Riksgrensen
Riksgrensen er Norges landegrense til nabolandene, den er i totalt 2564 km lang, fordelt med 1630 km mot Sverige, 736 km mot Finland og nesten 198 km mot Russland.
Oppmerking
Riksgrensen er hovedsakelig markert med grenserøyser, grensegater og grensestolper. Grensen går i rette linjer mellom hvert markeringspunkt eller brytningspunkt, et umarkert punkt som definerer grensen, som kan være skjæringspunkt mellom rettlinjer basert på de to nærmeste riksrøysene på hver side av brytningspunktet, eller grensen kan følge et vassdrag. I Iddefjorden og i munningen av Varangerfjorden går grensen i sjøen fram til territorialgrensen.
Grenserøyser
Grensen mot Sverige og Finland er markert med grenserøyser, en steinsetting som kalles røys, selv om de kan være oppmurte. Grenserøysene har form av avskårne kjegler, rundt 1,5 meter høye, rundt to meter brede i bunnen og en halv meter smalere øverst. I toppene er det murt inn opptil en meter høye steinplater (hjertesteiner) med innhugd nummer, byggeår og kongenavn.
Det er langs grensen to treriksrøyser, Treriksrøysa (Storfjord) er grenserøys nr 294 hvor landegrensene mellom Norge, Sverige og Finland møtes og Treriksrøysa (Sør-Varanger) som ligger vest for Pasvikelva, 15 kilometer sørvest for Nyrud i Sør-Varanger kommune hvor landegrensene mellom Norge Finland og Russland møtes. Punktet ble en treriksrøys etter de finske landavståelsene til Sovjetunionen etter andre verdenskrig. Dette er også det eneste stedet i verden hvor tre tidssoner møtes.
Grensegater
I skogsområder er det hugget en grensegate. I grensegatene er det på begge sider av grensen ryddet et felt for all vegetasjon som er høyere enn 0,5 meter. I grensetraktaten av 1751 ble det bestemt at grensegaten i skog til Sverige og Finland skulle være 16 alen bred, med åtte alen (drøyt fem meter) på hver side. Dette praktiseres imidlertid ikke lenger.
Grensegatene blir jevnlig gått opp og ryddet, og merkingen har også blitt justert og forbedret. I 1957 ble Sverige og Norge enige om en grensegate på totalt fem meters bredde, med 2,5 meter på hver side.
Mot Finland har man imidlertid fulgt en praksis hvor man har ryddet fire meter på hver side, totalt åtte meter. Etter at Sovjetunionen, og senere Russland, overtok de tidligere finske områdene rundt Petsamo/Petsjenga etter andre verdenskrig, ble det inngått en grenseavtale i 1949 som opprettholdt den tidligere praksisen på denne området. Grensen mellom Russland og Norge som går over land, ble gått over og målt opp på nytt i 2018.
Grensestolper
Mot Russland er grensen markert med stolper, som på norsk side er gulmalte med sort felt øverst, og på russisk side med røde og grønne felter. Også Finland kan ha grensestolper i fargene hvitt og blått. På stolpene er det påført landets riksvåpen. Stolpene er rundt to meter høye og laget av tre eller plast.
Grensevassdrag
Mot Russland følger riksgrensen hovedsakelig det dypeste løpet (djupålen) i Jakobselva og Pasvikelva med grensestolper på hver elvebredd. Eneste viktige unntak er den russiske enklaven Boris Gleb på vestsiden av Pasvikelva. Grenseavtalen av 1949 gir regler om ferdsel, fløtning og fiske. Ferdsel og fløtning er tillatt, men detaljert regulert, og ferdsel i elvene kan bare skje i døgnets lyse tider. Fiske er tillatt helt fram til grenselinjen (djupålen), men båtfiske kan i elvene ikke skje når det er mørkt.
Gjennom innsjøene i grensevassdraget er grenselinjen trukket etter midtlinjeprinsippet. Dette gjelder også fjorder som Iddefjorden og Varangerfjorden.
Mot Finland følger grensen Tanaelva i et langt stykke. Også lengst i sør går grensen i vassdrag. Dessuten krysser riksgrensen vann og vassdrag på alle grenseavsnitt. Nea-Nidelvvassdraget og Trysilelva/Klara älv er de største vassdragene som krysser grensen.
Det er bestemmelser om hva de enkelte land kan gjøre av tiltak i grensevassdrag og i vassdrag som krysser grenser. I Nea-Nidelvvassdraget har den norske kraftutbyggingen av vassdraget også installasjoner på svensk side, blant annet oppdemmingen av Sylsjön som er hovedmagasin for kraftverkene på norsk side, og Sylsjø kraftverk ved damfoten.
Tilsvarende ved Kvarnbergsvattnet i Strömsunds kommun i Jämtlands län ligger det norsk-svenske kraftverket Linvasselv kraftverk som henter vannressursene og får fallhøyden på 108 meter fra Limingen på norsk side. Kraftverket leverer elektrisk kraft til det svenske og det norske kraftnettet med en halvpart til hver.
Historie
Allerede under kong Olav den hellige i 1020-årene ble sørgrensen av Norge etablert ved munningen av Göta älv og i nordøst ved Härjedalen. Lenger nord har grensen i følge gammel skikk langs Kjølen, det vil si langs vannskillet mellom Atlanterhavet og Østersjøen.
Grenseendringer på 1600-tallet
Disse grensene ble stående til henholdsvis 1658 og 1645. Ved freden i Brömsebro i 1645 mistet Norge Jämtland og Härjedalen, samt bygdene Idre og Særna, mens Bohuslän og Trondhjems len ble avstått til Sverige ved freden i Roskilde av 26. februar 1658.
Trondhjems len, som også inkluderte foderiene Nordmøre og Romsdal, ble gjenerobret under den såkalte Bjelkefeiden av Ludvig Rosenkrantz allerede høsten 1658 etter at Georg Reichwein hadde beleiret Trondheim og svenskene kapitulerte 11. desember. Lenet ble tilbakeført gjennom freden i København av 27. mai 1660 som var den endelige fredsavtalen etter Karl Gustav-krigene.
Nordområdene
I nord hadde det i hundrevis av år vært rivaliseringer mellom dansk-norske, svenske og russiske myndigheter om skattlegging av de samiske landområdene. Ved freden i Knærød fra 20. januar 1613 etter Kalmarkrigen gav Sverige opp alle sine krav på overhøyhet og skattlegging i kyst- og fjordområdene mellom Tysfjord og Varangerfjorden. Det medførte at også samene bare ble skattlagt av én stat, og for første gang hadde kongen i København enejurisdiksjonen i nordområdene.
Skoltesameområdene Petsjenga, Pasvik og Neiden ble fra begynnelsen av 1600-tallet til først på 1800-tallet betraktet som et felles norsk-russisk skattland, det såkalte fellesdistriktet. Frem til 1813 skattet skoltene både til Russland og til Danmark-Norge, men de sto under russisk verdslig og kirkelig jurisdiksjon. I perioden mellom 1814 og 1826 krevde heller ikke Sverige-Norge skatt av skoltene.
Grensetraktater
Grensetraktaten av 1661
Utdypende artikkel: Grensetraktaten av 1661
Som en følge av at Danmark-Norge ved freden i Roskilde avsto blant annet Bohuslän, ble det i 1661 undertegnet en traktat på gården Nasslebacka i Naverstads socken (i dagens Tanums kommun). Traktaten kom etter en innstilling fra en kommisjon som hadde gått opp grenseområdet fra Iddefjorden til Hisøya i Nordre Kornsjø og nedtegnet steiner og terrengformasjoner som kjente grensemarkeringer, og på dette grunnlaget ble grensen i dette området fastslått.
Det hersket imidlertid en viss uenighet om Enningdalen, og forhandlingene dro ut og først i oktober tre år senere ble den endelige avtalen undertegnet, hvor det slås fast at Enningdalen forble norsk område.
Det tok imidlertid lang tid før selve grensen ble markert i terrenget, først i 1835 kom det grenserøyser på denne strekningen, tilsvarende som for resten av grensen mot Sverige.
Grensetraktaten av 1751
Utdypende artikkel: Grensetraktaten av 1751
Resten av grensen mot Sverige fram til Neiden i Sør-Varanger ble fastsatt ved en traktat 1751, som også fastsatte grensen til Finland som da var en del av Sverige, og grensen fram til Nesseby ble gått opp. Man valgte å ikke gå lengre øst, for der var også russiske interesser involvert.
Avtalen medførte at Femundsmarka øst for Femunden igjen ble anerkjent som norsk territorium, etter at det fra svensk siden var en oppfatning om at Femunden utgjorde riksgrensen etter at Idre og Særna var avstått til Sverige i 1645.
Nord for Idre gikk grensen i følge gammel skikk langs Kjølen, men hva dette innebar i praksis på det enkelte stedet hadde aldri blitt definert. Dette skapte et problem ved Lierne da Danmark-Norge hevdet at dette var gammelt norsk land og tilhørte Snåsa prosti innenfor Nidaros bispedømme, til tross for at det lå øst for Kjølen. Fra norsk side ble dette hevdet å gjelde også for Frostviken.
Avtalen medførte også at det samiske fellesområdet i indre Finnmark ble lagt til Norge. Fram til dette tidspunktet var blant annet Kautokeino og Karasjok (Avjovarre) under svensk jurisdiksjon.
Ved at det gjennom denne traktaten ble trukket en riksgrense gjennom de samiske områdene, hadde traktaten et tillegg, Lappekodisillen (kodisill=et særskilt tillegg til en traktat eller annet aktstykke) med samme juridisk kraft som traktaten, som skulle sikre samenes fortsatt rett til bruk av naturressursene på begge sider av grensen. Samene ble også tillagt en betydelig egenforvaltning, nøytralitet og en intern domstol.
Grensekonvensjonen av 1826
Utdypende artikkel: Grensekonvensjonen av 1826
3. juni 1326 ble den såkalte Novgorod-traktaten inngått, som ikke bestemte en definert riksgrense, men fordelingen av beskatningen av den samiske befolkningen i Nordområdene. Traktaten ble aldri sagt opp av partene og var gjeldende rett.
Da Finland ble erobret av den russiske tsaren Alexander I i 1808, og et storhertugdømme innen Det russiske keiserrike i 1809, ble en del av den nordligste svensk-norske grensen fra 1751 grensen mellom Finland og Norge. For den resterende delen av fellesområdet, ble det en konflikt utover 1820-årene da det russiske standpunktet var at deler av kysten langs Varangerfjorden var russisk da skoltesamene som bodde i området var russiske borgere og at var underlagt russisk jurisdiksjon. De hadde også tidligere mottatt privilegier av den russiske tsar og ikke minst hadde skoltenes viktigste handelsvei alltid gått østover. For å styrke sin posisjon, inngikk kong Oscar I en allianse med Storbritannia og Frankrike.
Ved grensekonvensjonen med Russland i 1826 ble de skolte- eller østsamiske fellesområdene delt mellom Finland, Russland og Norge, da den siste delen av grensen mellom Norge og Finland ble fastsatt, og grensen mellom Norge og Russland ble trukket til Pasvikelva og Jakobselva fram til Grense Jakobselv ved Varangerfjorden.
Norge fikk med det sin nåværende fastlandsgrense.
Dagens situasjon
Grensetraktaten med Sverige fra 1751 er fremdeles gjeldende. Store deler av riksgrensen i Sør-Norge går i ubebodde strøk, fra Østfold til Trysil gjennom skogsområder, lenger nord hovedsakelig gjennom fjellområder, og lengre øst gjennom Finnmarksvidda.
De opprinnelige røysene fra arbeidet mellom 1752 og 1766 er grensens hovedrøyser og er avmerket på kart som Rr og løpenummeret. I forbindelse med et grenseoversyn i 1929-1939 ble grensen komplettert med et stort antall nye røyser. Disse fikk en ny betegnelse, slik at de nye røysene etter eksempelvis Rr 234 er betegnet som Rr 234 A, den neste Rr 234 B, og så videre fram til neste hovedrøys Rr 235.
Det har tidligere vært antatt at det høyeste grensepunktet lå i Sylane i Trøndelag, men nye målinger med satellitteknologi (RTK) har bekreftet at det høyeste punktet på grensa ligger på 1752 moh mellom Norge og Sverige ligger i Saltdal i Nordland.
Fra grenserøys 355 danner Pasvikelva på en strekning av 112 km grensen mellom Norge og Russland; på et lite område ved Boris Gleb går grensen på vestsiden av elven. Riksgrensen ender i nord i en sjøbøye ved munningen av Jakobselva som er grensemerke nr. 396, og grensen fortsetter ved den avtalte grenselinjen i Varangerfjorden.
Nedenfor grenserøys 355 er elven bygd ut med fire kraftstasjoner, hvorav to russiske og to norske. Dette ble muliggjort gjennom en avtale mellom Norge og det daværende Sovjetunionen fra 1958 som er et makeskifte av rettigheter, ikke territorium. Norge overtok de russiske rettighetene i Skogfoss og Melkefoss i elvas midtre parti, mens Sovjetunionen overtok norske rettigheter ved Boris Gleb nær elvas utløp og Hestefoss ovenfor Skogfoss. Begge parter har her anledning til å bygge og drive de deler av anleggene som ligger på den andre statens territorum. Imidlertid var det norske entreprenører som fikk jobben med å bygge kraftverket i Boris Gleb i 1963.
De gamle grensene ble opprettholdt ved en traktat fra 1924 da Finland ble selvstendig 1917 og 1920 hadde fått overdratt Petsamo-distriktet fra Sovjet-Russland. Da Finland måtte avstå Petsamo-distriktet til Sovjetunionen etter andre verdenskrig, ble riksgrensen mot Sovjetunionen fastsatt gjennom en avtale i 1949 etter å ha blitt gått opp i 1947, og denne har fortsatt gyldighet etter Sovjetunionens oppløsning. Eneste landveis grenseovergang mellom Norge og Russland ligger på Storskog.
Grensen mot Russland er i en særstilling da den er underlagt Grensekommissariatet for den norsk-russiske grense i Kirkenes. Denne er underlagt Politidirektoratet og håndhever grenseavtalene, mens Kartverket er fagstyresmakt med hensyn til grensemerkenes posisjoner og blir konsultert etter behov.
Selv om grenseavtalen med Russland sier at grensen skal gås opp hvert 25 år, ble ikke grensen gått nøyaktig opp før i 2018, noe som førte til at grensen ble 2 km lengre. Dette skyldes erosjon som har gjort at djupålen og elvesvinger har endret seg og gitt elvene større buer fordi vannet graver ut elveløpet, samt mer nøyaktige måleinstrumenter.
Kilder
- Riksgrensen på Store norske leksikon
- Riksgrenser på Statens kartverk
- Riksgrense, Geonorge, Kartverket
- NOU 2009:20 Ny grenselov — Politiets grenseovervåking og inn- og utreisekontroll, kap. 5
- Grensekommissariatet for den norsk-russiske grense, politiet.no
- Riksgrenseloven, trådte i kraft 7. november 1950 på Lovdata
- Grensemerke, jusleksikon.no
- Leif Ryvarden: Norges grense - Fra Grisebåen til Barentshavet, Cappelen Damm, Oslo 2005 ISBN 978-82-022-4391-3
- Grensa til Russland har blitt lengre, nrk.no 28. november 2018
- De skal lage ny svenskegrense, NRK, 13. juni 2020
- Tok feil av svenskegrensa i 250 år, NRK, 19. juli 2023