Lokalhistoriewiki:Hovedside
Ukas artikkelSigrid Wiborg Andersen f. Wiborg i Skoger (nå Drammen) 3. juli i 1914 og døde 27. oktober 1978 på Kongsberg) var husmor og ekspeditrise.
Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne. I begynnelsen av okkupasjonen var hun kurér for ektemannen Finn Andersen, men etter at han ble skutt og drept i 1944, ble hun sambandssjef og kuréransvarlig. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Les mer... Smakebiter fra artiklene Tobakk var frivare frem til 1. juli 1942. Deretter ble det innført streng rasjonering. Foto: Gunnar Reppen (fra Riksarkivet).  Tollvesenets oppgave over stjålne tobakksvarer. I tillegg til det som fremgår her var det 150 kg snus. Til sammen var tobakkspartiet på 325 kg. (Rekonstruert oppstilling.) Foto: Gunnar Reppen. «Det store tobakksranet i Harstad» er omtalt som ett av overgrepene NS-myndighetene gjorde under okkupasjonstiden i byen. Det var et tyveri begått i fullt dagslys med vitner og politi til stede. Men saken ble aldri forsøkt etterforsket og ingen ble straffet. I mangel på personlig autoritet kom NS-politimester Alf H. Lian i Harstad ofte i klemme mellom det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) og NS-hirden, som var hans personlige venner. (Hirden var en kjerne av aktive medlemmer i Nasjonal Samling (NS) som var militært organisert og med egne uniformer.) Hirden hevdet å stå i en særstilling overfor loven, og politimesteren var innforstått med det. Paradoksalt nok var hirdlederen en av politimesterens egne underordnede, politibetjent Reidar Leithe. Varer til Svalbard beslaglagtKrigen medførte at gruvedriften på Svalbard ble stanset i 1941, bebyggelsen ødelagt av tyskerne og den norske befolkningen ble evakuert til Skottland. Dermed satt Store Norske Spitsbergen Kulkompani i Harstad inne med deler av vinterforsyningen, som nå ble liggende på lager ved hovedkontoret i Havnegata 19 D. Blant disse varene var det 325 kg tobakk. Politimesteren fikk i oppdrag fra Fylkesforsyningsnemndas representant i Harstad, Andreas Olssøn, og fylkesmannen i Troms (begge NS-medlemmer) å skaffe rede på hvilke varer tollen i Harstad hadde som var bestemt for Svalbard. Og politimester Lian fikk skriftlig beskjed om at Fylkesforsyningsnemnda ønsket at disse varene skulle distribueres i distriktet. Hirdleder Leithe hadde underrettet politimesteren om at det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) ville tilegne seg varene hvis ikke «Store Norske» og fylkesforsyningen kom til enighet om fordelingen. Fylkesmannen ga den 17. september 1941 politimesteren pålegg om å ta beslag i varer hos Store Norske. Begrunnelsen var påstand om at noe av varene hadde blitt solgt «under hånd». Store Norske svarte at de ikke kunne se at politimesteren hadde grunnlag for å beslaglegge varene og ba ham om å tilbakekalle pålegget. Beslaget ble dermed ikke foretatt av politimesteren.
Hirden tok nå saken i egne hender og ga seg selv politimyndighet. De hevdet at de ville sørge for at varene ble rettferdig fordelt i distriktet. Dette førte til at saken ble forelagt for hirden sentralt i Oslo som så telegraferte til hirden i Harstad om at tobakken skulle leveres politimesteren «i ubeskadiget stand». NS-kretsfører Olssøn og hirdleder Leithe protesterte mot dette. De ville heller fordele varene selv blant Nord-Norges befolkning fra Mosjøen til Kirkenes, het det. Varene skulle fordeles gjennom NS’ organer såfremt forsyningsrådet ville samtykke i det. Saken ble tatt opp i et møte i Finansdepartementet, der statsråd Øystein Ravner i Forsyningsdepartementet og stabssjef i hirden Orvar Sæther møtte. På møtet fremkom det at man var bekymret for at politimesteren i Harstad var så svak at det kunne føre til sammenblanding av politiets og hirdens interesser, og de kritiserte også det uheldige i at Leithe både var troppsfører i hirden og politibetjent. Innbruddet 18. oktober 1941 – beslag av to kasser tobakkDen 14. oktober ga Leithe hirden ordre om beslag i varepartiet, og tobakken var av sentral interesse i denne sammenhengen. Politimester Lian protesterte, men mente at han ingen ting kunne foreta seg. Dagen etter fikk Lian ordre fra politipresident Hans Egil Fiane i Tromsø om å beslaglegge tobakkspartiet. 18. oktober fikk politimesteren beskjed fra fungerende hirdleder Odd Eriksen, i Leithes fravær, om at hirden aktet å sette seg i besittelse av «en del» av tobakksvarene som befant seg på lageret til Store Norske. Han ville at politimesteren skulle være til stede og påse at aksjonen ble foretatt så lempelig som mulig og kontrollere hva som ble tatt ut. Og sånn ble det, til tross for at politimesteren mente at det lå utenfor hans politimyndighet å kontrollere hirden. Det hadde nok også betydning for hans unnfallenhet at hirdfolkene var hans nære venner og omgangskrets. Resultatet ble at hirdfolkene tok med seg to av de 30 kassene med tobakk. Innbruddet 25. oktober 1941 – beslag av 28 kasser tobakkDa Leithe kom tilbake etter sitt fravær og fikk vite at det bare var tatt ut to kasser tobakk, satte han straks i gang tiltak for å få tatt ut resten av varene. Tobakkspartiet var nå satt på tollvesenets pakkhus. Politimesteren ble også denne gang orientert om hirdens hensikter, og foreslo for tollforvalter Okkenhaug at politiet kunne ta beslag i varene for å forhindre at hirden gjorde det. Den 25. oktober telefonerte sekretær Odd Berg i Harstad-avdelingen av NS til avdelingssjef Sigurd Westby i Store Norske, at «Vi akter å avhente noe mer varer fra Deres lager». Sigurd Westby svarte at lageret var avlåst og forseglet av tollvesenet. Odd Berg erklærte at han ville komme uansett. Tollforvalter Carl A. Okkenhaug ble oppringt og informert. Politimesteren ringte Sigurd Westby og spurte om ikke varene kunne overføres til Harstad Forsyningsnemnd eller Fylkesforsyningen, som kunne ta hånd om dem. Sigurd Westby svarte at hans instruks var å levere tobakksvarene til tobakksfabrikkens agent i Harstad, J. Andreassen. Han ba politimesteren om å få hirden til å henvende seg til Forsyningsdepartementet eller annen overordnet myndighet – og mente at det var bedre at tobakken ble distribuert på ordinært vis. Politimesteren argumenterte da med at grunnlaget for aksjonen var at kjøpmennene nektet nazistene å kjøpe tobakk. Kl. 12.20 samme dag kom hirdmann Odd Berg til Store Norske i full hirduniform, ledsaget av en sivilist. De forlangte adgang til transittlageret. Avdelingssjef Sigurd Westby avslo. Odd Berg ringte nå politimesteren som ba ham vente litt. Det de skulle hente var 28 kasser tobakk for å «legge dem på annet lager». Dette lageret skulle være hos Ole Nilsen (Nilsens Skipshandel), som også var fremtredende NS-medlem. Sigurd Westby krevde en skriftlig rekvisisjon. Det ble avslått. Deretter ringte Odd Eriksen, som ved forrige beslag hadde opptrådt som konstituert hirdleder, for å snakke med Odd Berg. I Odd Bergs følge var det nå kommet en hirdmann til og en lastebilsjåfør. Da Odd Berg begynte på «låsarbeidet», ringte Sigurd Westby til politimesteren og ba politiet komme. Politimesteren svarte at han ikke kunne gjøre noe, men sendte en konstabel for å være til stede «for kontroll». Innbruddet ble fullbyrdet, og de 28 kassene med tobakk kjørt bort. Før hirden dro, truet de avdelingssjef Westby med at han nok skulle få høre mer fra dem. Tollforvalter Okkenhaugs forklaringDen 25. oktober 1941 sendte tollforvalter Okkenhaug telegram til tolldistriktssjefen. «I dag innfant hirdsekretær Odd Berg seg på mitt kontor medhavende skriftlig ordre av i dag av troppssjefen i Rikshirden, politibetjent R. Leithe om at hirden innen kl. 13 skulle sette seg i besittelse av de på tollpakkhuset beroende 28 kasser tobakksvarer.» Okkenhaug gikk deretter til tollpakkhuset sammen med tolloppsynsmennene Skoglund og Schjølberg. Der var Odd Berg allerede i full gang med å bryte opp låsen til inngangsporten. Først forsøkte han med spett. Da det ikke var tilstrekkelig, tok han frem en metallsag. En politikonstabel kom til stedet etter ordre fra politimesteren. Det tok 15 minutter å sprenge låsen. Berg og tre andre hirdmenn gikk inn og hentet 28 kasser tobakksvarer som de plasserte på lastebil og kjørte bort. Politikonstabelen overvar det hele uten å gripe inn. Det mangler dokumentasjon på hva som videre skjedde med de beslaglagte tobakksvarene. Men en tysk Sipo-mann i Harstad påsto i sin klage på politimesteren at nazistene delte tobakken mellom seg. Kilde
Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer ble oppretta kort tid etter andre verdenskrigs slutt i 1945. Hensikten var å tilbakeføre midler som var beslagslagt av NS-myndighetene under krigen. Kontoret ble nedlagt i 1947 da hoveddelen av arbeidet var gjort. Det lå under Justisdepartementet, og etter nedleggelsen overtok departementet ansvaret for eventuelle gjenstående saker. Direktøren for kontoret var Per Helweg.
VirkeområdeDet var tre typer saker der NS-myndightene hadde inndratt formuer:
Sakene kunne ikke bringes inn for noen domstol. Den om forsøkte å forhindre at midler eller eiendom ble beslaglagt risikerte inntil seks års fengsel. I hovedsak gjaldt inndragninger også ektefelles og barns formuer, men i noen tilfeller kunne de unntas. Fra 3. juli 1943 het det ansvarlige organet Likvidasjonsstyret for inndratte formuer, da det fikk ansvar for inndragninger i alle tre kategorier. Ved kapitulasjonen var det omkring 12 000 saker i styrets kartotek, hvorav noe under ti prosent gjaldt jøders formuer. Med tanke på at det var rundt 2200 jøder i Norge i 1940 er drøyt tusen inndragninger fra denne gruppa et svært høyt tall. ArbeidetOppgaven var å spore opp verdiene. For løsøre, smykker, kunst, møbler og andre verdisaker var dette ikke alltid lett, og det har fra tid til annen dukket opp gjenstander som stammer fra beslag under krigen på auksjoner eller i andre sammenhenger. For å kunne finne fram til verdiene overtok Tilbakeføringskontoret arkivet etter Likvidasjonsstyret. Etter at verdiene var spora opp var målet å finne deres rettmessige eier. Blant jødene var de fleste døde, og også blant de andre var det mange som hadde satt livet til under krigen. Tilbakeføring måtte derfor i mange tilfeller gjøres i form av arveoppgjør. Kontoret ble i utgangspunktet finansiert med midler som sto på Likvidasjonsstyrets konto. Ved kapitulasjonen var det omkring åtte millioner der, og nær en tredjedel gikk til finansiering av kontoret. I forbindelse med Tilbakeføringsarbeid ble bobestyrernes rolle i beslagleggelsen av eiendom kartlagt, og flere fikk straff under rettsoppgjøret for dette. ArkivDirektør Helweg lagde den 10. januar 1948, rett etter nedleggelsen, en arkivoversikt. Der delte han inn kontoret i fem hoveddeler, som i hovedsak er videreført av Riksarkivet.
Litteratur og kilder
Nøytralitetsvakt er navnet på en militær tilstedeværelse som har til hensikt å verne et nøytralt område mot at en krigførende part invaderer eller på annen måte bruker området til sin fordel, samt mot at krigførende parter møtes i strid på nøytralt område. Norge hadde nøytralitetsvakt gjennom hele første verdenskrig og under andre verdenskrig fra krigsutbruddet høsten 1939 og fram til angrepet på Norge 9. april 1940. Første verdenskrigNorge klarte å holde seg nøytralt gjennom hele første verdenskrig, og over hele landet var det satt opp militæravdelinger som fungerte som nøytralitetsvakt. Den norske handelsflåten ble merka med nøytralitetsmerker. Dette ga stort sett nødvendig vern fram til februar 1917, da Tyskland erklærte uinnskrenka ubåtkrig. Også etter dette seilte man med nøytralitetsmerker, ettersom disse fortsatt ble respektert av allierte styrker. Andre verdenskrigSom under første verdenskrig ble det satt opp nøytralitetsvakt ved krigsutbruddet i september 1939. Det var få krenkelser av norsk nøytralitet, men Altmarksaken i februar 1940 var en dramatisk hendelse der Norge ble dratt nærmere krigen. Det tyske hjelpeskipet «Altmark» med britiske fanger ombord gikk inn i norsk farvann, og la seg til i Jøssingfjorden. Flere norske marinefartøy var i nærheten. Den britiske jageren «Cossack» gikk inn i fjorden, og mannskap derfra borda det tyske skipet og satte fangene fri. Seks tyskere ble drep da britene åpna ild. Nøytralitetsvakta holdt seg på avstand under trefninga. Saken ble brukt av tyskvennlige krefter som eksempel på unnfallenhet overfor britene – og «jøssing» ble senere et kallenavn på de som gjorde motstand mot okkupasjonsmakta. Norske myndigheter protesterte kraftig i London. Fra britisk side mente man at også tyskerne hadde krenka norsk nøytralitet ved å benytte nøytral grunn som skjulested for et skip med britiske fanger ombord. «Altmark» hadde også forsynt slagskipet «Admiral Graf Spee» med olje, og var dermed direkte involvert i krigsinnsatsen. Sverige og USA protesterte mot britene, og det er ingen tvil om at selv om Tyskland nok strakk grensene for bruk av nøytralt område, var det britene som klart brøt norsk nøytralitet ved denne hendelsen. Den 9. april 1940 tok norsk nøytralitet brått slutt da tyske styrker angrep flere norske byer. På Narvik havn ble panserskipene «Eidsvold» og «Norge» mens de lå som nøytralitetsvakt. Styrkene på Oscarsborg festning som senka «Blücher» var oppsatt som nøytralitetsvakt, og det var i den rollen at Birger Eriksen ga ordre om å åpne ild. Det ble etter hvert klart at det ikke dreide seg om nøytralitetskrenkelse, men om en invasjon uten forutgående krigserklæring. Nøytralitetsvakta gikk dermed i løpet av natta over til å være stridende styrker. Dette var bare et par eksempler på at nøytralitetsvaktene kom i kamp; det samme skjedde de andre stedene som ble angrepet 9. april. LitteraturOperation Almenrausch var en omfattende tysk razzia i Valdres og nærliggende områder i juni 1944. Målet for aksjonen var å pågripe ledelsen i Norges kommunistiske parti, som man visste holdt til i området. Mer enn 800 tyske soldater deltok.
NKPs hovedkvarter i Øystre Slidre ble funnet av tyskerne og angrepet den 13. juni. Peder Furubotn, Ørnulf Egge, Roald Halvorsen, Samuel Titlestad og andre ledere kom seg unna, mens åtte personer ble tatt; en av dem ble senere henrettet. Store mengder dokumenter ble beslaglagt, og som følge av dette fikk Gestapo opplysninger som førte til en delvis opprulling av Saborg/Bergen. Den 14. juni kom tyske styrker i kamp med fem Milorgjegere som de kom over i Tapptjerndalen. To nordmenn falt i trefningen. Totalt ble 38 personer arrestert i razziaen. Litteratur
|
Ukas bilde
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 262 artikler og 217 669 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
.jpg)
