Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadDet finnes faktisk dårlig vær, selv om det påstås at det er klærne som er problemet. Ekstremvær, med tilhørende gule og røde varsler, har det vært mye av i det siste. Men det er jo ikke noe nytt fenomen. En av våre verste skred- og flomkatastrofer var Gauldalskredet i 1345, og både før og etter har orkaner herja, elver har rent over sine bredder og kvikkleire har rast ut. Naturskader er så klart først og fremst tragisk for de som blir direkte ramma, men omfanget betyr ofte at ei hel bygd, en kommune eller til og med en hel landsdel blir direkte berørt. Og til syvende og sist påvirker det oss alle når vi ser at medmennesker er i fare, eller mister alt de eier. Vi har allerede en del stoff om skred, flom, skogbranner og andre naturskader. Men vi vil gjerne ha mer - både stort og smått. Man kan også fylle på med stoff – vi har bare en kort artikkel om Storofsen i 1789, og en enda kortere om Verdalsraset. Andre tips er Langhammarenraset i 1934, stormen ved Gjæslingan 1906 og ekstremværet Hans i 2023. Eller du kan ta for deg hendelser med mindre omfang, slik det er gjort i artikkelen om Daveplassen som ble tatt av et snøskred i 1849. Har du selv minner fra ekstremvær som du ønsker å dele, eller kan du intervjue noen som har opplevd noe dramatisk? Da kan du legge inn et personlig minne eller intervju i Kjeldearkivet.
Smakebiter fra artikleneLjanskollen leir var en tysk brakkeleir beregnet på 250 fanger som arbeidet på det planlagte tank- og drivstoffanlegget ved Ljanskollen i Oslo. Leiren lå på sletta mot Fiskevollbukta, og ingenting av den er bevart. Leiren var en underleir av Grini fangeleir og ble etablert da anleggsområdet lå såpass langt fra Grini. På denne måten kunne en slippe den daglige lange transporten.
Leiren ble åpnet 26. oktober 1944, etter at arbeidet med denne hadde startet i april.På det meste var det 350 fanger i arbeid på anlegget, herunder de utenlandske fangene. Til sammen var mellom 500 og 600 norske politiske fanger var innom i løpet av de månedene den eksisterte. Les mer …Helge Væringsaasen (født 8. oktober 1836 i Elverum, død 23. august 1917 på Korsbakken i Elverum) var skogeier, industrigründer, legatstifter og samfunnsstøtte. Han var svært velstående skogeier som utviste et sterkt samfunnsengasjement og -ansvar. Han var opptatt av nasjonale spørsmål, arbeidet for å oppheve av unionen med Sverige og etter unionsoppløsningen for innføring av republikk. Han brukte store deler av formuen sin på kunst, kultur, skole- og opplysningsarbeid. Les mer …Borgervæpning, også kalt borgerbevæpning, var en plikt som lå på byborgerskapet i mange europeiske land til å danne væpnede avdelinger til ordensvern og forsvar av byen. Slike ordninger hadde eksistert i norske byer siden middelalderen da alle våpenføre menn i byene hadde hatt plikt til å holde våpen og delta i byens forsvar. Utover på 1500– og 1600-tallet var det vanlig at byene stilte borgerkorps i ufredstider, og faste borgerkorps ble først opprettet utover på 1700-tallet. Den norske borgervæpning synes å ha hatt en glansperiode under ufredstiden ved begynnelsen av 1800-tallet. Les mer … Raadhusgaten i festningsbyen Fredrikstad er en langgate fra Laboratoriegaten lengst i sør til Smedjegaten lengst i nord. Den har sitt navn etter Rådhuset lengst sør i gaten. Frem til bybrannen i januar 1653 het gaten Østergade. En beretning gjengitt på side 229 i Fredrikstad : Gamlebyen og festningen forteller at brannen herjet «nordenfor Kircken foruden Østergade (nuværende Rådhusgaten) som paa begge Sider blev i Behold».
Langs Raadhusgaten finner vi matrikkelnumre fra 13 til 23. De fleste husene i gaten er toetasjes hus fra tiden etter brannen i 1830, bare det nordligste kvartalet har hus fra 1700-tallet. Les mer …
Telefonkiosker ble først satt opp i Christiania i 1880-åra, som et tilbud til det store flertallet som ikke hadde mulighet til å få lagt inn egen telefon. De spredde seg etter hvert også til andre byer. De første kioskene ble gjerne omtalt som «talestationer», og i 1893 var det ifølge telefonkatalogen 56 slike. Talestasjonene var offentlige telefoner plassert på jernbanestasjoner, offentlige bygninger og serveringssteder. De var plassert åpent, ikke i egne avlukker, og dette førte til klager på bråk fra andre kunder. Dermed så man at det ville være hensiktsmessig med de egentlige telefonkiosker, avlukker som ga mer privatliv for den som ringte og mindre støy for andre. Les mer …
A. M. Løes var et dagligvarehandelsfirma på Nesodden. Som handelsfirma opererte det fra 1878 til 1993, og fortsatte som driftsselskap for eiendom samtidig som A. M. Løes fortsatte noe lenger enn 1993 som merkenavn på butikkene. Firmaet ble eid og drevet av fire generasjoner Løes. Da fjerde generasjon solgte i 1993, hadde firmaet tre dagligvareforretninger på Nesodden og to i Moss. Butikkene havnet i det som ble Norgesgruppen. Parallelt hadde Anton Løes jr. vært med på oppstarten av en ny matkjede, Meny. Kjeden skulle skille seg fra lavpriskjedene med større varesortiment og mer bestemmelsesrett for den enkelte kjøpmann, mens felles tv-markedsføring ble sett på som helt nødvendig. Les mer … Landsgymnas var offentlige gymnas som særlig tok sikte på å gi bygdeungdom lettere anledning til å ta examen artium, uten først å ta middelskoleeksamen. Landsgymnasene var i stedet fireårige og bygget på vanlig syvårig folkeskole og et år framhaldsskole. Landsgymnasene ble viktige skole- og kulturpolitiske elementer i nasjonsbyggingen i Norge. Skoleformen var spesiell for Norge, og avspeilet landets geografi, kommunikasjonsforhold og ikke minst bosettingsmønster i første halvdel av 1900-tallet.
Landsgymnasene skulle bidra til en utjevning både sosialt og geografisk til rekrutteringen til universitetene og annen høyere utdanning. Byungdommen kunne begynne på middelskolen etter 5. klasse på byfolkeskolen, og kunne etter fire år på middelskole begynne på gymnaset. Dette middelskoletilbudet eksiserte ikke utenfor de store byene, og dersom ungdom derfra skulle gå det vanlige utdanningsløpet i byene, måtte de flytte dit etter 5. klasse, altså i 12-årsalderen, da middelskoleeksamen var et obligatorisk opptakskrav for de tradisjonelle gymnasene. Les mer … Samuel Mandall (født 2. juni 1748, død 4. juni 1843), i Rendalen også kjent som «Gammel-Samuel», var sokneprest i Rendalen i åra 1787-1827. Han var en svært populær prest i bygda, fordi han var omgjengelig, dyktig og opptatt av bygdas interesser: Han sørget for restaurering og nybygg på prestegarden, og var opptatt av fattig- og skolevesen, men var også opptatt av å styrke «sedeligheta» i bygda. Han er skildret skjønnlitterært av Jacob Breda Bull i de to romanene Hr. Samuel og Hr. Samuels rike, der han er hovedperson. Herr Samuel var født på Søgarn Låke i Nannestad, og var sønn av sekondløytnant Jens Samuelsen Mandall (1729-1806) og Anna Munch Grüner. Både moren og faren hans var prestebarn: Morfaren var sokneprest i Romedal Peter Christian Jenssen Grüner, mens farfaren var sokneprest i Nannestad Samuel Mandall. Onkelen hans Fredrik Grüner Mandall (1727-1802) ble dessuten sokneprest i Sørum. Familien flyttet til garden Brattvoll i Romedal i 1752. I 1764 flyttet de så videre til Granberg i samme bygd. Les mer …
|
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 76 275 artikler og 216 136 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI.
Ukas artikkelDet gis her en oversikt over kirkegårder og gravlunder i Storbritannia der det finnes norske krigsgraver, altså graver med nordmenn som døde som følge av krigshandlinger under andre verdenskrig (regnet fra 3. september 1939), deres tjenestegjøring eller virke for Norge under andre verdenskrig, som kamphandlinger og forlis, men også ulykker eller sykdom. Oversikten inkluderer lister over personene som er gravlagt på de ulike stedene. Listen er offisiell, det vil si utarbeidet av norske myndigheter, men det kan selvsagt ikke utelukkes at den har mangler og ikke er komplett. De fleste avdøde nordmenn i tjeneste i utlandet er blitt tilbakeført til landet etter krigen. Denne oversikten dreier seg altså om de som av ulike grunner forble gravlagt der de var, og ikke ble returnert.Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|