Othar Eyvind Lislegaard

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Othar Eyvind Lislegaard som fenrik i Kystartilleriet.
Foto: Ukjent

Othar Eyvind Lislegaard (født 28. juli 1898 i Nes i Hallingdal, død 20. november 1976) var utdannet som offiser ved Oscarsborg og tjenestegjorde der 9. april 1940. Han var politifullmektig i Follo under andre verdenskrig, medlem av Nasjonal Samling, frontkjemper og avdelingssjef i Hirdstaben. Lislegaard var hovedansvarlig for arrestasjonen av jøder i Follo. Dette var forhold han ble idømt 12 år for under rettsoppgjøret etter krigen.

Før krigen

Han var sønn av serjant i kystartilleriet Ole Olsen Lislegaard (f. 1874) og Sigrid Evensen Lislegaard (f. 1877) og bror av Sverre Lislegaard. Faren var fra Nes i Hallingdal, mens mora var fra Kristiania.

I 1900 finner vi familien, som da besto bare av foreldrene og Othar Lislegaard, i Helgesens gate 42. I 1910 hadde de flytta til gården Melleby i Hærland sokn i Eidsberg, der faren er oppført som gårdbruker og kommandersersjant. Othar Lislegaard hadde da fått fire yngre søsken, to brødre og to søstre.

Som faren søkte han seg til kystartilleriet, der han til slutt fikk løytnants grad. Han hadde sin sersjantutdannelse på Oscarsborg festning 1917–1921; faren hadde gjort tjeneste der, så han kjente festningen godt fra barndomsåra. Fra 1930 til 1935 var han garnisonerende fenrik på befalsskolen på Oscarsborg, så fra 1935 til 1938 arbeidsleder ved arsenalet der. Han tok tilleggseksamen ved krigsskolen i 1938, og ble da forfremma til løytnant. Høsten 1939 ble han sjef for en rekruttavdeling ved Oscarsborgs sikkerhetsvakt etter en tid i tjeneste hos admiralstabel ved Forsvarsdepartementet. I 1940 ble han lærer og instruktør ved befalsskolen.[1]

Mens han bodde i Drøbak deltok han i lokalpolitikken for Høyre. I 1936 var han formann i 17. mai-komiteen.[2] Dette vervet hadde han flere ganger. Han var også aktiv i Drøbak Vel, der han ble varamann for revisor ved stiftelsen.[3]

Den 9. april 1940 var Lislegaard tilknytta sjefen for Drøbakavsnittet, og dermed ble han involvert i senkinga av «Blücher». Han skal ha vært syk, men møtte til tjeneste på Kopås batteri. Lislegaard var en av de norske offiserene som ble tatt til fange av tyskere som kom i land fra «Blücher»; de ble satt fri etter å ha avgitt erklæring.

Under krigen

Lislegaard meldte seg inn i Nasjonal Samling den 9. november 1940. Under valgkampen i 1936 hadde han motarbeida NS mens han som nevnt var lokalpolitiker for Høyre, og da han meldte seg inn var det flere framtredende NS-medlemmer som var motvillige. Dette førte til at han ble avvist da han for første gang søkte på aspirantkurset i Hirden i 1941. Under straffesaken etter krigen ble det klart at Lislegaard allerede i april 1940 mente at tyskerne utvilsomt ville vinne krigen, og at det gjaldt å holde seg inne med dem.

I løpet av sommeren 1940 søkte han seg til politiet, og ble tilsatt ved Drøbak politikammer, forgjengeren til dagens Follo politikammer. Politimester Paul Sandvik var ingen venn av tyskerne eller NS, men han anså Lislegaard for å være et viktig bindeledd til okkupasjonsmyndighetene. Han ble politifullmektig med virkning fra 1. desember 1940.[4] Lislegaard var den eneste av de tre politifullmektigene i Follo som var NS-medlem. Totalt var det fem ansatte ved politikammeret som etter krigen ble etterforska for NS-medlemskap.

I juli 1942 kom det en melding i Akershus Amtstidende som viser at selv under krigen gikk livet sin gang for politifolk. Avisa kunne melde at Lislegaard holdt svømmekurs på badet i Drøbak, og at det var mange deltakere på det forrige kurset hans.[5] At mange deltok er muligens et tegn på at isfronten ikke hadde festa seg ennå, i hvert fall ikke mot politiet. Lislegaard var også formann for festkomiteen i forbindelse med Drøbaks 100-årsjubileum som by den 20. august 1942 – erfaringa fra 17. maikomiteen kom nok godt med her.[6]

Arthur Rosenberg var den første av jødene i Follo som ble arresert på ordre fra Lislegaard. Her er snublesteinen til minne om ham i Feierbakken i Son.
Foto: Louise Brunborg-Næss (2018).

Høsten 1942 fikk han ansvar for å organisere arrestasjonene av jøder i Follo. Da hadde han allerede fått litt erfaring med slikt, for i mai 1942 hadde han ansvar for arrestasjonen av Arthur Rosenberg i Son. Rosenberg var tysk-jødisk flyktning, og ble derfor arrestert før storaksjonen på høsten. Politikonstabel Erling Ottersen fikk ordre om å pågripe Rosenberg, og å beslaglegge eiendelene hans. Hans one Gretchen Sara Rosenberg var innlagt på sykehus, og klarte å komme seg til Sverige. Arthur Rosenberg ble drept i konsentrasjonsleiren Majdanek i oktober 1942.

Arrestasjonsordren kom per telegram den 25. oktober, med melding om at alle menn over femten år med «J» stempla på legitimasjonskortene skulle arresteres og transporteres til Kirkeveien 23 i Oslo. Dette skulle skje mandag 26. oktober kl. 06.00. Formuene skulle beslaglegges. Jødiske kvinner skulle pålegges daglig meldeplikt.

Da arrestasjonsordren kom hadde Lislegaard utarbeida ei liste over jøder i politidistriktet, ut fra spørreskjema for jøder i Norge og lister over de som hadde fått stempla sine papirer. Lista er bevart, og bærer preg av aktiv bruk fra Lislegaards side, med flere påtegninger med blyant underveis.

Jødene som ble arrestert på hans ordre var:

Som nevnt var det mennene som først ble arrestert: Einziger, Emil Gunst og Ernst Knöpfler i Oppegård, Herman og Leopold Bild samt Isak Glick i Ås og Georg Bernstein som bodde i Drøbak. Lislegaard deltok selv i arrestasjonen av Georg Bernstein i hans urmakerverksted i Ås. Han var også administrator for registreringa av boene.

Dne 25. november kom det ordre om at også jødiske kvinner og barn under femten skulle arresteres. Lislegaard sendte ordre til lensmannen i Ås om å pågripe Thina og Ida Bild. Han nevnte også Cecilie Petersen f. Bild og hennes barn, men var usikker på hennes status. Det viste seg at hun ikke skulle pågripes, ettersom hun var «arisk gift» med barber og musiker Holger Petersen – og hun hadde heller ikke barn. Lensmannen i Oppegård fikk ordre om å pågripe Helene Knöpfler og Lilly Gunst samt deres barn. Robert Reiss sto troilg ikke på lista fra før, men også han ble pågrepet i Ås. Lensmannen i Ås fikk den 26. november 1942 en kvittering for levering av Thina og Ida Bild samt Robert Reiss til Statspolitiet.

Det var en jødisk mann i Drøbak som med nød og neppe slapp unna Lislegaard. Han hadde hørt rykter om en jøde som oppholdt seg der, og på Villa Fjordgløtt nær Torkildstranda fant han en syk olding ved navn Alexander. Statspolitiet hadde vært hjemme hos ham i Oslo, men han var så syk og gammel at han fikk beskjed om at slike som ham tok de ikke. Lislegaard registrerte hans eiendeler, men arresterte ham ikke.[7]

Den 9. januar 1943 meldte Lislegaard til sjefen for Statspolitiet at det ikke lenger fantes personer med «J» stempla i passet i Follo politidistrikt.[8]

Marsjerende SS-soldater gjennom skoleporten til SS-Junkerschule Tölz.
Foto: Deutches Bundesarchiv (1942/1943).

Senhøsten 1942 verva Lislegaard seg som frontkjemper under et vervemøte i Drøbak. Etter et opphold på SS' offisersskole SS-Junkerschule Tölz i Bad Tölz kom han på permisjon til Drøbak, med graden SS-Hauptsturmführer.[9] Dette tilsvarer kapteins grad, altså høyere enn han hadde hatt i kystartilleriet. Han skal en tid ha vært tilknytta SS-Panzergrenadier-Regiment (23) «Norge», før han ble han befal i 2. SS-Politikompani. Han var 7. og 8. mars 1944 ved Narva da byen ble inntatt av sovjetiske styrker.

Bakgrunnen for at han lot seg verve skal ha vært at hans bror var arrestert for motstandsarbeid og dømt til døden. Ved å la seg verve kunne han hindre fullbyrding av straffen.[10] Interessen for frontkjempertjeneste kan dateres noe tidligere, for han er å finne blant offiserer som skrev under på et opprop til fordel for Den norske legion i 1941.[11] Han ga også pengebidrag til legionen.[12] I november 1941 dukker han opp på ei liste over personer som tok imot innmeldinger til legionen, med politikammeret som vervekontor.[13]

Forklaringa om at broren var arrestert kan stemme, men datoene passer ikke helt. Broren Sverre Lislegaard (f. 1901) var også NS-medlem og lensmann i Marker. Det er usikkert om han hadde meldt seg inn av praktiske grunner eller om han gjorde en politisk helomvending, men i 1942 hadde han fått nok. Den 5. mai 1942 ble han arrestert. Han ble overført til Fredrikstad fengsel den 6. juni og så løslatt. Den 11. desember 1942 ble han arrestert igjen, og etter en tid i Fredrikstad ble han sendt til Grini med fangenummer 7192 den 7. april 1943. Han ble løslatt 5. april 1944. Othar Lislegaard ser ut til å ha verva seg i perioden hvor han var løslatt mellom fengslinger, og det er heller ikke spor etter noen dødsdom.[14] I Nordisk Tidende, som ble utgitt i USA og dermed ikke var underlagt nazistenes sensur, blir arrestasjonen i mai omtalt som en av flere arrestasjoner av NS-folk som kan tyde på at det var brann i rosenes leir.[15] På tross av sitt NS-medlemskap fram til 1942 ble Sverre Lislegaard gjeninnsatt som lensmann, ettersom han hadde blitt motstandsmann.[16] Aktiviteten han var involvert i var særlig å hjelpe til med flukt over til Sverige; som lensmann i Ørje var han sentralt plassert for å varsle grenselosene om kontroller.[17] En annen bror, Ørnulf Lislegaard (f. 1906) er ikke nevnt i noen kilder i forbindelse med aktivitet under krigen, og står ikke i fangelistene. Det er altså uklart om forklaringa om brorens dødsdom er riktig, eller om det var et konstruert forsvar.

I juni 1944 kom han inn i Hirdstaben, og han var sjef for en av stabsavdelingene fram til februar 1945. Deretter var han leder for 3. Hirdfordeling fram til krigens slutt. Han bemerka av Vidkun Quisling, som var Hirdens øverste leder, la seg opp i hver minste detalj ved driften.[18] Blant oppgavene Lislegaard utførte i denne perioden var en mobiliseringsplan for Hirden ved en eventuell alliert invasjon. Den ble ført i pennen av Lislegaard, og ble datert 20. februar 1945. Den bygde på en plan laget av Oliver Cappelen Møystad i 1943. Det er uklart om Quisling noen gang rakk å godkjenne den nye planen. Ifølge dokumentet var det Hirden som representerte rikets væpnede makt. En eventuell mobilisering som kampstyrke kunne gis kun av ministerpresident Quisling i samråd med SS-Obergruppenführer und General der Polizei Wilhelm Rediess. Hirden skulle settes opp som sluttede enheter under eget befal for å samarbeid med tysk politi, fortrinnsvis i felles enheter bestående av to bataljoner tysk politi og én hirdbataljon.

Den 7. mai 1945, samme dag som den tyske kapitulasjonen ble undertegna, skrev Lislegaard til politiminister Jonas Lie. Han søkte om forfremmelse og forklarte at han trengte en ny uniform. Noen timer senere ble det klart at spillet var over.

Etter krigen

Det er usikkert når og hvor han ble pågrepet etter kapitulasjonen, men den 5. juli 1945 var han med på ei liste over arresterte mistenkte landssvikere som ble publisert i Nordisk Tidende.[19] Han aksepterte i motsetning til en del andre varetektsfengsling underveis i prosessen.[20]

Under rettssaken mot Vidkun Quisling var Othar Lislegaard et av vitnene. Det var her han fortalte om Quislings detaljstyring av Hirden. Han forklarte seg også om organiseringa av Hirden og om mobiliseringsplanen.

Lislegaard ble ved Eidsivating lagmannsrett den 18. april 1947 dømt til tolv års tvangsarbeid. Han fikk fradrag for 711 dager i varetekt, og begynte soninga 14. august 1947. Den 23. september 1949 ble han løslatt fra Gulskogen tvangsarbeidsleir etter å ha sona drøyt fire år av straffen, altså omkring en tredjedel.[21] Han ble også idømt rettighetstap i ti år,[22] samt tap av offisersstillingen på livstid.[23] Dommen ser ut til å være den strengeste mot en person i Follo.[24] Straffen var i tråd med aktors påstand i saken, bortsett fra at påstanden om inndragning av kroner 10 000 ikke ser ut til å ha blitt tatt til følge.[25]

Under rettssaken var Georg Bernstein et av vitnene. Han kunne melde at Lislegaard hadde «båret seg høvisk ad».[26]

I 1971 ga han ut boka Oscarsborg : hovedstadens og rikets port på eget forlag, og i 1975 ga Lislegaard sammen med Torbjørn Børte ut boka Skuddene som reddet Norge? : senkningen av "Blücher" 9.april 1940. Særlig i sistnevnte bok er han kritisk mot norske myndigheters respons og handlemønster i aprildagene 1940, men på ingen måte mer enn andre kommentatorer, og uten at boka framstår som apologetisk med tanke på NS-medlemskapet.

Referanser

  1. ↑ Lislegaard og Børte 1975: Forord.
  2. ↑ «Drøbak 17. mai-komite» i Akershus Amtstidende 1936-05-08. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  3. ↑ «Drøbak Vel blev konstituert igår» i Akershus Amtstidende 1937-03-03. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  4. ↑ «Løitnant Other Lislegaard utnevne til politifullmektid ved Follo politimesterembede» i Indre Smaalenens Avis 1940-12-27. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  5. ↑ «Svømmekurset i Drøbak» i Akershus Amtstidende 1942-07-22. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  6. ↑ «Program» i Akershus Amtstidende 1942-08-17. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  7. ↑ Lilleslåtten 2002: 99.
  8. ↑ Lilleslåtten 2002: 102.
  9. ↑ «Hauptsturmführer Othar Lislegaard» i Akershus Amtstidende 1942-10-15. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  10. ↑ Brenden 2012: 47.
  11. ↑ «Den Norske Legion» i Sarpen 1941-07-18. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  12. ↑ «Innsamling til Den Norske Legion» i Akershus Amtstidende 1941-09-22. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  13. ↑ «Den norske Legion» i Akershus Amtstidende 1941-11-05. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  14. ↑ Ottosen 2004: 451.
  15. ↑ «Gamle N.S.-folk blir arrestert» i Nordiske Tidende 1942-06-11. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  16. ↑ «Gjeninnsatte lensmenn i Østfold» i Sarpen 1945-06-28. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  17. ↑ Nilsen 2000: 7.
  18. ↑ Veum 2013: 58.
  19. ↑ «Med 16.700 arresterte landssvikere i Norge» i Nordisk Tidende 1945-07-05. Digital versjon på Nettbiblioteket
  20. ↑ «Quislings adjutant er lei av å sitte inne» i Aftenposten 1946-07-15. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  21. ↑ Veum 2013: 333.
  22. ↑ Lilleslåtten 2002: 94.
  23. ↑ «Lislegaard 12 år Sveen 4.5 års fengsel» i Norges Handels og Sjøfartstidende 1947-04-18. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  24. ↑ Øystå 2001: 23.
  25. ↑ «Påstand i Lislegaard-saken» i Norges Handels og Sjøfartstidende 1947-04-16. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  26. ↑ Lilleslåtten 2002: 98.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Othar_Eyvind_Lislegaard&oldid=2545461»