| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
Ole Enok Olssen født 1829 ved Tårnvatn i Rossfjord i Lenvik prestegjeld ble bosatt i Målselv. Han ble gift 1. august 1860 med Hanna Estensdatter født 21.mars 1834 og fra Tårnelv, som også er i Rossfjordbygda, men øst for Rossfjordvatnet. Etter at de hadde bodd et par år hos konas foreldre, rev de seg løs og flytta til Ole Enoks bror Andreas i Bjørklia i Målselv. Her starta Ole Enok utviklinga av Målselvnepa - det nordnorske eplet.
 Georg Karlstad fotografert på «kvilesteinen» i Prostgjerdbakken. Her var det at Ole Pettersson etablerte seg 10. februar 1826. Georg husker de brukte å kvile her når de gikk fra Tårnstad til Straumen på handel. Denne steinen ligger noen meter til høyre for der husene hans Ole Petterson sto, sett fra Tårnvatnet. Foto: Gunnhild Lauknes 2015 Ole Enoks far, Ole Petterson var kommet østfra, sammen med flere samer som kom over til Norge i det vi kan betrakte som en av de store folkevandringene på Nordkalotten. En tid bodde han i bygda Sultindvik, men flytta så til Prostgjerdbakken hvor han etablerte seg 10. februar 1826. Dette var et reingjerdeområde om lag en kilometer nord om Tårnvatnet, som i sin tid var satt opp av svensksamen Nils Nilsen Prost (f. 1751). Her ble han boende i seks år, rydda seg en liten gård og satsa på korn og poteter. Men han opplevde til stadighet at avlingene ble utsatt for tidlig nattefrost. Derfor flytta han igjen, lenger inn i skogen, og endte opp under Vassbruna øst for vatnet. Hit skal han ha kommet i 1832. Han ble den første oppsitteren ved det han benevnte Tornio - etter heimplassen sin på svensk side. Dette skal så ha vært bakgrunnen for at vatnet han bosatte seg ved ble hetende Tårnvatn. Skylddelingsforretningen på Tårnstad ble gjort torsdag 20. september 1832 og ble undertegnet av formann Hinberg, Tosten Jørgensen fra Finnland i Rossfjord og Anton Jørgensen Hals fra Tranøy prestegjeld, i tillegg til Ole Pettersson selv var også Haagen Brynildsen, Kirkevig i Tromsø prestegjeld og L.M. Schive.
Ole Petterson fikk kongelig skjøte på eiendommen sin den 10. mars 1847, skjøtet ble tinglyst 29. juni 1849, og avgifta ble på 45 spesiedaler.
Han ble gift med Anne Katrine Pedersdatter fra Luneborg i Målselv - som så ble Ole Enoks mor. I tillegg til Ole Enok fikk de Petrikke Helmine, Andreas, Johan Mathias, Peder Andreas, Tarald og Anne Elisabeth. Les mer …
 Kartutsnittet fra 1800 viser beliggenheten til husmannsplassen Piisud nordøst i Digeren samt naboplassen Tekstebakken. Forbi Piisud passerer «Wey over Östmarken til Gaarden Hovelsrud i Sverige.» Pissut (gnr. 7/24) var opprinnelig en husmannsplass under storgarden Skinnarbøl i tidligere Vinger kommune. Navnet er antagelig en forvanskning av et eldre finsk navn, og plassen er også ofte benevnt som et finnetorp. Men Pissut kan også være et hækenavn. I kirkebøkene er skrivemåten Pisud mest brukt.
Pisud er forøvrig et vanlig etternavn som sprer seg ut fra India og kommer opp som bulgarsk ved språksøk. Kan det være romani som er opphavet til navnet på denne plassen ved Digeren?
Pisud er nevnt første gang i 1720 da det ble døpt et barn herfra. Foreldrene var Asor Amundsen og Eli Torbjørnsdatter fra Ausbøl. De hadde giftet seg i 1712, og Inger var nesten 40 yngre enn Asor. Vi vet om fem barn i familien: Amund, Anders (1718 – 1738), Kari født i 1720, Ole i 1722 og Ragnhild i 1725. De tre siste var født i Pisud. Hvor lenge denne familie var her, vet vi ikke, men Asor døde på Prestegårdseie i 1749.
I 1729 hadde «Pige» Kersti Jonsdatter fra Pisud datteren Kari til dåpen i Vinger kirke. Hun var ikke gift, men oppga at barnefaren var en svensk underoffiser, Sven Nilsen, som hadde lovet å ekte henne. Det løftet holdt han, og i mars 1730 ble de trolovet og i desember gift. I januar 1736 hadde Sven Nilsen tre saker på tinget i Vinger, to mot landherren Lars Arnesen Ausbøl for overfall, først på Nor tre uker før, så på Svensrud under Skinnarbøl i slåttonna sist sommer da Sven Nilsen etterpå gikk ledig i lengre tid. Tredje saken var mot Jørgen Skansgaarden som sist sommer hadde skjelt ut Sven og beskyldt han for tyveri. Les mer …
Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer …
 Strandehagen 1965. Foto: Fjellanger-Widerøe Strandehagen eller berre Hagen ligg i det sudaustre hyrna av Trydalskvelven i Bykle kommune, og deildar i nord mot Strondi, i sør mot Lislehisdal og Torstveit, og i aust mot Storstein.
På grunnlag av namnet (hamnehagen til Strondi) skulle ein vente at bruket hadde gått ut frå Strondi. Dette er likevel ikkje tilfellet, for etter det me kan skjøne må Hagen, på same måten som Strondi, ha vore ein del av det skogstykket som hadde vorte kaupt innåt Systog og Storstein i 1843. Då denne teigen vart dela i to bruk i 1882, fekk den parten som høyrde til Systog lnr 46 a.
Rudningsmannen, og den fyrste til å bu her, heitte Tarald Tarjeisson. Han var frå Systog, nest eldste son åt Tarjei Olavsson på det bruket og andre kona, Birgit Taraldsdotter, fødd Mosdøl.
- Tarald Tarjeisson Trydal, f 1855, d 1936, til Amerika med huslyden 1893, sjå nedanfor
- g 1880 m Gunvor Mikkelsdtr. Nesland, f 1856, dødsår ukj. Les mer …
 Haugo 1965. Foto: Fjellanger-Widerøe Haugo låg like nordom tunet i Der uppe, eit av dei to hovudbruka på Holen i Bykle kommune. Som namnet tilseier var terrenget her litt meir homput og kupert enn nede ved dei to hovudbruka.
Plassen vart teken i bruk som fast bustad på slutten av 1820-talet, og den fyrste me veit om budde her var Gunleik Torleivsson Holen, som var den nest eldste av sønene åt Torleiv Hallvardsson Tveiten i Holen Der uppe og kona, Ingebjørg Torleivsdotter.
- Gunleik Torleivsson Holen, f 1792, d 1831
- g 1829 m Ingebjørg Taraldsdotter Byklum, f 1796, d 1870. Born:
- Torleiv, f 1830, d 1830
- Gunleik, f 1831, d 1831
Ingebjørg Taraldsdotter vart oppskrive med adresse Byklum då ho gifte seg, så ho har nok vore tenestejente på eitt av Byklumbruka på den tid. Men ho var fødd i Trydal, og foreldra hennes var Tarald Asbjørnsson [Systog] Stavenes og kona, Sigrid Tarjeisdotter, fødd Røysland. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
_kart_1800.jpg)
