 Oselver av moderne type. Foto: Carl Henrik Lampe er Norges nasjonalbåt, og den nye tradisjonen av i dag er tilpasset regatta og fritidsbruk: Begge versjoner har mindre variasjoner innad i bestanden enn det som var vanlig i den eldre tradisjonen, fordi de kravene som båtene idag møter, ikke er så varierte som for de eldre båtene. De eldre båtene varierte en god del i bæringen akter for not eller annen last, og de kunne ha lavere eller høyere framskut for innaskjærs eller hav-ferdsel Andre variasjoner, som også blir gjort på dagens oselvere, fantes også. Oselveren er en smekker båt med tynne bord og bare tre bordganger, som alle de gamle robåttypene sør for Bergen. Stevnbuen på oselverne er, som på alle Sør-Vestlandske robåttyper, slakere enn båtene midtvestlandsbåtene nord for Bergen (men ikke så slake som nordvestlandsbåtene (Møre). Keipene ligger på esingene, som bare går til rengene. Les mer …
 Sognebåt. Foto: Tore Friis-Olsen hører til midvestlandsbåtene i Norge, hjemmehørende rundt Sognefjorden. Typiske detaljer er et smalt og slankt skrog, beregnet på ferdsel på fjorden, skjeggkeiper og årer i firkantprofil med avrundet overside. Esing som ligger langs overkanten av den nest øverste bordgangen, som er en direkte videreføring av vikingtidens meginhufr - det kraftige bordet. Skroget er gjerne bygd av fire bordganger, furu på furu. Betene blir helst kalt bekk i Sogn og Sunnfjord. Sognebåtene er temmelig like Sunnfjordsbåtene. Sistnevnte har breiere og mer markert innhule halser/kjølbord. Les mer …
Ein kyrkjebåt ( nynorsk) eller kirkebåt ( bokmål), òg kalla kjørkjebåt, kjerkjebåt o.a. i ulike dialektar, er ein båt som tradisjonelt blir bruka til å ro frå ei grend til den kyrkja grenda soknar til. Kyrkjebåtane varierer i størrelse og utforming. Ofte vil ein kyrkjebåt ha 4–5 årepar; han kan vera spissgatta eller tverrskotta; han er normalt klinkbygd; og han er gjerne utforma i tråd med lokale bruksbåttradisjonar. På Nordmøre er det bevart ein kjerkjebåt med sju par årar — «Fjordamerra», som det er bygd fleire kopiar av frå 1990-åra av. På Ytre Nordmøre blir det elles sagt at det skal ha eksistert båtar med ni par årer. I Sverige har det vore vanleg mange stader med kyrkbåtar med sju eller fleire årepar. I Halvtron i Bergslagen er det fortalt at det var i alle fall to kyrkbåtar med 12 par årar på 1800-talet. Les mer …
 Replika av Halsnøybåten på Forbundet KYSTENs landsstevne 2014. Foto: Chris Nyborg er en trebåt fra omkring 200 e.Kr., det vil si i romersk jernalder, som det ble funnet rester av på Halsnøya i Kvinnherad i 1896. Finneren, Johannes Jørgenson Tofte, tok vare på plankebitene etter at student Johannes Silseth hadde ment at de var interessante. Sistnevnte fikk dem undersøkt av museumsfolk fra Bergen, og de kom med den overraskende dateringa. Dessverre ble bitene noe ramponert, trolig av naboer til Johannes Tofte. Johannes G. Eide har laget en rekonstruksjon, der han på grunn av manglende deler måtte gjøre noen antagelser for å få en sjøverdig båt. Båten har blitt omtalt som den første moderne båten vi kjenner i Norge. Bordene er utforma med gode eggjern. De er lagt med overlapp, med vevnad av ull som tetning mellom bordgangene. Bordene var surra sammen med lindebast eller vidjekvister. Det er også rester av tjære som viser at man allerede så tidlig brukte dette som tettemiddel. Les mer …
Ein krumstemning er ein nordlandsbåt av typen som var vanlig fram til tidlig på 1800-talet, føre dei nye, meir rettstemna nordlandsbåtane vart utvikla og tok over. Krumstemningar har ein relativt runda framstamn som bøyer seg noko innover øvst; medan bakstamnen er noko mindre runda, innoverskrådd mot kjølen og utan framlutande overheng. Dei er oftast relativt langsmale og med vesentlig lågare fribord enn dei nyare nordlandsbåtane. Båtane manglar ofte vaterbord og har oftast keipar av «y-type» som er fastnagla i øvste bordet. Som på nyare nordlandsbåtar og geitbåtar, men i motsetning til åfjordsbåtar, har krumstemningane tydelige lyroddar som gjev ein runda overgang mellom øvste bordgangen og stamnane. Krumstemningane, og då særlig åttringane, fikk ord på seg for å vere utrygge i grov sjø, og den hogde konstruksjonen let seg vanskelig kombinere med industriell produksjon. Dette var to vesentlige grunnar til at den nyare nordlandsbåten med høgare fribord, vaterbord, tollpinnar og hovudsaklig saga bordgangar blei utvikla. Les mer …
 Nybygd aurgjeldsfyring. Foto: Olve Utne (2017) eller aurgjeldgeit, òg kalla aurgjeldsbåt og rett og slett aurgjelding, er den nordligaste av dei tre geografiske hovudtypane av geitbåtane. Dei skil seg ut frå dei to andre hovudtypane ved at dei er noko smalare; dei har lengre kjøl og brattare stamnar; og dei er rigga enten med symmetrisk råsegl eller med lårsegl («geitbåtsegl»), i motsetning til søfjordingen og romsdalsgeita, som normalt allveg er rigga med lårsegl. Med unntak av dei mest alderdommelige båtane har dei gjerne fleire trekk frå dei nyare åfjordsbåtane enn andre geitbåtar har, inkludert vaterbord, rorkult (i staden for styrvol) og festbetar. I nyare tid er aurgjeldsgeita typisk for det gamle Aure prestegjeld, inkludert Rodal og Engdal og Stemshaug, så vel som Vinjefjorden innover mot Vinjeøra i Heim kommune, men i eldre tider (føre kring 1800) ser dette ut til å ha vore den tradisjonelle båttypen i store delar av Trøndelag òg. Les mer … | 
.jpg)
