Borgerkrigstida
Borgerkrigstida er en betegnelse på tida fra 1130 til 1240 i norsk historie. Perioden preges av at kampen om makta i landet utløste åpen strid. Det var ikke intens, kontinuerlig krigføring, men tre faser med tildels sporadisk krigføring mellom forskjellige parter. Kunnskap om perioden er basert først og fremst på sagaer og krøniker, og begge disse kildetyper er notorisk usikre i sine angivelser av fakta som antall, datering osv. I senere år har man gjennom å sammenholde tekstene med arkeologiske funn kunnet bekrefte en del av det som fortelles, men detaljene må ofte anses som usikre. Kun fra den siste fasen har man bevart dokumenter som kan kaste direkte lys over personer og hendelser.
Første fase (1130 til 1161)
I krigens første fase var det sporadiske kamper mellom kongsemnene etter Sigurd Jorsalfares død. Begge hans medkonger, brødrene Øystein Magnusson og Olav Magnusson, døde før Sigurd og uten arvinger. Dermed ble Sigurds sønn Magnus Sigurdsson den åpenbare arving. Men mot slutten av 1120-åra kom Harald Gille til Norge fra Irland, og hevdet at han var Sigurds halvbror gjennom faren Magnus Berrføtt, som hadde ført krig i Irskesjøen. Harald bare jernbyrd og klarte denne prøven, og avla så ed om at han ikke ville kreve tronen så lenge Magnus Sigurdsson levde.
Da kong Sigurd døde i 1130 gikk Harald Gille raskt tilbake på sitt løfte. Magnus ble hyllet som konge, men Harald krevde tittelen og fikk støtte for dette. Det kom til en ordning hvor de to ble samkonger, men i 1134 var freden over. Året etter tok Harald kong Magnus til fange i Bergen. Magnus ble blindet, kastrert og lemlestet, og deretter sperret inne i et kloster. Han fikk da tilnavnet Magnus Blinde.
På dette tidspunkt kunne krigen endt, men nok en tronpretendent kom fra Irland. Sigurd Slembe hevdet også å være sønn av Magnus Berrføtt, og hevdet at han hadde båret jernbyrd i Danmark. Harald Gille aksepterte ikke kravet, og det ble åpen strid mellom de to. Sigurd fikk i 1136 myrdet Harald Gille mens han sov, og krevde kongsnavn. Men han hadde ikke den nødvendige støtte, og ble i stedet lyst fredløs. Haralds to små sønner, Sigurd og Inge Haraldssønner ble utropt til konger. De ble etter hvert kjent som Sigurd Munn og Inge Krokrygg.
For å styrke sitt krav på tronen hentet Sigurd Magnus Blinde ut fra klosteret. Magnus, som nå var en blind krøpling i et samfunn der fysisk styrke og hell var avgjørende for å få autoritet som konge, hadde ingen mulighet til å få tilbake tronen på egen hånd, og allierte seg med Sigurd. Krigen varte til 1139, uten noen store slag før slaget ved Holmengrå. Magnus og Sigurd led der et knusende nederlag. Magnus ble drept umiddelbart, mens Sigurd ble pint til døde.
I 1142 kom nok en tronkrever, Øystein Haraldsson. Denne gang var det Harald Gille som angivelig var faren, så han skal ha vært halvbror av Inge og Sigurd Haraldssønner. De aksepterte kravet hans, og han fikk kongsnavn og råderett over en tredjedel av landet. Fram til 1155 klarte brødrene å holde fred.
Sagaen forteller at det var Sigurd Munn og Øystein Haraldsson som først konspirerte mot Inge for å dele hans tredjedel, og at Inge og Sigurds mor Ingerid Ragnvaldsdotter sammen med lendmannen Gregorius Dagsson oppfordret Inge til å slå til først. Om dette stemmer eller om det er skrevet for å forsvare Inges angrep på broren er usikkert. Det ble arrangert et møte mellom de tre kongene i Bergen i 1155, og der angrep Inges menn Sigurd Munn før Øystein hadde kommet. Deretter fant Inge og Øystein fram til enighet, men allerede i 1157 endte det med at Øystein ble tatt til fange og drept i Båhuslen.
Usikkerheten rundt Inges handlinger – slo han til før han selv ble felt, eller var det hele hans plan fra starten av – førte til at mange ikke ville anerkjenne Inge som sin konge. Sigurd Munns sønn Håkon Herdebrei ble derfor deres kongsemne. Han var bare ti år gammel, men hadde en sterk hær på sin side. I 1161 møtte hans menn Inge Krokrygg i slaget på isen, der Alna rant ut i fjorden på Sørenga i Oslo, og felte Inge. Med hans død ender den første fasen av borgerkrigene.
Andre fase (1161 til 1184)
I den andre fasen fortsatte striden mellom kongsemnene, men nå med større intensitet. Inges menn valgte seg en barnekonge som samlingsmerke, slik Håkon Herdebrei var det for hans flokk. Den utvalgte var Magnus Erlingsson, sønn av lendmannen Erling Skakke. Kravet på tronen gikk gjennom guttens mor Kristin Sigurdsdotter, som var datter av Sigurd Jorsalfare. Erling Skakke, ofte bare kalt Erling jarl, ble flokkens naturlige leder. I slaget ved Sekken i 1162 seiret Erling, og Håkon Herdebrei falt. Dermed var det mulig å få hyllet Magnus som konge på Øyrating i Trøndelag.
En ny pretendent dukket opp. Sigurd Markusfostre hevdet å være sønn av Sigurd Munn, og dermed Håkon Herdebreis halvbror. Sigurds sterkeste stridsleder, Sigurd Hallvardsson på Røyr, falt for Erling Skakke under slaget på Re i februar 1163. Erling tok senere Sigurd og fosterfaren Markus på Skog til fange, og fikk begge henretta. For å styrke Magnus' rett til tronen allierte Erling jarl seg med kirken, og innførte et nytt krav i den norske arveordningen, kravet om at arvingen skal være ektefødt. Inge Krokrygg var ektefødt, men han var død og etterlot seg ingen sønner, i det minste ingen ektefødte. De andre Haraldssønnene var selv født utenfor ekteskap, og eventuelle sønner av dem ville også være det. Dermed sto Magnus Erlingsson som ektefødt sønn av ei ektefødt kongsdatter med det eneste rettmessige kravet på tronen. Som en følge av alliansen med kirken ble Magnus den første norske kongen som ble kronet og salvet. Dette skjedde i Bergen i 1163. Erling jarls arveordning ble også nedfelt i lov. Det dukket opp noen rivaler, men Erling ryddet dem raskt og effektivt av veien. Han inngikk også en allianse med den sterke danskekongen Valdemar den store.
Ny arvelov til tross, i 1174 hevdet en ny opprørsflokk som ble kalt birkebeinerne at deres leder Øystein Møyla var sønn av Øystein Haraldsson. Det brøt ut nye kamper, men i 1177 så det ut til at Erling jarl igjen klarte å knuse all motstand. I slaget på Re det året falt Øystein Møyla, og birkebeinerne måtte flykte til Sverige.
Seieren over Øystein Møyla skulle vise seg å være begynnelsen på slutten for Erling og hans sønn. Birkebeinerne ga ikke opp sin motstand, og fant en ny leder, Sverre Sigurdsson. Han hadde kommet fra Færøyene, og hevdet å være Sigurd Munns sønn. Denne påstanden er svært tvilsom, og han fikk lite støtte i begynnelsen. Sigurd Munns datter Cecilia Sigurdsdatter var en av de få som anerkjente hans krav, og svenske Birger Brosa ga også sin tilslutning. Det spesielle med Sverre, som de andre som forsøkte seg mot Erling jarl manglet, var at han ikke bare var et samlingsmerke. Han var også en sterk leder, og en utmerket strateg. Dermed kunne rollen som kongsemne og rollen som hærfører samles i en person, og Sverre kunne styrke sitt tronkrav gjennom sin ledelse av flokken.
Hans første store seier kom i slaget på Kalvskinnet ved Nidaros i 1179. Erling Skakke falt i slaget, og dermed var motstanderens sterkeste leder borte. Orm Ivarsson, halvbror av Inge Krokrygg, tok over som Magnus Erlingssons mest framtredende mann etter Erlings fall. Sverre fikk etter dette Trøndelag som sin maktbase, og han forsøkte flere ganger å få Magnus Erlingsson til å dele makten. I 1180 sto slaget på Ilevollene, også ved Nidaros, og Sverre seiret igjen over Magnus, uten at det ble en avgjørende seier.
Det siste slaget mellom Sverre og Magnus ble et sjøslag, slaget ved Fimreite, i 1184. Der falt både Magnus og hans høvding Orm Ivarsson. Med dette ender den andre fasen i borgerkrigen.
Tredje fase (1184 til 1240)
Sverre hadde nå makten i landet, men det var ikke lett å skape fred. Magnus og Erling Skakke var borte, men deres mektigste allierte, kirken, utgjorde nå en trussel. Det kom også nye kongsemner. Jon Kuvlung hevdet å være sønn av Inge Krokrygg, og ble hyllet som konge i 1185. Han falt i slaget i Bergen i 1188, og hans opprørsflokk kuvlungene ble oppløst. Sigurd Magnusson og hans flokk øyskjeggene forsøkte seg også, med støtte blant annet fra Harald Maddadson Orknøyjarl. Også han møtte sitt endelikt i Hordaland, i slaget ved Florvåg utenfor Bergen i 1194.
I 1190 ble konflikten med kirken så skarp at erkebiskop Eirik Ivarsson gikk i landflyktighet. I 1194 sørget han for å få pave Celestin IIIs støtte til å bannlyse Sverre. De gjenværende biskopene gikk etter erkebiskopens ordre i eksil i Danmark sammen med ham. Biskopene planla neste trekk, og Nikolas Arnesson av Oslo utpeker seg som en sterk leder. Han var halvbror av Inge Krokrygg, og hadde blant annet kjempet for Magnus Erlingsson på Ilevollene, før han ble biskop. Inge Magnusson, som ble hevdet å være sønn av Magnus Erlingsson, ble deres samlingsmerke, og krigerbiskopen Nikolas fungerte som flokkens leder. Denne flokken ble kalt baglerne, etter bagall som betyr bispestav; koblingen til biskopene var svært sterk. Prestene støttet for øvrig i langt større grad Sverre. En kan også merke seg at biskopene nå fraviker kravet om ektefødte arvinger, for i den grad de trodde at Inge i det hele tatt var kong Magnus' sønn er det ingen mulighet for at han var ektefødt.
Krigen mellom baglerne og birkebeinerne er den mest kjente delen av borgerkrigen, og den strakk seg langt utover Sverres levetid. Baglerne møtte Sverre i slaget om Oslo i 1197, der Sverre gikk seirende ut av striden. Baglerne holdt seg etter dette i lengre tid i Oplandene, som sammen med Viken hadde vært deres maktbase.
Sverre døde i Bergen i 1202. Han ble den første norske kongen siden Sigurd Jorsalfare som døde av naturlige årsaker. Som et siste råd til sønnen Håkon Sverresson anbefalte han at arvingen måtte skape fred med kirken. Håkon klarte faktisk dette, baglerne ble forsont med ham etter at kongsemnet Inge Magnusson var felt samme år som Sverre døde. Biskopene løste da landet fra bannlysingen. Det var nemlig ikke bare Sverre som ble bannlyst, hele landet ble satt under interdikt.
Håkon Sverresson døde allerede i 1204, og ble etterfulgt av Guttorm Sigurdsson, som var sønn av Sverres eldste sønn Sigurd Lavard. Men baglerne anerkjente ikke Guttorm som konge, og trakk fram nok en angivelig sønn av Magnus Erlingsson, Erling Steinvegg. Danskekongen Valdemar Sejr støttet dem, og i 1204 kom de til Norge med en dansk hær. De tok raskt kontroll i Viken. Guttorms styre skulle bli kortvarig, for han døde allerede samme år. Birkebeinerne sto uten en direkte etterkommer etter Sverre, men fant et kongsemne i Inge Bårdsson, sønn av Cecilia Sigurdsdotter og lendmannen Bård Guttormsson til Rein.
Det forekom krigshandlinger i disse årene, men for det meste gikk partene rundt hverandre. Baglerne kontrollerte Viken, mens birkebeinerne holdt Nidaros og Bergen. Erling Steinvegg, baglernes kongsemne, døde av naturlige årsaker i 1207, og Filippus Simonsson, biskop Nikolas' nevø, ble baglernes nye kongsemne. Krigstretthet må ha begynt å sette inn, og etter flere mindre sammenstøt endte man høsten 1208 opp med forliket ved Kvitingsøy. Filippus fikk makta i Viken og Oplandene, mens Inge styrte resten av landet. Offisielt var ikke Filippus konge, men han brukte hele tiden kongsnavn. Det eldste bevarte norske diplomet skrevet av en person som kaller seg konge signert Filippus[1]. Her bruker han selv kongsnavn, mens brevets innhold er et krav om at en av kong Inges bestemmelser skal overholdes. Dette er også det eldste bevarte brevet på norrønt mål. I det som best kan beskrives som et samkongedømme skulle freden bli bevart helt til 1217. Det finnes også et diplom fra 1213 det engelske Johan uten land omtaler Filippus som konge av Norge[2].
Det utløsende for ny strid var Inge Bårdssons død. Birkebeinerne valgte Håkon IV Håkonsson til konge. Det ser ut til at Filippus forsøkte seg på en konspirasjon med en av rikets sterke menn, Skule Bårdsson, som var Inge Bårdssons halvbror. Han hadde egne ambisjoner om å kreve tronen, men ble i stedet leer for hirden. Men innen brevet til Skule kom fram var Filippus død, antagelig av naturlige årsaker. Birkebeinernes nye konge hadde et sterkt krav på tronen, for han var sønn av Håkon Sverresson. Årsaken til at han ikke hadde blitt valgt til konge i 1204 var at han ble født etter farens død, så han var ukjent for dem. I dette tilfellet ser det ut til å være liten tvil om at farskapet er rettmessig angitt, i en tid hvor de fleste kongsemners påstander var mer eller mindre fri fantasi. Skule brukte slektskapet for hva det var verdt, og klarte å få baglerne til å akseptere Håkon Håkonsson som konge. Flokken deres ble oppløst, og birkebeinernes største fiende var historie.
Tiden var imidlertid ikke inne til å få virkelig fred i riket. Den nye opprørsflokken ribbungene dukket opp, med Sigurd Ribbung som kongsemne og leder. Han hevdet å være sønn av Erling Steinvegg. Om han var det eller ikke spiller liten rolle, Erling Steinvegg ble aldri noe mer enn baglernes kandidat til tronen, i motsetning til Filippus som fikk en stilltiende aksept fra birkebeinerne etter forliket ved Kvitingsøy. Ribbungenes opprør skulle vare i ti år, inntil Sigurd døde av naturlige årsaker og flokken ble oppløst. Slittungene kom også i 1217, med Bene Skinnkniv som leder. Han hevdet å være sønn av Magnus Erlingsson. Denne flokken ble slått i 1219 av en allianse av tidligere baglere og birkebeinere.
Den største trusselen mot freden viste seg nå ikke å være verken langsinte baglere eller nye opprørsflokker med mer eller mindre ekte arvinger, men kongens nærmeste mann. Skule Bårdsson hadde som nevnt ønsket tronen selv, og i 1223 fremmet han denne tanken på et møte i Bergen. Han fikk ikke gjennomslag for dette, og Håkon ble bekreftet som konge av rikets fremste menn. Håkon viste seg å vokse opp til en dyktig konge, og Skules makt minsket som en følge av dette. For å sikre fred mellom dem ble det i 1225 bestemt at Håkon skulle gifte seg med Skules datter Margrete Skulesdatter. Dette skjedde, og Skule ble morfar til Norges neste konge, Magnus Håkonsson, mer kjent som Magnus Lagabøte. I 1237 fikk Skule tittelen hertug, som den første i Norge. Bare en annen skulle få denne tittelen senere, hans oldebarn Håkon V Magnusson. Skule skulle allikevel gå for langt til slutt. I 1239 fikk han seg selv hyllet som konge på Øyrating, og gikk til åpent opprør mot Håkon. Han led nederlag i slaget om Oslo i 1240, og søkte tilflukt i Elgeseter kloster i Nidaros. Håkons menn fulgte ham dit, og satte klosteret i brann. Skule ble trukket ut og drept sammen med noen av sine menn.
Med hertug Skules død endte også opprøret, og med det endte borgerkrigstida som hadde satt dype spor i landet i mer enn et århundre.
Referanser
Kilder
- Snorre Sturlasson: Heimskringla, Magnus Blinde og Harald Gilles saga
- Snorre Sturlasson: Heimskringla, Haraldssønnenes saga
- Snorre Sturlasson: Heimskringla, Håkon Herdebreis saga
- Snorre Sturlasson: Heimskringla, Magnus Erlingssons saga
- Sverres saga
- Håkon Håkonssons saga
- Borgerkrigstiden på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Artikler om de enkelte personer, flokker og slag i Store norske leksikon (snl.no)