| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Sofie og Johan Nyborg på tunet på Nyborg. Foto: Ukjent Sofie Olsdatter Nyborg (født 3. februar 1885 i Romedal, død 1969 samme sted) var husmanns- og småbrukerkone i Romedal. Hun tok navn etter plassen Nyborg under Harstad, der hun og familien bodde i mer enn et halvt århundre.
Hun var datter av husmann Ole Kristofersen (1863–1951) og Matea Olsdatter (f. 1852).
Fram til Johan under krigen, med hjelp fra ungene, klarte å kjøpe ut plassen hadde han pliktarbeid på Harstad som en del av leia. Med åtte unger og fattige kår betydde det at Sofie måtte arbeide hardt hjemme. I tillegg til å ta mye ansvar for å dyrke jorda, vevde hun åkler og sydde duker. Hun var også kjent i bygda som spesielt flink til å bake sukkerbrød – noe som er litt av en kunst i vedfyrt komfyr, for det er avhengig av helt jevn temperatur, og det var ikke noe glass å kikke gjennom for å se om den var klar. Det var noe hun nok sjelden spiste sjøl, men hun leverte til gårdene når det skulle være feiring. Les mer …
 Dei gamle husa som framleis står i Lisle-Hisdal. Bilete frå kommunearkivet. Lisle-Hisdal er eitt av bruka i Hisdal i Bykle kommune. Den fyrste som rudde og bygde her var Knut Hallvardsson Stavenes. Han var frå Teigen Stavenes, son åt Hallvard Såvesson og kona, Åse Knutsdotter, fødd Vatnedalen. Då Knut gifte seg i 1806 var han dreng i Trydal. Sidan budde han og kona eit bil i Holen, dinest nokre år i Trydal att, men kring 1814 fekk han bygsle Lisle-Hisdal hjå Hallvard Knutsson i Store-Hisdal, som åtte Trydal Der inne på denne tid, og sette i gang med plassrydjing. Seinast frå 1816 budde Knut og familien hans her.
- Knut Hallvardsson Stavenes, f 1772, d 1852
- g 1806 m Jorunn Kristensdtr. Hisdal, f 1780, d 1859 Les mer …
 Stigamidjom 24.1.2006. Foto: Aanund Olsnes Den gamle plassen Stigamidjom ligg ein snau kilometer nordanfor Moen i Trydal i ei kro innunder Tangebakkane. Staden ligg lageleg til, med utsyn over Sakshylen på vestsida, og lognt mellom Bergji i nord og Stigafjødd i sør.
Dei som rudde og fyrst budde her var ekteparet Eivind Ånundsson og Åse Tarjeisdotter og borna deira. Han var gardmannsson frå Utistog Stavenes, son åt Ånund Pålsson, som dei kalla Rike-Ånund, og kona, Ingebjørg Tarjeisdotter, fødd Byklum.
Nett kva år Eivind og Åse sette i gang med å etablere seg i Stigamidjom kan vera litt uvisst. Det me utan vidare kan slå fast er at dei fekk bygselsbrev på plassen hjå Arne Torleivsson i Nordstog Trydal i 1853. Men brevet vart ikkje tinglyst fyrr i 1860, og då kan det vel også godt ha gått nokre år frå plassfolka stakk spaden i jorda fyrste venda og til det vart gjort skriftleg avtale. Plassvilkåra tykkjest ha vore rimelege. Dei skulle skjera 1 1/2 mål åker i året, det var heile leiga.
Eivind og Åse budde lenge i Stavenes, der Eivind var eigar av bnr 5 (halve Utistog). Tydelegvis gjekk det ut med han, slik at han i 1847 laut selje til Olav Såvesson på Teigen. Han og familien hans mellomlanda då ei tid som busetar i Bjones, fyrr dei vart husmannsfolk i Stigamidjom. Les mer …
 Løyning 1967. Dei gamle plassehusa brann, så det som står att er berre ei høyløe. Bilete frå Setesdalsmuseet. Løyning låg oppi skogen eit par km nordaust for Tveiti i Bykle kommune, og helst noko løynleg. Alfred Ryningen meiner dette er forklaringa på namnet (h.oppgv., 56). Mest truleg var staden opphavleg heimestøyl for Ryningen, slik at her var ein støylsvoll og kanskje ei bu eller to då det byrja å verta fastbuande folk her.
Akkurat kva tid dette var kan me ikkje vita, men innførslene i kyrkjeboka tyder på at det var ein gong i åra 1826 til 1828. Dei som slo seg ned her var ei dotter åt Salmund Snæresson Ryningen og mannen hennes:
- Margit Salmundsdtr. Ryningen, f 1806, d 1862-65
- g 1826 m Olav Olavsson Skolås, f 1797, d Konsmo 1862, utflytt til Bjelland med kone og born 1846. Les mer …
 Det andre Grop-bildet som Per P. Ravnsborg tok i 1914. Stuggua står fortsatt (2011), men uthusa er borte.  Beitet i Gropen 9. mai 2011. Sauen går foreløpig på kulturbeitet ovafor. Foto: Trond Nygård Gropen og Sørli er to tidligere sjølstendige småbruk i Nordlia (Østre Toten), som sia 1983 har vært drevet som ett bruk. Gropen hadde gnr. 138, bnr 6, mens Sørli hadde gnr. 138, bnr. 13. Eiendommen har i 2010 ca. 29 mål dyrka jord og 11 mål skau/beite. I Gropen/Sørli er det sauer, og jorda brukes til grasproduksjon for disse.
Gropen var opprinnelig husmannsplass under storgarden Askjum, men ble fradelt som sjølstendig bruk i 1898. I 1904 fikk Hans Børrehaug skjøte på bruket fra Anton Alfstad, som da hadde Askjum. Alfstad solgte store deler av enga og skauen til nyoppretta småbruk. I 1919 ble Sørli fradelt Gropen, og dermed ble enda ett nytt bruk ble bygd opp. I 1981 kjøpte Arvid Elvsborg Sørli, men bare to år seinere ble han også eier av Gropen. To bruk ble igjen ett, slik situasjonen var før 1919. Les mer …
 Heimane rundt Marlo, synst i grenda Reppen. Marlostrædet lengst oppe til venstre, prestegarden nede til høgre. Midt på biletet Marlo skule. Alle heimane oppunder skogbrynet var husmannsplassar under gardane lenger nede på matjordbeltet. Foto:Hans P. Hosar 2009 Marlostrædet (gnr. 57/5) er eit småbruk i Skjåk. Det var husmannsplass under gnr. 57/1 Nedre Marlo (Skjåk prestegard) til 1924, da brukaren fekk kjøpt det til sjølveige. Plassen er fyrst nemnd i kjende kjelder i 1826. Da vart det inngått kontrakt mellom plassmannen Johannes Olsen og husbonden Kristen Rasmussen Marlo. Ordlyden i kontrakten synest vise at Johannes og kona Anne var dei fyrste plassfolka i Marlostrædet. Det peikar i same retning at Johannes er den fyrste som står oppført under Marlostrædet i Ættebok for Skjåk (band I side 176).Johannes og Anne fekk fire born:
- Ola (fødd 1819) er kjend som Ola Tåro, etter namnet på plassen han bygsla som husmann under Uppistun Vange. Han vart forresten bestefar til LO-formannen Halvard Olsen.
- Anne (fødd 1823), flytta til systersonen i Talvik i Finnmark i 1877 (saman med systera Ågot, sjå nedanfor)
- Eilev (fødd 1828), vart buande saman med foreldra i Marlostrædet og overtok bygsla på plassen (sjå nedanfor).
- Ågot (fødd 1833), vart mor til stortingsmann Johannes Kummeneje. Ho flytta i 1877 til sonen som var blitt lærar og lensmann i Talvik. Det var same året han tok til som lærar der. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
