 Fra 1767 ble det pålagt alle bygg i norske byer å ta ut brannforsikring. Dette ble registrert i branntakster som fremdeles er bevart på statsarkivene (Bilde: Oslo domkirke. Maler: Edy) Branntakster gir forhåndsvurderinger av bygningers forsikringsverdi, framfor at takseringen gjøres etter at skaden er skjedd. I 1765 ble det påbudt å tegne brannforsikring for alle bygninger i norske kjøpsteder. I 1767 ble den statlige brannforsikringsinnretning ”Den almindelige brandcasse” etablert. Byggene i landets kjøpsteder ble taksert og registrert i Branncassen med detaljer som spenner fra byggematerialer, formfordeling og antall etasjer, til detaljer om interiør som jernovner, tapeter inn i protokoller, og arkivert. For bygningene på landet var det frivilling å tre frivillig inn i ordningen.
I Christiania (Oslo) var situasjonen noe annerledes. Byen hadde hatt en privat forsikringsordning siden 1755 og ordningen ble derfor frivillig her. Dette har den konsekvens at materialet for Christiania er noe uoversiktlig, mens de andre kjøpstedene i Norge har komplette og godt organiserte protokoller.
Brannkassematerialet i Norge på 1700-tallet kan således deles opp i tre kategorier, som skiller seg kvalitativt fra hverandre. Branntakstprotokollene fra kjøpstedene i Norge i perioden 1767-1814, Landbygningenes branntaksasjonsforretninger 1767-1814 og materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» i samme periode. De to førstnevnte finnes i arkivet etter Kommersekollegiet – kjøpstedenes branntakster finnes også som duplikat i stiftsamtarkivene – mens materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» (den private brannkassen) finnes i arkivet etter Christiania magistrat. Les mer …
 Risør 1817 Foto: ukjent/kilde fikk kjøpstadsprivilegier samtidig med Arendal i 1723. Risør var en av havnene med flest skipsanløp i hele Norge på slutten av 1700-tallet. Båtene var allikevel relativt små og mange gikk i pendelfart med jernvarer og trelast til Danmark. Med seg hjem fra Danmark hadde disse med seg korn og andre fødevarer. Les mer …
 Tollkammeret i Drøbak. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket Drøbak tollsted, opprinnelig Sand tollsted, omfatta det meste av Follo fogderi, med ladeplassene Drøbak, Hvitsten med flere, og Bragernes fogderi med ladeplassene Røyken, Hurum, Holmsbu med flere. I 1779 gikk Holmsbu over til Holmestrand tolldistrikt.
Rundt 1711 ble tollboden flytta til Drøbak, som hadde flest anløp av ladestedene i distriktet. Sand tollsted, eller Sand og Drøbak tollsted ble allikevel fortsatt brukt som navn på tollstedet gjennom hele 1700-tallet. Først i 1814 fikk det navnet Drøbak tollkammer. Tollstedet ble nedlagt i 1962. Les mer …
 Gahrkobber på Smelthytta på Røros. Dette er den eneste større biten med gahrkobber som er igjen på Røros, og den er utstilt i museumsbutikken der. Foto: Chris Nyborg (2014) Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.
Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%.
De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi. Les mer …
 Denne kobberøsa fra 1768 er i dag på Norsk Folkemuseum. Foto: Anne-Lise Reinsfelt Bruken av kobbertøy var en del av en revolusjon i matlaging gjennom 1700-tallet. I hvert fall blant øvre lag, og særlig i byene. Ikke bare ble det tilgjengelig nye, men og mer smakfulle matvarer slik som kaffe, kanel, sukker eller sitroner. Måten man laget mat på forandret seg også.
Endringen skjedde fordi nytt kjøkkenutstyr ble tilgjengelig i stadig større mengder. Mye av dette var laget i kobber, men også messing, tinn og dels også jern. Dette finner vi spor av i innførselslistene som prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister har gjort tilgjengelig. Vi kjenner også til en del norske kobberslagere, men deres andel av markedet var mindre enn importvarene.
Les mer …
Kaffe ( bokmål) eller kaffi ( nynorsk) er en drikk som lages av frø fra kaffetreet, Coffea arabica. Treet er viltvoksende i Afrika, og dyrkes i dag overalt i tropiske strøk. Det dyrkes også andre varianter, som Coffea liberica, Coffea robusta og Coffea stenophylla. Hver frukt på treet inneholder to frø, som kalles kaffebønner. Disse ristes og males før man brygger kaffe på dem. Kaffe nytes oftest som en varm drikk, men kan også drikkes nedkjølt som iskaffe. I Norge har kaffen en viktig plass i sosiale sammenhenger, og nordmenn bruker i snitt ti kilo kaffe i året. Man mener at kaffen først ble introdusert i Norge mot slutten av 1600-tallet. Den var da en luksusvare, som var forbeholdt den velstående del av befolkninga. Kaffen nevnes først skriftlig i Norge i skiftet etter overtollbetjent Nicolai Flyg fra 1694; han etterlot seg blant annet en kaffekjele. Gjennom 1700-tallet ble kaffen mer utbredt i overklassen, og på 1800-tallet begynte prisene å bli slik at kaffen fikk større utbredelse også på landet. Les mer …
| .jpg)
