 En ung Valkeapää fotografert mellom 1962 og 1965 Foto: Rovaniemi bybibliotek Nils-Aslak Valkeapää (født 23. mars 1943 i Palojoensuu i Enontekis, Lappland i Finland, død 26. november 2001 i Espo i Finland, begravet i Birtavarre i Gáivuotna-Kåfjord i Troms) var en nordsamisk multikunstner; forfatter, komponist, musiker, joiker og illustratør. Han var en av de mest fremtredende samiske kunstnerne i siste halvdel av 1900-tallet.
Han var den første samiske forfatter som mottok Nordisk råds litteraturpris, for lyrikksamlingen Beaivi áhčážan, utgitt i 1988, norsk oversettelse Solen, min far i 1991. Han mottok i 1993 musikkprisen Prix Italia for fuglesymfonien Goase dušše. Valkeapää skrev flere diktsamlinger, som var rikt illustrert med egne tegninger, malerier og fotografier, i tillegg til etnografisk billedmateriale. Han gav også ut album med tradisjonell joik og egne komposisjoner.
Han er også kjent for et bredere norsk publikum for å ha åpnet OL på Lillehammer 1994 med en samisk joik og for musikken til filmen Veiviseren fra 1987. Les mer …
 Foto av Pauline Hall fra rundt 1935. Foto: Ukjent/Oslo Museum. (født 2. august 1890 på Hamar, død 24. januar 1969 i Oslo) var skribent og komponist. Hun regnes gjerne som landets mest betydelige kvinnelige komponist etter Agathe Backer Grøndahl, men var også blant annet musikkanmelder i Dagbladet i en årrekke. I 1938 var hun en av initiativtakerne til opprettelsen av foreningen Ny Musikk, hvor hun var formann helt til 1961.
Pauline Hall var datter av apoteker Isak Muus Hall (1849-1914) og Magdalena Catharina Agersborg (1854-1934).
Hun var ikke gift. Gjennom en betydelig del av hennes liv bodde hun sammen med Caroline Amalie Olden (1887–1981). Deres forhold har blitt omtalt som et samboerforhold i brytningspunktet mellom peppermøsamfunnet og et lesbisk forhold i mer moderne forstand. Kort tid etter fødselen flyttet Pauline Halls familie til Kabelvåg, hvor de ble i 10 år før de vendte tilbake til Hamar, der Pauline Hall avsluttet sin skolegang med examen artium i 1907. Les mer …
 Alfhild Hovdan fotografert i siste halvdel av 1940-tallet. Foto: Ukjent/Oslo Museum. (født i Kristiania 13. september 1904, død 20. februar 1982) var journalist og reiselivskvinne. Gjennom over 40 år var hun en fargerik og markert turistsjef i Oslo, hvor hun blant annet tok initiativet til sending av årlige juletre fra Oslo til London. Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne, og satt på Grini før hun kom seg over til Stockholm, hvor hun ble tilknyttet den norske legasjonen. Les mer …
 Borghild Kranes barndomshjem, Storgata 104 i Tromsø. Her drev faren baker, og hun hadde selv legekontor i andre etasje under andre verdenskrig. Foto: Stig-Lennart Sørensen (2014) Borghild Krane (født 7. februar 1906 i Tromsø, død 1997) var forfatter, bibliotekar, lege og psykiater. Hun skrev fem romaner og flere fagbøker. Hennes debutroman, Følelsers forvirring fra 1937, var det første norske, skjønnlitterære verk som tok opp lesbisk seksualitet.
Hun var datter av baker Petter Martin Krane (f. 1876) og husmor Anna Olufine Krane (f. 1877). Hun vokste opp i Storgata 104 i Tromsø, der faren drev sitt bakeri.
Borghild Krane tok utdanning i USA, og ble bibliotekar der. Da hun reiste ut i 1926 oppga hun baker som yrke, og hadde vel jobba som det hos faren. Hun hadde allerede i 1924 avlagt examen artium. Etter at hun kom tilbake til Norge utdanna hun seg først til lege, og så til psykiater. Fra 1943 til 1945 arbeida hun som lege i Tromsø, og hadde en tid sin praksis i andre etasje i barndomshjemmet i Storgata 104.
Hennes forfatterskap begynte som nevnt med Følelsers forvirring i 1937. Her la hun fram tanker om at lesbiske måtte få rett til ekteskap og til sosial beskyttelse: «Javel, men hvorfor skal vi bare nevnes i straffeloven? Hvorfor skal ikke vi ha krav på noen sosial beskyttelse? Hvorfor skal ikke vi kunne inngå ekteskap og lage hjem for hverandre», sier Randi til hovedpersonen Åse i en diskusjon om rettigheter. Les mer …
 Professor Hertzberg fotografert i 1880. (født 11. april 1847 i Holmestrand, død 2. oktober 1912 i Kristiania) var en norsk rettshistoriker og sosialøkonom.
I 1868 ble han belønnet med Kronprinsens gullmedalje for en historisk avhandling om aristokratiet før kong Sverres tid.
Han ble cand.jur. i 1870, og oppholdt seg samme år i Uppsala for å studere rettshistorie, som ble hans spesialfelt, med reisestipend fra Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania. I 1872–1873 fikk han et nytt reisestipend til München, hvor han studerte rettshistorie under Konrad Maurer, en tysk rettshistoriker med norrøne rettsforhold som spesialfelt.
14. oktober 1886 trakk han seg fra alle offentlige verv, herunder professorat på grunn av sin seksuelle legning. Dette var en tid hvor homofili var forbudt, men Hertzberg, ble ikke utsatt for rettslige forføyninger da han henviste til sakkyndige uttalelser om at det i hans tilfelle skyldtes arv og ikke moralsk brist. Med dette bidro han til å innføre «født sånn-argumentet» i debatten om homofili. Han flyttet deretter fra hovedstaden fram til 1896, og bodde i München, Berlin, Holmestrand og Stockholm. I denne tiden viet seg til rettshistorisk forskning. Han fullførte i denne perioden det store verket Glossarium til Norges gamle love i 1895. Dette var et svært omfattende verk, med et fullstendig register til Norges lover før 1388 med tolkninger og forklaringer av ord og begreper, og dette ble Hertzbergs hovedverk. Les mer … | .jpg)
