| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, jamført med ca. 113 000 gardbrukere med smått og stort. Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
Ole Enok Olssen født 1829 ved Tårnvatn i Rossfjord i Lenvik prestegjeld ble bosatt i Målselv. Han ble gift 1. august 1860 med Hanna Estensdatter født 21.mars 1834 og fra Tårnelv, som også er i Rossfjordbygda, men øst for Rossfjordvatnet. Etter at de hadde bodd et par år hos konas foreldre, rev de seg løs og flytta til Ole Enoks bror Andreas i Bjørklia i Målselv. Her starta Ole Enok utviklinga av Målselvnepa - det nordnorske eplet.
 Georg Karlstad fotografert på «kvilesteinen» i Prostgjerdbakken. Her var det at Ole Pettersson etablerte seg 10. februar 1826. Georg husker de brukte å kvile her når de gikk fra Tårnstad til Straumen på handel. Denne steinen ligger noen meter til høyre for der husene hans Ole Petterson sto, sett fra Tårnvatnet. Foto: Gunnhild Lauknes 2015 Ole Enoks far, Ole Petterson var kommet østfra, sammen med flere samer som kom over til Norge i det vi kan betrakte som en av de store folkevandringene på Nordkalotten. En tid bodde han i bygda Sultindvik, men flytta så til Prostgjerdbakken hvor han etablerte seg 10. februar 1826. Dette var et reingjerdeområde om lag en kilometer nord om Tårnvatnet, som i sin tid var satt opp av svensksamen Nils Nilsen Prost (f. 1751). Her ble han boende i seks år, rydda seg en liten gård og satsa på korn og poteter. Men han opplevde til stadighet at avlingene ble utsatt for tidlig nattefrost. Derfor flytta han igjen, lenger inn i skogen, og endte opp under Vassbruna øst for vatnet. Hit skal han ha kommet i 1832. Han ble den første oppsitteren ved det han benevnte Tornio - etter heimplassen sin på svensk side. Dette skal så ha vært bakgrunnen for at vatnet han bosatte seg ved ble hetende Tårnvatn. Skylddelingsforretningen på Tårnstad ble gjort torsdag 20. september 1832 og ble undertegnet av formann Hinberg, Tosten Jørgensen fra Finnland i Rossfjord og Anton Jørgensen Hals fra Tranøy prestegjeld, i tillegg til Ole Pettersson selv var også Haagen Brynildsen, Kirkevig i Tromsø prestegjeld og L.M. Schive.
Ole Petterson fikk kongelig skjøte på eiendommen sin den 10. mars 1847, skjøtet ble tinglyst 29. juni 1849, og avgifta ble på 45 spesiedaler.
Han ble gift med Anne Katrine Pedersdatter fra Luneborg i Målselv - som så ble Ole Enoks mor. I tillegg til Ole Enok fikk de Petrikke Helmine, Andreas, Johan Mathias, Peder Andreas, Tarald og Anne Elisabeth. Les mer …
 Systog Grasbrokke 20.1.2006. Foto: Aanund Olsnes Systog Grasbrokke er eit bruk på Trydal i Bykle kommune. Dei fyrste som budde på denne staden, sette seg ned som husmannsfolk her litt fyre 1870. Dette var Åvoll Torleivsson Trydal og kona, Tore Eivindsdotter. Åvoll var son åt Torleiv Åsmundsson Stavenes i Nordstog Trydal og kona, Tore Åvollsdotter, medan Tore var dotter åt Eivind Ånundsson på Storstein og kona, Turid Kjetilsdotter.
I bolken om Nordstog Trydal er det fortalt at Knut Hallvardsson Hisdal i Der inne i 1867 fekk hand om det bruket, og at alle dei som hadde budd der etter dette laut finne seg ein annan verestad. Mellom desse var også Åvoll og Tore, som hadde budd som busetar og medbrukarar i Nordstog sidan dei gifte seg i 1857. Ettersom Åvoll vert kalla husmann då sonen Arne vart døypt i 1870, vil me tru at dei var på plass i Grasbrokke då.
Folketeljinga frå 1875 tyder også på at dei det året ikkje kan ha vore heilt nye på plassen, ettersom dei hadde ein sånad på 2 1/2 tunner jordeple og 5 kvartel bygg, noko som skulle svara til omlag 4 mål åker. Attåt stoga, som dei budde i, hadde dei i 1875 også rokke å få på plass eit uthus, ettersom dei sat med ei kyr, 4 sauer
og 5 geiter. Les mer …
 Hagen 1965. Foto: Fjellanger-Widerøe Hagen i Bykle ligg mellom Haugebakk og Øystre Haugen, rett nedanfor Samyrkelaget.
I utgangspunktet var det plass under Uppistog Byklum, og den fyrste som budde her var Andres Olavsson. Då han gifte seg, vart han oppskriven i kyrkjeboka med etternamn Tveiten, og med det namnet finn me han også i den gamle gards- og ættesoga (144). Men tilknytinga hans til Tveiti var ikkje annleis enn at han hadde vore dreng der ei tid. Foreldra hans, som heitte Olav Tarjeisson Nesland og Ingebjørg Andresdotter, fødd Brotteli, budde på Strandestøyl. Dei er omtala i bolken om den verestaden, og sonen skulle difor ha vorte oppførd med etternamnet Strandestøyl i denne boka. Men ettersom han, etter at han flutte åt Hagen, alltid tykkjest ha vore omtala med etternamn Byklum, skal me gjera det same. Les mer …
 Den kommunale badestoga frå andre halvparten av 1940-åra står omlag på same tomta som Hytta. Foto: Aanund Olsnes (2006) Hytta var ei hustuft med litt jord innåt, som låg litt ovanfor Listog i Bykle.
Denne verestaden vart bortsett som plass under Innistog ein gong mot slutten av 1860-åra. Me veit berre om ein familie som har budd her, og dei var her berre til noko etter 1890. Etter krigen vart det oppsett ei kommunal badestoge her. Denne står framleis.
Dei som budde her var Dreng Torleivsson Åsen, kona, Sigrid Olavsdotter, fødd Mosdøl, og dottera, Tore. Dreng var frå Åsen Hoslemo, og han og huslyden hans hadde budd på det bruket i 15-16 år fyre dei laut derifrå i 1864 eller 1865. Hovudomtalen av dei er plassert i bolken om det bruket, men her lyt nemnast at dei etter tida i Åsen fyrst var eit bil på plassen Skadden under Mosdøl, inntil dei flutte hit. Vidare tek me med det me veit om dei etter at dei busette seg her.
I gardsarkivet i Innistog ligg ei husmannskontrakt om Hytta. Denne er skrive i 1873, og då hadde Dreng alt hadde budd her i fleire år. I kontrakta er det Tore Drengsdotter som får bygsla plassen, i staden for faren. Kontrakta er vitnefast underskrive, og ber alle teikn på å vera gyldig, men tinglyst vart ho aldri. Les mer …
 Ørnefjødd 18.8.2005. Til høgre driftsbygning (oppført 1985) og reiskapshus (oppført 1983). Torgeir D. Bakken bygde desse husa. Til venstre: bustadhuset som Inger Elisabeth Bakken Haugarne bygde i 1987. Foto: Aanund Olsnes Ørnefjødd i Bykle ligg i austenden av det gamle gardsvaldet til Vatnedalen. Om ein skal plassere han nøyare i terrenget, kan ein vel seia at vegen til Ørnefjødd går vestetter frå riksvegen like nord for Nordli, og at gardsvegen er omlag 2 km.
Om gardsnamnet skriv Olav Haslemo (h.oppgv. 1968, 78):
| Bruket har fått namnet sitt etter fjellet like ved. Namnet er samansett med ørn, f, jfr. gno. Ǫrn, m. Etter at namnet på fjellet hadde gått over til å verta namn på bruket, trongst det eit nytt namn på fjellet, som då fekk namn i relasjon til bruket; det nye namnet på fjellet vart Ørnefjøddnuten - også dette eit døme på «tautologisk» nylaging.
|
|
|
Stort meir er det ikkje å seia om dette, og me kan då gå over til oppsitjarane. Den fyrste som rudde og bygde her heitte Rikard Gunnarsson, og han kom hit på byrjinga av 1730-talet. Då han kaupte bruket hjå Olav og Jon Vatnedalen i 1747, vart det skrive inn i skøytet at han sjølv hadde rudt opp plassen sin frå rå rot. Men jamvel om han i fylgje skøytet kaupte Ørnefjødd «til Odell och Eigendomb» og betala 80 riksdalar, skulle han svara 1/2 dalar i året i leige til vatnedalsbøndene, står det. Les mer …
 Løyning pr 5.8.2005. Foto: Aanund Olsnes Løyning i Bykle kommune ligg sør for Dalen, på nordsida av vassføret frå Vatnedalsvatnet og ned mot Otra. «Bruket ligg noko løynleg til, med åsar og haugar ikring», skriv Olav Haslemo (h.oppgv. 1968, 78), og meiner at namnet grunnar seg på det løynlege lægjet. Me skal ikkje reise innvendingar mot denne tolkinga.
Johannes Skar (Gamalt or Sætesdal II, 257) fortel at rudningsmannen her var numedøl og heitte Kjetil Skavleim, og dette stemmer. Kjetil kom frå Rollag, øvst i Numedal, og foreldra hans var Eivind Kjetilsson Vindegg og kona, Ingebjørg Pedersdotter. Eivind døydde ung, og Ingebjørg gifte seg då omatt med Knut H. Kjemshus på Nordre Skavleim. Såleis kom Kjetil til Skavleim.
Kjetil åtte Nordre Skavleim frå 1774 til 1789. I det sistnemnde året selde han garden sin til verbroren, Steinar Helleiksson Kvisle. I bygdeboka frå Rollag (K. Hoff: Rollag bygdebok, II, 215) står det at «både Kjetil og kona må ha døydd straks etterpå» men det er berre avdi dei sidan ikkje er synlege i kjeldene i heimbygda, og det kjem altså av at dei hadde reist til Bykle. Les mer … |
|
|
|
