«Vieljaš» Foto: Nordnorsk Fartøyvernsenter og Båtmuseum
Vieljaš er en rekonstruksjon av en liten tanabask. «Vieljaš» betyr lillebror. Basken er bygget som et rekonstruksjonsprosjekt etter tegning.
Oppmåling og tegning er utført av Bjørn Skauge i 2002. Den opprinnelige båten er funnet ved utløpet av Tanavassdraget, og er i svært dårlig forfatning. Det foreligger ikke informasjon om båtbygger, byggeår eller byggested. Originalen for denne Tanabasken tilhører Tana museum i Polmak.
Arbeidet med rekonstruksjon og dokumentasjon er utført av Nordnorsk fartøyvernsenter i samarbeid med Tana Museum og Varanger Samiske Museum i Deanu ja Várjjat Museasiida med støtte fra Sametinget. Les mer …
Ein fembøring ( nynorsk/ bokmål; trulig frå norrønt byrðingr og burde kanskje helst vore skrive fembørding) er ein open, spissgatta trebåt med segl og minst fem båtrom. Denne båttypen, som hovudsaklig er ein størrelseskategori, har tradisjonelt vorte bruka i Trøndelag og Nord-Norge. Fembøringane blir tradisjonelt bygd enten som åfjordsbåtar eller nordlandsbåtar. Sjølv om fembøringane har minst fem rom, og i praksis ofte minst sju eller åtte, så har dei sjeldan meir enn fem eller seks par tollepinnar — og ofte ned til tre par i storfembøringane frå sist på 1800-talet. Dei største åfjords-storfembøringane var kring 52 fot og vart spesialbygd for lofotfisket; dei vart følgelig kalla lofotbåtar. Les mer …
Strandebarmer fembords færing. Foto: Carl Henrik Lampe
Strandebarmer eller strandebarmsbåt er betegnelse på en robåttype fra Strandebarm i Hardanger, altså en av de sørvestlandske robåttypene. Den oppsto i begynnelsen av 1900-tallet. Den kan ha fra tre til fem bordganger. (4 bord på hver side og det nederste bordet med stor bredde brukes i flere distrikter på Sør-Vestlandet, og er så distinkt at man kan snakke om en egen type båt, 4-bords Sør-Vestlandsbåt, altså en lokaltype med langt større utbredelse enn de gamle lokaldistriktene.) Strandebarmerne har visstnok ”alltid” vært ekstra brede og dype og med lavt spring i forhold til båter fra Indre Hardanger, Oselvere og så videre, men også Strandebarmerne ble i gamle dager (for det meste?) bygd av kun 3 bord på hver side, som de fleste andre båter på Sør-Vestlandet. Vaterbord og skvettlist ble også ofte bygd på en Strandebarmsbåt, ofte av båtbyggeren selv. Les mer …
Ein snidbetning er ein sunnmørsbåt som (i motsetnad til beingangarar) har mange innskøytte renningar i fremre del av botnen og halsane. Ved at bordgangane blir skjerva til to framom mastra blir det mogleg å ha ein brei, berande framende samtidig som atterenden er smal og slepper sjøen lett når ein seglar unna vêret — og alt dette med bord av moderate dimensjonar. Største svakheita ved denne konstruksjonen er at dei mange skjervingane nær same punktet gjev større risiko for lekkasje eller til og med at båten brotnar. Årsaka til at ein begynte å byggje sunnmørsbåtane som snidbetningar er ikkje heilt sikker. Ein hypotese er at det er ei tilpassing til dårlegare emnetilfang etter at mykje av sunnmørsskogen vart uthogd under hollendartida, som for Sunnmøre sin del varte frå 1500-talet og litt innpå 1600-talet. Ein annan hypotese, som ikkje nødvendigvis står i motsetnad til den første, er at snidbetningane kom til med overgangen frå eldre daudhoggingsteknikk til nyare vekt på sagde bord og meir bøyging heller enn tilhogging å gjere. Les mer …
Aslakbåten, som regnes som en rogalandsbåt, er oppkalt etter Aslak Notvik (1845–1931), som først utviklet båttypen. Aslakbåten er utviklet med basis i tradisjonelle båttyper, er klinkbygd og særpreges av en rett forstavn og at baugen skjærer seg godt gjennom sjøen. Aslak bygde både store og små båter og det ble bygget både ro-, seil og motorbåter. Seilbåtene hadde kjølrand og tre bord på hver side. De senere seilbåtene var langkjølte og spisse bak og var rigget med bermudarigg og lensebarduner. Seilbåtene var kjent for å være gode seilere og ble brukt til kappseilas fram til 2. verdenskrig. Les mer …
|