Lokalhistoriewiki:Hovedside
Ukas artikkelRandi Andersdotter Solem (fødd 1775 eller 1776 i Tiller, død 27. august 1859 i Strinda) var ein framståande haugianar, men også ein tidleg representant for grundtvigianismen i Noreg. I si fyrste og ivrigaste tid som haugiansk forkynnar i ungdomen var ho kjend som Randi Løvaas. Randi vart religiøst vakt i 1799 under eitt av Hauge sine besøk i Trondheim og omliggjande bygder. Hauge skal ofte ha teke inn på Lauvåsen når han var distriktet. Randi byrja tidleg med å halde oppbyggingar i heimetraktene. Det blir også fortalt at ho gjekk på ski over Dovrefjell for å drive forkynning på Austlandet. I 1802, da ho var 26 år, omtalar Hans Nielsen Hauge Randi som ein «eldste», dvs. ein leiande tillitsperson innan det haugianske venesamfunnet. Ho var ei av fem kvinner av i alt ca. 30 personar som Hauge gav slik status i skriftet hans der dette framgår.Les mer... Smakebiter fra artikleneBjarne Berg (født 24. februar 1890 i Holmestrand, død 8. juli 1956) var jurist og politiker. Under andre verdenskrig var han politimester og NS-ordfører i Drammen.
Berg var politimester i Kongsberg og Rjukan før han 1. desember 1940 tiltrådte som politimester i Drammen. Han var med i bystyret for Venstre både i Kongsberg og Tinn og var også ordfører i begge kommuner. Etter den nye kommuneloven hadde han ikke vært bosatt lenge nok i Drammen til å kunne bli ordfører, men som mange andre steder, måtte man fravike bostedkravet for å få en brukbar kandidat. Etter bare en måned var Berg både ordfører og politimester. I 1942, da han hadde vært et drøyt år i Drammen, ble han forfremmet til politipresident i Bergen. Denne stillingen hadde han til frigjøringen i 1945. I følge lister fra Politidepartementet var Berg medlem av NS fra sommeren 1941, noe han selv benektet etter krigen. Han ble under landssvikoppgjøret tiltalt for overtredelse av straffelovens paragraf 86 (bistand til fienden) og ble i juni 1946 dømt til 2 år og seks måneders tvangsarbeid av Gulating lagmannsrett. Dommen ble anket til Høyesterett som i hovedsak opprettholdt dommen. Kilder og litteratur
Eksterne ressurser
Ordførerne i Drammen skulle fra 1. januar 1941, som i alle andre kommuner, styre etter førerprinsippet. Det såkalte bytinget, med 20 formenn, skulle erstatte bystyret, men hadde bare rådgivende myndighet. Det var ordføreren alene som gjorde vedtak. I løpet av krigsårene 1940–1945 utnevnte Innenriksdepartementet i alt fem ordførere i Drammen:
OrdførerperiodeneFørste periode fra januar 1941Den første NS-ordføreren, Bjarne Berg, hadde i følge partiet "forståelse for den nye tid". Departementet så gjennom fingrene med at han ifølge kommuneloven ikke hadde lang nok botid i Drammen til å kunne bli ordfører. Berg hadde store planer for Drammen. Han ønsket en større politienhet, økt politistyrke, ny brannstasjon, renholdsverk, omorganisering av den tekniske administrasjonen og byutvidelse. I praksis førte ikke systemskiftet til store endringer det året Berg var ordfører. Etter et drøyt år i Drammen ble han utnevnt til politipresident i Bergen, en stilling han satt i fra 15. januar 1942 til frigjøringen i 1945. Andre periode fra februar 1942Neste mann ut var Odd Viig, som tyske Sepo i en hemmelig rapport skrev at han før okkupasjonen sto nær marxistiske kretser i Drammen, men 21. oktober 1940 meldte han seg inn i NS. Året etter overtok han som leder for NS' fylkesorganisasjon i Buskerud. Som ordfører fra 5. februar 1942 var han særlig opptatt av fullføring av Drammens historie fra 1720 og framover, byutvidelse, sentralisering av den tekniske administrasjonen og ny brannstasjon. Verken byhistorien, byutvidelsen eller brannstasjonen ble i nærheten av fullført under Viig, men fikk preget byen på andre måter. På sitt aller første møte med bytinget vedtok han for eksempel at Bragerøen skulle skrives Brakerøya. Viig ble oppnevnt til ordfører også i 1943, men ble løst fra ordførervervet 24. mai dette året, da han ble utnevnt til ekspedisjonssjef i Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet, som stedfortreder for statsråden, Rolf Fuglesang. Tredje periode fra mai 1943Petter T. S. Sandborg var en ivrig NS-mann, da han 1. oktober 1942 ble rådmann i Drammen. I følge NS-pressen satte han straks ”sitt personlige preg på den kommunale forvaltningen”. Videre het det i hans nekrolog at han var ”som en feiende stormvind, radikal og uforferdet”. Fra 24. mai 1943 ble han konstituert som ordfører fordi Viigs gjøremål i Oslo ikke lenger lot seg forene med ordførerstillingen i Drammen. Han var imidlertid ordfører bare en drøy måned, fram til 29. juni 1943, og ble nok mer lagt merke til som rådmann enn som ordfører. Fjerde periode fra juni 1943Johan Dahl var brigadefører i Arbeidstjenesten, da han presenterte seg for bytinget 29. juli 1943. Han hadde dalt ned i byen som et ubeskrevet blad, sa han, men nå som han var oppnevnt til ordfører, ville han gjøre hva han maktet for Drammen. Verken på godt eller vondt satte han noe preg på byen. Femte periode fra august 1944Ola Norstad hadde vært medlem av NS siden 1933 og hadde en tid sittet i styret i Drammen krets. Han hadde også vært medlem av bytinget. Da han ble utnevnt til ordfører, satt han som formann i Forsyningsnemnda. Med Norstad fikk Drammen en svært aktiv NS-mann som ordfører, noe han fikk stå til rette for under rettsoppgjøret etter krigen. Han var byens ordfører ved kapitulasjonen i 1945. OppsummeringIngen av nyordningens ordførere satte avgjørende preg på byen. Utenom litt ytre staffasje, som skattefrihet for frontkjempere og bidrag til Den norske legionen, gled kommunens saker videre i de samme spor. Dessuten fortsatte den gamle kommuneadministrasjonen i stor grad som før, siden NS ikke hadde folk nok til å fylle administrasjonen eller komiteer. ”Den nye tids” ordførere sto derfor overfor en seighet i systemet som det ikke var lett å overvinne. Drammens rådmann, Ragnar Kvam, hadde sittet i sin stilling siden 1932 og fortsatte som rådmann gjennom første halvdel av krigen. Han la ikke skjul på hva han mente om den nye tid. Sine budsjettforslag brukte han til å uttrykke ønske og håp om bedre tider – og det var åpenbart ikke økonomien han i første rekke hadde i tankene. Men etter hvert holdt ikke NS ut med ham lenger, og han ble avsatt. Hans siste arbeidsdag var 30. september 1942, og han kom ikke tilbake i sin jobb før etter at krigen var over. Av saker som nazistene jobbet med kan det være interessant å nevne spørsmålet om byutvidelse, som etter sigende var den største sak de tumlet med. I sine bemerkninger til budsjettet i 1945, skrev rådmann Kvam: ”Det lyktes oss, i samarbeid med ekspedisjonssjef Dybsjord i Innenriks-departementet, å sabotere denne saken”. Ordfører Berg, som var den som tok opp saken, mente at Strømsgodset, Åssiden og Lierstranden hørte naturlig inn under Drammen og satte ned en tremannskomite for å utrede saken. Men ved henvendelse til Innenriksdepartementet fikk man vite at de holdt på med å utarbeide generelle retningslinjer for byutvidelser. Komiteen stilte derfor sitt arbeid i bero. Da så Innenriksdepartementet i april 1942 tok kontakt med Liers ordfører i anledning Drammens byutvidelse, handlet daværende ordfører Viig raskt. Han fikk tillatelse til at en enmannskomite skulle se på saken, og rådmann Andreas Kjær i Kristiansand ble oppnevnt. Om sommeren forelå hans innstilling: ”Drammen burde få hele Strømsgodset med Glassverket, samt Åssiden og Lierstranden”. ”Saken ligger nå i hendene på overordnede instanser”, sa Viig i juli 1942, ”vi får vente på deres avgjørelse”. Den avgjørelsen ble trenert og kom aldri. Den første tiden etter krigenFor å opprettholde roen i byen de første dagene etter okkupasjonsmaktens fall, fikk to nye grupper politimyndighet: Hjemmestyrkene fra distrikt D.141 og Rikspolitiet. Noen av byens jurister trådte til som embetsmenn, blant dem overrettssakfører Harald Solumsmoen (1904–1976). Han var allerede i 1943 blitt utpekt av Hjemmefrontens ledelse til politimester i Drammen ”når tidene ble bedre”. Solumsmoen hadde fra 1944 vært advokatenes kontakt i Drammen for den illegale Koordinasjonskomiteens KK, så det var et naturlig valg som ble foretatt når ny politisjef ble utpekt. Solumsmoen var sjef for politiet i byen og i fylket i overgangstiden. Mye takket være hans lederskap tok hevntanker og skadefryd ikke overhånd i byen de første, vanskelige dagene. Solumsmoen berømmet drammenserne for ”rolig og verdig opptreden”. Bare et par steder i distriktet hadde folk tatt seg til rette og bemektiget seg NS-folks radioer og våpen. Slik opptreden ble ikke godtatt, og overtrederne ble arrestert. Den siste tysker dro ut av byen 11. mai. Wehrmacht ordnet selv med avvæpning og internering. Søndag 15. juli trådte Hjemmestyrkene tilbake, og de fleste gikk tilbake til sitt tidligere arbeid, men noen fortsatte i politiet i mange år. En måned senere var det vaktskifte på politistasjonen. Da gikk den midlertidige politisjefen Harald Solumsmoen tilbake til sin sakførerpraksis. Drammens Tidende skrev: ”Vi tror neppe valget kunne ha truffet en bedre mann i denne vanskelige og opprevne tid”. Til Drammens første ordinære politimester etter krigen ble utnevnt Erik B. J. Haavie. Kilder og litteratur
 J.M. Stenersens forlag ga i 1941 ut Adolf Hitlers ideologiske manifest Min kamp i norsk utgave. Foto: Justismuseet NS-forlagene var en fellesbetegnelse på de forlagene som under andre verdenskrig ga ut bøker, brosjyrer og pamfletter i tråd med og/eller på vegne av Nasjonal Samling og de tyske okkupasjonsmyndighetene. Av de etablerte forlagene var det bare J.M. Stenersens forlag som helt og fullt tilpasset seg NS-myndighetene og den tyske okkupasjonsmakten. I løpet av krigen ble Gunnar Stenersens Forlag og Centralforlaget opprettet på grunnlag av J.M. Stenersens forlag av Gunnar Stenersen (1901–1968) som satt i Kulturtinget og var kommissarisk leder av Forleggerforeningen. Andre forlag som regnes med innenfor denne fellesbetegnelsen var NS' partiforlag Blix Forlag, Atlantic forlag, Viking forlag og Kamban forlag, samt en del andre mindre og mer obskure forlag. Kamban forlag, startet av Hans Solgaard Jacobsen i 1940 skilte seg noe fra de andre da det i løpet av okkupasjonen utviklet seg til et selvstendig nasjonalsosialistisk forlag med personlig profil, og brakte det delvis i opposisjon til og kom i konflikt med NS-ledelsen. Imidlertid ble ikke Gyldendal Norsk Forlag regnet med blant disse forlagene, til tross for det store antallet forfattere som støttet NS som ble gitt ut på dette forlaget. Galleri
Kilder
Den 12. mann er en historisk dramafilm fra 2017, som omhandler Jan Baalsruds flukt fra Rebbeneshalvøya gjennom Manndalen i Troms til Sverige våren 1943. Regien var ved Harald Zwart, og Thomas Gullestad hadde hovedrollen som Baalsrud. Utendørsscener ble spilt inn i Lyngen kommune, og filmen hadde verdenspremiere i Tromsø.
Dette var den andre filmatiseringa av den dramatiske flukten; den første var Arne Skouens Ni liv fra 1957. Mens den var basert på boka ved samme tittel, er Zwarts film basert i hovedsak på Tore Haug og Astrid Karlsen Scotts Jan Baalsrud og de som reddet ham fra 2001. I begge filmer kommer Baalruds utholdenhet og mot godt fram, men i Den 12. mann legges det også sterk vekt på hjelpernes innsats. Filmen følger også Gestapos leder i Troms, Kurt Stage, og hans jakt på Baalsrud. Filmen vant tre Amandapriser i 2018, for beste visuelle effekter, beste lyddesign og Folkets Amanda. Den var også nominert for beste produksjonsddesign/scenografi. Historisk nøyaktighetI historiske dramafilmer er det vanlig at man må gjøre en del tilpasninger. Blant annet er det en tidsbegrensning, og man må også være forsiktig med å introdusere for mange personer i filmen. Dette gjør seg gjeldende også i Den 12. mann. Når det gjelder Baalsruds rute og gjengivelsen av tidsaspektet følger filmen stort sett historia slik den var. En del av hjelperne er navngitt, og på slutten av filmen fortelles det hvordan det siden gikk med dem. Noen av de som var med som hjelpere framheves mer enn andre, uten at dette i nevneverdig grad går ut over nøyaktigheten. Det var naturlig å la de som hadde mest direkte kontakt med Baalsrud fåkomme mest fram. Den største friheten filmskaperne tok seg var historia rundt Sturmbannführer Kurt Stage. I filmen finner tyskerne en dokumentmappe med tolv identitetskort, og de vet derfor at de leter etter tolv mann. Ti ble pågrepet på stranda, mens en ble skutt i hodet og omkom momentant. Den tolvte, Baalsrud, kom seg unna. Det er uklart om tyskerne kjente til dette. Baalrus skal selv ha sagt at han skjøt en eller to tyskere, og i så fall må de ha visst at det var en mann på flukt. Men tyske dokumenter tyder på at de trodde at den tolvte omkom i eksplosjonen, og det ser også ut til at de kan ha trodd at bare tre av de tolv var sabotører, mens det egentlig var fire mann fra Kompani Linge med på fiskeskøyta. I filmen har man valgt å framstille det som om enkelte av tyskerne mente at Baalsrud måtte ha omkommet på sjøen, mens Stage var sikker på at han hadde sluppet unna. Dette dramatiske grepet skaper en personlig konflikt, der Stage blir besatt av tanken på at Baalsrud kunne slippe unna. Dette stemmer ikke med den faktiske historia, men samtidig gjør det liten forskjell for utfallet. Det tyske vaktholdet i området var svært omfattende, og faren hjelperne utsatte seg for var uansett den samme. Tyskerne var hele tida aktivt på jakt etter motstandsfolk i området. Ved å framstille jakten på Baalsrud som en målretta jakt, oppstår et ekstra spenningsmoment, uten at man endre opp med en urealistisk historiefortelling. RollelisteRollefigurene i filmen er basert på personene som faktisk var med. Vi har her lagt til kommentarer om hvem de var, for å knytte filmen opp mot den faktiske historia. Litteratur og kilder
|
Ukas bilde
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 799 artikler og 218 468 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
