Christian Michelsen
Christian Michelsen (født 15. mars 1857 i Bergen, død 29. juni 1925 på Hop i Fana) var statsminister ved unionsoppløsninga i 1905. Han var også skipsreder og en pionér i norsk tankskipsfart, og gjennom sitt testamente en stor donator.
Slekt og familie
Han var sønn av børskomissær og stortingsrepresentant Jacob Andreas Michelsen (1821–1902) og Caroline Sophie Erastine Kjerschow (1824–1902). Han ble døpt Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen etter sin morfar Peter Christian Hersleb Kjerschow (1786–1866). Hans søster Magdalene Marie (1865–1924) var gift med Kristofer Lehmkuhl.
Den 4. november 1881 ble han gift med Johanne Benedicte Wallendahl (1861–1910), som var datter av kjøpmann Rasmus Carolius Hansen Wallendahl og Johanne Cathinka Boalth.
Liv og virke
Christian Michelsen var den eldste av fem søsken, og vokste opp i et konservativt hjem i Bergen. Fra faren fikk han både innsikt i forretningsdrift og interesse for kultur og politikk. Han ble tidlig lagt merke til for sin taleførhet. På hjemmebane oppførte han egne skuespill. På skolen var det tydelig at han var intelligent, men at han tok for lett på ting. Det ble til at han måtte gå sjette klasse på latinskolen om igjen. Da han endelig kom seg på gymnaset markerte han seg som en dyktig, og til tider infam, debattant i gymnasiastsamfunnet Hugin.
I 1875 avla han examen artium, og så bar til Christiania og jusstudier. Han ble redaktør for avisa til Studentersamfundet i 1877. Her kunne han også trekke fram sin teaterinteresse, og han vant førstepremie i Studentersamfundets dramakonkurranse med komedien Fra løvernes verden. Også her var han en aktiv og dyktig debattant, og han framheva senere tida i Studentersamfundet som en viktig læretid. I denne perioden var han negativ til politiske partier, og i 1878 gikk han mot Erik Vullums kandidatur som leder i Studentersamfunet fordi Vullum tilhørte et parti.
Sommeren 1878 ble han forlova med Johanne Benedicte Wallendahl, kjent som Benny. Våren 1879 var han ferdig med studiene, og ble cand.jur. Michelsen begynte på en juridisk karriere, først som fullmektig ved Midthordland sorenskriverembete. Deretter etablerte han seg som overrettssakfører. I 1885 var han forsvarer i saken mot Oddmund Vik, som ble mye omtalt. Vik var halvtroppsjef i Hæren, og ble anklaga for oppvigleri av premierløytnant Jens Bratlie, som senere ble statsminister. Dette skjedde i det oppheta politiske klimaet i 1880-åra, og Vik uttalte at Michelsen tok på seg oppdraget fordi han hadde en opposisjonell natur og et ønske om å slå bakut mot autoriteter.
Det hadde nok en tid vært klart for Michelsen at han ville bli politiker, men for å kunne bli det måtte han være økonomisk uavhengig. Sakførerjobben var ikke innbringende nok til dette formålet, men han hadde sine kunnskaper om forretningsdrift. I Bergen var det tydelig at dampskipsrederier var svært innbringende, og dette kasta han seg ut i. Han drev også spekulasjon og meglervirksomhet, spesielt med gruveaksjer. Han hadde fått en del startkapital i 1881, da han gifta seg med Benny Wallendahl. Hun hadde nemlig med seg en del penger inn i ekteskapet. I 1882 gikk det galt, da han gjorde noen ulønnsomme investeringer, og de første årene som reder var ikke spesielt vellykka. En positiv ting i disse årene var avisfeiden med venstremannen P.G. Halvorsen, som var en av Bergens fremste dampskipsredere. Selv om feiden nok var opprivende, og Halvorsen ikke var nådig i sin beskrivelser av Michelsen, førte den til at han fikk markert seg som debattant.
I 1884 kom det endelig noe ut av redervirksomheten. Michelsen kjøpte D/S «Sleipner», som viste seg å være et godt kjøp. Han starta da opp ei politisk forening i Bergen. Den plasserte seg i sentrum, og kom med krasse utfall mot både Høyre og Venstre. Det kom lite ut av foreninga, men det var en begynnelse. Til tross for at Michelsen hadde uttrykt at han hadde liten tro på Venstre, meldte han seg inn der i 1884. Han var i stor grad for konservativ å regne, men omtalte Høyre som ultrakonservativt – og hans trass mot autoriteter gjorde det nok mer nærliggende å gå inn i Venstre. Dette året danna Johan Sverdrup regjering. I Bergen satt Michelsen i redaksjonen til Bergensposten, som beskrev dette som en merkestein i Norges historie. Michelsen leda en fraksjon i Bergen Venstreforening som jobba for å få fram de unge politikerne. I 1888 krevde han at det skulle «vælges en forretningsmann og en håndværker», og dette året kom han inn i styret i Bergen Venstreforening. Han ble også valgt inn i Bergen bystyre og byens formannskap, og han ble fjerde vara til Stortinget. Dermed hadde han virkelig trådt inn på den politiske løpebane. Det skulle ta tre års tid før han virkelig markerte seg som politiker på den nasjonale arena. I 1891 kom unionspolitikken på dagsorden, og som medlem av konsulatkomiteen var Michelsen fullstendig tydelig på at det måtte opprettes et eget norsk konsulatvesen. Han ble valgt inn på Stortinget høsten 1891, og nå hadde konsulatvesenet stått på partiets program.
Under trontaledebatten i 1892 ble det vedtatt at norske myndigheter skulle vedta konsulatsaken alene, uten hensyn til myndighetene i Stockholm. Samme år ble Michelsen ny formann for konstitusjonskomiteen, etter en vanskelig valgprosess. Han ble omtalt som lettvint og til dels illojal mot partiet, og dette skulle henge ved ham i lang tid. Uansett, da komiteen leverte sin delte innstilling var det med en flertallsinnstilling som for det meste var skrevet av Michelsen. I venstrepressen fikk han rosende omtale – og i den konservative pressen ble han omtalt som en «bergensk gadegut». Noen gateguttilværelse hadde han aldri hatt, og det hele smaker litt av desperasjon hos hans politiske motstandere. Michelsen fikk da også gjennom sitt forslag: Den 10. juni 1892 vedtok Stortinget at det skulle opprettes et norsk konsulatvesen. Oscar II godtok ikke dette, og regjeringa måtte søke avskjed. Michelsen foreslo at Stortinget skulle be regjeringa om å trekke avskjedssøknadene fra Johannes Steen og Emil Stang, og at konsulatsaken skulle utsettes. Dette ble enstemmig vedtatt. Til tross for at det var Michelsens og Venstre forslag som gikk gjennom, var det totalt sett et nederlag for dem. Michelsen ble syndebukken, og han vurderte på denne tida sin framtid i partiet.
Sommeren 1892 tok han en pause, og fokuserte på rederiet og lokalpolitikk i Bergen. Han skal ha lidd av sykelig hjemlengsel hele livet, og han ble i Bergen til januar 1893. Deretter ble han gjenvalgt som formann i konstitusjonskomiteen. Det var nå klart at han ikke hadde hele partiet bak seg; Michelsens moderate mindretall var i ferd med å bli overkjørt av de mer radikale venstremedlemmene. Da konsulatsaken ble behandla i Venstre i februar 1893 krevde de radikale at det måtte handles, mens Michelsen og de andre moderate ville utsette saken. Selv om de radikale gikk av med seieren, fristilte de Michelsen på Stortinget. Han gikk inn for frie forhandlinger med Sverige om både konsulatsaken og utenriksstyret. Det endte med ni stemmer for hans forslag, det første store nederlaget hans på Stortinget. Regjeringa måtte gjenoppta konsulatsaken, og igjen ble det stopp hos Oscar II. Nå måtte Johannes Steens første regjering gå av. Emil Stangs andre regjering gikk rett inn i et mistillitsvotum og trussel om riksrett. Stortinget gjentok vedtaket fra 10. juni 1892, og dermed skulle konsulatfellesskapet med Sverige avsluttes med virkning fra 1. januar 1895.
Michelsen var fraværende mens mye av dette skjedde. I mars 1893 hadde han reist til Bergen igjen, og han var der fram til slutten av mai. Igjen skal det ha vært hjemlengselen som ble for mye. Det er vanskelig å vite nøyaktig hva dette betydde. Var det reell hjemlengsel, eller var det et behov for det vante og trygge når det storma for mye i Kristiania? Uansett, Bergen var heller ikke noe enkelt sted å være denne våren. D/S «Sleipner» var forsvunnet på havet, og utviklinga i Venstre og på Stortinget gikk fra Michelsens ståsted i feil retning uansett hvor han befant seg. I flere saker stemte han med Høyre og Moderate Venstre. Han led også nederlag i andre saker, blant annet behandlinga av konsulatbudsjettet og forsvarsbevilgningene. Samtidig var det også saker der han sto sammen med flertallet i Venstre. Dette gjelder blant annet skattepolitikken og flaggsaken. Michelsen hadde selv tatt i bruk det rene, norske flagget. I næringspolitikken varierte det hvor han sto i forhold til partiet, men da et forslag til Sjøfartsloven av 1893 ble behandla sto han mer for redernes interesser enn for partiets. I saken om kvinnelig stemmerett var han for å utvide den, men han var skeptisk til å få for raskt fram. Et område hvor han jevnt over var liberal, og dermed på linje med partiets flertall, var i kulturpolitikken. Her kjempa han blant annet for dikterlønn til Arne Garborg.
I 1894 lyktes han med å få til jernbanekompromisset ved å skape en allianse av representanter for Sørlandet og Vestlandet på Stortinget. I debatten om Bergensbanen brøt partigrensene fullstendig sammen, og da Michelsen i stedet brukte geografiske skillelinjer kunne han vise sitt politiske talent igjen. Det så ut til å bli hans politiske svanesang, for samme år gikk han ut av Stortinget. Om det var Venstre som ikke ville la ham stille til valg, eller om han ikke ville stille til valg for Venstre, er uklart. Uansett, gjenvalg ble det ikke dette året. De Stortinget den 7. juni 1895 vedtok forhandlinger med Sverige og konsulatvesen og utenriksstyre – i tråd med den moderate linja Michelsen hadde stått for – var det altså uten av han var til stede.
Michelsen fokuserte i de neste årene, helt fram til 1902, på lokalpolitikken. Hans moderate posisjon var svært tydelig, og det foregikk en klar tilnærming mot Høyre. Høsten 1902 etablerte han Morgenavisen, som i teorien var partipolitisk uavhengig. Avisa retta jevnlig angrep mot Venstres sosialradikale linje. På nyttårsdagen 1903 holdt Michelsen en tale i Bergens liberale Forening, der han også kritiserte sosialpolitikken, såvel som den økende byråkratiseringa. Hans løsning var å bryte ned partiskillene, og i stedet få en valgordning basert på direkte valg i enkeltmannskretser. Liberale venstrefolk rundt om i landet støtta ham i dette. Det oppsto et mål om å samle liberale venstrefolk og Høyre for å demme opp for radikalisme. Frykten var at sosialistene kunne få en fot innafor i styre og stell. Høyre tok en gjennomgang av sitt syn i unionspolitikken, og etter at Sverige i 1902 leverte et forhandlingstilbud kunne de gå inn for en løsning uten å tape ansikt. Våren 1903 tok Høyre imot invitasjon til samarbeid, og satte kamp mot den sosiale liberalismen på topp. Michelsen og hans følgesvenner forsøkte å kuppe Bergens Venstreforening, men mislyktes. I stedet starta de Bergens liberale Vælgerforening, som utvikla seg til Samlingspartiet. Michelsen ble partiets leder.
I 1903 ble Michelsen valgt inn for Samlingspartiet for Søndre Bergenhus amt, og i oktober samme år ble han statsråd i Francis Hagerups andre regjering. Han ble først plassert ved statsrådsavdelinga i Stockholm, og så etter en tid i Handelsdepartementet. I denne perioden ble unionsforhandlingene gjenopptatt, men det kom ikke til noe. Francis Hagerup sto på forhandlingslinja. I april 1904 gjorde Michelsen det klart at dersom forhandlingene bært sammen måtte man tenke nytt. Både han og Jakob Schøning hadde forbeholdt seg retten til å stå fritt om forhandlingene brøt sammen. Da Sverige kom med de åkalte lydrikepunktene i november 1904 førte det til kaos i norsk politikk. Regjeringa ble splitta, og det reelle initiative lå hos en spesialkomité på Stortinget med stortingspresident Carl Berner som leder.
Michelsen og Schøning valgte den 28. februar 1905 å tre ut av regjeringa, med det formål å sprenge den. En ukes tid senere, den 6. mars, klarte Berners komité å få til et kompromiss, og Michelsen ble bedt om å danne regjeringtiltrådte Christian Michelsens regjering med representater fra Venstre, Høyre, Moderate Venstre og Samlingspartiet. Samtidig ble [[Jør. Den 11. mars som eneste saksområde. Alt annet måtte nå legges til side. Den 10. mai kom forslaget til konsulatlov. Den ble vedta1905 Odelstinget 18. mai og L3. mai. Da den så den 27. mai ble lagt fram for Oscar II i norsk statsråd i Stockholm nekta kongen igjen å sanksjonere loagtindetgen Løvland]] statsminister i Stockholm. Den 15. mars var en kort tiltredelseserklæring ferdig, med konsulatsakentt i 2ven. Statsrådsavdelinga nekta på sin side å kontrasignere hans sanksjonsnekt. Løvland måtte dermed levere inn avskjedssøknad. Dermed så det ut til å ende som i 1892 og 1893. Men denne gang nekta Oscar II å godta avskjedssøknadene, da han ikke så at det fantes noe regjeringsalternativ.
I det kaos som hadde oppstått så Michelsen en mulighet. Han la sin plan, som var klar den 2. juni. Unionen skulle nå oppløses straks, og kongen skulle anmodes om å la en prins av huset Bernadotte ta Norges trone. For å få en gyldig begrunnelse for unionsoppløsninga trakk Michelsen tre slutninger. De var logiske, men som statsrettsig fundament krevde de en del velvilje. Hans tankerekke var som følger: Statsrådene la ned sine embeter, og kongen var ute av stand til å skaffe en ny regjering. Da dette var kongens fremste konstitusjonelle oppgave, hadde den norske kongemakten opphørt å fungere. Ettersom båndet mellom Norge og Sverige var en personalunion, hadde dermed unionsbåndene blitt brutt. Følger man denne argumentasjonen var det altså kongens maktesløshet og ikke Stortingets ønske som førte til oppløsning av unionen. For å få ting til å gå videre skulle regjeringa legge sine embeter i Stortingets hender, og deretter få beskjed om at de skulle fortsette som midlertidig regjering.
Michelsen orienterte presidentskapet om sin plan. Spesialkomiteen fikk første vite om den 5. juni, og tilbudet til en prins av huset Bernadotte holdt han tett med til den 6. juni. Republikanerne var ikke begeistra for fortsatt monarki, men bare de fem sosialistene motsatte seg da regjeringa i et hemmelig kveldsmøte den 6. juni stilte kabinettspørsmål.
Den 7. juni fulgte Stortinget Michelsens plan. Statsministeren redegjorde for det i plenum, og deretter leste stortingspresident Berner opp forslag til vedtak. Det ble vedtatt at unionen var oppløst som følge av at kongen hadde oppført å fungere som norske konge - det ble etterpå oppsummert med at kongen var avsatt og unionen oppløst i «bisætningen til bisætningen». Forslaget ble enstemmig vedtatt uten noen debatt - i realiteten var alt avklart kvelden før. Det ble utstedt en proklamasjon til det norske folk. Generalene ble avkrevd lojalitetsløfte den 8. juni, og den 9. juni ble det gjennomført flaggskifte på alle militære installasjoner og fartøy.
Uansett hvor godt Michelsen hadde manøvrert var det allikevel et faktum at dette var en ensidig norsk oppløsning av unionen. I verste fall kunne det bryte ut krig. Sverige hadde et godt utbygd diplomati som kunne påvirke andre lands syn på spørsmålet, og dermed skape problemer for Norge. For å veie opp for dette brukte Michelsen kjente nordmenn som Fridtjof Nansen for å tale Norges sak.
Spørsmålet om hvem som skulle bli konge var fortsatt ikke helt avklart. Michelsen begynte i midten av juni sonderinger for å finne ut om den danske prins Carl kunne tenke seg å bli konge. Bernadotte-tilbudet regna man uansett ikke med at det ville komme noe ut av. Michelsens tanke var at prins Carl skulle komme til Norge, bli valgt til konge og så innlede forhandlinger med Sverige. Prinsen var positiv til dette, men utover sommeren kom nye vansker som førte til at man utsatte det.
Den 19. juni foreslo Michelsen en adresse til kongen, og fikk med seg Stortinget. Der ble det krevd forhandlinger. I adressa beskrives unionen som oppløst, og for Sveriges del kunne det å gå inn i forhandlinger dermed bety en aksept av det norske vedtaket. En ekstraordinær riksdag ble samla i Sverige den 21. juni, og der var tonen krass. Etter en kort tids frykt for krig, ble det klart at det svenskene ville ha var økonomisk kompensasjon. De svenske forhandlingsvilkårene kom mot slutten av juli. Det ble blant annet krevd en folkeavstemning. To dager før vilkårene offisielt ble kjent, fremma Michelsens regjering en proposisjon om folkeavstemning, og denne ble vedtatt av Stortinget dagen etter. Sjelden har stortingspolitikerne vært så raske på labben som sommeren 1905. Dermed kunne man framstille det som at folkeavstemninga var et norsk tiltak, framfor å erkjenne at man hadde gitt etter for et svensk krav.
Den 13. august ble folkeavstemninga gjennomført. Det var 85,4 prosent valgdeltakelse. 368 208 stemte ja til oppløsning, mens bare 184 stemte nei. Sjelden har vel en nasjonal folkeavstemning gitt et så klart resultat, og i og med av svenskene hadde krevd en slik avstemning kunne de vanskelig gjøre annet enn å innse at Stortingets vedtak var helt i tråd med folkets vilje. Den 31. august starta forhandlingene i Karlstad, med Michelsen, Løvland, Berner og Benjamin Vogt som norske utsendinger. Et av de største problemene var det svenske kravet om nedleggelse av norske grensefestninger. Her ville opposisjonen på Stortinget ha innvendinger. Michelsen var helt sentral i å forene alle hensyn i en avtale som alle parter kunne godta. Kongsvinger festning og den historiske delen av Fredriksten festning ble redda, mens de andre grensefestningene måtte rives. Den 9. oktober kunne Stortinget godkjenne Karlstadforliket. Denne gang var det seksten stemmer mot, ikke nok til å stoppe noe, men like fullt et tegn på at samholdet nå var i ferd med å brytes opp.
Etter stortingsflertallets og regjeringas oppfatning var Norge fortsatt et konstitusjonelt monarki. Noen mente at Stortinget i denne situasjonen kunne innføre republikk, men flertallet sto på at den norske Grunnloven fastslo monarki som styreform. Opposisjonen på Stortinget krevde at spørsmålet måtte legges ut til folkeavstemning. Det var en sterk republikansk opposisjon på denne tida. Prins Carl oppfatta dette, og ba om folkeavstemning. Han gikk senere tilbake på kravet. Michelsen fant også denne gang sin egen vei. I stedet for å la befolkninga velge mellom republikk og monarki, ville han ha en folkeavstemning for å bekrefte Stortingets valg av konge. Da saken ble lagt fram stilte regjeringa kabinettspørsmål, men fikk allikevel 29 stemmer mot seg fra republikanere. Folkeavstemninga ble gjennomført den 18. august, og 78,9 prosent stemte for prins Carl som Norges konge. I og med at det ikke var noen motkandidat blir avstemninga, Michelsens manøvrering til tross, jevnt over regna som en avstemning om styreform. Den 27. november 1905 kunne prins Carl ta kongsnavnet Haakon VII og avlegge ed til forfatningen.
Planen for Michelsens regjering var at den skulle gå av når konsulatsaken var løst. Den hadde jo faktisk ikke nevnt noen andre saker i sin tiltredelseserklæring. Allikevel ble den sittende. Michelsen skulle senere fortelle at han hadde ønska å legge ned sitt verv, men at han ble sittende på grunn av den uoversiktlige situasjonen. Trolig var det vel så viktig at han ville videreføre samlingspolitikken og isolere det radikale Venstre. I Morgenavisen ble det agitert for at regjeringa skulle sitte til valget høsten 1906, og at den da skulle stå til valg på eget program.
Regjeringas valgprogram kom i form av et opprop den 20. juni 1906. Dette var to dager før Haakon VIIs kroning i Nidarosdomen, et tidspunkt da alle ville bli minnet om hva regjeringa hadde oppnådd. Programmet var svært likt Venstres, med en klar sosialpolitisk vinkling, men med et strengere krav om økonomisk måtehold. Det var i stor grad Michelsens eget program som ble lagt fram. Høyre ble med, men Venstre trakk seg.
Et vedtak som ble fatta på Stortinget 15. mai 1905 hadde gått mange hus forbi – fokuset hadde jo vært på unionsspørsmålet. Michelsens forslag fra 1903 hadde blitt tatt fram, og direkte flertallsvalg i enkeltmannskretser var innført. Som en innrømmelse til Venstre skulle det være omvalg dersom en kandidat ikke fikk absolutt flertall i første omgang. Dette slo ikke helt heldig ut for Michelsen, for Venstre gjorde et knallvalg i 1906. Etter valget dreide han kursen over mot venstre, men han ga ikke nok, og han irriterte samtidig de konservative.
Michelsens regjering klarte å klamre seg fast en tid. Han begynte på det han kalte «den nye arbeidsdag» – nå skulle nasjonen bygges. Siden 1890-åra hadde utenlandske interesser kjøpt seg inn i norsk skog og vannkraft. Våren 1906 gikk Michelsen inn for å begrense utlendingers adgang til å kjøpe opp norske naturressurser. I april kom konsesjonslovene, i samtida omtalt som «panikklovene». Michelsens iver for å sikre ressursene dreide seg ikke ene og alene om hvem som skulle kunne tjene penger på dem. Han mente også det var en fare for at vi fikk et stort og misfornøyd proletariat, som raskt kunne vende seg til sosialismen. Høsten 1906 fikk Glommen Brugseierforening lov til å regulere vannstanden i Mjøsa etter de nye konsesjonslovene og etablerte Svanfoss dam og sluse. Dette var ikke det Stortinget hadde sett for seg, og sommeren 1907 ble regjeringa pålagt å ikke gi nye konsesjoner uten å spørre de folkevalgte. Dette, og flere andre saker, førte til at regjeringa begynte å smuldre hen. Samtidig begynte Michelsens helse å skrante. I oktober 1907 gikk regjeringa Michelsen av, og ble etterfulgt av Jørgen Løvlands regjering.
Da Michelsen gikk av ble han hylla med et folketog i Kristiania, et av de største i byen noensinne. Han fikk Borgerdådsmedaljen i gull, og det ble foretatt en landsomfattende innsamling. Midlene fra denne donerte Michelsen til fondet Nationalgaven til Chr. Michelsen, der avkastninga skulle brukes til vitenskapelig og næringslivmessige formål.
Stortingets Venstreforening ble oppløst i januar 1908, og rundt en tredjedel av de moderate og samlingsvennlige representantene ble utestengt fra den nye venstreforeninga. Våren 1908 tok Michelsen initiativ tilå starte Frisinnede Venstre, der han fikk med seg blant annet Fridtjof Nansen, Ernst Sars, Klaus Hanssen og Wollert Konow (SB). Gruppa ble formelt konstituert som parti i mars 1908, med Abraham Berge som lder. De fikk sammen med Høyre et knapt flertall i valget i 1909. Michelsen deltok i denne valgkampen, og var regna som statsministerkandidat av mange. Hans formelle svar kom først da han ved Bergensbanens åpning annonserte av det var Wollert Konow som skulle danne en koalisjonsregjering. Høyre trakk seg ut av den i 1911, og Wollert Konows regjering måtte gå av i februar 1912. Michelsen var mindre og mindre aktiv i politikken, men trådte til når det trengtes. Da det kom krav om at Gunnar Knudsens andre regjering måtte gå av ville en del ha Michelsen tilbake, men han følte seg ikke frisk nok.
I 1919 ga Michelsen allikevel etter. Ved valget i 1918 gikk Venstre kraftig tilbake, og det var ikke noe klart flertallsalternativ. Gunnar Knudsens regjering søkte avskjed, og kongen vendte seg til Michelsen for å få en ny regjering på plass. Michelsen dro til Kristiania, men allerede samme kveld som han kom måtte han reise hjem til Bergen med uforretta sak. Et forsøk på å opprette et forretningsministerium med skulle utskrive nyvalg lyktes ikke. Gunnar Knudsen ble dermed sittende fram til juni 1920.
Da Fedrelandslaget ble etablert var Michelsens nevø Joakim Lehmkuhl en av hovedinitiativtakerne. Michelsen og Nansen ble med som samlende symboler, og trolig var det Michelsen som fant på navnet Fedrelandslaget. Denne borgerlige, konservative bevegelsen med brodd mot sosialismen ble grunnlagt i Bergen den 25. januar 1925, og Michelsen var hovedtaler på stiftelsesmøtet. Dette var den siste store offentlige opptredenen hans.
Ved siden av politikken hadde Michelsen hele tida klart å beholde kontrollen over rederiet. Han sto selv for mye av den praktiske drifta, og han hadde få partshavere. Redervirksomheten førte også til at han hadde andre oppdrag. Fra 1888 til 1892 var han byrdirektør i Hardanger-Søndhordlandske Dampskibsselskab, fra 1896 til 1903 var han administrerende direktør for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe og i to perioder fram til 1911 satt han i direksjonen for Det Bergenske Dampskibsselskab. I 1890 var han med på å stifte Bergens Rederiforening, og han var dens første leder. Foreninga ble lagt ned, men da den ble gjenoppretta i 1899 ble Michelsen igjen leder. Fra 1890 og fram til hans død var Michelsen formann i styret for Bergens Dampskibs-Assuranceforening, der han leda kampen mot Det norske Veritas' monopol på besiktigelse og klassifikasjon av skip. Det var Michelsen som foreslo kompromisset som til slutt endte denne striden. Da Norges Rederforening ble grunnlagt i 1909 var Michelsen en av medstifterne, og han ble foreningas første president.
I 1898 kjøpte han eiendommen Gamlehaugen på Hop i Fana, og der bodde han fra 1901. Rederkontoret ble flytta dit, av skattemessige årsaker, i 1903. Han begynte å selge ut en del av de eldre fartøyene, og køpte blant annet inn D/T «Conrad Mohr» (1909), som var den første damptankeren bygd for norsk regning. I 1912 grunnla han A/S Hydro-Metal. Selskap gikk inn i Vogsnæs Kobberværk på Karmøy, og var hovedeier av Lysefallene gjennom A/S Lysefjord.
Etter krigsutbruddet i 1914 solgte Michelsen skipene sine. Dette innså han raskt at hadde vært et feilgrep; risikoen var stor, men mulighetene for stor profitt lå der. I 1915 etablerte han derfor A/S Norsk Trading. Han kom for sent inn, og i februar 1916 måtte fraktvirksomheten stilles i bero. I stedet ble det spekulasjon i aksjer, valuta og statslån.
Christian Michelsen markerte seg også innen kultursektoren. Han var styremedlem ved Den Nationale Scene fra 1881 til sin død, og var en periode formann i styret der. I 1889 var han helt sentral i arbeidet for å redde teatret fra nedleggelse. Han satt også i styre for [[Bergens Museum] fra 1899. Blant de han samarbeid med der var Bjørn Helland-Hansen, som ble første styreleder ved Chr. Michelsens Institutt. Det var forøvrig gjennom museet at Michelsen først kom i kontakt med Nansen.
Michelsen hadde to barn: sønnen Einar (f. 1882) og dattera Benny (f. 1887). Dattera hadde ei adoptivdatter, Evy, men ellers var det ingen barnebarn. Det lå derfor an til at det ikke ville bli noen livsarvinger videre etter hans barn. I 1918 ble testamentreglene i arveloven endra etter initiativ fra Michelsen, slik at pliktdelen til livsarvinger kunne reduserers til fordel for allmennyttige formål. Denne lovendringa, som ble kjent som «lex Michelsen», gjorde det mulig å testamentere det meste av formuen til Chr. Michelsens Fond, der avkastninga skulle gå til Christian Michelsens Institutt,. opprinnelig Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet.
I juni 1925 døde Michelsen i sitt hjem på Gamlehaugen. Han ble bisatt der – hans urne er satt inn i fjellet på eiendommen. Blant de som var i bisettelsen kan nevnes kong Haakon VII, stortingspresident Ivar Lykke, statsminister Johan Ludvig Mowinckel og de tre gjenlevende medlemmene av Michelsens 7. juni-regjering: Edvard Hagerup Bull, Gunnar Knudsen og Kristofer Lehmkuhl.
Litteratur og kilder
- Christian Michelsen i Historisk befolkningsregister.
- Thowsen, Atle: Chr. Michelsen i Norsk biografisk leksikon.