| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Hisdal med Haugen til høgre. Bilete frå Agderposten ein sumardag i 1990-åra, hit frå Geir Kallhovd, Kristiansand. Der uppe ligg tun i tun med Store-Hisdal, bnr 2, på høgre sida når ein kjem inn i Hisdal. Det ligg litt høgre i terrenget, og har difor vore omtala som Hisdal Der uppe. Sume kjelder kallar det likevel Haugen, men det er vrangt å få til at det ligg på ein haug, og Hisdal-ætlingar meiner at Haugen-namnet kom hit med dei som budde her frå 1930 og frametter. Difor held me fast på Der uppe som bruksnamn.
Ved det leitet då Sigurd Knutsson heldt til på bnr 2, budde au Olav Ånundsson i Hisdal. Me vil helst rekne med at han budde på dette bruket, men det er vel også tenkjeleg at han ha vore sambrukar med Sigurd, og halde til i same stoga som han.
Etter tida og namnet ville det høve godt om Olav var son åt Ånund Alvsson på bnr 3 i Mosdøl, står det i Vallesoga (VI, 124). Ettersom Olav vart oppskriven med etternamn Mosdøl då han gifte seg i 1754, og han og kona budde der, og det også er godt rom for at Ånund Mosdøl kan ha fått ein son kring 1724, vil me oppfatte denne løysinga som sannsynleg. Les mer …
 Åsdokk 1965. Foto: Fjellanger-Widerøe Åsdokk er eit småbruk sunnanfor sjølve Trydalskvelven i Bykle kommune, omlag i breidd med Grasbrokke, men på vestsida av Smidjehylen. Kvifor bruket i den gamle gards- og ættesoga (18) vert omtala som Åstog er uvisst, ingen andre kjelder kjenner den namneforma, og at Åsdokk er det rette vert stadfest av stadnamna på austsida, Kvernhusåsen og Åsdekkane.
Som så mange av småbruka i Bykle har også dette opphavet sitt i ein husmannsplass, og Åsdokk var plass under Nordstog. Her budde ingen i 1865, men i 1875 var her både rudd og busett. Det viktigaste som skjedde med Nordstog Trydal i tida mellom 1865 og 1875 var at Knut Hallvardsson Hisdal i 1867 fekk hand om garden. Knut Hallvardsson var son åt Gunvor Folkesdotter, som var syster av Åse Folkesdotter, kona åt Olav Salmundsson, som var fyrste oppsitjaren me veit om i Åsdokk.
Olav og huslyden hans hadde i årevis fyrr dei kom hit flakka og flutt som bruksfolk (medbrukarar) frå den eine garden til den andre. På denne bakgrunnen kunne ein halde det for truleg at Knut Hallvardsson, straks han fekk tak i Nordstog, sette bort Åsdokk til morsystera og mannen hennes. Husmannskontrakt fekk dei også, «paa lengstlevendes levetid», som det heitte, men den vart ikkje skrive fyrr nokre år seinare, i 1875, då plassen var ferdig etablert. Les mer …
 Løyning 1967. Dei gamle plassehusa brann, så det som står att er berre ei høyløe. Bilete frå Setesdalsmuseet. Løyning låg oppi skogen eit par km nordaust for Tveiti i Bykle kommune, og helst noko løynleg. Alfred Ryningen meiner dette er forklaringa på namnet (h.oppgv., 56). Mest truleg var staden opphavleg heimestøyl for Ryningen, slik at her var ein støylsvoll og kanskje ei bu eller to då det byrja å verta fastbuande folk her.
Akkurat kva tid dette var kan me ikkje vita, men innførslene i kyrkjeboka tyder på at det var ein gong i åra 1826 til 1828. Dei som slo seg ned her var ei dotter åt Salmund Snæresson Ryningen og mannen hennes:
- Margit Salmundsdtr. Ryningen, f 1806, d 1862-65
- g 1826 m Olav Olavsson Skolås, f 1797, d Konsmo 1862, utflytt til Bjelland med kone og born 1846. Les mer …
 Flyfoto fra Skjærvika fra 1957, Tyrigrava ligger skrått opp til høyre Foto: (Widerøesamlingen, Akershumuseet) Gnr 34/3 Skeruiker, Skeruikum, Skierwigenn, Skervik, Skjærviken, Schierwigen. Skjærvigen. En liten plass under Grønmo i Oppegård. Den ligger på høyre side sydover av Gamle Mossevei like nord for Tyrigrava. Det er skriftlige opplysninger om at plassen en gang i katolsk tid ble testamentert til kirken mot at det skulle bes for eierens sjel. Huset står fortsatt og er bebodd. Akershusisk stue fra 1700-tallet. Les mer …
Husmannslovgivningen frem til 1814: Husmannsvesenet var lite regulert før midten av 1700-tallet. Til da var det kapitel 5 om kontraktsinngåelser i Christian den Vs Norske lov man tok som utgangspunkt i forbindelse med tvister om husmannsavtaler. Denne krevde ingen skriftlig kontrakt. Det er flere mulige årsaker til at husmannsvesenet var så svakt regulert. En forklaring var at husmennene utgjorde en så liten del av befolkningen før 1700- tallet at det ikke ble ansett som nødvendig å ha egen lovgivning for dem. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
