 Sandra Droucker. Maleri av Aleksandr Sokolov (1829–1913). Sandra Droucker (født 7. mai 1875 i St. Petersburg, død 1. april 1944 på Hamar) var en russiskfødt konsertpianist, komponist og musikkpedagog. Hun studerte ved konservatoriet i St. Petersburg, men gjorde sin debut i Berlin i 1896, der hun bodde en periode. Her underviste hun mellom 1904-1906 blant annet den norske komponisten og pianisten Anne-Marie Ørbeck (1911–1996). Droucker kunne snakke seks forskjellige språk og kommuniserte på norsk med sine norske studenter. Allerede før Droucker migrerte til Norge, spilte hun i perioden 1907–1908 flere konserter i Brødrene Hals' Koncertsal i Christiania (Stortingsgata 26) og en konsert på Nationaltheatret.
Hun slo seg ned i Oslo i 1933, da hun forlot Tyskland, der hun hadde yrkesforbud på grunn av sitt jødiske opphav på farssiden, samt det da oppløste ekteskapet (1910–1918) med den østerriksk-jødiske pianisten Gottfried Galston (Galitzenstein). Hun fikk i første omgang ett års oppholdstillatelse. Les mer …
Idre og Serna (svensk: Särna) er to sogn som tilhører Älvdalens kommun i Sverige. De utgjør den nordvestligste delen av landskapet Dalarna.
Idre og Serna var opprinnelig annekssogn til Elverum prestegjeld. Navnene ble skrevet Idre og Shernne i 1602, Jrre og Zernne i 1649. De ble inntatt av svenske styrker i 1644 og ble ikke tilbakelevert i forbindelse med freden i Brömsebro året etter. Siden har sognene ligget til Sverige. Avståelsen ble først offisielt bekreftet ved Grensetraktaten av 1751, men hvor Norge som et kompromiss fikk en del av det gamle Idre sogn øst for Femunden. På norsk side grenser Idre idag til Engerdal, mens Serna (svensk Särna) grenser til i hovedsak Trysil, en liten del i nord til Engerdal.Annekssognene rommet i 1602 18 skattegårder, hvorav 16 halvgårder og to ødegårder. I 1604 hadde den ene halvgården skattefrihet. Sognene ble under Hannibalsfeiden ( 1643- 45) inntatt i 1644 av 200 morakarlar og älvdalingar ledet av kapellanen i Älvdalen, Daniel Buskovius. Christian IV inngikk, før sin død 28. februar 1648, en avtale med «Hendes Kjærlighed», dronning Kristina av Sverige om å sende kommissærer til Idre og Særna for å avklare tilhørigheten til sognene. Spørsmålet var om de skulle regnes til Herjedalen, og dermed var omfattet av fredsavtalen fra 1645, eller til Østerdalen, og tilbakeføres til Norge. Les mer …
Russemonumentet på Trondenes er et minnesmerke over tilfangetatte sovjetiske soldater som tyskerne satte til å bygge sine forsvarsverk. På Trondenes var det mange av dem, og oppgaven var først og fremst å bygge det store forsvarsanlegget på Trondeneshalvøya - Adolfkanonbatteriet. Fangene levde under umenneskelige forhold i en leir med dårlige brakker, lite mat og hardt arbeid. Dette var bokstavelig talt et dødsslit, og det er stipulert at ca. 800 av dem døde under disse forholdene. Noen sultet i hjel, andre frøs til døde eller omkom av sykdommer. Noen ble også skutt for bagatellmessige disiplinære forseelser.I alt var det ca. 100 000 sovjetiske soldater som var fanger i Norge da krigen sluttet i 1945. 13 000 døde under fangenskapet. I Harstad var det fangeleirer på Kilhus, Kanebogen, Harstadbotn, Seljestad, Sama og Trondenes. På Trondenes finnes det ennå rester av brakkeleirene som tyskerne fikk bygd for seg og sine, selve fangeleiren ble brent like etter frigjøringen. Les mer …
 Foto: Olav Momrak-Haugan (2011). Fire russarar var fangar på gamle Gimle skule i Fyresdal på slutten av krigen 1940-1945, døydde her og vart gravlagde på Moland nye kyrkjegard.
Til Fyresdal kom tyskarane med over hundre russiske fangar våren 1944. Gimle skule og området rundt blei okkupert. I skulehuset blei fangane innlosjerte medan dei tyske vaktene heldt til i den nærliggande distriktslækjarbustaden Gardar. Eit nærliggande losje-hus vart teke til lagerbygning. Rundt skulehuset vart det satt opp høge dobbelte piggtrådgjerde.
Den fyrste tida fekk ein lov til å gå ned til gjerdet rundt Gimle og framom leiren. Dei russiske fangane var uvanleg flinke songarar og om sundagen då dei ikkje arbeidde i skogen samla dei seg ute og laga eit meisterleg songkor. Bygdefolket samla seg her og lydde til den fine songen. Men etter ei tid synest visst tyskarane at folk vart for nærgåande og det vart satt opp ein bom eit stykke unna, men ein kunne likevel høyre songen deira.
Fangane arbeidde i skogen med tømmerhogst og dersom ikkje vegen var for lang til arbeidsområdet marsjera dei til og frå. Då la ofte bygdefolk ut matpakker til dei i vegkanten, noko fangane såg etter med ørneaugo. Enkelte av dei tyske vaktene greip inn, men andre oversåg dette. Ein del av tyskarane gjekk rundt i heimane og tala med folk og dei tok då med seg matpakker til fangane i byte med ymse saker russarane hadde laga. Det kunne vere stråarbeid, trearbeid, graverte dåser, messingringar og anna. Bygdefolket synest det var gildt at det fantes medmenneske blant fienden. Les mer …
 Christian L. Jensen på sine eldre dager. Foto: Ukjent (født 13. juni 1855 i Bossekop, død 1937) hadde russisk far og samisk mor. Han hadde russisk handelsbrev fra 1873 og kom til Sparbu i Nord-Trøndelag i slutten av 1880-åra. Her ble han gift med Serianna Gjermstad ( 1857- 1917). Sammen fikk de barna Emma Rebekka ( 1892- 1958), Ludvig ( 1894- 1957) og Anna, gift Brensholm ( 1903- 1986). Han bestyrte Sparbu Aktie Handelssamlag så lenge det eksisterte og ble snart en aktet samfunnsbygger – i sær blant de som så og ville at «den nye tid» kom. Jensen bestyrte flere forretninger i bygda, butikker som bar preg av tidens nye ideer. Likevel er han best kjent som innehaveren av Leira Landhandel. Hans engasjement for sosialismens utbredelse må også nevnes. Les mer … | 
.jpg)
