Eksplosjonene på Trondenes festning i 1958 martret alt omkring seg på Trondenes ved Harstad, og blåste ut dører og vinduer i byen. Flammer, stein, jernskrap og granater ble slynget vidt omkring.
Klokka 1450 mandag 1. september 1958 kom den første smellen. Den var det nok bare de som oppholdt seg på og rundt idrettsplassen på Kråkeneset som hørte. Fem av de seks som befant seg rundt ammunisjonslagerplassen omkom umiddelbart. Mens Leif Lorentzen var på vei bort fra de 6251 8,8 cm luftvernsgranatene som var lagret, kom storsmellen. Det var den som skapte den atombombelignende soppen over Trondeneshalvøya. Det hele fortonte seg som et ubegripelig inferno.
På storlageret til Norull, nesten nederst i Havnegata, var de i ferd med å sluttføre arbeidet med en større ordre, og skulle ha «fem-minutt». De tre som satt utenfor den doble port-døra ble vâr en stor røyksopp over Kråkenes. Lyden fra eksplosjonen kom akkurat idet fjerdemann var på tur ut porten, tett fulgt av trykkbølgen som kasta ham inn igjen idet han så å si tok i mot med solar plexus.
Prosjektiler fra eksploderte granater, steiner og annet falt ned rundt omkring på Trondenes, noe knuste ei betongtrapp og mye kom susende og slo ned i sjøen utenfor Kråkeneset, men også så langt ute som på Måga og på Sandsøya falt varene ned fra skjelvende butikkhyller. Les mer …
 Klevenberg på talerstolen under et NS-arrangement. Foto: Ukjent Wilhelm «Willy» Tyrholm Klevenberg (født 5. oktober 1911 på Gjøvik, død 6. april 1987 samme sted) var reklamemann og lokalpolitiker. Klevenberg, som representerte Nasjonal Samling i Gjøvik bystyre, var propagandaleder for NS-myndighetene under andre verdenskrig.Høsten 1940 ble han leder av propagandaavdelingen til NS og rikspropagandasjef Gulbrand Lundes nærmeste medarbeider. Fra 1941 var han også ekspedisjonssjef i Kultur- og folkeopplysningsdepartementets propagandaavdeling og hadde derfor ukentlige møter med Quisling.
 Fra propagandasjef Klevenbergs Sett og sagt : ord for tiden (1943). Boka tilhørte biblioteket på NS Førerskole på Jessheim. Etter krigen havna Klevenbergs eksemplar på Gjøvik bibliotek.
Etter Lundes død i 1942 var Klevenberg ubestridt leder for den delen av NS-propagandaen som ikke gikk gjennom avisene. Gjennom filmavis, plakater, bulletiner og høyttalerkringkasting på offentlige plasser spredte Klevenberg partiets budskap ved å formulere enkle, til dels nøytrale slagord. Les mer …
 Kunngjøring fra okkupasjonsmyndighetene om ilegging av dødsstraff for atten av de som ble henretta som del av Majavatn-tragedien, gitt i Adresseavisen 8. oktober 1942. Majavatn-tragedien var en omfattende opprulling av motstandsgrupper i Nordland i 1942, som resulterte i at 24 menn fra kommunene Grane, Vefsn og Vevelstad ble henretta etter summeriske rettssaker, mens 10 menn fra Trondheimsområdet ble henretta som «sonoffer» etter sabotasje.
Det foregikk et omfattende motstandsarbeid på Helgeland. Motstandsgruppene var i kontakt med norske styrker i Storbritannia, og gjennom Operasjon Jupiter fikk de våpen og annet utstyr levert av Nils Berdahl, under dekknavnet Birger E. Sjøberg. Utstyret ble i flere tilfeller tatt med tilbake av fartøy som var over med nordmenn på flukt, og blant annet Shetlands-Larsen var involvert i dette. Utstyret ble så frakta over fjella til Grane og Vefsn.
Gestapo var klar over at det foregikk noe i området, og blant annet med hjelp fra sin spesialavdeling i Trøndelag, Sonderabteilung Lola eller Rinnan-banden, kom de på sporet av motstandsgrupper. Den 6. september 1942 kom tyske soldater i kontakt med motstandsfolk ved gården Tangen ved Majavatn i Grane. To tyskere falt i skuddvekslinga der. Arrestasjonene de foretok der utløste en større opprulling. De slet like fullt med å få kontroll i området, og det ble gjennomført flere sabotasjeaksjoner. Etter sabotasjeaksjonen mot Fosdalen gruver den 5. oktober grep Josef Terboven inn, og dagen etter innførte han unntakstilstand. Les mer …
 Søstuggu Grindal på 1950-talet. Arne hoppa ut fra våningshuset og sprang ned bakkene mot elva. Radioen – en historie fra siste verdenskrig: Da radioene ble inndratt av tyskerne hadde vi tre radioer hjemme i Rennebu. En stor Blåpunkt super, en liten tysk folkemottaker og en gammel ubrukelig Telefunken, som tyskerne fikk. Det var farlig for ikke-nazister å ha radio under krigen, og det varte ikke lenge før «Blåpunkten» ble stuet under uthusgulvet med masse halm over. Den lille folkemottakeren overtok imidlertid jeg og brukte den helt til krigens slutt. Den ble oppbevart i høyet på lemmen på låven, i et spilltau i stallen, i melbingen, i potetbingen og mange flere steder. Men denne lille historien handler om da den havnet under snøen.
Det var midtvinters 1943, rykteflom om «husrazzia» kom og gikk og folk levde i spenning og redsel. Les mer …
Snublesteiner er minnesmerker som er lagt ned i fortauet utenfor eller nær bygninger hvor jøder eller andre ofre for nazismens utrydningspolitikk bodde eller arbeidet under andre verdenskrig. De er utforma som messingplater på ti ganger ti centimeter, som støpes ned i fortauet. Prosjektet ble starta av den tyske kunstneren Gunter Demnig i 1993, og har spredd seg til en rekke land. I Norge ble de første steinene lagt ned i 2010.
Det finnes pr. 2019 606 snublesteiner i Norge, fordelt mellom Oslo, Bærum, Hønefoss, Hurum, Tønsberg, Larvik, Skien, Bergen, Trondheim, Narvik, Harstad og Tromsø og flere andre kommuner. På verdensbasis er det lagt ned over 30 000 slike minnesmerker.
Jødisk Museum i Oslo har hovedansvaret for nedlegging av steiner i Norge. Det har også blitt lagt ned noen få snublesteiner for ikke-jødiske ofre for nazismen; steinen til minne om Tormod Nygaard i Oslo var den første av disse. Det internasjonale snublesteinprosjektet er definert slik at alle ofre for nazismen kan få en snublestein. Det kan også brukes for personer som overlevde, men som var ofre for konsentrasjonsleirenes grusomheter. Et norsk eksempel på dette er Herman Sachnowitz, der det står på steinen at han overlevde fangenskapet. Les mer …
| 
