Lokalhistoriewiki:Hovedside: Forskjell mellom sideversjoner
(Tilbakestilt fra 9. april-relatert artikkelutvalg til vanlig utvalg.) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
<div id="front-main-left-smakebiter" class="front-post"> | <div id="front-main-left-smakebiter" class="front-post"> | ||
====Smakebiter fra artiklene==== | ====Smakebiter fra artiklene==== | ||
{{Forside randomteaser ny|count=4|category=F2}} | {{Forside randomteaser ny|count=4|category=F2|category=1._mai¦Arbeiderbevegelsen¦Thranerørsla¦Fagforeninger}} | ||
</div> | </div> | ||
</td> | </td> | ||
Sideversjonen fra 1. mai 2015 kl. 09:08
Ukas artikkelSigrid Wiborg Andersen f. Wiborg i Skoger (nå Drammen) 3. juli i 1914 og døde 27. oktober 1978 på Kongsberg) var husmor og ekspeditrise.
Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne. I begynnelsen av okkupasjonen var hun kurér for ektemannen Finn Andersen, men etter at han ble skutt og drept i 1944, ble hun sambandssjef og kuréransvarlig. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Les mer... Smakebiter fra artiklene Bilde fra Aftenposten 31. mai 1921 med motiv for å illustrere storstreiken. Storstreiken 1921 var en landsomfattende arbeidskonflikt som varte i tiden 8. mai til 10. juni 1921. Den omfattet alle de 120 000 medlemmene av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL, i dag LO) i privat sektor. Streiken var en av de største arbeidskonfliktene i norsk historie. Streiken ble slått ned ved hjelp av organisert streikebryteri, beskyttet av politi og militære styrker. BakgrunnStreiken kom i en tid hvor det eksisterte færre etablerte spilleregler for konflikter og konfliktløsning i arbeidslivet. Den skarpe tonen må også sees på som et uttrykk for en svært lav tillit mellom partene. Arbeidsgiverne og bedriftsledere og -eierne i årene like etter første verdenskrig for arbeideroppstand og at arbeiderbevegelsen skulle som i Tyskland, forsøke å lamme samfunnet gjennom streiker, kanskje med sikte på revolusjon. Bare få uker før streiken brøt ut hadde Det norske Arbeiderparti sluttet seg til Moskvatesene, som var opptaksvilkårene til Komintern, Den tredje kommunistiske internasjonale. Myndighetene delte derfor frykten for at streiken kunne være ment å innlede en generalstreik, eller til og med revolusjon. Det var kjent at fløyer innen arbeiderbevegelsen ønsket å bruke streiken slik, selv om disse var i mindretall. Arbeidstakersiden på sin side opplevde situasjonen slik at arbeidsgiversiden ville utnytte den høye arbeidsledigheten til et generelt lønnsnedslag og true deres eksistensgrunnlag. Ulike fløyerArbeidstakersiden besto av flere fløyer og streiken viste forskjellen på disse og gir en avklaring på hva den radikale, revolusjonært grupperingen, kalt «den nye retningen» innen partiet og fagbevegelsen sto ideologisk med hensyn til holdning og politikk. Denne var med på å prege ledelsen holdniing til streiken, og sto i kontrast til «den gamle retningen», eller «reformistene» som dominerte ledelsen. Et hovedskille var om streiken på de premissene som utløste den, var ønskelig eller ikke. Siden streiken kom son en rekajon på arbeidsgiverne håndtering av den økonomiske situasjonen, mistet fagbevegelsen litt kontroll på regien, samtidig som den var uunngåelig. I tillegg lå det et skille mellom «den nye retningen» og den enda mer radikale ungdomsorganisasjonen Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), en forløper til AUF som ønsket en lammende generalstreik, særlig uttalt i deres medlemsavis Klassekampen ved redaktør Eugene Olaussen. Opplegget for streiken lå i krysningspunktet mellom ulike grupper og interesser med både et press fra medlemmene om handling i forhold til forverrede vilkår og de ulike politiske retningene, og framstår som et kompromiss mellom disse. Vedtaket om streik ble derfor tatt godt imot av medlemmene, men venstrefløyen var misfornøyd over at det var lagt opp til en reformistisk streik, ikke revolusjonær. Men også de som sto for en slik direkte aksjonslinje, som Martin Tranmæl (1879–1967) og Alfred Madsen (1888–1962) så en slik forsvarspreget streik for et utgangspunkt for å kunne erobre større kontroll over industrien for arbeiderne. Det var derfor ikke i utgangspunkt noen strid mellom de som ønsket en defensiv kamp og de som ønsket en offensiv kamp, men ulike strategier for en offensiv kamp, som skyldes ulike analyser av datidens samfunn. For den radikale generalstreiklinja var lønnskravene underordnet kampen mot de politiske myndighetene og det kapitalistiske statsapparatet. Hendelser Gruppe fra Norges Samfundshjelp utenfor en fabrikk under storstreiken i 1921. Foto: Universitetet i Bergen (1921) Etter oppgangstidene de første årene etter første verdenskrig, kom konjunkturomslaget i 1920, med dertil hørende sterk økning i arbeidsløsheten og krav fra arbeidsgiverne lønnsnedslag for at de eksisterende bedriftene skulle overleve. Fagbevegelsen mistet i denne prosessen medlemmer og fikk stadig dårligere økonomi, noe som svekket streikevåpenet. Streiken startet som en protest og reaksjon mot at Norges Rederforbund varslet lønnsnedslag på minst 33 prosent for sjøfolk. Arbeidere i kysttrafikken gikk da ut i streik fra 8. mai, og havnearbeiderne gikk ut i sympatistreik fra samme dato. AFL fryktet en samordnet aksjon fra NAF om generelle lønnsnedslag i en periode med høy arbeidsledighet og tok ut nesten alle sine medlemmer i privat sektor. AFL reiste også politiske krav om større innflytelse for arbeiderne i bedriftene og om bevilgninger til å bekjempe den høye arbeidsløsheten. Strategien var at streiken skulle være et kort, lammende slag, og ble ført uten streikebidrag.  Regjeringen valgte tidlig å møte streiken med en hard linje overfor de streikende. Streikebrytere ble satt inn, og mange av dem kom fra Norges Samfundshjelp for å sikre at samfunnsviktige virksomheter ikke ble lammet. Streikebryterne ble bevoktet og beskyttet av store politistyrker og rundt 6500 mann fra militære sikkerhetsstyrker som var beregnet på å hindre revolusjonsforsøk fra arbeiderbevegelsens side. Disse var valgt ut på grunnlag av at de var antatt å være politisk «pålitelige», altså at de ikke sympatiserte med de streikende. Det høye spenningsnivå førte til voldelige sammenstøt, særlig i streikens første fase, men ikke tap av menneskeliv. Streikebrytervirksomheten lot seg gjennomføre nesten overalt, unntatt i Hammerfest hvor en streikekomite ledet av Sigurd Simensen kontrollerte byen i snaue tre uker, til en militær sikringssstyrke ankom byen. For denne episoden, senere kalt Hammerfestkommunen, ble Simensen dømt til 120 dagers ubetinget fengsel pluss betaling av saksomkostninger for «opprør og revolusjonær virksomhet». MeklingDet kom tidlig i stand mekling, og for å få bevegelse i forhandlingene ble storstreiken avblåst 10. juni. Resultatet forelå 30. juni, og innebar et gjennomsnittlig lønnsnedslag for sjøfolkene på rundt 17 prosent, og de politiske kravene falt bort. Mange streikende fikk ikke jobbene sine tilbake. VirkningerStorstreiken i 1921 ble opplevd som et sviende nederlag for AFL og for arbeiderbevegelsen generelt Mange srbeidere mistet jobbene sine og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon mistet over 40 prosent av medlemmene fra 1921 til 1922 som følge av streiken. GalleriLediggang
Venter på nyheter
Nyheter
Matkøer
Forsyninger
Kilder
Magnor bekledningsarbeiderforening var avd. 356 i Fellesforbundet. Det er ikke funnet noe stiftelsesår for foreningen, men den opphørte etter at bedriften Samsøm på Skotterud i Eidskog kommune nedla produksjonen høsten 1998. Magnor bekledningsarbeiderforening hadde vært tilsluttet Fellesforbundet i ti år da virksomheten opphørte. Fram til 1988 var foreningen en avdeling i Bekledningsarbeiderforbundet.
Arkivmateriale etter Magnor bekledningsarbeiderforening oppbevares ved Arbeiderbevegelsens Arkiv i Hedmark. Kilder og litteraturByafossen Arbeiderkvinnelag skal ha blitt stiftet på Reinsbakken på Byafossen i 1928 i det som den gang var Egge kommune som igjen ble sammenslått med kommunene Kvam, Stod, Beitstad, Sparbu og Steinkjer til storkommunen Steinkjer i 1964. Laget skal ha hatt en rimelig stor aktivitet, men da kildetilfanget er temmelig skralt, har det vært vanskelig å dokumentere. Ivrig lokalhistorikerErling Olsen, som bor på toppen av det som lokalt går under betegnelsen Storbakkan har tilført svært mye god dokumentasjon i form av bilder til Egge Historielag. Det er ham vi har å takke for bildet av stifterne av kvinnelaget i 1928. Olsen har fortalt at de langt fleste av kvinnene med menn i arbeid på Byabruket; Helge-Rein-By Brug også ble med i arbeiderkvinnelaget. Av dette kan vi så slutte at det var godt jordsmonn for klassebevisstheten - også blant kvinnene på dette lille unike industristedet med tresliperi, jernstøperi, mekanisk verksted, brenneri, spinneri, kraftverk og teglverk. Les mer …Romedal kommunale forening, avd. 394 i Norsk kommuneforbund, ble etablert i 1955. Medlemmene hadde før tilhørt Stange kommunale forening. Foreningen opphørte i 1963, som en følge av kommunesammenslåinga mellom Romedal og Stange. Romedal ble da en del av Stange kommune. Arkivet etter Romedal kommunale forening oppbevares ved Arbeiderbevegelsens Arkiv i Hedmark.
Kilder og litteratur
|
Ukas bilde
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 263 artikler og 217 692 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
