Forside:Urfolk og nasjonale minoriteter

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER
jødisk • samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani

Om Urfolk og nasjonale minoriteter
Urfolket og majoriteten møtes.
Foto: Olve Utne (2011)

Urfolk og nasjonale minoriteter er en fellesbetegnelse på en rekke grupper som i utgangspunktet ofte har lite felles. Urfolkene representerer den tidligste befolkningen på et sted, med en historie som ofte strekker seg mye lenger tilbake enn majoritetens. I Norge er samene landets urbefolkning, som først i senere år har tilkjempet seg rettigheter på linje med de den norsk-etniske majoriteten har. De nasjonale minoritetene er grupper som har en lang historie i landet de lever i uten å være urfolk, det vil si innvandrergrupper som kom for svært lenge siden og har en klar tilhørighet i landet. De folkeslagene som i Norge er definert som nasjonale minoriteter er romanifolk, rom, jøder, kvener og skogfinner. Innenfor hver av disse folkegruppene er det en rekke undergrupper. To av folkeslagene, rom og jøder, tilhører større folkegrupper som finnes i mange land, mens de tre andre primært har etnisk og kulturell tilknytning til folkegrupper i Norden. Disse fem folkeslagene har et særskilt vern i Norge som følge av at Norge i 1998 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Det man først og fremst tenker på som samlende faktor er utfordringene de har i møtet med majoriteten; utfordringer som går slikt som på tilhørighet, språk, kulturuttrykk og -forståelse, religion og tradisjoner. Her har de også mye til felles med de nyere minoriteter. En hovedforskjell er at urfolk og nasjonale minoriteter opplever å være fremmede i sitt eget og sine forfedres land, mens nyere minoriteter ofte opplever å ha lagt det kjente bak seg og befinner seg i en fremmed verden.   Les mer ...

 
Smakebiter
Den kvenske innvandringen til Vest-Finnmark startet på 1700-tallet. De første kvenene bosatte seg i Alta, Kautokeino og Porsagner. Innvandringen fortsatte utover på 1800-tallet, da mange kvener fant arbeid ved Kåfjord kobberverk. Da verket ble nedlagt i 1878, avtok den kvenske innvandringen til Vest-Finnmark.Innvandring av kvener til Vest-Finnmark fortsatte i det 18. århundrets siste halvdel. I 1796 var det ankommet 14 kvenske bondefamilier til Alta. Fiskeriet gjorde at de fikk arbeid og var i stand til å forsørge familiene. I mai 1779 ble fem kvenske familier pålagt å flytte fra Alta. En av de fem hadde hustru og barn i Lyngen, og var innvandret over Skibotn. Syv andre kvener, hvorav 3 med familie, lovet å reise tilbake til Sverige til høsten. Det kan ikke ses om disse 12 kvenfamiliene hørte til de 14 familiene som blir nevnt i 1796.
Kåfjord kirke.
  Les mer …

Kvener ror fiske i Finnmark ca. 1892.
Kvener, også kalt norskfinner, kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere, er medlemmer av ei folkegruppe med kjerneområde i Nord-Norge og med finsk opphav. Kvenene er definert som en nasjonal minoritet. Språket kalles kvensk eller kvensk/finsk, og er språklig sett en finsk dialekt. Navnet kven er gammalt. Første gang vi vet at det ble brukt, var i Ottar fra Hålogalands beretning som ble nedtegna ved hoffet til Alfred av Wessex mot slutten av 800-tallet i den angelsaksiske formen cwenas. På norrønt finner vi formene kvenir og kvænir. Området øst for Bottenvika besto i mellomalderen av ulike stammer, finnene (suomalaiset) i området rundt Åbo, tavastlendingene (hämäläiset, dette etnonymet har samme opphav som same) vest for finnene, karelerene (karjalaiset) øst for dem att. Nord for tavastlendingene og karelerene bodde savolakserene (savolaiset), det var savolaksere som emigrerte til Finnskogen i Värmland og Hedmark på 1600-tallet. Nord for savolakserene bodde kainuulaiset i Kainuu (svensk "Kajanaland"). På samme måten som svenskene i vest lot finner stå som namn for alle desse stammene, brukte nordmenn i nord (som t.d. Ottar) navnet kvener på samme måte.   Les mer …

Dei første taktene av Ungarisch : Skizze, eit av dei mest populære pianostykka av Mathilde Berendsen Nathan.
Mathilde Berendsen Nathan (f. 10. juni 1857 i København, d. 22. februar 1926 i Italia) var ein pianist og klaverkomponist av dansk-jødisk bakgrunn. Ho var gift med grosserar John Nathan og dei budde i Kristiania frå 1884 og fram til noko etter 1916. Mathilde Berendsen Nathan var blant dei meir populære norske komponistane i tida kring 1900. Ho skreiv i seinromantisk stil med eit pianoteknisk til tider virtuost preg, men samtidig med vekt på det sangbare og med ein del pedagogisk orienterte stykke.   Les mer …

Ephraim Wolff Koritzinsky
Ephraim Wolff Koritzinsky (18831942) var ein jødisk kirurg som blant anna arbeidde som overlege ved Sjukehuset i Kristiansund (1920–33) og ved Trondhjem Sykehus (1933–41). Han var kjent som ein rettskaffen og frittalande mann. Koritzinsky vart fødd 20. juni i Karlstad i Värmland i 1883 av foreldra Abraham Josef Koritzinsky (1858–1928) og Pauline Abrahamson (1858–1908). Han gjekk på skule i Hamburg frå 1894 til 1898 og tok norsk artium på Aars og Voss skole i Kristiania i 1901. Han avla medisinsk embetseksamen i 1909. Frå 1912 kombinerte han eigen privatpraksis med eit årsvikariat ved Sjukehuset i Kristiansund. Under første verdskrigen arbeidde han først ved Nordland Amtssykehus i Bodø og deretter i München og Bonn. I 1917–19 arbeidde han ved Ullevål kirurgiske avdeling.   Les mer …

Vilnius rundt Annas fødsel.
Foto: Abdon Korzon/Trakai historiske museum
(1860)
Anna Plesansky (1860-1939) ble født som Anna Prusan i Vilnius i 1860. Hun var blant utallige russiske jøder som dro vestover rundt århundreskiftet. Annas historie er helt og fullt hennes egen, men samtidig ganske typisk for jødene som kom østfra til de skandinaviske landene i tida før og rundt 1900.Anna fikk et forholdsvis langt liv. Hun var nesten åtti år da hun døde i 1939. Om hun fremdeles var frisk på denne tida, rakk hun sannsynligvis å bekymre seg for jødenes vanskelige situasjon i Europa. Mange i det jødiske miljøet i Norge hadde flyktet fra pogromer og andre vanskeligheter i Russland, og hadde håpet at Vest-Europa skulle bli en trygg havn. På 30-tallet var det mange som forstod at det kanskje ikke kom til å fortsette å være slik. Anna slapp i alle fall å oppleve andre verdenskrig, med de lidelser krigen og Holocaust førte til for etterkommerne hennes.   Les mer …

Sáme girjjebussa (lulesam.) eller Lulesamisk bokbuss er ein bokbuss som blir driven av Tysfjord folkebibliotekDrag. Eigar av bussen og ansvarlig for personalet er Tysfjord kommune. Bøkene inkluderer generelle bøker på samisk, med hovudvekt på lulesamisk, så vel som bøker om samiske emne på både samisk og skandinavisk. Dei har ein del generell fag- og skjønlitteratur på norsk og svensk òg. I tillegg har dei informasjonsmateriell om Sametinget i Norge. Sáme girjjebussa kom i gang hausten 2001. I tillegg til at bussen dekkjer Tysfjord kommune, har han turar til Evenes, Narvik og Ballangen kommunar i Ofoten og til Hamarøy, Sørfold og Fauske kommunar i Salten. I 2004 gikk Gällivare og Jokkmokk kommunar i Norrbottens län inn i samarbeid med Tysfjord, og sidan den tid har bussen gått fire turar i året til Gällivare og Jokkmokk òg.   Les mer …
 
Kategorier for Urfolk og nasjonale minoriteter
 
Andre artikler