 Organisasjonskart Foto: Tamilenes liv og historie i Norge, 2016 ble stiftet i 1987 av tamilske asylsøkere som bodde på Hareid Hotell i Hareid kommune. Denne foreningen var den første tamilske foreningen på Nordvestlandet. Den fungerer som en brobygger mellom det tamilske og det norske samfunnet. I samarbeid med kommunen, frivillighetssentralen og ressurssenteret i Hareid avholder de kurs og foredrag innenfor mange forskjellige temaer. Tamilske kvinner har blitt motivert til å delta i kvinnegrupper, og i foreningen har man fått opplæring blant annet i kunst, håndarbeid og matlaging. Foreningen bruker en god del tid til sportsaktiviteter. I tillegg til at idrett har en positiv virkning både fysisk og psykisk, gir den en fellesskapsfølelse der man opplever samhørighet og samhold med andre mennesker. Helt siden foreningen ble opprettet, har den arrangert turneringer i volleyball og fotball. Tamiler bosatt i Møre og Romsdal deltar i disse turneringene. Les mer …
Rørossamisk, òg kjent som herjedalssamisk eller sørlig jämtlandssamisk, er den sørligaste av dei tre overlevande hovuddialektane av sørsamisk — og den sørligaste av alle dei nolevande samiske dialektane. I Noreg blir rørossamisk tradisjonelt snakka i området frå Nord-Østerdalen og Trollheimen i sør til Tydalsområdet i nordaust, og i Sverige blir han snakka så langt sør som i Idre og Särna. Blant dei mest kjennspake trekka kan nemnast bevart m i endingar der nordligare dialektar har svekking til b, så vel som mykje overgang frå -oe til -a i endingar. Andre viktige trekk er gjennomgripande palatalisering av s til sj føre fremre vokal ( goåssjie (gåessie)); hyppig overgang a > sj føre n ( Nörjisjn (Nöörjesne), sjeæterisjnie (seaterisnie)) og t ( Sjtaala (Staaloe), sjisjtie (sistie)); så vel som ein del apokope av korte vokalar. Les mer …
 Eivind Berggrav, Østlandsk reisnings fyrste formann (ukjend fotograf). var ein språkpolitisk organisasjon som gjekk inn for eit sterkare innslag av folkemålet i riksmål og større rom for austlandske bøyingsformer i nynorsknormalen. Det var med andre ord ei språkpolitisk linje som sidan har vore kjend som samnorsk. I vidare forstand kan ein sjå Østlandsk reisning som ein framstøyt for regional, sosial og kulturell sjølvhevding, med uttala brodd både mot eit danskfundert riksmål dyrka av urbane eliter, og mot det som vart oppfatta som vestlandsdominansen i norskdomsrørsla. Organisasjonen var i verksemd i åra 1916-1926, og lykkast i å øve innverknad på rettskrivingsreforma i 1917, som fekk svært «radikale» valfrie former i båe skriftspråka.
1920-åra har vore rekna som ein stille periode i språkhistoria, men etter språkforskaren Ernst Håkon Jahr er dette ei mistyding. I tiåret etter fyrste verdskrig vart mange av dei språkpolitiske slaga utkjempa i kommunane, på lokalplanet, og fekk derfor ikkje merksemd i den riksdekkjande pressa. Østlandsk reisning var innblanda i mange lokale språkkampar på Austlandet, som talsmenn for dei som ønskte ei meir talemålsnær rettskriving. Les mer …
| 
.jpg)
