i området, bl.a. Bestemorstranda og Bekkensten.

Ingierstrand bad var fra 1934 knyttet til fjordbåttrafikken i Oslofjorden fram til andre verdenskrig da okkupasjonsmakten etablerte seg i området. Båtruten åpnet igjen etter krigen og gikk helt til 1970. På nordsiden av Ingierstrand drev flyselskapet Widerøe sjøflyhavn på 1930-tallet sammen med Norsk aeroklubb. Et Widerøe-fly som forulykket i en flyulykke over Bunnefjorden 1. august 1937 hadde base her.   Les mer …
 
Kategorier for Hygiene
 
Andre artikler
 
Siste endringer for Hygiene


Flere endringer ...

Siste endringer bilder