Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnad Vi går inn i vårmånedene, og mange finner fram bunadene fra skapet. Derfor ønsker vi oss artikler om bunader, kofter og folkedrakter for alle aldre og kjønn. I vår bunad- og draktliste har vi en omfattende oversikt over ulike bunader, folkedrakter og samiske kofter, men svært få av disse har egne artikler. Det ønsker vi å gjøre noe med! Har du eller noen du kjenner en bunad? Skriv gjerne en artikkel - den trenger ikke være uttømmende: alle monner drar. Har du ikke tid til å skrive blir vi også glade for bilder. Kanskje vil ett av våre eldre fotografier inspirere deg til å skrive en artikkel? Skriv også gjerne om bunadssølv, kniver, tilbehør som strømper, særegent skotøy som Dufsesko, band av alle slag, hode- og håndplagg som Flesbergvanter. Vi ønsker oss også sterkt bidrag til en overgripende artikkel om bunad- og folkedraktbruk som fenomen. For det er ikke bare de gamle folkedraktene som har forandra seg over tid - også de moderne bunadene forandrer seg i tråd med tidas mote. Bunadbruk i Norge, tradisjonshåndverk og sosial praksis kom på UNESCOs verdensarvliste i desember 2024.
Forslag til artikler:
Smakebiter fra artiklene
Sigurd Olsen Vamråk Førsund (fødd 20. september 1884 på Kyrkjebø i nåverande Høyanger kommune, død i Indre Arna i nåverande Bergen kommune 26. november 1970) var lærar, komponist, organist og lokalhistorikar. Han var også engasjert i lokalpolitikk (Venstre) og i norskdomsarbeid. På landsbasis er han kjend som mannen bak melodien til «Å Vestland, Vestland» med tekst av Tore Ørjasæter, og innspela av Sissel Kyrkjebø på debutalbumet hennar i 1986. Han voks opp på eit bruk på garden Føsund (Fesund, Førsund) som den fjerde i ein syskenflokk på ni. Foreldra var gardbrukarparet Ola Bergeson Vamråk (1854-1946) og Eli Bergedotter fødd Søreide (1853-1943). Familien hadde fleire bein å stå på enn det snaue gardsbruket. I følgje folketeljinga 1900 var Ola Vamråk jekteeigar, og eldstesonen Hans (fødd 1877) er omtala som jekteseglar for eiga rekning. Les mer … Alma Braathen (født 1906, død 1967) ble født i Jämtland av norske foreldre. Da Alma var i femårsalderen, flytta familien til Sundsvall der faren etablerte seg som sagbrukseier. Bruket gikk imidlertid konkurs som så mange andre sagbruk på den tiden, og i 1923 ble hun sendt over til Norge hvor slekten stammet fra. Det var mens hun besøkte den da 55-årige Katti Anker Møller at nysgjerrigheten på journalistikk våknet i henne. Sammen med de liberalistiske ideene som fru Anker Møller plantet i henne, skulle dette gi en meget bevisst kvinnesaksjournalist. Ja, hun ble så meget mer enn det – på grunn av sitt kvinnesaksengasjement. Hun ble en anerkjente krigskorrespondent, der felttoget i Nord-Norge sammen med reportasjene fra Vinterkrigen ble hennes journalistiske gjennombrudd. Hun benyttet ofte signaturen Brodjaga, som er det russiske uttrykket for luffer, omstreifer eller mer presist; person uten fast bopel. «Man skal ikke eie mer enn man kan ta med seg opp i ei bjørk». Alma Braathen skal ha ytret denne samiske livsvisdommen heime hos en journalistkollega, der samtalen gikk på de storartede tilbud som handelsstanden opererte med ved inngangen til 1960-tallet. Derved er også mye sagt om hennes måte å tenke og se verden på. Les mer …Hanna Castberg von der Lippe (fødd i Skien 31. august 1872, død i Oslo 26. juni 1926) var lærar, forfattar, journalist og samfunnsdebattant. Ho var særleg engasjert i nasjonale og sosialpolitiske spørsmål, ut frå ein politisk radikal og kvinnefrigjerande ståstad. Ho stod norskdomssaka og den frilynte ungdomsrørsla nær, og gjekk inn for den radikale linja i unionsspørsmålet i 1905. Ho tilhøyrde ein sterkt samfunnsengasjert familie, og hadde ein far og ein bror som båe var framståande politikarar på den radikale fløya i Venstre. Sjølv vart ho etterkvart sosialist. Sonen Just Lippe vart ein framgrunnsfigur i Norges Kommunistiske Parti.
Etter avlagt examen artium fekk ho fyrst eit vikariat som styrar av ein privat mellomskule i Elverum. Frå 1892 til 1894 var ho guvernante hjå sokneprest Erichsen i Trysil. Sven Moren fortel i sine memoarar kor sterkt inntrykk denne «emansiperte» unge kvinna gjorde på han og bygdefolket elles der. Ho var aktiv i ungdomslaget og danna songkor som ho sjølv dirigerte. Ho gjekk fremst i 17. maitoget, og heldt sjølv tale for dagen. Med reaksjonar som spente frå sjokk til beundring kunne folk fortelje at ho både drakk øl og røykte sigar i selskap med berre karar. Les mer … _kart_1800.jpg) Kartutsnittet fra 1800 viser beliggenheten til husmannsplassen Piisud nordøst i Digeren samt naboplassen Tekstebakken. Forbi Piisud passerer «Wey over Östmarken til Gaarden Hovelsrud i Sverige». Kartverkets historiske arkiv Pissut (gnr. 7/24) er et småbruk i Kongsvinger kommune og var opprinnelig en husmannsplass under storgarden Skinnarbøl i tidligere Vinger kommune. Pissut lyder som et imperativnavn, men er antagelig en forvanskning av et eldre finsk navn, og plassen er også ofte benevnt som et finnetorp. Men Pissut kan også være et hækenavn. I kirkebøkene er skrivemåten Pisud mest brukt. Pisud er forøvrig et vanlig etternavn som sprer seg ut fra India og kommer opp som bulgarsk ved språksøk. Kan det være romani som er opphavet til navnet på denne plassen ved Digeren? Pisud er nevnt første gang i 1720 da det ble døpt et barn herfra. Foreldrene var Asor Amundsen og Eli Torbjørnsdatter fra Ausbøl. De hadde giftet seg 1712, og Inger var nesten 40 år yngre enn Asor. Vi vet om fem barn i familien: Amund, Anders (1718–1738), Kari født 1720, Ole i 1722 og Ragnhild i 1725. De tre siste var født i Pisud. Hvor lenge denne familie var her, vet vi ikke, men Asor døde på Prestegårdseie i 1749. I 1729 hadde «Pige» Kersti Jonsdatter fra Pisud datteren Kari til dåpen i Vinger kirke. Hun var ikke gift, men oppga at barnefaren var en svensk underoffiser, Sven Nilsen, som hadde lovet å ekte henne. Det løftet holdt han, og i mars 1730 ble de trolovet og i desember gift. I januar 1736 hadde Sven Nilsen tre saker på tinget i Vinger, to mot landsherren Lars Arnesen Ausbøl for overfall, først på Nor tre uker før, så på Svensrud under Skinnarbøl i slåttonna sist sommer da Sven Nilsen etterpå gikk ledig i lengre tid. Tredje saken var mot Jørgen Skansgaarden som sist sommer hadde skjelt ut Sven og beskyldt han for tyveri. Les mer … Ragnar Sigvald Skancke (født 9. november 1890 i Ås, død 28. august 1948 i Oslo) var ingeniør og professor ved NTH, og ble under okkupasjonen politiker i Nasjonal Samling. Som kirke- og undervisningsminister i Vidkun Quislings andre regjering sto han sentralt i både kirkekampen og lærerstriden, og under rettsoppgjøret ble han dømt til døden. Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av Kongen i statsråd. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948. Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått, henretta på Akershus festning som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Les mer …
Lista og Mandals fellesforening starta som eigen krins i 1902 under namnet Lister og Mandals krets. Krinsen var liten samanlikna med dei andre krinsane som vart etablerte kring i Noreg på denne tida. Men Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, som krinsen var ein del av, hadde eit omfattande arbeid i denne vesle krinsen. I 1925 vart krinsen slått saman med Kristiansand krets under namnet Agder krets. Røtene til Kinamisjonsforbundet sitt arbeid i denne delen av Vest-Agder fanst først og fremst i Mandal, i krinsen omkring Laurits Nilsen. I 1885 gjekk det ei stille vekking over Mandal. Fleire ungdomar kom med i denne vekkinga. Dei nyfrelste heldt saman i eit lag som sannsynlegvis på vårparten 1890 fekk namnet Misjonsarbeideren. Handeland karakteriserer livet i kamaratlaget slik: «Dei song, bad og las i misjonsblad og i Bibelen.. Men først og sist samtala dei om alt som interesserte dei og var framme i ordskiftet der dei ferdast. Og så gav dei til misjonen.» Henrik Seyffarth var leiaren i dette kristne kameratlaget. Han søkte i 1887 om å bli tatt opp som elev ved Misjonsskulen i Stavanger, men det vart han ikkje. Han ville reise til Kina som misjonær. Les mer … Smettvevteknikken er ein gamal vevteknikk som held på å verte borte ettersom det er så få som praktiserar han no. Fjærland i Sogn var kanskje den plassen som i ei periode vov mest smettvev. Anne Britt Lotsberg (opprinneleg frå Fjærland) er ein av dei få som held tradisjonen oppe. Bortsett frå omreisande vevarar (Flamsvevinga) og i laugssystemet har veving stort sett vore kvinnene sitt arbeid. Det var særleg naudsynt attende i det sjølvforsynte bondesamfunnet å skaffe seg det meste sjølv. Og det var kvinnene som var ansvarlege for tekstilane. Etter kvart som ein kunne få det ein trong utanfrå, vart bruken av til dømes dei vovne gjenstandane endra. Slik var det med åkle som hadde vore nyttige som sengjeteppe og som «isolasjon» på veggen – no vart dei nytta meir til «pynt». Det synte seg at i Sogn greidde dei ein periode å få i stand ei ganske stor næring innan åkleveving. Det var i Fjærland (og til dels Jølster og Balestrand) dette fann stad. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 86 648 artikler og 237 955 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelHamar katedralskole, som i likhet med andre katedralskoler gjerne kalles «Katta», er i dag en videregående skole på Hamar. Skolens historie strekker seg tilbake til 1153, da kardinal Nicolaus Brakespear, senere pave Hadrian IV, grunnla Hamar bispedømme og katedralskolen. Den het opprinnelig Scola Cathedralis Hamarensis. Skolen ble lagt ned i 1602, etter at Hamar hadde mista status som bispesete ved reformasjonen. Først i 1876 ble det oppretta et nytt gymnas, med navnet Hamar offentlige skole for høyere allmenndannelse, og i 1936 fikk den navnet Hamar katedralskole. Skolen flyttet til nåværende beliggenhet i 1974, og ble slått sammen med Ajer og Ankerskogen videregående skoler i åra 2004-2008.Les mer...Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
