| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
Gorudvollen var ei seter som lå ved Hoensvannet på Eiker. Den var seinere bebodd som husmannsplass fram til 1950-tallet. Plassen ligger under gården Brødre-Ås, men navnet tyder på at den opprinnelig har tilhørt gården Gorud, eller at den har vært brukt av de to gårdene i fellesskap. Dette er en av flere plasser som i kildene også kan være omtalt som «Åseie». På plassen ble det holdt fastskole for Åssetrene skolekrets i egen skolestue.Gorudvollen ligger i den sørvestre enden av Hoensvannet, rundt 5 kilometer nordvest for gården Gorud og knapt 7 kilometer nordvest for Brødre-Ås. Dette er et område med flere gamle setervoller, der det også har vært fast bosetning. Plassen ligger i en skogteig under Brødre-Ås som går fra Gorudbekken i sørøst til Gorduvollåsen i nordvest, en strekning på 4-5 kilometer. I sør grenser denne skogen mot skogteiger under de andre Ås-gårdene og i nord mot skog under gården Gorud. Les mer …
 Murane etter husmannsplassen Svee under Sør-Hole i Lesja. Plassen vart rydda kring 1762 og fråflytt ca. 1790. Foto: Arnfinn Kjelland er eit oversyn over dei buplassane som er kartlagt og plassert i denne kategorien gjennom arbeidet med Bygdebok for Lesja i åra 1981–1996. Til saman er talet på registrerte stader der det har vore busett folk i ein periode, og som i ein del av den busette perioden må kunne kallast husmannsplass, stugu, småbruk (utan skøyte) og liknande, drygt 600. Les mer …
 Stigamidjom 24.1.2006. Foto: Aanund Olsnes Den gamle plassen Stigamidjom ligg ein snau kilometer nordanfor Moen i Trydal i ei kro innunder Tangebakkane. Staden ligg lageleg til, med utsyn over Sakshylen på vestsida, og lognt mellom Bergji i nord og Stigafjødd i sør.
Dei som rudde og fyrst budde her var ekteparet Eivind Ånundsson og Åse Tarjeisdotter og borna deira. Han var gardmannsson frå Utistog Stavenes, son åt Ånund Pålsson, som dei kalla Rike-Ånund, og kona, Ingebjørg Tarjeisdotter, fødd Byklum.
Nett kva år Eivind og Åse sette i gang med å etablere seg i Stigamidjom kan vera litt uvisst. Det me utan vidare kan slå fast er at dei fekk bygselsbrev på plassen hjå Arne Torleivsson i Nordstog Trydal i 1853. Men brevet vart ikkje tinglyst fyrr i 1860, og då kan det vel også godt ha gått nokre år frå plassfolka stakk spaden i jorda fyrste venda og til det vart gjort skriftleg avtale. Plassvilkåra tykkjest ha vore rimelege. Dei skulle skjera 1 1/2 mål åker i året, det var heile leiga.
Eivind og Åse budde lenge i Stavenes, der Eivind var eigar av bnr 5 (halve Utistog). Tydelegvis gjekk det ut med han, slik at han i 1847 laut selje til Olav Såvesson på Teigen. Han og familien hans mellomlanda då ei tid som busetar i Bjones, fyrr dei vart husmannsfolk i Stigamidjom. Les mer …
 Systog Grasbrokke 20.1.2006. Foto: Aanund Olsnes Systog Grasbrokke er eit bruk på Trydal i Bykle kommune. Dei fyrste som budde på denne staden, sette seg ned som husmannsfolk her litt fyre 1870. Dette var Åvoll Torleivsson Trydal og kona, Tore Eivindsdotter. Åvoll var son åt Torleiv Åsmundsson Stavenes i Nordstog Trydal og kona, Tore Åvollsdotter, medan Tore var dotter åt Eivind Ånundsson på Storstein og kona, Turid Kjetilsdotter.
I bolken om Nordstog Trydal er det fortalt at Knut Hallvardsson Hisdal i Der inne i 1867 fekk hand om det bruket, og at alle dei som hadde budd der etter dette laut finne seg ein annan verestad. Mellom desse var også Åvoll og Tore, som hadde budd som busetar og medbrukarar i Nordstog sidan dei gifte seg i 1857. Ettersom Åvoll vert kalla husmann då sonen Arne vart døypt i 1870, vil me tru at dei var på plass i Grasbrokke då.
Folketeljinga frå 1875 tyder også på at dei det året ikkje kan ha vore heilt nye på plassen, ettersom dei hadde ein sånad på 2 1/2 tunner jordeple og 5 kvartel bygg, noko som skulle svara til om lag 4 mål åker. Attåt stoga, som dei budde i, hadde dei i 1875 også rokke å få på plass eit uthus, ettersom dei sat med ei kyr, 4 sauer
og 5 geiter. Les mer …
 Stoge og løe i Neire Haugen 31.1.2006. Foto: Aanund Olsnes Neire Haugen i Bykle ligg mellom Evre Haugen og Hagen og i breidd med desse. Ved matrikuleringa, som var i 1919, vart det karakterisert som fylgjer: «Parcellen er bare et stykke indmark, og har i længere tid været beboet, og er opdyrket for længe siden.»
Den fyrste me kan vita budde her var Sveinung Knutsson Guggedal frå Suldal. I folketeljinga frå 1875 heiter det at han var fødd i 1847, og det same står i den gamle gards- og ættesoga for Bykle (146). Dette årstalet er likevel gale, ser det ut til, for då han gifte seg i i Bykle i 1874, gav han opp at han var fødd i 1838, og det fødselsåret står også i Suldalsboka, som tvillaust byggjer på kyrkjeboka frå den bygda. Far åt Sveinung var frå Kviteseid i Telemark og heitte Knut Tjøstovsson, medan mora heitte Ingrid Johannesdotter, og var frå Bråtveit i Suldal. Desse folka budde på plassen Smeavika under Guggedal, som tykkjest ha fått namnet sitt av at Knut Tjøstovsson var smed (jfr. H. M. Hoftun: Gamle Suldal, 565). Les mer …
 Flyfoto fra Skjærvika fra 1957, Tyrigrava ligger skrått opp til høyre Foto: (Widerøesamlingen, Akershumuseet) Gnr 34/3 Skeruiker, Skeruikum, Skierwigenn, Skervik, Skjærviken, Schierwigen. Skjærvigen. En liten plass under Grønmo i Oppegård. Den ligger på høyre side sydover av Gamle Mossevei like nord for Tyrigrava. Det er skriftlige opplysninger om at plassen en gang i katolsk tid ble testamentert til kirken mot at det skulle bes for eierens sjel. Huset står fortsatt og er bebodd. Akershusisk stue fra 1700-tallet. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
.jpg)
