| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer …
 Løyning 1967. Dei gamle plassehusa brann, så det som står att er berre ei høyløe. Bilete frå Setesdalsmuseet. Løyning låg oppi skogen eit par km nordaust for Tveiti i Bykle kommune, og helst noko løynleg. Alfred Ryningen meiner dette er forklaringa på namnet (h.oppgv., 56). Mest truleg var staden opphavleg heimestøyl for Ryningen, slik at her var ein støylsvoll og kanskje ei bu eller to då det byrja å verta fastbuande folk her.
Akkurat kva tid dette var kan me ikkje vita, men innførslene i kyrkjeboka tyder på at det var ein gong i åra 1826 til 1828. Dei som slo seg ned her var ei dotter åt Salmund Snæresson Ryningen og mannen hennes:
- Margit Salmundsdtr. Ryningen, f 1806, d 1862-65
- g 1826 m Olav Olavsson Skolås, f 1797, d Konsmo 1862, utflytt til Bjelland med kone og born 1846. Les mer …
 Skarberg i vinterklede, fotografert av Folke Nesland mot slutten av 1970-åra. Skarberg ligg i ei kro på Bosvasstrondi i Bykle kommune, ein drjug km austanfor Skolås. Etter det me kan skjøne var det heilt frå starten sjølveigarbruk, og vart verande det, bortsett frå at det var husmannsplass nokre få år på 1880-talet.
Stoga var lita. Attmed gangen var tilbygd ei bu. På skjeldtilet oppå stoga var det sengerom utan vindaugo. Elles var her ei endå mindre løe med tilbygd fjos utan mykkjellar under. Husa låg på ein liten flate innunder fjellet. Utom denne er der ein stupbratt hamar ned mot vatnet. Fjosåkeren, der dei dyrka korn og jordeple, gjekk heilt fram på stupet. Det fortelst at dei laut tjore småungane, for å hindre at dei skulle gå seg utfor.
Den fyrste til å rydje og byggje her heitte Torleiv Olsson Røysland. I Vallesoga vert det sagt at Olav Torleivsson, far hans, som budde på Heimigard Røysland, bnr 7, kanskje var son åt Torleiv Alvsson Breive og kona, Gyro Åsmundsdtr., f. Berdalen. Det vert understrika at dette er usikkert, men etter det me kan skjøne talar ingenting imot at det er rett. Kona av Olav Torleivsson var Torbjørg Tarjeisdotter Røysland. Heimigard var heimebruket hennes. (Valle VI, 522 f).
Torleiv var nok ein del på vandring før han sette bu ved Bosvatnet. I 1819 og 1820 vart han far til to born, ei jente og ein gut, på Byre i Ryfylke, som høyrde til Fister sokn i Hjelmeland. Dei to mødrene var søstrer.
- Sissel Roaldsdtr Byre f 1798, d 1869
- Siri f 9/12 1819, d 2/4 1898. 9/3 1842 gift med Bård Bårdsen frå Skjold i Rogaland, busett på Buøy i Stavanger. Etterslekt.
- Marta Roaldsdtr Byre f 1794, d 1830
- Peder f 29/1 1820, d 30/12 1880. 30/5 1858 gift med Laurensa Larsdtr Ydstebø på Kvitsøy, stor etterslekt.
Torleiv Olsson vart i 1822 gift med ei Bratteland-jente, Ingebjørg Mikkelsdotter, og difor vart det til at han kom til å rydje seg eit bruk under heimegarden hennes. I den gamle gards- og ættesoga (81) står at ho «fekk bruket av faren», og det trur me er rett. Men ingenting vart tinglyst, og seinare oppsitjarar på Bratteland påsto at det Ingebjørg og Torleiv hadde fått berre var ein bruksrett, som var avgrensa til livetida deira. Les mer …
 Ørnefjødd 18.8.2005. Til høgre driftsbygning (oppført 1985) og reiskapshus (oppført 1983). Torgeir D. Bakken bygde desse husa. Til venstre: bustadhuset som Inger Elisabeth Bakken Haugarne bygde i 1987. Foto: Aanund Olsnes Ørnefjødd i Bykle ligg i austenden av det gamle gardsvaldet til Vatnedalen. Om ein skal plassere han nøyare i terrenget, kan ein vel seia at vegen til Ørnefjødd går vestetter frå riksvegen like nord for Nordli, og at gardsvegen er omlag 2 km.
Om gardsnamnet skriv Olav Haslemo (h.oppgv. 1968, 78):
| Bruket har fått namnet sitt etter fjellet like ved. Namnet er samansett med ørn, f, jfr. gno. Ǫrn, m. Etter at namnet på fjellet hadde gått over til å verta namn på bruket, trongst det eit nytt namn på fjellet, som då fekk namn i relasjon til bruket; det nye namnet på fjellet vart Ørnefjøddnuten - også dette eit døme på «tautologisk» nylaging.
|
|
|
Stort meir er det ikkje å seia om dette, og me kan då gå over til oppsitjarane. Den fyrste som rudde og bygde her heitte Rikard Gunnarsson, og han kom hit på byrjinga av 1730-talet. Då han kaupte bruket hjå Olav og Jon Vatnedalen i 1747, vart det skrive inn i skøytet at han sjølv hadde rudt opp plassen sin frå rå rot. Men jamvel om han i fylgje skøytet kaupte Ørnefjødd «til Odell och Eigendomb» og betala 80 riksdalar, skulle han svara 1/2 dalar i året i leige til vatnedalsbøndene, står det. Les mer …
 Eldre foto fra plassen Ramberg Ramberg er et bruk i utkanten av Nordbygdi i Seljord. Fra gammelt av er det en plass under Meås. Ramberg ligger under fjellet Skogsodd, helt på grensen mot Åsgrend i Kviteseid kommune. Spelemannen Kjetil Flatin
mente det var spelemannsnatur i området. Han kjøpte Ramberg ca. 1899 og bodde der livet ut. Hans datter Signe Flatin Neset og mannen hennes, Leiv Neset bodde også en tid på Ramberg.
Sønnesønnen - maleren Knut Flatin - bosatte seg på Ramberg på 1970-tallet. Dette grenseområdet mellom Seljord og Kviteseid har hatt et rikt miljø når det gjelder folkekultur og folkemusikk. Det har vært mange sentrale tradisjonsbærere, kulturpersoner og folkemusikkutøvere bosatt i dette området. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
