Grasholman (Harstad)
Grasholman er et tidligere handelssted ved Vestfjorden sør for Harstad utenfor gårdene Fauskevåg og Brokvik. Holmene er skilt fra Hinnøya med et smalt sund som ved fjære sjø går omtrent tørt. Da isen for omtrent 12 000 år siden trakk seg tilbake, kom Grasholman sammen med Kjøttakalven, Grøtaværholmene, Arnøya og Måga til syne. Tidligere lå alt land lavere enn dagens 60 meters-kurven under vann. Holmene tilhørte oppsitterne på Fauskevåg til omkring 1850. På sørsiden av den største holmen var det en liten men god hamn med to innløp som var den eneste sikre hamna mellom handelsstedet Sandtorg og øya Kjøtta når nordavinden sto på.
Et betydelig handelssted
Theodor Bergmann Holst, født i Inderøy i 1808, var sønn av Theodorus Bergmann Holst som var født på Røros. Theodor fra Røros var sannsynligvis sønn av en «bergmann» som flyttet til Inderøy der sønnen vokste opp og ble gift i Sakshaug kirke. Theodor f. 1808 kom nordover i 1853 og i følge Trygve Lysaker i bygdeboka for Trondenes, så var det han som «oppdaget» stedet. Nå kan det like gjerne ha vært Paul Irgens Holst på Lavangsnes som tipset ham om holmene i Tjeldsundet, slik at han da kan ha vært nordover og sett på forholdene før han reiste. Han kom med kone; Jokumine Johansdatter, som var jordmor og to sønner og kjøpte holmene av oppsitterne i Fauskevåg for 140 spesiedaler da Græsholmen ble utskilt som eget bruk 16. august 1853. Seinere ble bruket gitt gårdsnr. 37. Holst hadde ankommet Græsholmen samtidig med at en annen skipper; Theodor Norman kom til Røkenes. De skal begge ha vært lokket hit på grunn av uvirksomhet ved handelsstedene i regionen, som blant annet skyldtes krimkrigens innvirkning på handelen, ved at russelodjene uteble og innføringen av strengere forordninger med brennevinshandelen. Da loven som skulle frigjøre handelen på bygda kom i 1857 ble dette en inspirasjon for det Trygve Lysaker kaller de trondhjemske handelsskippere som til da hadde drevet sin noe på-kanten-av-loven-virksomhet i distriktet.
Etter hvert bygde Theodor Holst stedets hovedbygning og pakkhus med krambu. Seinere kom uthus og borgestue i tre etasjer med ildhus i første og seks innlosjeringsværelser for framtidige reisende i de øvrige. De første årene var gesjeften sentrert rundt skipperforretninger. Han ble oppkjøper av råfisk som han tørket på bergene som fra naturen var svært godt egnet til formålet. Denne virksomheten ga arbeid og inntekt til mange, som igjen ledet til slutten av jektefarten på Bergen. Den siste Trondenes-jekta som gikk til Bergen skal ha vært i 1864. Men bevillingene til å drive handel og gjestgiveri på Grasholman kom ikke før 30. april 1859. Årsaken til det skyldtes det faktum at loven av 1857 hadde en bestemmelse som gjorde at den ikke fikk gyldighet i Trondenes herred: De nye landhandleriene måtte nemlig ikke ligge nærmere sjøen enn 1,5 mil. Dette var for å forhindre smugling. Formannskapet i Trondenes ga handelshusene påbud om å følge bestemmelsene, men fogden var av en annen oppfatning, og bevillingene ble gitt. Kildene forteller at Holst ruinerte seg på sine tiltak og 13. desember 1860 ser vi at Senjens Skifteret melder at han har oppgitt boet til skifteretten, og at kreditorene ble gitt seks måneders frist til å anmelde og bevise sine krav. 25. april 1861 meldte Senjens Sorenskriveri om auksjon over handelsstedet Græsholmen skyldsattt til 1 ort og 8 skilling. - Grasholman gikk på auksjon. Familien utvandret så til Amerika.
En ny Holst kom så..
Søren Schjelderup Holst Giæver født i Tromsø 1837 var den som fikk tilslaget på eiendommen, hvor han i følge Aftenposten av 4. november 1861 var meddelt bevilling som landhandler på Græsholmen, som han i følge skjøte av 10. juni 1862 betalte 1500 spesiedaler for. Søren var sønn av Hans Martinus Giæver og hustru Theodora Ingeborg Anne (Ingeborganna) Holst, som i sin tur var søster av Paul Irgens Holst, handelsmann på handelsstedet Lavangsnes, som var sønn av Søren Schjelderup Holst. Det er derfor en viss sannsynlighet for at Søren Schjelderup Holst Giæver fikk forlydendet om det godt utviklede handelsstedet i Tjeldsundet fra Paul Irgens som da bodde i Tromsø. Men det er for såvidt like stor mulighet for at Søren har vært i kontakt med sin mors søskenbarn Theodor før han bestemte seg for kjøp. Uaktet; Holst Giæver overtok et godt utbygd handelssted som han gjorde stort, ganske sikkert med god bistand fra «Storsildtida», som slo inn fra midt på 1860-åra. Da «det store sildeåret» 1869 var over, ga det anstøtet til investeringer man hittil ikke hadde sett maken til. Også Holst Giæver på Grasholman visste nok å spytte i potten - som for hele Trondenes herred beløp seg til 160 000 kroner investert i samfulle 80 moderne sildenøter, som i tillegg ble supplert med en mengde storsildgarn, salt, tønner og dertil hørende båter og redskaper. I et oppslag i avisa Bergens Adressecontoirs Efterretninger for 26. november 1873, forteller lensmannen i Trondenes at det beste storsildfisket hadde foregått fra Harstad mot Leikvik, og der de største fangstene var gjort utenfor Sørvik, Grasholman og Leikvik. Det skal heller ikke underslås at Græsholmen trakk til seg flere kunder som ellers sognet til Sandtorg, slik at det også på denne tida gikk dårligere for Othelius Gotaas, handelsmannen på Sandtorgholmen. Men kona, Thora Wessel, født 1840 skal ikke ha likt livet på holmene. Det var da også nokså langt unna det hun var vant med, født i Trondheim som hun var.
I salgsannonsen i Tromsø Stiftstidende for 23. november 1873 forteller eieren at stedet har en god fartøy- og båthavn, og at det er en sjelden god tørreplass for klippfisk. Husene besto av et tre-etasjes nytt pakkhus med «boutik» og kontor i øvre hjørne. Et to-etasjers våningshus, en borgstue, et nytt arbeidshus med klesrulle og tørkeloft og et ny-tømret fjøs med stall og høylåve. Alt brannassurert for 4450 spesiedaler. Men like viktig var nok informasjonen om at gårdens avling kunne fø fire kyr og en hest.
En ny trønder kom så..
I 1874 solgte Holst Giæver til Oluf Mathias Kavli født i 1837 i Trondheim, og familien Holst Giæver flyttet tilbake til Tromsø. Lysaker forteller at Søren der gikk inn i farens forretninger, men faktum er at da var faren død og Søren startet egen kolonialforretning.
Vi vet ikke sikkert når Kavli kom nordover, men i 1865 er han fanget opp i folketellingen i tellingskretsen Lyngvær som den gang var et levende handelssted på Austvågøya i Vågan prestegjeld. Her er han oppført som handelsbetjent hos handelsmann Johan P. Bordewich, som også var "Trondhjemmer".
26. mai 1874 ble kjøpekontrakten mellom Holst Giæver og Kavli undertegnet. Det var en særs driftig og handlekraftig mann som da overtok handelsstedet. Etter kort tid fikk stedet poståpneri, som vi ser av regnskapene gjengitt i «Storthingsforbandlingerne» ble avlønnet med 72 kroner per år. Han besørget også at både «Hamborgeren» og de andre kystruteskipene fikk tilnærmet regulære anløp her. Kavli gjorde Grasholman til det travleste handelsstedet i Trondenes kommune. Han førte all slags varer, bygde bakeri for salg, anla trandamperi, og fikk tre bødkere til holmen for derved å sikre tilgangen på tønner for salting og utførsel av sild. En tid hadde han også et båtbyggeri igang som bygde listerbåter - som nå begynte å vinne innpass også nordpå; blant annet på grunn av sneseilet som gjorde den mer manøvreringsdyktig til kryssing når man skulle heimover. På bergene ble det tørket fisk som ble ført ut av landet på egne fartøyer.
Allerede i 1875 skal Kavli ha hatt en fast stab på 23 personer i arbeid, som indikerer at det i sesongene må ha vært atskillig flere.
Da O. Kavli kom til Grasholman var han gift med Mathilde Eline Normann født 1848, datter av handelsmann B. Normann på Kastnes. Ikke lenge etter at de var kommet i orden på Grasholman døde husfruen og Oluf giftet seg da med Caroline Marie Fegth født 9. mai 1849, død 11. august 1900, datter av sognepresten til Alstahaug, Wilhelm Anton Fegth og hustru Trine Karine Sommerfeldt.
1. mai 1879 annonserte sorenskriveren i Senja at Oluf Kavli hadde overgitt boet til skiftebehandling som konkursbo. Imidlertid ser vi av seinere annonser at Kavli drev virksomheten videre, hvilket må bety at kreditorene har godtatt hans akkordforslag. I alle fall fram til utgangen av 1883 ser man aktivitet med salg av sild i forskjellige former fra O. Kavli, som er hans signatur på alle annonser fra ham. I mars 1886 endres bildet, idet han da averterer et av notbrukene sine til salgs med fem nøter på henholdsvis 160, 140, 100, 70 og 30 favners dybde, tre listerbåder, tre lettbåter og en spillbåt - alt komplett utrustet.
18. juli 1886 sto dødsannonsen for Oluf Kavli i Tromsø Stiftstidende; han døde 14. juli 1886 på «Laurvigs Bad» (Farris-badet i Larvik). Flere annonser med signaturen O. Kavli hvor både en «Jagtgaleas», salt, tønner og tønneband, samt tørr bjørkeved og never ble frembudt for salg, følger likevel langt ut i 1887, da det også som en avslutning bydes ut aksjer i Tromsø Amts Dampskibsselskab. Dette indikerer at kona drev virksomheten i det livskraftige firmaet videre.
5. juni 1887 annonserer Knud Johnsen som da bodde på Græsholmen at «Landhandlerstedet Græsholmen» var til salgs. Stedet var etter ordlyden i annonsen et «bekjendt godt Handelssted med Postaabneri og Dampskibsexpedition, bekvemt beliggende for Sild & Fiskeexpeditioner, samt Notbedrift, har stor Tørreplads for Klipfisk, er godt bebygget og i god Stand, har Jordbrug hvorpaa kan fødes 8 kreaturer, er billigt, og på læmpelige vilkaar til salgs». Samme dag ble også galeasen og begge notbrukene som hadde tilhørt Kavli annonsert til salgs av den samme Knud Johnsen.
Fyrlykt på Græsholmen
Fyrdirektøren hadde på sitt budsjett for 1883 foreslått å bygge det man benevner små-fyr i «den indre Seilled» både på Tønsnæs, nord for Tromsø og på Græsholmen. Dette forslaget var imidlertid fremmet før man ble oppmerksomme på et enklere og for samfunnet billigere opplegg med gassoljelamper som var utviklet og iverksatt på tilsvarende steder i den svenske skjærgården. Disse betraktninger finner vi i Storthingsforhandlingerne for 1883. - Derfor ble det da også montert gassoljefyr på Græsholmen såvel som på Tønsnes, etter at komiteen hadde anbefalt og fått innvilget at 50.000 kroner ble avsatt for å gjøre flere forsøk med gasoljelampers anvendelse, især i fiskeridistriktene.
Lykta virker å ha fungert meget tilfredsstillende, men uhellet var ute, og den brant ned i januar 1891. Avisa Tromsøposten meldte 21. januar 1891 at det var kommet telegram fra «fyrdirektøren i Kristiania til Holmboes 19.ds.» Her fikk Holmboe beskjed om å «underrette dampskibene» om det inntrufne.
14. februar 1891 kunngjorde fyrdirektøren gjennom annonse i Tromsøposten at «Fyrlampen paa Græsholmen, Senjen N.Br. 68° 40' 15", L. o. f. Gr. 16° 39' 45" er nedbrændt. Nyt Hus vil blive opført, og Fyrlampen der skal lyse som tidligere, vil blive tændt igjen om nogle Uger uden nærmere Varsel.»
Og i Storthingstidende for 1892 berettes det om at «I forrige Termin nedbrændte helt Fyrlamperne ved Græsholmen og ved Vallø, (...) Græsholmens Fyrlampe, der nedbrændte om Vinteren, tog omtrent en Maaned at faa istand igjen.»
I avisene først i november 1894 kom en ny opplysning fra Fyrdirektøren. Da gjaldt det både Græsholmen Fyrlampe og Harstad Fyrlampe som nå hadde fått regulert lysretningene mot og fra hverandre. For lampa på Grasholman mot Rogla og Lille-Rogla og østenfor søndre Leikvikholmgrund - rødt fri vestenom Rollnesbuen til fri sør om Rollnesholmen.
Krydderurter i Gressholmen-hage
Pimpinella Anisum som er latin for den for oss bedre kjente krydderplante Anis, vokste i hagen som handelsmannen og hans frue hadde i tilknytning til «Handelsstedet Græsholmen». Vi må bruke såpass vag beskrivelse, for vi vet ikke eksakt hvem av handelsmennene som kan ha anlagt hagen. Vi finner omtalen av anisplanten så vel som koriander (Coriandrum Sativum) i boka med den fengende tittel Viridarium Norvegicum: Norges Væxtrige; Et Bidrag Til Nord-Europas Natur- Og Cultur-Historie, Bind 2 av Frederik Christian Schübeler, som ga den ut i 1888. Schübeler er en av dem som har hatt størst betydning for utviklingen av hagebruket i Nord-Norge. Han var professor i botanikk ved Botanisk Hage på Tøyen i Christiania fra 1866 til sin død. Hans appell til det norske landbruket var «Dyrk verdifullere vekster». Og han ønsket at hver eneste gård i landet skulle få sin hage. Han skrev flere bøker, både av praktisk og vitenskapelig art, men også avisartikler. Han arrangerte utstillinger og sendte frø rundt til forsøk til en rekke kontakter i hele landet. Nå vet vi også at noen av hans frø fikk kjenne på den kalkholdige jorda på Gressholman. I boka forteller Schübeler om anis-planten at «Det nordligste Sted hvorfra jeg har faaet Modent frø, er fra Græsholmen 68° 40′ i Throndenes Prestegjeld i Tromsø Amt». Korianderen er han noe mer beskjeden i omtalen av hva gjelder Gressholman, men også den har sitt nordligste modningssted for frøene her.
Vi vet altså ikke eksakt hvilke av handelsmennene det var som sådde ut frøene som Schübeler ba om forskningsresultater på. Det kan forsåvidt ha vært både Theodor Holst, Søren Giæver Holst og Oluf Kavlie - eventuelt - eller sannsynligvis - en av deres fruer, etter som Schübeler helst tok kontakt med husfruene, som nok var de som hadde størst sans for å drive hagebruk - især om dette gjaldt prydplanter. Schübeler ga ut tre bind i serien om Viridarium Norvegicum i perioden 1885-1889. «Vår» bok kom i 1888, og fram til da hadde alle tre forannevnte handelsmenn vært i virksomhet på Grasholman. Likevel er det størst grunn til å legge merke til Oluf Kavlis andre kone Caroline Marie Fegth, som var datter av sognepresten til Alstahaug. Det har igjen sin bakgrunn i at Schübeler hadde en forkjærlighet for prestefruer i sitt grundige forskningarbeid hvor han sendte frøpakker med opptil flere titalls plantesorter til sine ulønnede «stipendiater». Nå kan det også ha vært Harald Dyblie, hvis mor Nattalie var en av dem som gjorde jobben for ham i Alta. Men, som vi ser nedenfor; Harald Dyblie kom ikke til Grasholman før et stykke ut i 1888, samme året som Schübeler fikk gitt ut den aktuelle boka.
Så viser det seg at de samme opplysningene er referert til i boka Die Culturpflanzen Norwegens som han ga ut i 1862, og da faller med en gang tanken hen på at det må ha vært jordmorfruen til Theodor Holst, Grasholmans første handelsmann; Jokumine Johansdatter som har vært frø-assistenten.
Dyblie fra Alta
21. mars 1888 ble handelsstedet Græsholmen solgt for 36 000 kroner til Harald Dyblie født 21. juli 1858 i Alta av foreldre lensmann Johan H. Dyblie fra Trondheim og Nattalie K. Jordan fra Vågå. Handelen ble avgjort ganske nøyaktig tre måneder før han ble gift med Inga Wessel. Han søkte å videreføre Kavlis uredde satsing, og fikk blant annet bygd doktorgård, som ble Hjalmar Pedro Ellefsens hjem fra han startet sitt virke her den 13. juni 1893 til han fikk nytt "kall" og flyttet til Grønø i Meløy kommune på Helgeland 18. april 1898. Men stedet hadde allerede utspilt sin rolle da Dyblie overtok. Her er det betimelig å se på hva strandstedet Harstadsjøen nå var i ferd med å bli. Det første handelsstevnet i Harstad kom sommeren 1888, og våren 1888 innbød Rikard Kaarbø + herrene Berg og Kaarbø i Svolvær, Job Thode Holst i Samasjøen samt Othelius Gotaas på Sandtorgholmen til tegning av det som skulle bli Haalogalandske Dampskibsselskab. Samme året fikk Rikard Kaarbø ferdig sin dampskipskai på Klubbskjæret, som til da var landsdelens eneste. Alle disse forhold må ses i sammenheng med utviklingen på Grasholmen. Når så storsilda også sviktet, og Harstad etter hvert trakk til seg alle de funksjonene som Grasholman hadde hatt, gikk det mot slutten for Grasholman.
Likevel holdt Dyblie stand. I februar 1890 søkte han etter «kjøkkenpige flink med kreaturstell». I 1891 legges ligningsprotokollen ut for ettersyn hos «Handelsmand Dyblie, Græsholmen», og i Handelsregistre for Kongeriget Norge for 1891 finner vi at firmaet hans ble registrert hos Senjens og Troms Fogderi den 2. april 1891. I Storthingsforhandlingerne for 1892 finner vi at stedets poståpner har hatt 180 kroner i lønn det året.
15. april 1893 kunngjør lensmannen i Trondenes; Carl August Strøm, auksjon over et «ophængt Notbrug bestående af 3 Nøter med Dregge og Kagger, Taugværk, Spil, Notbaad etc.» Dette notbruket viser seg å ha vært en del av konkursboet Schjelderup & Nilsen, for gjeld til firma Gerdt Meyer og Joh's Holmboe. Kan hende var det Dyblie som fikk tilslaget på notbruket, for i Handelsregistre for Kongeriget Norge for 1895 fortelles at «Dyblie & co.s notbrug» ble anmeldt til innførelse i firmaregisteret 9. februar 1895. Her fortelles det blant annet at Harald Dyblies partner var overrettssakfører Borch, Harstad. Selskapet hadde innbetalt kapital på 3000 kroner, og eide jekta «Freya» pluss en stor notbåt «Thor» og en mindre «Viggo» samt to spillbåter, to lettbåter, «en stornot ca. 115 favne, em laasnot ca 100 favne, to orkastnoter, spil, kagger, drægger og armer med andet tilbehør komplet». Forretningens kontor var på «Græsholmen i Trondenæs».
Hvor sjøvant Dyblie var, vet vi egentlig ikke noe om, men at han gjorde bruk av den lett manøvrerbare listerbåten sin, fant vi av en notis i Tromsø Amtstidende 7. mai 1896. Da hadde han kullseilt «paa Reise til Harstad udenfor det søndre Næs dersteds. Listerbaaden veltede og blev liggende paa Seilet, men Hjælp kom tilstede fra Harstad, saa baade Folk og Baad blev bjerget».
Harald Dyblie må også ha vært et sosialt engasjert menneske. Det ser vi av hans engasjement for Redningsbasaren som ble avholdt på Grasholman 26. januar 1896. Her var det han som sto for utlodningen og derfor også kunne gå god for - også overfor lensmannen - at denne hadde foregått «paa lovmæssig Maade», som det står under den imponerende trekningslista som ble kunngjort i Tromsø Amtstidende 15. februar. Vi vet ikke hvor mye basaren innbragte, men det må ha vært betydelig, noe vi ser av de rosende ord formann i Tromsø krets av Selskapet til Skibbrudnes Redning i Tromsø, hr. W. Holmboe uttalte i avisa Tromsøposten for 26. februar 1896. Ikke rart at folk kjøpte lodder forresten, gevinstene besto blant annet av to fribilletter tur - retur Grashomen-Trondheim med respektive Haalogalandske Dampskibsselskap og Vesterålske. Av større gjenstander ser vi at Petra Mathisen fra Sørvik vant et kaffeservise, og Johanna Markussen på Voldstad vant en rokk, mens Anne Nilsen som og bodde på Voldstad vant et lommeur, og at ei jolle ble vunnet av S. Størkersen, fisker av yrke, bosatt på Voldstad. Sogneprest Ingebrigtsen var en blant svært mange som vant en tur - retur-billett mellom Grasholman og Harstad.
- Men 26. september 1896 sto denne annonsen i Tromsø Amtstidende: «H. Dyblies varebeholdning Græsholmen udsælges mod kontant til og under indkjøpspriser». Det ble konkurs for Harald Dyblie.
- 22. november 1896 kunngjorde Trondenes lensmannskontor ved C.A. Strøm auksjon den 15. desember 1896 over H. Dyblies konkursbo tilhørende handelsstedet Græsholmen inkl. husene til en branntakst av kr. 84.220,-.
- 27. mars 1897 ble det kunngjort auksjon den 21. april 1887 over H. Dyblies konkursbo tilhørende handelsstedet Græsholmen, men nå gjaldt det: «varebeholdning bestaaende af manufaktur og kortevarer, kolonial, sten- og glastøi, jernvarer, farvesager og melvarer m.m. Gaardsredskaper, maskiner, inventar, træmaterialer, baade, kjør, 1 oksekalv, og 1 svin m.m.m.»
- 16. mai 1897 ble det kunngjort auksjon den 9. juni 1887 forlangt av Trondenes Sparebank i H. Dyblies konkursbos hus på Græsholmen, og nå gjaldt det «aktiebreve»: «6 stk i Haalogalandske Dampskibsselskab, 14 stk i Harstad telefonselskab og 4 i Skaanlands telefonselskab».
- 23. mai 1897 ble det kunngjort auksjon den 8. juni 1887 i følge rekvisisjon fra bostyret i H. Dyblies konkursbo på Græsholmen, og nå gjaldt det varebeholdning: «manufaktur- og kortevarer, sten- og glasvarer, jernvarer af diverse slags, farve- og malervarer, melvarer, handelsinventar, baade, toug, snøre, kjør, 1 oxekalv, 1 svin, træmaterialer m.m.»
- 15. juli 1897 ble det kunngjort auksjon den 23. august 1887 i følge rekvisisjon fra bostyret i H. Dyblies konkursbo på Græsholmen, det gjaldt igjen varebeholdning: «jernvarer, sten- og glastøi, farve- og malevarer, søm og spiger, malmrøre, gryder, jernspader, taug, liner og snøre, sildegarnstrænge, torskegarnstraad, mursten & cement, kalk, salt, ledige tønder og fustager, 1 fiskepresse, baade, træmaterialer, 1 listerbaad med behør m.m.m.»
- 29. juli 1897 ble det på ny kunngjort auksjon. Denne gang et tillegg til den av 23. august 1887 over: «1 sildenotbrug, bestaaende af 1 stornot, 1 mellemnot, 1 orkastnot, 1 notbaad, smaabaade samt alt mulig tilbehør af kagger, drægge, toug m.m.».
Dyblie og kona; Inga Wessel som var født i Kongsberg 21. april 1864 av foreldre sakfører og bokholder ved Kongsberg Sølvverk, Peder Christian Wessel og hustru Sophie Amalie Theodora Ludsvika Marie Wessel, ble gift i Namsos 22. juni 1888, valgte nå å reise til Trondheim, som Trygve Lysaker forteller at var hennes hjemby. Men vi har sett at det var Haralds far som var født i Trondheim. - Uaktet, her startet Dyblie opp som revisor. Fru Inga døde her 9. februar 1944. Harald Dyblie døde også i Trondheim, 8. juni 1931.
En botaniker på Grasholman
Lege og botaniker Johannes Norman har laget flere bøker, artikler og foredrag om sine forsknings- og planteregistreringsreiser. Hans siste verk; Norges arktiske flora, bd. 1: Speciel plantetopografi, 1894–1900, bd. 2: Oversigtlig fremstilling af karplanternes utbredning, forhold til omgivelserne m.m. er hva som interesserer oss i denne omgang. Her har han gjennom nitidige studier gjengitt hva han har funnet. For å lette arbeidet (for seg selv) har han delt inn området nord for polarsirkelen i mindre regioner og distrikter. Han starter med A; Nordland og fortsetter da med B; Lofoten-Vesterålen før han kommer til C; Tromsø Amts søndre del, som igjen er inndelt i mindre regioner der romertall 9, (IX) er «Hindø dstr.» Her finner vi «vårt» område; «5: Græsholmen, Buskholmen, Fauskevåg: Ravnfløia». Men nå er det ikke slik at alle plantene han har registrert i dette område; nr. 5 på Hinnøya er oppført under ett kapittel. Det ville jo ikke falle en botaniker inn å gjøre en slik blunder. Så skal vi finne dem må vi enten lese oss igjennom hele boka på godt og vel 770 sider, eller ta lettvintløsningen med å gå til Nasjonalbibliotekets digitalisert bøker hvor man kan søke i den enkelte bok - etter for eksempel Græsholmen. Da kommer de opp, i tur og orden, alle plantene Johannes Norman har registrert i dette vårt område. Derfor er det at vi i fleng kan liste opp Ranunculus Auricomus; Nyresoleie registrert 18. juli 1882, via Sinapis Arvensis som er en plante i korsblomstfamilien, bedre kjent som Åkersennep, også registrert 18.07. 1882 og Erysimum Hieracifolium av berggullslekta, kjent for oss som Berggull og til Anthyllis vulneraria bedre kjent som Rundbelg av Erteblomstfamilien, registrert 9. juli 1863 og via Erigeron alpinus, som regnes som hjemmehørende i Europa, men kan klare seg langs kysten helt opp til Lofoten, som det heter på Internett hos Bjørkans planteliste. Norman registrerte den på Grasholman i store mengder i en høyde av 12 meter over havet i 1884. Pyrola rotundifolia, som er en plante brukt i folkemedisin, i Norge mest til middel mot sviende øyne. I følge middelalderlegen Paracelsus fantes det knapt noen bedre urt til å hele sår. Bruken som sårmiddel kan forklares med plantens innhold av garvestoffer. På Grasholman registrert av Norman den 18. juli 1882. Dette er da den siste av i alt 36 planter som Johannes Norman beskriver å ha funnet på Græsholmen.
Johannes Norman født 28. oktober 1823 var fra Asker i Akershus og døde 15. januar 1903 i Kristiania. På sine reiser i nord korresponderte han rett ofte med kona Anna Fredrikke Jørgensen (4.3.1837–28.2.1923), som han ble gift med 3. oktober 1860. I tidsskriftet og medlemsbladet Polarflokken til Nordnorsk botanisk forening har man gjengitt en del av de brevene han skrev til kona i hefte nr. 1-2 for 2019.
Torsdag 20. juli 1882 skriver Norman fra Græsholmen at han var innkvartert hos handelsmann Kavli, som drev store forretninger og bygget storartet. Kavli var gift med datter av provst Figtel. Han fikk aftensmat og la seg kl. 7 (1900), men hadde vansker med å sove fordi tømmermennene banket og slo i veggene til langt på kveld. Da han etter endt oppdrag dro derfra, var det ikke tale om å få lov til å betale for seg.
Tre uker seinere skriver han fra «Jægervand i Ulsfjord» etter å ha vært innom Tromsø, hvor han har vært i kontakt med de han kaller Giæverne: «Alt hvad der heder Giæver har gjensidigt ødelagt hverandre, og Bankerne som har skaffet dem Pengerne. Dertil skal luksusen være lige stor som nogensinde. (...) Af Giæverne saa jeg kun John og Søren. Den sidste saa svært forbrugt ud. Paa Græsholmen skulde han tjent sig op nogle Tusinder, som nu er gaaede Fløiten. Vi kom nok derfra i rette tid.»
Harstadsjøen overtar
Handel og vandel ble etter hvert i stadig større grad overført til strandstedet Harstadsjøen som utviklet seg til et senter som samlet nær all kapital, virksomhet, forretninger, handverkere, entrepenører og foreningsliv som hadde livets berettigelse i regionen innen sin midte. Foran har vi nevnt det første handelsstevnet i 1888, arrangert samme år som Kaarbø-kaia sto ferdig til å ta imot dampskipstrafikken. Handelsstevnet ble en foreteelse som ble gjentatt årlig, først i juni måned og litt seinere mot århundreskiftet i juli. Dette markedet trakk årvisst flere tusen nysgjerrige, handlende og kjøpelystne til stedet, som slik befestet Harstad fra strandsted via ladested til by.
I perioden 1894-1900 var det 16 som åpnet forretning i Harstad, og fra 1891 til 1903 ble det etablert ikke mindre enn 29 håndverkerforretninger i Harstad. Det er derfor helt naturlig at lensmann Carl August Strøm i sin femårsrapport til amtmannen konstaterte at handelsstedene var redusert med 11 til fire fra 1895 til 1900. Et av dem var Grasholman.
Olai B. Olsen
Under og etter alle auksjonene etter Dyblies konkurs fra slutten av 1896 til langt inn i 1897 ble det likefullt drevet handel på Grasholman. Olai B. Olsen (f. 1862) fra Kristiansund som hadde vært Dyblies handelsbetjent drev verket mens boet var under avvikling.
27. januar 1898 ble handelsstedet igjen utbudt for salg. Det var Ingvald Berg med adresse Svolvær og lensmann Strøms svigersønn og lensmannsbetjent; Michael Mikkelsen som nå sto som eiere og reklamerte med at stedet hadde anløp av alle rutegående skip, med unntak av hurtigruta og hadde gode telefonforbindelser med «Telegrafstationerne» i Harstad og Sandtorg. Branntaksten var på 84220 kroner. I tillegg var der gode «Fiskebjerg», og at jorda som var skyldsatt for 1 mark og 8 øre kunne fø 5-7 kyr og hest. Og - til alt overmål; her bodde lege.
I juni 1898 ser vi at det ikke var blitt noe salg enda. Nå ble handelsstedet annonsert både i Harstadavisa Tromsø Amtstidende, Tromsø-avisa Tromsø Stiftstidende, Lofotposten som også den gang kom ut i Svolvær, i Finmarksposten i Hammerfest og i Bodø Tidende. Men en annonse i Tromsø Amtstidende 24. november 1898 med budskap om at ligningen var utlagt for Trondenes herred, forteller i tillegg til annonsens budskap, at Olai B. Olsen fortsatt drev handel på Grasholman. Handelsmann O.B. Olsen må ellers ha gjort det rimelig bra, for på utskrift for ligningen i Trondenes fra 1898, ser vi at han er lignet for en antatt formue på 5000 kroner, og at han hadde en antatt inntekt på 1500 kroner, hvilket gjorde at han var ilignet hele 89 kroner skatt i skatteklasse 3.
8. juni 1899 annonserte Senjens Skifteret i Tromsø Amtstidende - at «Handelsmand O. B. Olsen Græsholmen av Trondenes B» var tatt under behandling som konkursbo. Det ble tillyst skiftesamling på «Sorenskriverkontoret i Ibbestad 20de juni førstk». Ingvald Berg, Græsholmen, var beskikket som midlertidig bobestyrer. 26. juni 1899 annonserte bobestyrer Ingvald Berg at det ble «Realisation» på varebeholdningen i handelsmann Olsens konkursbo. Salget ville foregå kun mot kontant eller varebytte.
5. oktober 1899 annonseres fra Trondenæs lensmandskontor ved konstituert lensmand Michael Mikkelsen auksjon på Grasholman mandag 9. oktober over O. B. Olsens konkursbos varebeholdning, som besto av mel, gryn, erter, tobakk, petroleum, årer, oljeklær, manufakturvarer, forskjellige slags jernvarer, kortevarer m.m.m., mål og vektredskaper hvoriblant to desimalvekter, to taffelvekter (skålvekt), to bismerer, to sildemaal etc.; sekke- og tønnetraller, barkekar, to telefonapparat, en stor og solid fiskepresse, tømmer og planker, en listerbåt med lasteevne på 100 tønner med tilbehør, en ekspedisjonsbåt med tilbehør, en skipsbåt, tre kyr, en okse og et lam m.m.m.
26. oktober 1899 annonserte herrene Berg (bobestyreren) og Mikkelsen (lensmannen) igjen handelsstedet Græsholmen til salgs - og fortsatt var branntakstsummen 84.220 kroner. En liten endring i annonseteksten har det blitt idet at nå «anløbes stedet av de fleste rutegaaende Skibe». 11. desember annonserer Ingvald berg listerbåten og fiskepressa til salgs igjen. Så går det noen tid før vi finner neste annonse fra handelsstedet; det er igjen fra Ingvald Berg. Nå har han brukte naustmaterialer, tømmer og bord sammen med noen tusen 24" shingel til salgs.
Handelsregistre for Kongeriget Norge fra 1900 forteller oss at Ingvald Berg anmeldte at «den under Firma O.N. Olsen, Græsholmen drevne forretning er opphørt». - Registrert 16. desember 1899.
Hva som videre skjedde med handelsmann Olsen på Grasholman, se det vet vi svært lite om, men folketellinga fra Trondenes for 1900 forteller at Olai B. var oppført som postekspeditør og gift med Nora Amalie Olsen født 27. oktober 1874 i Straumen i Kvæfjord, at de fortsatt bodde på Grasholman og at fru Nora hadde født sønnen Gunnar 8. januar 1900. Nora Amalie var datter av Thomas Necolai Olsen og hustru Gunnill Marie Larsdatter, begge født 1833.
I folketellinga for 1925 finner vi familien Olsen i Trondheim, som forteller at Olai var bryggeformann, sønnene Gunnar, Odd Arnulf, Tor Georg, Olav Kristian og Arne Gunnerius var henholdsvis sjåfør og arbeider mens de tre yngste var skoleelever og fru Nora var husmor. Olai Bertram Olsen døde 9. januar 1943 og Nora Amalie døde 4. november 1955.
Kjelsberg - Lampe
Av en annonse i Harstad Tidende 9. august 1900, ser vi at handelsstedet enda ikke var solgt. Denne annonsen er kun signert av Ingvald Berg. Tryge Lysaker forteller at skjøte av 10. juni 1901 vitner om at to hjemvendte norskamerikanere fikk kjøpt handelsstedet Grasholman på auksjon for 18000 kroner. Men i Handelsregistre for Kongeriget Norge fra 1901 finner vi at Peder Marthin Olsen registrerte seg som landhandler på Græsholmen under firmanavnet Peder Olsen den 10. juli 1901. Ham vet vi ikke noe om, verken hvor han kom fra eller hvor lenge han drev landhandelen. Men dette er jo heller i og for seg ikke til hinder for at de to amerikanerne; Th. Kjelsberg og Johan Lampe var innehavere av handelsstedet Græsholmen fra en tid før skjøtet ble skrevet ut i juni 1901. I bygdeboka forteller Lysaker at de to ga seg og forlot stedet et års tid før storbrannen tok både nordbrygga og doktorgården. Og da denne brannen fant sted natt til lørdag 7. november 1903, skulle det tilsi at Kjelsberg og Lampe reiste derfra høsten eller vinteren 1902/03. Brannårsaken ble aldri oppklart.
«Utflytting» og «nybygg»
Bakeriet var blitt revet og flyttet til Tovik i det som seinere ble Skånland kommune før brannen. Hovedbygningen ble solgt til forretningsmannen Leonhard Nilsen som fikk den revet og flyttet til Harstad hvor den ble satt opp i Fjordgata. Her ble den blant annet benyttet til kontorer for Nordlandslinjen i hvert fall fram til i 1956. Seinere ble huset regulert bort, sier Asbjørn Eidnes i en artikkel i Årbok for Harstad. Stornaustet på Gressholman ble først bygd om til nothus i Melvik, men endte som fjøs på Vollstad. Bøkkerverkstedet fikk imidlertid stå, men også det ble ombygd - til fjøs for gardsbruket som fortsatte på Gressholman.
Flere handlende
Etter at det vi kan benevne som «handelshuset Græsholmen» tok slutt ved at herrene Kjelsberg og Lampe kastet inn håndkleet i 1902 ble det fortsatt drevet en del handelsvirksomhet av forskjellig karakter her. Kristen D. Kvile drev som bygningssnekker og tok i mot bestilling både på trelast «i alle Dimensjoner», såvel som listverk. Ingvald Berg, som vi har sett i rollen som bobestyrer i flere av konkursene begynte i 1899 med antikvitetshandel, han kjøpte «Borde, Stole, Skabe, Guld- og Sølvsager, gamle Bøger og hvad der ellers kan være til høieste Priser».
I mai måned 1900 begynner Oluf Fochsen å avertere i Tromsø Amtstidende. Han forhandler sykler, og ikke hvilke som helst, men «de bekjendte cykler „Humber“». Hvor lenge dette kan ha vart er uvisst, men den britiske Humberfabrikken som ble etablert med avdeling i Norge i 1892, ble jo nedlagt i 1900. Litt seinere i 1900 finner vi at han annonserer å være agent for sprit, fine viner og champagne fra vinhuset «Sam. Ordonneu, Cognac i Frankrike», men også at han var kjøper av «nogle levende Harer». I 1910 er han imidlertid oppført som handelsmann i en leilighet i Dronningens gate 15 i Narvik, men med en tilføyelse om at han egentlig bor i Kvæfjord. Oluf Fochsen var født i 1874 kom fra Hemmestad i Kvæfjord, var sønn av handelsmann Jens Fochsen og hustru Amalie, begge født i 1838.
I Handelskalenderen for Kongeriget Norge fra 1901 er Peder Marthin Olsen under firmanavn Peder Olsen anmeldt til å drive alminnelig landhandel på handelsstedet Græsholmen den 10. juli 1901. Registrert hos sorenskriveren 17. juli 1901. Ham finnes det ingen øvrige opplysninger om ut over hva som står oppført i Tromsø Stifts adressekalender for 1904-1905. Under poststedet Græsholmen finner vi der at poståpneren var Joh. H. Lampe og at Peder Olsen var handlende.
Ove, Ole, Erling og Ole Martin Olsen
Trondenes bygdebok forteller at Oluf Mathias Kavli sin gamle bryggemann, Ove Kristian Olsen født 2. mai 1849 i Storfosen på Ørlandet i Trøndelag og hans sønn Ole Martin Olsen født 16. april 1882, død 27. april 1948 kjøpte halvparten hver av Grasholman ved auksjonsskjøte 20. september 1905 for tilsammen 2400 kroner, og delte eiendommen i bruk 1 og 2. Ove var gift med Hanna Kirstine Jensdtr. Vildsgaard født 26. mars 1857, død 21. november 1944 fra Kongsnes i Torsken. De fødte og oppdro barna Ole Martin, Marie født 9. mai 1895, Ulrik født 7. august 1899 og Halvdan 3. juni 1902.
Ole Martin var gift med Edvarda Simonsdatter Johansen født 3. juni 1888 i Leikvik i Torsken. Sammen hadde de barna Signe født 20. juli 1908, Ove født 16. mai 1910 og Erling født 15. juli 1926, død 7. juni 2008, gift med Edit Pauline født 27. april 1928, død 2. november 2017. Da Ove døde 18. mai 1905 overtok Ole hans part, slik at g.nr. 37 igjen ble samlet. Derfor gikk også hele gården til Ole Martin Olsen som arvet sin far Erling.
Dampskipsruter
De første dampskipsruter i Norge startet som kjent med «Constitutionen» og «Prinds Carl» i 1827. Når det ble opprettet faste dampskipsruter på Grasholman vet vi egentlig ikke, men det ble etablert rute mellom Trondheim og Hammerfest fra 1838, med D/S «Prinds Gustav». Denne post- og passasjerruten gikk da ca hver tredje uke.
Den første ordinære dampskipsruten med anløp på Grasholman fant vi i annonsen som den bergenske «dampskibsexpeditør» C.A. Gundersen rykket inn i Tromsø Stiftstidende 16. juli 1876. Det var da opprettet en «Hurtigroute» med skipene «Michael Krohn» og «Præsident Christie» mellom Bergen - Hammerfest, der «Begge Skibe ere overbyggede og forsynede med Komfortable Saloner og Kabinetter». Turen fra Bergen til Tromsø tok 5 1/2 døgn. Men dampskipsanløp på Grasholman må det ha vært tidligere enn 1876. Først fordi Theodor Bergmann Holst fikk både handels- og gjestgiverbevilling fra våren 1859. Og i en annonse i Bergens Tidende fra mandag 27. mai 1872 framgår det at Bergenske Dampskibsselskabs D/S «Finmarken» anløp både Sandtorv og Harstadhavn før det fortsatte til Tromsø. - Og dessuten står det at skipet også anløper andre steder, når kaptein eller rederi var gjort oppmerksomme på at passasjerer eller gods «ønskedes befordret». I Morgenbladet 31. juli 1864 sto en annonse fra Jens Meinich i Christiania der vi blant annet ser at Bergenskes «Finmarken» skulle «afgaa fra Throndhjem» videre nordover til Hammerfest 10. august. Denne ruten gikk ukentlig med siste avgang satt til 30.november fra Bergen. Men i en ny annonse fra 8. desember, står det at innskriving av passasjerer og gods foregår påfølgende torsdag og lørdag. - Skipet ble mer enn 14 dager forsinket på sin siste «høsttur» nordover det året.
I avisa Bergens Adressecontoirs Efterretninger fra 2. september 1864 ser vi og at Finmarken også tok post med til «Nordland, Tromsø og Hammerfest».
I 1883 finner vi imidlertid at tre dampskip passerte ukentlig gjennom Trondenes herred hver vei. Disse hadde betegnelsene Krohn-skib, Kristiania-skib og Hamborger-skib. Disse rutene anløp både Grasholman og Harstad. I tillegg var det flere dampskip fra andre selskaper som også anløp sentrale handelssteder langs leia; Magnar Pettersen nevner blant mye annet disse i sin hovedoppgave i historie: «Hægholmen», «Skandia», «Lindesnæs», «Nordkap» og «Mandal» tilhørende Tvedestrands Dampskipsselskap som gikk i ukentlig rute mellom Kristiania og Vardø.
Lokalruter
Fra lokalavisene er det mye interessant å finne, også vedkommende kommunikasjonene fram mot slutten av det 19.århundre. Tromsø Amts Dampskibsselskab ble stiftet i 1866 og fikk kontrahert skip etter hvert som utviklingen skred frem. I 1875 gikk D/S «Tromsø» i rutetrafikk på Kvæfjord, Berg, Nikkeby og Bjarkøy - for å nevne noen. «Tromsø», rederiets første skip, ble sjøsatt 18. april 1867 som byggenummer 154 hos og overlevert rederiet noen tid seinere fra K. Mitchell & Co i Newcastle. Ser vi på rute nr. 2 - kunngjort i Tromsø Stiftstidende 17. desember 1874 viser den at når hun gikk fra Tromsø fredag kl 1600 var hun ved Græsholmen seint lørdags kveld, etter å ha vært innom Strømsbugt, Molsnæs og Rogsfjord, Løgvig, Gibostad, Kløven, Reisen, Vangsvig, Tranø, Eidet, Kastnæshavn, Søveien, Lavangsnes, Havnvik og Tovik før hun la til ved Grasholman. Derfra gikk hun blant annet til Harstad og Bjarkøy for å returnere via Kalfarnæs og samme rute tilbake til Tromsø.
«Tromsø» ble ombygd i 1871, og ble da sertifisert for å ta med 200 passasjerer, der neppe alle fikk plass under dekk. Hun var 96 fot lang og 16,5 fot bred og var utstyrt med en dampmaskin som ytte 20 nominelle hestekrefter. Denne «Fjordrutetrafikken» fortsatte fram til vår tid. Grasholman ble beholdt på rutetabellene vi ser både i 1877 og 1878 og til fram på 1900-tallet.
Mer lokalt fikk Rikard Kaarbø på vegne av et interessentselskap kontrahert D/S «Harstad» på Trondhjems mekaniske Værksted, og som i følge Tromsø Amtstidende 29. mars 1889 ankom Harstad onsdag 27. mars 1889. Dette var et skip beregnet for å gjøre tjeneste både som passasjer, laste- og slepebåt. Denne, sammen med de nyere anskaffelser, som D/S «Haalogaland» og D/S «Asbjørn Selsbane», fikk stor betydning for trafikken lokalt på fjordene i regionen, og der Grasholman altså var et av de mer faste anløpssteder.
Landverts kommunikasjoner
Vi ser spiren til en knutepunktdannelse i Sør-Troms da Harstad på 1870-tallet fikk veiforbindelser med Kvæfjord og Kasfjord, men sørover ble det ikke fart i vegbygginga før i 1880-åra da vegen mot Fauskevåg med arm til Sørvikmark ble avlevert 5. oktober 1891. Nå fikk strandstedets handelsmenn og handverkere en lettere og hyppigere forbindelse med folkerike områder, dermed hadde stedet blitt knutepunkt både til lands og til vanns. Harstad vokste - på bekostning av blant andre handelsmennene på Grasholman.
Telegrafen nådde sørbygda Sandtorg med sitt handelssted på Sandtorgholmen i 1869. I 1873 ble linja forlenget inn til Harstadsjøen, som dermed gjorde at også Grasholman fikk telegrafisk forbindelse. Men da Harstad Telefonkompagnie ble stiftet og gitt konsesjon fra 21. mai 1891, var også det selvsagt for å styrke Harstad som senter for regionen, og da måtte det også bygges gode kommuniksajoner med ladestedets omland. I første omgang ble telefonlinja sørover lagt til og med Grasholman. Poststedet Græsholmen mistet og mye av sin betydning da Harstad fikk postkontor i 1893, og da postombringingsruta sørover ble utvidet fra Kilbotn til Sørvik poståpneri i 1903, ble punktum satt for den virksomheten dette hittil hadde gitt Grasholman. Men egentlig fra 1901, da Græsholmen poststed ble nedlagt til fordel for Fauskevåg.
En gutt fra Lesja
Han kom med ei jekt som la seg til og losset varer ved Grasholman, antagelig for oppsitterne i Fauskevåg og Brokvik. Dette må ha vært en gang i løpet av sommeren eller høsten i 1830. Gutten var 8 år og het Peder og skal ha vært født i 1822, derfor vet vi at året må ha vært 1830. Det er Trygve Lysaker som forteller historien i bygdeboka for Trondenes bd. 2; Gårdshistorie for Skånland herred. Det hadde seg slik at ekteskapet mellom Johanna Margrethe Schjelderup Nilsdtr. født 1802 fra Tovik og Ole Pedersen født 1789 fra Nordvik (Nordvik i Sørvik som vi kaller bygda i dag), forble barnløst. De bosatte seg i Tennevik i det som seinere skulle bli ei bygd i Skånland kommune. Så da Ole Pedersen fant gutten på jekta, tok han ham med seg heim. Peder ble oppdratt som om han var deres egen, forteller historien, og i 1861 fikk Peder bruket i Tennevika i gave av fosterforeldrene mot å gi dem kår. Hvordan det kan ha gått til at guttungen fra Dovre ble "forhyret" på jekta fortelles ikke, men i voksen alder ble han en dugandes sjømann og fisker. Høvedsmann på egen fembøring. Riktignok kullseilte han ikke mindre enn tre ganger, men ble reddet på hvelvet og berget livet hver gang. Med kona, Johanna Margrethe hadde han tre sønner og fire døtre. To av sønnene omkom imidlertid på havet, ved Sjursvika ved Skrolsvik i Senja.
Drapene på Grasholman
På 1740-tallet skjedde det en tragisk hendelse på Grasholman. Historien om det som hendte er godt dokumentert gjennom rettens protokoller. Kortversjonen er slik:
Lørdag før jul rodde to samegutter nordover til Breivika. De skulle gjøre noen små innkjøp til helga. Guttene var brødre, men hvor de bodde, sier historien ikke noe om. Da de på hjemturen fra Breivika skulle passere Grasholman, var det fjære sjø, og valen mellom holmen og fastlandet lå tørr.
Steffen Olsen, en husmann som bodde der, pleide å være behjelpelig med å trekke båtene over ved slike høve. Da sameguttene kom denne ettermiddagen, var også en leilending fra Fauskevåg, Iver Hansen sammen med Steffens datter Anna nede ved sjøen. De bød seg til å ta et tak i båten. Mens de slet med det, så Iver at guttene hadde brennevin med seg og forlangte å få smake. Dette motsatte guttene seg. Men Iver ga seg ikke, og det kom til et basketak som endte med at Iver skar strupen over på en av guttene. Den andre kom seg 1øs og la på sprang med Anna etter seg. Han snublet imidlertid, og Anna greide å holde han til mannfolkene kom til og tok livet av han også. Likene ble begravd i sanden, men en arm stakk opp neste vår, og ugjerningen kom for dagen.
Rettergangen
Husmannsfolket på valen ble straks mistenkt for mordet. Anna hadde også latt falle ord som tydet på at hun hadde kjennskap til det som hadde foregått. Et skjerf som hadde tilhørt en av guttene, fant man også hos henne. Saken ble anmeldt, og på et ekstrating i Sørvik i 1749 ble Iver, Steffen og Anna dømt for overlagt drap. Straffen var nærmest bestialsk. Alle tre skulle knipes med glødende jerntenger av skarpretteren. Først på gjerningsstedet, dernest to ganger på vei til retterstedet, og til slutt på selve retterstedet. På retterstedet skulle høyre hånd hugges av mens de ennå var i live. Dernest hodet. Kroppen skulle legges på stegle og hjul, og hendene og hodet skulle settes på stake. Dommen ble ikke omgjort av noen høyere rett, og eksekusjonen fant sted sommeren 1750 på Steglholmen. Men før selve halshuggingen måtte alle igjennom de bestialske pinsler som er beskrevet i dommen.
Gressholmanfestival
Gressholmanfestivalen ble så å si unnfanget på et tilfeldig møte mellom organist i Sandtorg kirke Arne Kristian Torbergsen og Ole-Martin Olsen som er grunneier på det som offisielt heter Grasholman, men som i vår tid er gått over til å bli Gressholman. Torbergsen, er slett ingen novise innen sang og musikk. Han fikk satt opp musikalen «Jesus Christ Superstar» i Sandtorg kirke våren 2018, som fikk svært god mottagelse. Helgen 21.–23. juni 2019 ble valgt som første festivalhelg; vel vitende om at det var samme helg som Festspillene i Nord-Norge åpnet. Dette ble applaudert av festspilldirektør Maria Utsi, ganske især fordi ingen artister skulle gå på scenen før klokken 20.00 slik at man ikke kolliderte med festspillenes forestillinger.
Idylliske omgivelser
«Alle» harstadværinger har en eller gjerne flere ganger vært på Gressholman, helst for å slikke sol, og ta seg et bad om temperaturen i sjøen frister til det. Konsertområdet, som ligger på privat eiendom, er imidlertid 200–300 meter fra badestranden. Beliggenheten kan knapt bli bedre: Tjeldsundet med havet, Vågsfjorden, Grytøy- og Senjafjellene er kulissene. Da skal det rett og slett godt gjøres å finne en vakrere konsertarena. Ildsjelene tilrettela slik at publikum skulle trives. Det ble montert benker, bord og telt. Dessuten fikk de kokkelauget til å servere god og skikkelig mat, samt at det også ble innvilget skjenkebevilling.
Stor spennvidde
Første festivaldag ble åpnet med Lars Bremnes og Maria Haukås Mittet. Og da kan det og passe å fortelle om Haukås Mittets tilhørighet til området: Hennes mor bodde bare noen få hundre meter unna, i et hus som kan ses fra scenen. Hennes far, som spiller i bandet «Blåregn» kommer fra Sandstrand i tidligere Skånland kommune, nærmest like over sundet fra Grasholman, - og «Blåregn» spilte før hun og Lars Bremnes entret scenen. Et musikalsk ytterpunkt til Bremnes og Haukås Mittet ble det når metallbandet Tomorrow's Outlook fra Sørvik gikk på scenen. Lørdag startet med Trond Trudvang og Harald Markussen. Trudvang har de siste årene hatt en rekke hits som har oppnådd mye radiospilling. Det samme har Banana Airlines. Det begynner å bli en stund siden de sist herjet hitlistene, men de var nok den gruppa som skapte mest rørelse på festivalen. Som avslutning på den første musikkfestivalen på Grasholman stilte bluesgruppa «BBQueen & Roots Junction».
God stemning
Arne Kristian Torbergsen og Ole-Martin Olsen var fornøyde ved festivalslutt: «Mye bedre enn forventet. Det kom mer folk enn vi trodde på forhånd. Om lag 600 fredag og 700 lørdag», sier Torbergsen, og legger til at han var aldri nervøs for at folk ikke skulle komme. Torbergsens beskrivelse av Gressholmanfestivalen: «Det var kjempesuksess og god stemning.» Da Torbergsen sammen med bandet sitt «Spectrum» kom flyvende med helikopter fra Stangnesbasen til Gressholman, og startet med Pink Floyds «Another Brick in the Wall» med helikopterlyden i bakgrunn var det nok ikke bare gutta i bandet som følte på kuldegysningene; i originalsangen høres jo nettopp lyden av helikopter som «bakgrunnsteppe».
Musikkfestivalen på Gressholman 2019 ble en suksess. «Dette skal bli en årlig begivenhet», sa arrangørene etter suksessen, som også fant råd for å takke Ole-Martin og Ellen Olsen for utlånet av festivalområdet.
Gressholman rundt
Vinneren av bedriftsidrettsløpet Gressholman rundt 2019 ble Magnus Vesterheim, som her passerer et av de mange eksempler på feil-betegnelser på Grasholman i Harstad kommune.
Kåre Torvanger (198) i spiss og Kathrine Andreassen (270). Foto: Øyvind Askevold Kaarbø
Harstad bedriftsidrettskrets arrangerte «Harstadkarusellen» fra mai til september 2019. 21. mai var det tid for «Gressholman rundt», med distansene 2, 4,2 og 7,2 km. I go'vær med deltagere som var passende utstyrt ble arrangementet en av de store suksesser for årets andre av i alt 13 løp.
Kilder
- Eidnes, Asbjørn:«Priviligerte handelsstader og gjestgiveri i det gamle Trondenes» i Årbok for Harstad 1889.
- Lysaker, Trygve: Trondenes bygdebok. - Sandtorg herred.
- Norman, Bendiks: «Gapestokk til skrekk og advarsel og mordene på Gressholmen» i Årbok for Harstad 2010.
- Pettersen, Magnar: Harstad fra strandsted til by 1870-1900, hovedoppgave i historie Universitetet i Bergen, høsten 1978.
- Steinnes, Kristian: Ved egne krefter; Harstads historie 1904-2004, Harstad U.Å (2003)
- Harstad Tidende 11. mai. 21. 22. og 24. juni 2019. (Om Gressholmenfestivalen)
- Tromsøposten 11. november 1903. (Brannen)
- Tromsø Amtstidende
- Tromsø Stiftstidende
- Senjens Tidende
- Senjens Folkeblad
- Tromsø Amts Folkeblad
- Avisen
- Samtaler og e-postutveksling med Kristian Holst.