Gamlebyen i Fredrikstad

Fredrikstadportalen blir til i samarbeid mellom Fredrikstad Museum og flere lokalhistoriske miljø i Fredrikstad. Prosjektet er støttet av ABM-utvikling og Fredrikstad kommune.

Fil:Fredrikstad TorgetGamlebyen.JPG

Torget i Gamlebyen

Gamlebyen er den eldste delen av Fredrikstad by. Den ble grunnlagt 12. september 1567 på østsiden av Glomma av kong Frederik II. Gamlebyen i Fredrikstad er Nord-Europas best bevarte festningsby. Den var den første norske by som ble grunnlagt etter middelalderen og den første som kongen tillot at ble oppkalt etter en person.

Forhistorie

Kunnskapen om området Fredrikstad ble grunnlagt på 1567 er liten, men noe er kjent. På øya Isegran har det vært hevdet at jarlen og sysselmannen Alv Erlingsson hadde et privat borganlegg allerede på 1200-tallet. Øya omtales kort i en islandsk krønike under året 1287. Ellers lå to herregårder ved Glommas utløp i middelalderen, gårdene Sigerstad og Nygård. Sigerstad lå rett øst for byen, mens Nygård ligger på den nåværende bydelen Cicignon. Begge var setegårder for noen av senmiddelalderens mektigste norske adelsfamilier: Bolt, Rømer og Galle. Fredrikstad/Gamlebyen skulle ble anlagt på gården Brubergs grunn, en gård som trolig har vært eid av jarlen Alv Erlingsson på slutten av 1200-tallet.

Byens grunnleggelse

Etter at Sarpsborg hadde blitt brent av svenskene i 1567, under Den nordiske syvårskrigen, ba byens borgere kong Fredrik II om å få gjenoppbygge byen ved Glommas utløp. Her anså man det lettere og forsvare byen, samtidig som innbyggere kunne sikres gode levekår. Bymarkene øst for byen ble ansett som svært viktige for en bybefolkning i stor grad var bønder. Dette godtok kongen og 12. september 1567 signerte han brevet som tillot flyttingen av byen. Den ble angrepet og brent av svenske styrker også på 1570-tallet, men klarte gradvis å vokse utover 1500- og 1600-tallet. Borgerne livnærte seg, foruten av jordbruk, særlig av trelasthandel. Byens handelsprivilegier gav borgerne enerett på all handel i tre mils omkrets. Som by ble Fredrikstad Norges første renessanseby, med kvartaler avgrenset av gater anlagt i et regelmessig mønster. Selv om gatene trolig har blitt noen utvidet, har kvartalene i Gamlebyen i stor grad opprettholdt avgrensningen fra 1500-tallet.

Festningen

Allerede under Hannibalsfeiden på 1640-tallet ble en provisorisk befestningsvoll anlagt rundt byen. Også på Isegran ble det anlagt en liten tømmerskanse, og syd i byen skal det ha blitt oppført et blokkhus. Med tapet av Båhuslen i 1658 ble det for alvor aktuelt å befeste Fredrikstad. I 1660 begynte arbeidet med festningsanleggene som skulle beskytte byen og tjene som et viktig depot for den norske hæren. Ledelsen for byggingen av festningsanlegget ble gitt til nederlenderen generalkvartermester Willem Coucheron. Han lot anlegget bygge etter det såkalte gammlenederlandske system med lave jordvoller og en bred vollgrav. Dette egnet seg godt på slettelandet ved Glommas utløp. Coucheron arbeidet samtidig med det andre store festningsprosjektet på Fredriksten festning i Halden. Utover 1700-tallet var det store planer om å forbedre og bygge ut festningen, men kun mindre arbeider ble gjort i 1730- og 1740-årene. Det var ikke økonomi i Danmark-Norge for å gjennomføre planene.

Festningen og festningsbyggingen ble en veiskille for byen. I forbindelse med oppførelsen av vollen i 1660-årene ble ni av byens opprinnelig kvartal jevnet med jorden. Det var for å komprimere festningsanlegget. Mange som ble kastet ut, flyttet utenfor festningsvollene til forstaden Vaterland. Festningen og det militære nærværet i byen la også store hindringer for borgerne. Handelen hadde dårlige tider, og bøndene som måtte ut på markene med budskapen var helt prisgitt de militære, for eksempel når festningsportene var åpne og lukket.

Festningsverkene omfattet ikke bare befestningen rundt Gamlebyen. Også på vestsiden av Glomma ble det oppført permanente befestninger. Både på Isegran og Cicignon ble det anlagt skanser i 1670- og 1680-årene. Arkitekten bak mange av disse generalmajor Johan Caspar de Cicignon fra Luxembourg. Han var også ansvarlig for Christiansten Fort, som senere ble omdøpt til Kongsten fort. Dette fortet ble bygget på Galgeberget øst for Gamlebyen i 1677-85.

Bybranner

Fredrikstad ble flere ganger herjet av brann. Den første la byens sydlige del i aske i 1624. Deretter brant den nordlige delen helt ned i 1653, mens hele byen gikk tapt i brannen som herjet i 1672. 18 år senere ble byen igjen hjemsøkt, og denne gangen overlevde kirken, hospitalet og noen få militære bygninger flammehavet. I 1717 ble disse bygningene igjen reddet fra flammehavet sammen med noen privathus. Den siste totale bybrannen rammet byen i 1764. Denne gangen ble alle byens privathus ødelagt, sammen med alle sjøboder og lagerbygninger som befant seg mellom vollene og elven. Under denne brannen brant også for sjette gang kirken ned. De fleste militære bygningene ble reddet. Brannen i 1830 la store deler av de sentral kvartalene av byen i aske. Også senere har det brent flere ganger, men ikke så omfattende. Det har stort sett dreid seg om enkelte kvartal.

Det eneste av byens kvartaler som ikke har vært brannherjet etter 1764 er kvartalet som ligger mellom Kasernegaten, Kirkegaten, Torvgaten og Toldbodgaten. Her finner vi følgelig de elste bevarte private bygårdene i Gamlebyen, Sindinggården i Toldbodgaten 36a fra 1771, Vennehaabet fra 1779 og Dunkejongården fra1784.

Forsteder

Rett sør for Gamlebyen ligger forstaden Vaterland. Som nevnt flyttet en del av innbygerne hit etter at festningen ble anlagt i 1660-årene. Vaterland ble en fattig bydel, og huset blant annet sjøfolk og håndverkere. På 1700-tallet fikk Gamlebyen konkurranse fra bebyggelsen som vokste opp på vestsiden av Glomma, på herregården Nygårds grunn. Mange slo seg ned her, i det som fra 1735 fikk status som en forstad til Fredrikstad. Forstaden omfattet området mellom Kongeveien (Nygårdsgaten) og Vesterelva. Særlig de langt bedre havneforholdene og nærheten til den viktige havna ved Gressvikfloa gjorde at folk slo seg ned her. For å få borgerstatus i byen måtte dog man være bosatt innenfor byvollene i Gamlebyen. Etter bybrannen i 1764 var det sterke ønsker om å flytte hele den sivile bebyggelsen ut av Gamlebyen og over på vestsiden. Særlig de militære myndighetene så dette som en god anledning til å omgjøre Fredrikstad festning til et rent militært anlegg, uten sivil bebyggelse. Men det hele strandet på borgernes uvilje mot å oppgi sine gamle eiendommer.

Gamlebyens inndeling

Gamlebyen inndeles i seksten kvartal. Kvartalene er regelmessige, begrenset av gatene i byen. Kun Tøihuset strekker seg over to egentlige kvartaler (kvartalsnummer 0 og 1), mens kirken og den gamle kirkegården ikke har noe kvartalsnummer. Her er de seksten kvartalene med noen av de mest kjente bygningene:

1. Tøihuset, Bakeriet, Münsterhuset

2. Soldathjemmet

3. Kommandantgården, Ridehuset

4. Hospitalet, Det nye rådhus, Salen

5. Vennehaabet, Dunkejongården, Sindinggården

6. Infanterikasernen

7. Søetorpgården, Michal Mørcks minde

8. Bullgården, Prestegården, PLUS-skolen, Holtsmarkgården

9. Rosinggården, Kristianegården

10. Rokkes hotell

11. Kommisjonsgården, Binggården

12. Tamburen, Mulvadgaarden

13. Enigheden

14. Balaklava, Feiergården

15. Salamandergården

I tillegg til kvartalene ligger noen av de militære bygningene utenfor byens kvartaler. De vikigste er:

1. Det grunnmurede provianthus
2. Slaveriet
3. Laboratoriet
4. Ingeniørgården
5. Artillerigården

Kilder:

• Fredrikstad bylekskon
• Erik Dahle, Verneplan for festningsbyen, 1969
• Martin Dehli, Fredrikstad bys historie, bd. 1 og 2, 1964/1973
• Trond Svandal, "Herregårdene som byen slukte" i MidreAlv XII, 2007
• Widerberg, Gamlebyen og festningen, 1934