Forside:Kystkultur

(Omdirigert fra «Forside:Fiske og sjøfart»)

KYSTKULTUR
Båtbygging • Klinkbygging • Fyr • Tradisjonsbåtregisteret

Om Kystkultur
«Mina Testmann» av Christiansund, 1815.

Fiske og sjøfart har vært viktige næringsveier siden mennesker først slo seg ned i Norge. Landet har en svært lang kystlinje, og i innlandet finner man fiskerike innsjøer og elver. Flesteparten av den norske befolkningen bor langs kysten. Allerede i vikingtiden markerte Norge seg som en sjøfartsnasjon, og den norske handelsflåten har flere ganger i historien vært blant de største i verden. Dette har gitt rikdom til hele det norske samfunnet ikke bare i form av hard valuta fra salg av last, men også imateriell rikdom i form av håndverkskunnen, industri-know-how og kulturell kunnskap om verden ellers. Fisket spilte tidlig en stor rolle og allerede rundt år 1000 finnes det dokumenter som beskriver tørrfiskhandelen i Bergen. Petter Dass kalte torsken "Nordmandens Krone" og andre fiskeslag har også vært viktige for folket. Uten tørrfisk som holdbar skipsproviant hadde kanskje ikke Eirik Raude kunnet finne sitt Vinland.   Les mer ...

 
Smakebiter
Sigurd Bjørkedal
Foto: Heidi T. Sletten (2009)
Sigurd Asgeir Bjørkedal (fødd 6. mai 1920, død 15. mars 2011 i Eid) var båtbyggjar, bonde og lokalpolitikar i Volda kommune. Bjørkedalen i Volda har lange båtbyggjartradisjonar, og han var ein vesentleg tradisjonsberar innanfor dette feltet. Arbeidet hans var viktig for å ivareta tradisjonen med å klinkbyggje trebåtar både lokalt på Sunnmøre og i nasjonal samanheng. 21. november 2009 fekk Sigurd HM Kongens fortenestemedalje i sølv. Sigurd Bjørkedal var son av båtbyggjar Daniel Jakobsson Bjørkedal (1880-1960) og Kanutte Severine Sivertsdotter (1888-1985). Sigurd var gift med Signe Aasen (1923-2006) frå Nordfjord. Dei budde på farsgarden Jakobsgarden på Søre Bjørkedalen, Volda. Saman med Signe fekk Sigurd sjølv seks barn, derav tre søner som og vaks opp med arbeidet i båtskotet og i dag fører handverket vidare. Sigurd tok ikkje berre vare på arven frå forfedrane sine, men formidla den òg vidare til sønene sine.   Les mer …

Fram i isen
Foto: Nasjonalbiblioteket
«Fram» er en skonnert og polarskute bygd i 1892 av Colin Archer i Larvik. Fram ble brukt på tre polarekspedisjoner ledet av henholdsvis Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen og har siden 1936 stått på FrammuseetBygdøy i Oslo.   Les mer …

«Johanna» malt av Daniel Hagerup.
«Johanna» av Indresæter er ei hardangerjakt som vart bygd i 1892 på verftet åt Gjermund T. Øvrevik ved SålåsundetTustna. Jakta gikk i slofartLofoten og Finnmarka — med salt nordover og fisk salta rett i lasterommet sørover att. Skipper frå 1916 til 1937 var Hans T. Gimnes. Jakt «Johanna» vart selt til Erling og Haakon Taftø ved årsskiftet 1937/1938; skroget vart forlenga og ho vart avrigga og gjort om til motorfarty. I 1980 vart ho selt til Egil Torhus i Mosjøen. I 1992 vart ho kjøpt av Norway Yacht Charter i Oslo, og i dag er ho rigga som brigantin og bruka til turar på Oslofjorden. Laurdagen den 9. juli 2016 rente ho i land og sokk på grunt vatn ved Nesoddtangen. Alle 156 som var ombord vart berga. Tysdagen den 12. juni vart skuta heva, og eigarane seier dei vil gjera alt for å få ho i drift att.   Les mer …

Slettnes fyrstasjon, fotografert omkring 1941.
Slettnes fyrstasjon, Gamvik kommune i Finnmark, ligger tre kilometer nord for fiskeværet Gamvik. Det er dermed verdens nordligste fastlandsfyr. Fra toppen av tårnet er det god utsikt over havet og naturen i det omkringliggende naturreservatet. Fyret ble satt i drift 15. september 1905. I 1922 fikk fyret tåkelur som gav et støt i en sirene hvert 30 sekund. Under andre verdenskrig var det tyske marineoffiserer som kontrollerte tenning av fyret. Det skjedde kun mens tyske konvoier passerte. Fyret ble sprengt av de tyske styrkene under tilbaketrekningen høsten 1944. Allerede i 1945 ble det satt opp en provisorisk gasslanterne i toppen av restene av tårnet. I perioden 1945-48 ble det reist nye boliger, maskinhus, naust, kai, og fyrtårn. Stasjonen ble i sin helhet tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas.   Les mer …

Eigerøy fyr i 2008.
Foto: Falk Lademann

Eigerøy fyrstasjon ligger på en øy forbundet til fastlandet med bro ved Egersund i Dalane. Fyrstasjonen har et 32,9 meter høyt fyrtårn i jern foret med teglstein. Fyret har 1. ordens lynblinklinse fra 1897 i drift og diafon med trykktanker intakt. Et maskinhus i betong er senere oppført inntil fyrtårnet. Lenger inn ligger øvrig bebyggelse med bolig, uthus, samt landing og naust. Ved boligen ligger tufter etter tidligere bolig og uthus og spor etter hage. En oppmurt vei fører fra boligen til fyret. Fyrstasjonen ligger i det særmerkede kystlandskapet i Dalane i sammenheng med marinarkeologiske forekomster og tyske krigsanlegg. Området er fuglelivsfredet etter lov om naturvern.

Eigerøy fyrstasjon har med landets eldste støpejernsfyr støpt på Bærums Verk og det tekniske utstyret bevart, høy fyrhistorisk verdi. Tårnets majestetiske plassering på en topp i landskapet, og sammenhengen med bebyggelsen innenfor, har stor miljøskapende verdi.   Les mer …

MB «Litleveiren» M 20 VA. Bygd på Bjørkedalen til Årset notlag som eigde og brukte båten så lenge den varte.

Båten hadde krum stamn og stemne/stemnestykke (mellomstykke frå fremste ende av kjølen skråande opp i 2 fots lengde til bakkant av framstamnen på ein 30-foting).

MB Litleveiren set Landnota
MB Litleveiren M 20 VA slepar
Denne konstruksjonen, at stamnen starta langt bak under båten, var vanleg på gavlbåtar bygde til bruk med landnot. At kjølen vart kort gjorde båten rask å svinge/styre (når du jakta på fisk fylgde du ofte fjøra med lite klaring). Når du skulle drage fram nota var det viktig å kome godt fram i fjøra med båten slik at det vart lite klaring under nota for å berge fisk. Brukarane sa det ofte på denne måten: "Båten var god i fjøra". Ved bygging hadde den runde kjølforma den fordelen at det var lett å "få båten utyve", å gi den ein "rund bunkje" (rund i botnen med god berevne). Ulempa var at båten flaut så høgt i sjøen at den ikkje fekk "vatn på tvora (propellen)" når nota var i sjøen (lite last bak). Båtane var derfor ofte uberegnelege ved manøvrering utan last, propellen drog luft ved oppbakking og gikk i fjøra eller kaia med for stor fart. Var det fleire ombord samtidig såg ein ofte at ledige folk gjekk så langt bak på båten dei kunne når tida for oppbakking nerma seg for "å få vatn på tvora".   Les mer …
 
Se også


Kategorier for Kystkultur
 
Andre artikler