Forside:Middelalderen: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 1: Linje 1:
{{Portal underside|Om forsiden|tittel=Om forsiden|bilde=Jordeboken01.jpg}}
{{Emnemal|Flertall(er/ar)=er}}
{{Emnemal|Flertall(er/ar)=er}}

Sideversjonen fra 21. nov. 2013 kl. 13:15

Om Middelalderen
Middelalderen har etterlatt seg mange spor. Sakshaug gamle kirke er en av steinkirkene som minner oss om at middelalderen var tida da kristendommen slo rot i Norge.
Foto: Dag Bertelsen
(2009)

Middelalderen (bokmål) eller mellomalderen nynorsk (latin: medium ævum eller media ætas) er i streng forstand i norsk historie perioden fra vikingtidens slutt til reformasjonen i 1536. Perioden kjennetegnes blant av at kirkens posisjon ble styrket, ofte på bekostning av adelens og kongens makt; framveksten av et borgerskap i byene samt en oppløsning av det gamle norske samfunnet og tap av norsk selvstendighet. En konsekvens av kristninga av Norge var at landet ble en del av et vest-europeisk fellesskap. Dette var ikke bare et religiøst fellesskap, det handler også om blant annet politikk, kultur og kunnskap. Et nytt skriftspråk, basert på det latinske alfabetet, førte også til økt bruk av skrift - og dermed en overgang fra forhistorisk til historisk tid.

Starten på perioden er vanskelig å plassere eksakt. Ofte velger man 1066, da Harald Hardråde falt ved Stamford Bridge, men også 1030 (slaget ved Stiklestad og Olav den helliges død) nevnes ofte og det finnes også andre muligheter. Ofte er dateringene man bruker basert på temaet man jobber med, slik at vi kan ha en demografisk definisjon, en arkeologisk og så videre. Det mest hensiktsmessige i en allmennhistorisk sammenheng ser ut til å være å se det som en glidende overgang i perioden 1030–1070, og 1050 settes da ofte som startår for middelalderen. Med en slik definisjon faller vikingtiden utenfor, og den regnes da også gjerne med til jernalderen og forhistorisk tid. Samtidig er det gode grunner til å se på vikingtiden og tidlig middelalder under ett, fordi mye av utviklinga som leder fram mot høymiddelalderen finner sted i tida fra omkring 750/800 til 1050.   Les mer ...

 
Smakebiter
Klåstadskipet er ein norrøn knarr som blei funni ganske nært den historiske kaupangen Skiringssal. Skipet hadde forlist, trulig ute i Vikskilen, og drivi innover Klåstadkilen der det gikk ned med lasta si — brynestein-emne frå brynesteinsbrotet i Eidsborg. Sidan skipet forliste ein gong mot slutten av vikingtida har landet stigi to meter i området, så skipet blei funni på eit jorde i 1893. Skipet blei utgravi først i 1970 under leiing av Arne Emil Christensen. Dei bevarte delane inkluderer kjølen på 16,25 meters lengde så vel som store delar av babord side. Stamnane er ikkje bevart, men det blir berekna at totallengda var dryge 20 meter mellom stamnane, og breidda er berekna til 4,5 meter. Fartøyet er klinkbygd, og det er keipar til roing. Treverket er mest eik, men dei øvste bordgangane er av furu og toppbanda av bøk. Klåstadskipet er dendrokronologisk datert til ca. 998. Det er utstilt på Slottsfjellsmuseet i Tønsberg.   Les mer …

Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen.
Foto: Chris Nyborg (2013)
Margaretakirken var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken.   Les mer …

Ruinene av kongsgården, med Mariakirken i bakgrunnen.
Foto: Chris Nyborg (2013)
Oslo kongsgårdSørenga i Gamlebyen i Oslo var et kongelig gårdsanlegg fra omkring midten av 1000-tallet. Arkeologiske undersøkelser som har avdekket spor med denne dateringen stemmer overens med Snorres fortelling, da han nevner Harald Hardråde (konge 10451066) i forbindelse med gården. Anlegget var i bruk fram til senmiddelalderen, men begynte så å forfalle ettersom Akershus festning ble det administrative sentrum og kongelig residens.   Les mer …

Ruinene av Hallvardskatedralen
Foto: Helge Høifødt
Hallvardskatedralen, også kjent som Hallvardskirken eller Oslo domkirke, var domkirken i middelalderens Oslo. Ruiner av kirken er bevart i Minneparken. Den sørlige delen av ruinene ble i 1960-åra lagt under betonglokk på grunn av utvidelsen av Bispegata. Kirken var viet til St. Hallvard, som er byens vernehelgen.

Katedralen ble oppført under Sigurd Jorsalfare i første halvdel av 1100-tallet. De viktigste delene må ha vært ferdige før 1130, da Sigurd Jorsalfare ble gravlagt ved sørveggen i koret. Bare få år senere etter brant den under angrepet på Oslo i 1137. Hvor store skadene ble i denne brannen er uklart. Opprinnelig var den en romansk basilika med sentraltårn og tverrskip. I årene 12651268 ble den utvidet med et gotisk kor mot øst. Bispeborgen ble forbundet med katedralen med en trebro over Nordre strete.

Etter reformasjonen fortsatte Hallvardskatedralen å fungere som byens domkirke. Kirken klarte seg nokså bra gjennom bybrannen i 1624, og var hovedkirke for Christiania helt til 1639 da Hellig Trefoldighets kirke sto ferdig. Den begynte etter dette å forfalle, og i 1669 ble det bestemt at den skulle rives. Stein ble brukt til byggearbeider på Akershus festning og som gatefundament på Grønland. Etter hvert ble det bygget over ruinen.   Les mer …

Klosterruinene sett fra sørøst.
Foto: Dag Bertelsen (2009)

Tautra kloster (lat. Monasterium Sanctæ Mariæ de Tuta insula som betyr «Mariaklosteret på den trygge øy») var et cistercienserkloster på øya Tautra i Trondheimsfjorden, Frosta kommune. Klosteret ble grunnlagt av munker fra Lyse kloster utenfor Bergen og, ifølge arkivar Christian C. A. Lange, innviet den 25. mars 1207. Klosteret var det 552. i cistercienserordenen. Ruinene er nå et ettertraktet pilegrims- og turistmål.

Tautra kloster opphørte som selvstendig klostersamfunn i 1531 da det ble solgt til Nils Lykke, og deretter sekularisert etter reformasjonen i 1537. I 1846 ble ruinene kjøpt av Jacob von der Lippe Hansen, som ga dem til Fortidsminneforeningen. Tautra kloster er foreningens første eiendom.   Les mer …

Såner kirke sett fra Vålerveien.
Foto: Siri Johannessen (2010).
Såner kirke er en kirke fra 2000 i Såner utenfor Hølen i Vestby kommune i Akershus. Menigheten i Den norske kirke dekker Hølen og Son.Den første kirken på stedet ble reist før 1347, da den er nevnt i et dokument som Sæna kirkiu. Et halvt markebol i Brandstad ble da gitt til kirken av Tordr Palsson. Man vet lite om den, utover at det var en trekirke viet til Olav den hellige. Vigselsdagen var 25. oktober, St Crispinus og Crispinianus' dag. Ved reformasjonen ble kirken anneks til Vestby sogn. En kirkeklokke fra middelalderen er bevart, og var i bruk helt til 1936, da den sprakk under begravelsen til kirketjener Johan Olsen.   Les mer …
 
Kategorier for Middelalderen
 
Andre artikler
 
Nyeste sider