Sandefjord kommune

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 23. jul. 2019 kl. 09:12 av Cnyborg (Samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Sandefjord kommune
Sandefjord komm 2017.png
Basisdata
Kommunenummer 0710
Fylke Vestfold
Kommunesenter Sandefjord
Areal 433.27  km²
Areal land 425.47  km²
Areal vann 7.8  km²
Folketall 62 615 (2018)
Sammenslåing(er) 1968: Sandar
2017: Andebu og Stokke
Målform Bokmål
Nettside Nettside

Sandefjord kommune er en kommune i den sørlige delen av Vestfold fylke. Kommunen grenser til Tjøme kommune i øst, til Stokke kommune i nordøst, til Andebu kommune i nordvest og til Larvik kommune i vest. Kommunesenteret er byen Sandefjord. Sandefjord sentrum ligger ved enden av Sandefjordsfjorden. Med halvøyene Østerøya og Vesterøya har kommunen en kystlinje på 146 km.

Sandefjord kommune er etter folketall den største kommunen i Vestfold. I 2005 bodde 94 % av kommunens befolkning i tettstedet Sandefjord, som strekker seg fra bysenteret sørover på begge sider av Sandefjordsfjorden. I perioden 2000-15 hadde Sandefjord en befolkningstilvekst på 15,2 % mot 14,0 % for fylket som helhet. Administrasjonssenteret og tettstedet Sandefjord hadde 42 650 innbyggere i 2015.

1 400 dekar med 39 personer fordelt på 12 hus og bondegårder på det såkalte Himbergområdet tilhørende Sandefjord kommune er en enklave inne i Larvik kommune.

Sammenslåinger

I 1968 ble landkommunen Sandar kommune, som omslutta Sandefjord by på alle kanter og da var på 120 km², innlemma i Sandefjord kommune. Ved tre tidligere anledninger - 1889, 1931 og 1950 - hadde mindre deler blitt overført ved byutvidelser:[1][2]

  • 1889: Hjertnes, Pukkestad og Grønli lagt til byen, byen omfattet da også omtåder utenfor den tidligere grunnen til Sandar prestegård
  • 1931: Deler av Solvang, Hauan og Ekeberg, samt Preståsen, inklusive Brydedammen ble innlemmet i byen
  • 1950: Bugården, Lunden, Kolonihagen og Stub i vest, og Kamfjordkilen i øst, for å bøte på mangelen på boligtomter

1 1875 hadde Sandefjord 2 452 innbyggere. 1 1890 var det 4 238 som bodde i byen, av disse var rundt 1 000 innlemmet i byen ved byutvidelsen. Ti år senere, i 1900, hadde innbyggertallet i Sandefjord økt til 4 869.

Ved sammenslåingen med Sandar i 1968 hadde Sandefjord 5 694 innbyggere, mens den nye, sammenslåtte kommune fikk 31 930 innbyggere.

Som følge av kommunereformen 2014–2018 vedtok Sandefjord, Stokke og Andebu leverte søknad om sammenslåing 6. februar 2015.[3] Dette ble besluttet i statsråd 24. april 2015 med virkning fra 1. januar 2017.[4] Vear-området i Stokke ble ikke med i den nye kommunen, men ble overført til Tønsberg kommune fra 1. januar 2017.

Fortidsminner

Sandefjord kommune er svært rikt på fortidsminner. Gokstadskipet, som er stilt ut på VikingskipsmuseetBygdøy i Oslo, ble gravd ut av Gokstadhaugen i 1880. I 2012 ble det kjent at det ble funnet en tidligere ukjent vikingby ikke langt fra Gokstadhaugen, som sannsynligvis har vært markedsby når det har vært sesong for handel.[5]

Historie

Sandefjord på et militært kart fra 1801
Foto: Juell/Nasjonalbiblioteket
Sandar kirke med det opprinnelige tårnet som sto til 1868. Til høyre for kirken Sandar prestegård
Foto: Oslo Museum (ca 1865).

Fjorden gikk i vikingtiden over to meter høyere enn i dag, og da Olav Geirstadalv ble gravlagt i skipet sitt i Gokstadhaugen rundt år 900, gikk vannet mye nærmere gravhaugen. Både Vesterøya og Østerøya var uten landforbindelse, og skipsleden mellom Tønsbergfjorden og Sandefjordsfjorden gikk via en indre led.

Gården Sandar var prestegård i middelalderen. Sandar kirke er nevnt første gang i 1345. Det lå en ladeplass til bøndene i Sandeherred på stranden under Oddefjell (sørlige del av Preståsen) nedenfor kirken, på en allmenning kalt Sperrebakken. Denne ladeplassen er omtalt flere steder i brev fra slutten av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet som er bevart bevarte brev. Disse behandler en konflikt mellom bøndene og presten i Sande, en konflikt zom ble løst av biskop Eystein i Oslo.

Etter reformasjonen fortsatte den ubebodde ladeplassen nedenfor Oddefjell å fungere som opplagsplass for trelast. Utover på første halvdel av 1600-tallet begynte imidlertid strandsittere å bosette seg der, mot å betale leie til presten i Sandar. Også myndighetene viste handelen i området oppmerksomhet, og fra 1620 var Sandefjord tollsted med egen tollbetjent. Den nye bebyggelsene av strandsittere fortrengte imidlertid bøndene fra deres gamle opplagsplasser, og på 1650-årene reiste bøndene sak mot strandsitterne og hevdet at de hadde blitt fratatt retten til å bruke stranden som allmenning. Bøndene fikk medhold i dette og strandsitterne måte flytte lengre vest på prestegårdens grunn. I 1661 var Sandefjord en husklynge med fjorten hus og omkring 70 innbyggere. I 1671 ble stedet ladested under den nye kjøpstaden Larvik.

Sandefjord fikk sine første styrende organer mot slutten av 1700-tallet, da en borgersamling, bestående av ladestedets huseiere, er første gang nevnt i kilder fra 1790, og i 1813 fikk byen et eget, offentlig budsjett, utskilt fra Larviks. Ansvaret for den politiske og økonomiske styringen gitt en gruppe eligerte menn. Allerede på denne tiden skal Sandefjord ha hatt en egen branninspektør, skolevesen og fattigvesen. Stedets øverste sivile myndighet var fremdeles byfogden i Larvik, som ble representert med underfogd i Sandefjord. Allerede på første halvdel av 1800-tallet fantes det et teglverk, en mølle, to tobakkspinnerier og et brennevinsbrenneri i ladestedet.

Havnen i Sandefjord i 1868, med Sandefjord bad til høyre ved vannet
N. S. Krums kart over Sandefjord fra 1902.
Foto: N. S. Krum
Badehuset til Sandefjord bad, byens største bedrift i 1870-årene.
Foto: Fra bildeboken Bad Sandefjord og Bad Modum i Norge/Norsk Folkemuseum
Oversikt over Sandefjord mellom 1890 og 1900, sett fra åsen bak Sandefjord stasjon i forgrunnen

Både Sandar kommune, og Sandefjord ble egen bykommune i 1838 da de nylig vedtatte formannskapslovene la grunnlaget for innføringen av det kommunale selvstyre. Sandefjord fikk da som følge av dette et formannskap. Sandefjord fikk kjøpstadsrettigheter i 1845. Dette har sin bakgrunn i overføringene var landområder i 1833 og 1841 fra Sandar prestegård. Disse overføringene hadde skapt en en uoversiktlig skattesituasjon. Bygrunnen tilhørte ladestedet, og innbyggerne betalte husskatt og andre avgifter til magistraten, men overføringene hadde ikke medført at bygrunnen gikk ut av landets matrikkel, og ladestedet betalte derfor landskatt for bygrunnen til Sandeherred kommune, i tillegg til grunnleien stedet betalte til sognepresten i Sandeherred. For å komme ut av denne uklare situasjonen vedtok Stortinget at Sandefjord skulle skifte status fra ladested til kjøpstad og bygrunnen regnes som kjøpstadgrunn.

Sandefjord fikk egen byfogd i 1858. Kirkelig sognet imidlertid byens innbyggere fortsatt til Sandar kirke, og byens egen kirke ble først bygget og sto klar i 1872, og fem år senere ble Sandefjord eget prestegjeld. Båndene til prestegården som byen hadde vokst fram på, var med dette brutt.

Fra midten av 1800-tallet tok Sandefjord del i veksten i den internasjonale sjøfarten som følge av at denne ble liberalisert, og skip fra Sandefjord seilte i fraktfart over hele verden. Dette føre til en sterk vekst i byen, fra 749 innbyggere i 1845 til 2 452 i 1875. Den viktigste næringen var utvisomt sjøfart, i 1875 var 287 – eller to av fem - voksne menn sysselsatt i tilknytning til sjøfarten. Kurbadet Sandefjord bad var imidlertid byens største bedrift i 1870-årene. Byen ble et anerkjent kur- og badested etter at det i 1837 ble funnet svovelholdig vann og gytje. Det ble anlagt av privatlegen Heinrich Arnold Thaulow og var en medisinsk institusjon, og viktigst var behandlingen av reumatiske lidelser.

Sandefjord Sparebank ble opprettet i 1857, og byen ble utstyrt med distriktsfengsel i 1858. På 1850-tallet ble også de industrielle kommunikasjonene forbedret, da byen fikk telegrafstasjon i 1857, og i 1859 begynte dampskip å gå i trafikk til Tønsberg og Kristiania i sommerhalvåret.

Trelasthandelen ble mindre utover på 1870-tallet, og sammen med dårlige konjukturer i internasjonal sjøfart ble det krise, konkurser og omstilling i byen. Mellom 1881 og 1885 gikk 28 handlende og håndverkere konkurs, etterfulgt av 17 i 1886 og 30 i 1887. Praktisk talt all skipsbygging på de ulike verftene rundt i byen opphørte i løpet av 1880- og 1890-tallet. Dette førte til omstilling, i stedet for trelasrt ble det satset sel- og hvalfangst på Finnmarkskysten og Færøyene. Den tidligere skipsbyggingen på Framnes ble omdannet til Framnæs Mekaniske Værksted og begynte å bygge om skuter til sel- og hvalfangst. Den første selfangstskuten fra Framnes var ferdig i 1881, og fra 1893 begynte Framnes også å bygge stål- og jernskip til hvalfangstindustrien, og var i årtier byens største arbeidsplass. I løpet av 1890-tallet ble Sandefjord den ledende hvalfangerbyen i Norge og verden. I 1913 skapte byen halvparten av verdiene av Norges hvalfangst, og sysselsatte 2 000 mann. Sel- og hvalfangsten førte til utvikling av kjemisk industri Sandefjord. Senere kom virksomheter som blant annet Jahres olje- og fettindustri og Jotun malingfabrikk. Jotun er i dag den største bedriften i Sandefjord.

Krisen på 1880-tallet førte også til økt industrisatsing. Særlig viste byggingen av Vestfoldbanen å være viktig, da denne knyttet byen til jernbanenettet mellom Vestfold-byene, Drammen og Kristiania. Jernbanestasjonen i Sandefjord stod ferdig i 1881, på det tidspunktet riktignok utenfor byens grenser, og det ble i tilegg bygget en godslinje «havnesporet» mellom stasjonen og havneområdet. Jernbanen bidro til flere nyetableringer i byen, som Sandefjord trævarefabrikk (1896), Nordmanden sykkelfabrikk (1897), og Sandefjord Bryggeri og Mineralvandfabrik A/S (1899). Mellom 1909 og 1913 ble også strømforsyningen bygd ut til hele byen.

Både Gokstadskip-kopien «Gaia» og hvalbåten «Southern Actor» har Sandefjord som hjemmehavn. Fullriggeren SS «Christian Radich» ble bygget ved Framnæs Mekaniske Værksted i byen. Her ble også Ernest Shackletons ekspedisjonsskip «Endurance» bygget i 1912.

I 1901 ble tre kvinner valgt inn i kommunestyret i Sandefjord, nemlig Henriette Ebbesen for Venstre, og Maren Olsen og Erika Zimmermann for Høyre.

Sandefjord sentrum har vært utsatt for flere bybranner; i 1882, 1900, 1915 og 1922.[6] Den største brannen var 16. mars 1900 som la store deler av sentrum i ruiner, foruten 55 hus brant også byens skole og første kirke fra 1875. Følgene av denne katastrofen var at byen med rekordfart fikk en reguleringsplan, med rektangulære kvartaler og murtvang. Bygningene ble gjennomgående oppført i stilartene historisme eller jugendstil.[7] Den neste større brannen, i 1915, ødela blant annet tre murgårder i Storgata som var reist etter brannen i 1900. Brannen i 1922 ble den siste av de store katastrofebrannene, og de nye bygningene ble stort sett oppført i funksjonalisme.[7]

Bygninger og steder av interesse

Hvalfangstmuseet på et bilde fra 1922. Ark.: Niels Winge Grimnes
Foto: Sigurd Risting

Organisasjonsliv

Gokstad kystlag, et lokallag av Forbundet KYSTEN, holder til på Huvikslippen.

Se også

Gater og veier i Sandefjord kommune

Referanser

Kilder og litteratur

  • Sandefjord, Håkon Haugland, Univeristetet i Oslo
  • Sandefjords Blad.no, 5. februar 2015: «Historisk i Sandefjord rådhus - Nå søker de om sammenslåing».
  • Eliassen, Finn-Einar. 1999. Norsk småbyføydalisme? Grunneiere, huseiere og husleiere i norske småbyer 1650-1800.
  • Helland, Amund. 1915. Byerne og herrederne. Jarlsberg og Larvik amt, bind 3. Norges land og folk, bind 7.
  • Hougen, Knut. 1928. Sandefjords historie. I. Ladestedet. Omtr. 1400 til 1845.
  • Hougen, Knut. 1932. Sandefjords historie. II. Kjøpstaden. Fra 1845-1930.
  • Olstad, Finn. 1995. Sandefjords historie. 1. Strandsitter og verdensborger.
  • Olstad, Finn. 1997. Sandefjords historie. 2. En vanlig småby?