Elverum lærerskole

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Mal:Thumb høyre Elverum lærerskole ble etablert i 1892 av Olav Andreas Eftestøl, under navnet Elverum friseminar. Seminaret ble raskt populært, og seks år tidlig på 1900-tallet hadde det flest uteksaminerte kandidater av alle landets lærerskoler. Den opprinnelig private skolen ble overtatt av staten i 1937, og lærerskolen på Hamar ble samtidig flytta til Elverum. Fra 1937 til 1967 (?) var det offisielle navnet Elverum offentlege lærarskule, deretter Elverum lærerskole (1967-75?) og Elverum lærerhøgskole (1975-1994). Skolen ble i 1994 en del av Høgskolen i Hedmark, og i 2007 ble allmennlærerutdanninga sentralisert til Hamar.

Elevene på skolen ble ei stund kalt ristlapper. Halldis Moren Vesaas gikk der 1925-28, og skriver at klengenavnet «var vanleg i mi tid på Elverum lærarskule. Kva kom det av? Av seminarist kanskje? Det heitte vi og stundom, sameleis som skulen framleis iblant heitte seminar[1]

Vesaas var en av mange nynorskdiktere med utdanning fra lærerskole. Til «ristlappene» på Elverum hørte også Olav Aukrust (1903-06) og Tor Obrestad (1961-63). Leif Mæhle skriver: «Mellom lærarseminar og dikting er det ein nær samanheng i norsk kulturhistorie. Det er påfallande mange - særleg av nynorske diktarar frå landsbygda - som har gått vegen frå folkeskole og framhaldsskole via folkehøgskole/amtskole til lærarskole, og så hamna - iallfall for ei tid - bak kateteret i ein barneskole eller folkehøgskole.»[2] I romanen Ein gong må du seie adjø skildrer Tor Obrestad Elverum og lærerskolen.

Eftestøls skole

Mal:Thumb høyreOlav A. Eftestøls skole var det andre private lærerseminaret i Norge. Viggo Ullmann hadde i 1888 grunnlagt det første friseminaret, i Seljord. I 1895 kom det private lærerskoler i Volda og på Notodden, seinere andre. De seks offentlige lærerseminarene fikk dermed konkurranse. På Opplanda var det stiftsseminar på Hamar, og det var nok dette som mest fikk merke utforderen i Elverum, bare tre mil lenger øst. Alt i 1896 hadde Elverum flere uteksaminerte enn Hamar, og slik holdt det fram.[3]

Skolehistorikeren Helge Dahl skriver om bakgrunnen for de nye privatseminarene: «Den liberale retning i tiden fremmet det private initiativ i skolelivet. I den høgre skolen hadde man mange og gode vitnemål om hva privatskolene kunnne drive det til. Folkehøgskolene kom inn i bildet med sine idealer om frihet, og det falt lett å vise til andre land, særlig Danmark. Kritikken mot statsskolene gikk politisk sett ut på at de var konservative og tjente makthaverne. De reproduserte et gammelt samfunn preget av embetsmennene. Pedagogisk fant man dem tungrodde og stivbente. De private skolene fikk det skussmål at de hadde en friskere ånd over seg og satte reformer ut i livet.»[4] Med seminarloven av 1890 åpna Stortinget opp for de private lærerskolene. Loven bygde i mangt på den store folkeskolereformen fra året før, som ville forbedre skolen gjennom større fagkrets, økt lesetid og friere pedagogikk.

Eftestøl kom til Elverum i 1890, som lærer på den såkalte Torpeskolen. Eivind Torp (1844-90) hadde fra 1873 drevet en kombinert skole i Leiret i Elverum, en skole som både hadde middelskolekurs, lærerinnekurs og ungdomssskolekurs i folkehøgskolens ånd. Blant Torps støttespillere var den rike skogeieren Helge Væringsaasen. Han støtta også Eftestøl, da han i 1892 foreslo å opprette en lærerskole på Folkvang, Torpeskolens bygg. Eftestøl var en beundrer av Viggo Ullmann og kjente godt til friseminaret hans i Seljord. Samtidig var Leiret et sted i utvikling, med gode kommunikasjoner, og egna seg godt som skoleby. Det var mange forutsetninger som virka sammen og bidrog til at Eftestøl den 18. juni 1892 averterte at «Friseminarium sættes i gang ved Elverum privatskole fra 1ste September». Skolen begynte på den annonserte dagen, med 17 elever og seks lærere, foruten Eftestøl. I 1897-98 fikk skolen råderett over hele Folkvang-bygget, og kunne utvide.

De private lærerskolene, også Elverum, var på denne tida prega av nasjonalt strev. Eftestøl tilhørte venstrefløyen i Venstre, men ble med Johan Castberg inn i Arbeiderdemokratene, og var stortingsrepresentant for partiet 1906-15. Han sørga også for at den ihuga landsmålsmannen Ivar Eskeland ble lærer ved skolen. Mens privatseminar som Volda og Notodden også hadde et element av konservativ kristendom, var «ånden» på Elverum imidlertid mer grundtvigiansk, med et liberalt kristendomssyn. Trass i sitt sterke politiske engasjement skal Eftestøl også ha vektlagt å lære elevene toleranse og kritiske holdninger til autoriteter, uansett ståsted.[5]

Olav Schulstad og overgangen til statsskole

Mal:Thumb høyreEftestøl ble i 1907 skoledirektør i Hamar stift, og Olav Schulstad (1868-1945) ble ny rektor på Elverum. Schulstad hadde vært lærer ved Torpeskolen, og fulgte med til lærerskolen da denne ble grunnlagt. Denne svært erfarne lærerskolemannen var allsidig og underviste i mange fag, men samla seg mest om regning, psykologi og pedagogikk. Han utga også flere lærebøker som ble mye brukt. Schulstad hadde ry som både en god lærer og en dyktig administrator. Da han fylte 70 år, uttalte Gunnar Risting (en av hans første elever): «Både lærere og elever visste at det sto en mann ved roret, en våken mann med oversyn og handlekraft.» Schulstad var rektor i to perioder, 1906-1920 og 1926-1937, det første året som vikar for Eftestøl.[6]

I 1906, 1907, 1911, 1913, 1914 og 1915 hadde Elverum flest uteksaminerte kandidater av alle landets lærerskoler.[7] Lærerskolen hadde både ei ettårig linje for dem med artium og ei treårig for dem uten. Elevene bodde på hybel rundt omkring i Leiret. Så seint som på 1920-tallet var det bare noen lokale studenter fra Elverumsområdet som kunne bo hjemme. Skolebusser gikk det ikke, og det var nesten utenkelig at studenter hadde bil. Halldis Moren Vesaas husker imidlertid brødrene Toralf og Odd Floden fra Hernes, som fikk låne farens gamle Ford som skoleskyss![8]

Mellom 1920 og 1926 var Schulstad skoleinspektør og lærer i Oslo, og Ola Olsen Ellingsgard og Nils Norderhaug var da bestyrere. I deres tid ble blant annet et stort nybygg oppført, mens det gamle Folkvang ble folkeskole.

Da Schulstad kom tilbake fra Oslo, i 1927, var de økonomiske nedgangstidene merkbare. Færre elever søkte seg til Elverum, og mange uteksaminerte kandidater gikk ledige. De private lærerskolenes krav om skolepenger var en stor ulempe i disse trengselstidene. Fra høsten 1933 ble det ikke tatt opp nye klasser.

Stortinget diskuterte i 1934 å legge ned lærerskoler. Diskusjonen gjaldt også de private skolene, for de mottok statsstøtte og hadde også på andre måter nærma seg de statlige skolene. Både Venstre-regjeringa (1934) og Nygaardsvolds Ap-regjering (fra 1935) sto på at Elverum måtte legges ned, og at Hamar skulle opprettholdes. Særlig for Arbeiderpartiet var det ideologisk viktig å satse på statsskolene, sjøl om bl.a. lærerskolen på Elverum i realiteten ble drevet som en offentlig skole.

Olav Schulstad foreslo imidlertid at staten kunne kjøpe skolen på Elverum. Når denne skolen også hadde langt nyere og bedre lokaler enn konkurrenten på Hamar, støtta et klart flertall på Stortinget Elverum. Voteringa fant sted 25. mai 1937. Etter sommerferien begynte fem lærere fra Hamar i østerdalsbyen.[9]

Krigsåra

11. april 1945 ble Elverum bomba, men bygningen til lærerskolen fikk ingen skader. Det gikk også bra med lærerne og elevene. Skolen klarte å holde undervisninga i gang under hele okkupasjonen. Tallet på elever sank imidlertid fra 135 i 1940/1941 til 58 i 1944/45. En grunn til nedgangen var okkupasjonsmaktas forsøk på å nazifisere skolene. I Elverum var det mange elever som ikke kom inn fordi de «strøk» på de politiske spørsmåla på opptaksprøva.

Rektor Karl Egge holdt skolen i gang, men trassa tyskerne så godt han kunne. Han forhindra f.eks. at skolen fikk ny flaggstang etter at den gamle knakk. Slik unngikk han at skolen flagga til ære for nazistene. Enkelte mente allikevel at Egge samarbeida for mye med makthaverne, men dette ble avvist av departementet etter krigen.[10]

Kvinner, artium og studenteksplosjon

Etter andre verdenskrig starta skolen opp igjen med 118 elever. Rundt 1960 gikk om lag 300 elever her, og i 1964/65 var studenttallet 366. Generasjonen som ble født etter krigen, tok i langt større grad enn foreldrene høgere utdanning, og historikere har snakka om en «utdanningseksplosjon». Lærerskolene var populære, og mange søkere ble avvist. Rektor på Elverum i største bolken av denne vekstepoken var Øystein Rykkja, fra 1958 til 1975.

Mens mennene hadde vært i flertall blant studentene i mellomkrigsåra, ble lærerskolen gradvis en kvinnebastion. Fra slutten av 1950-åra var jentene i flertall, og midt på 1980-tallet utgjorde de 2/3 av studentmassen. I 1986 var 220 av 325 lærerstudenter i Elverum kvinner.

Et annet utviklingstrekk i etterkrigstida var avviklinga av den fireårige lærerskolen. Denne hadde vært et alternativ for dem som ikke hadde artium. Som et ledd i «utdanningsekplosjonen» gikk imidlertid tallet på gymnasiaster sterkt opp, og det ble mindre bruk for det fireårige alternativet. Elverum var av lærerskolene som holdt lengst på den fireårige linja, men 1971 ble siste året som et kurs av dette slaget starta opp.[11]

Høgskole

1. august 1975 fikk skolen status som lærerhøgskole. Solveig Rasch (1922-) ble samtidig ny rektor. Oppgraderinga til høgskole var et resultat av loven av 8. juni 1973, som innførte et utvida høgskolesystem, der også de nye distriktshøgskolene inngikk. Høgskolene skulle få et mer akademisk preg enn de gamle lærerskolene, og skulle inn i et regionalt system med distriktshøgskolene. Med avviklinga av den fireårige linja ble det nå krav om at alle lærerskoleelevene skulle ha artium, noe som skulle gi teoretisk ballast for statusen som høgskoleelever. Også den gamle toårige linja (den såkalte studentlinja) ble avvikla, og i 1975 begynte 220 elever på den nye 3-årige lærerutdanninga på Elverum.

Et annet uttrykk for overgangen til høgskole var satsinga på forskning. I 1991 og 1992 fikk skolen sine første doktorgradskandidater, nemlig Kåre Rørhus og Geirr Wiggen.[12] Nytt navn og innhold til tross: Helge Dahl hevder at «Høgskolenavnet var vel flott i forhold til virkeligheten», delvis på grunn av trang økonomi, men også fordi de «hadde lavere staus og prioritet enn distriktshøgskolene».[13]

Ikke bare allmennlærere ble utdanna på Elverum. Mange lærere tok videreutdanning her, og i 1979/80 gjaldt dette hele 175 av 400 elever. I 1984 fikk skolen også ei treårig faglærerlinje for kroppsøving/idrett.[14]

I 1994 gikk lærerhøgskolen inn i den nye Høgskolen i Hedmark, sammen med høgskolene på Rena, Hamar, Evenstad og Blæstad. 13 år seinere, 13. juni 2007, ble det satt strek for lærerutdanninga på Elverum. All lærerutdanning i Hedmark skulle nå foregå på Hamar. På Elverum ble det arrangert stort seminar og festmiddag, med ordføreren blant gjestene. Tor Obrestad, Ane Hoel og Egil Børre Johnsen kåserte, den siste over det såkalte «Elverumssyndromet» i norsk litteratur.[15]

Personer som har studert ved Elverum lærerskole

Navn Eksamen Yrkeskarriere Samfunnsvirke
Olav Aukrust (1883-1929) 1906 Lærer i Folldal 1907-08, Lom 1908-10, Østfold folkehøgskole 1910-13, Gausdal folkehøgskule 1913–15 og Dovre folkehøgskule 1915–17 Forfatter
Johanne Berg (1887-1948) 1909 Lærerinne i Fåberg 1909-18, Fredsvoll skole i Østre Toten 1918-30, Bjørnsgård skole i Ø. Toten 1930-? Del av lærerfamilien Berg ved Bjørnsgård skole
Per Berg (1886-1974) 1914 Lærar Vågå framhaldsskule 1914-22, Midtbyen skole på Hamar 1922-? Underoffiser og lokalhistorikar (Lesja)
Kjell Borgen (1939-96) 1960 (ca.) Lærer, skolestyrer og tiltakssjef i Rendalen kommune. DNA-politiker, ordfører i Rendalen, stortingsmann, statsråd og fylkesmann i Hedmark.
Peder Brudevold (1879-1972) 1900 Lærervikar i Åmot og Oslo, Gjøvik skole 1902-? Kommunepolitiker for Gjøvik Borgerparti, bibliotekar, formann i byens velforening, huseierforening etc.
Laurits Engelstad (1892-1978) 1913 Lærer i Østre Toten 1913-14, Dal skole i Kolbu 1914-20, Rendalen 1920-23, Kirkenær skole i Kolbu 1923-35. Småbruker
Knut Fugllien (1876-1940) 1903 Lærer i Østre Toten, Stange skole 1903-08, Hoffsvangen 1908-15, Nordli 1915-40. Underoffiser. Ble skutt av tyske styrker i 1940.
Edvard Grimstad (1886-1955) 1907 Lærer ved framhaldsskolen i Lesja (1907-08), deretter tilsett ved skoler i Alvdal (1908-10), Fåberg (Nordre Ål skole, 1910-11), Skjåk (1911-14) og Stange (1914-17). Ihle skole i Vestre Toten 1918-22 og arbeidde seinere i Lillehammer-skolen. I 1935 ble han tilsatt som bibliotekinspektør i Oppland. Samla folkeminne i Gudbrandsdalen for Universitetets folkeminnesamling. I 1930 ble han den første redaktøren av Årbok for Gudbrandsdalen, styreformann i Gudbrandsdalen Boklag.
Nils Grotnes (1890-1961) 1913 Styrer for framhaldsskolen i Sel i Gudbrandsdalen i flere tiår, grunnla og styrte realskolen i bygda. Aktiv i ungdomslagsarbeid, målmann. Deltok i motstandskampen under 2. verdenskrig.
Marit Harildstad (1861-?) 1889 Lærer i Gjelleråsen, Leirsund og Tærud kretser i Skedsmo kommune.
Louise Leknes Hattestad (1886-1959) 1912 Vikar i Sør-Fron 1912/13, lærerinne i Holt ved Tvedestrand 1913/14, ansatt ved Kilebu skoleØrje fra 1914.
Gudrun Haug Hovden (1919-) 1946 (ca.) Lærer ved Grorud skole i Oslo 1947-86.
Astrid Risting Huuse (1914-) 1935 Lærer ved Slattum skole i Nittedal ca. 1935, deretter i Korsmo skolekrets Skarnes. Lærervikar i Bærum under andre verdenskrig. Fra 1945 til 1981 ansatt ved Stavsjø skoleNes på Hedmarken. Tillitsverv i Norsk Lærerlag, aktiv i idrett, menighetsråd og soppforening m.m.
Halvor Haavelmo (1886-1967) 1907 Lærer i Gol og Aurskog, 1909-54 i Skedsmo (skolene Gjellerås og Sagdalen) Lokalhistoriker og Venstre-politiker. Oppnevnt til ordfører i Skedsmo 1941-45.
Ole Johnsrud (1890-1940) 1913 Lærer og klokker i Vestre Toten Underoffiser, skutt av tyske vakttropper i 1940.
Sigurd Islandsmoen (1881-1964) 1904 Lærer i Bagn ca. 1905, Gjøvik skole ca. 1910, organist i Moss 1916-61 Komponist og dirigent
Kristoffer Jahren (1919-2012) 1942 Lærer i Øvre Eiker, Kolbu, Drammen og Søndre Land. rektor Dal skole i Frogn og Enebakk ungdomsskole. Skolesjef i Vestre Toten 1968-87, aktiv i Rotary.
Laurits Kronen (1880-1967) 1903 Lærer i Jostedalen, Oppdal, Rennebu og Vikersund Engasjert mål-, avholds- og Venstre-mann
Gjertrud Kvale (1888-1962) 1915 Lærerinne ved Seierstad skole i Østre Toten fra 1916 Formann i Østre Toten lærerlag
Magnhild Langseth (1896-1977) 1917 Lærerinne ved Fagernes skole (Østre Toten) 1917-27 Engasjert i ungdomslaget Vikværingen.
Solveig Lillevold (f. Kvile, 1905-1997) 1926 Lærerinne på Smitborg skole i Østre Toten 1926-34.
Tor Obrestad (1938-) 1963 Lærer, journalist i Stavanger Aftenblad Forfatter
Helge Skeie (1886-1968) 1911 Lærer Vang framhaldsskule (Valdres) 1911-13, Østsiden skole (Hof i Solør) 1913-19, Fagernes skole (Østre Toten) fra 1919. Klokker i Balke og Totenvika kirker, engasjert i ungdomslagsarbeid på Toten (stifter av Vikværingen).
Håvard Skirbekk (1903-83) 1923 Lærer Dovre 1923-24, Våler i Solør 1924-36, Byggebeltet i Vang 1936-46, Hamar folkeskole 1946-52 Lærerlagsleder, museumsmann, kulturhistoriker og samnorskforkjemper
Klara Skotte (1889-1955) 1912 Lærer i Nord-Fron 1912-20, Nordli skole i Østre Toten 1920-? I flere år lærerinnenes representant i skolestyret i Østre Toten
Ola Skotte (1893-1986) 1916 Lærer i Skjåk 1916-17, Bøgrende i Lesja 1917-60 Lokalhistoriker, amatørfotograf
Magnhild Stepperud (1897-1973) 1919 Lærerinne i Valsøyfjorden 1920, Tustna 1921, Tynset 1921-22, Ihle skole i Vestre Toten 1922-?
Andreas E. Sørestrand (1894-1990) 1916 Lærer i Askvoll, Bjerkreim, Brekke og Hedrum. Skolestyrer ved Nanset skole i Hedrum fra 1927. Ap-politiker i Hedrum
Halldis Moren Vesaas (1907-95) 1928 Lærervikar i Vinje 1941-43, kontordame og sekretær Forfatter
Lars K. Ødegaard (1877-1933) 1901 (ca.) Lærer i Hol 1897-99, Nes fra 1902. Fotograf
Niels Ødegaard (1892-1976) 1913 Lærer 1913-19, journalist, red. Oppland Arbeiderblad, direktør i Hunton Ordfører i Gjøvik 1923-67.
Ola Aabakken (1893-1956) 1916 Vikar ved en skole på Lillestrøm i 1916, lærer ved Nordmo skule i Lesja 1916-17, deretter ansatt ved Vågå framhaldsskule i to år. Fra 1919 lærer i Furnes, først seks år ved framhaldsskolen, seinere ved Øksenset skole.
Anne Aalstad (1885-1980) 1905 Lærerinne på Hamarøy 1906-14, i Sparbu 1914-17 og i Kolvereid 1918-31. Avholdskvinne
Jacob Aamdal (1891-?) 1914 Lærervikar forskjellige steder 1914-16, Hassel skole på Lista 1916-20, Bilitt skole i Borge 1920-21) og Åmdal skole på Lista 1921-24). Mens han var på Lista, var Jacob Aamdal også lærernes representant i skolestyret. Fra 1924 ansatt ved Strand skole, ÅmotModum, seinere skolestyrer s.st. Kordirigent, stifter av Strand småbrukarlag (Modum).
Daniel Aamlid (1891-1978) 1913 Lærar i Heimdal skulekrins i Vegusdal, i noverande Birkenes kommune. Formann i Vegusdal skulestyre, sat òg i heradsstyret.
Elias M. Aardal (1880-1968) 1900 Lærer i Breim (fortsettelsesskolen) 1902, HerøyHelgeland 1904-18 og Høle i Høgsfjord 1918-19. Fra 1919 tilsatt ved Sporaland skole, Høyland i nåværende Sandnes kommune. Lærerlagsformann, formann og sekretær i likningsnemnda samt formann i trygdekassa. Han satt også i herredsstyret i Høyland.

Rektorer

  • Olav Andreas Eftestøl 1892-1907 (permisjon 1906-07)
  • Olav Petter Schulstad 1907-1920 og 1926-1937 (vikar for Eftestøl 1906-07)
  • Ola Olsen Ellingsgard 1920-1926
  • Nils Norderhaug 1920-1926
  • Einar Theiste Boyesen 1937-1938
  • Karl Egge 1938-1953
  • Hermann Bertinius Norendal 1953-1958
  • Øystein Rykkja 1958-1975
  • Solveig Rasch 1975-1988
  • Ole Nordvang 1988-?

Noter

  1. Vesaas sine tilbakeblikk kan leses i Dahl 1992, s. 191-194.
  2. Mæhle skriver om Olav Aukrust si tid på Elverum, se Dahl 1992, s. 181-190.
  3. Dahl 1992, s. 23.
  4. Dahl 1992, s. 13.
  5. Dahl 1992, s. 15-33.
  6. Dahl 1992, s. 44-45.
  7. Dahl 1992, s. 15-23 og 51.
  8. Vesaas sine minner: se Dahl 1992, s. 191. Folketellingene for 1900 og 1910 viser hvordan seminarelevene bodde.
  9. Dahl 1992, s. 55-76.
  10. Dahl 1992, s. 79-88.
  11. Dahl 1992, s. 93-96.
  12. Dahl 1992, s. 137-151.
  13. Dahl 1992, s. 139.
  14. Dahl 1992, s. 149.
  15. Østlendingen.no, 12. juni 2007. Johnsen har karakterisert de tallrike romanene om skolen som Elverumssyndromet, der alt er tungt, hardt og kaldt! (referert i Dahl 1992, s. 109).

Kilder og litteratur