 Sverd i fjell, minnesmerket over slaget i Hafrsfjord. Foto: Erik B Østbø (2004) Slaget i Hafrsfjord, utkjempet i Hafrsfjord i Rogaland, står sentralt i Norges historie, og regnes som et avgjørende slaget i den store sluttstriden stod mellom Harald Hårfagre og flere småkonger. Slaget gjorde slutt på det meste av selvstendige og selvrådige vikinghøvdingers og småkongers virke på Vestlandet. Slaget blir derfor regnet som det siste i Harald Hårfagres samling av Vestlandet og dermed også Norge.
Tradisjonelt har 872 vært regnet som årstallet for slaget, selv om dateringen er svært usikker. Den islandske historikeren Are Frode hevdet at slaget stod i 872, mens Halvdan Koht mente å kunne påvise at årstallet måtte ligge nærmere år 900. Kohts metode var ved hjelp av generasjonstelling hvor han la til grunn tre generasjoner for hvert århundre. Ved å tilbakeføre fra relativt sikre dateringer av enkelte kongers, jarlers og islandske stormenns dødsår til Haralds tid, mente han å kunne plassere slaget til tiden rundt århundreskiftet. Les mer …
Flatholmen fyrstasjon er et leifyr på Flatholmen i Sola kommune.
Som navnet sier, er Flatholmen helt flat og knapt 10 meter på det høyeste punktet. Stasjonen er et enkelt trefyranlegg med bolig, uthus og fyrlykt. I tillegg er det et naust ned i stranda. Flatholmen ligger like utenfor Tananger, men til tross for at det bare er en kort båttur ut hit, er øya bare tilgjengelig i godvær. Havnene her er grunne og det er bare småbåter som kan legge til her.
Fyret blir av mange forbundet med den tragiske ulykken som skjedde her i 1894, da de to døtrene til fyrvokteren stod på fyret og så at faren og broren kullseilte på vei til fyret. De klarte å redde broren, men faren ble borte. Samtidig som redningsaksjonen pågikk, klarte de to jentene å holde fyret i drift. «Sangen fra fyret» er ei vise som bygger på denne hendelser.
Etter at fyret ble fraflyttet i 1984 har det stått tomt. Fyret er medlem av Norsk fyrhistorisk forening, og det jobbes per 2013 med planer om å åpne fyret for publikum. Les mer …
 Grannessletta sett mot sør frå Ullandhaug i februar 2011. Politistasjonen låg nokså midt på sletta. Sola politistasjon blei etablert sommaren 1940 etter oppmoding frå lokale politikarar, mellom anna ordføraren i Sola kommune, slik at dei kunne ha tilsyn med evakuert eigedom i Sola. Ganske snart blei funksjonen utvida til å regulera tilhøva mellom okkupant og okkupert både i Sola og i tilgrensande bygder. Her var det solafolk søkte om løyve om dei skulle dra lenger enn tri mil. Men kanskje viktigast; var nokon misnøgd med okkupantane, kunne dei klaga her. Andre viktige roller som låg på Sola politistasjon, var å fungera som luftvernstasjon og naudhjelpstasjon for dei sivile kring flyplassen. Difor tok politistasjonen også initiativ til å bygga splintsikre rom på dei mest utsette gardane.
Fram til 1. mars 1942 var politifullmektig Sirevåg sjef. Sidan tok politiløytnant Arne Bang Andersen over. Personalet elles var opphavleg fire politikonstablar og ei kontordame, men blei i løpet av 1942 redusert til ein konstabel og ei kontordame attåt sjefen sjølv. Stasjonen disponerte to bilar, men bensinrasjoneringa tvinga konstablane på sykkel når det var praktisk mogeleg. Månadsforbruket av bensin svara til hundre liter!
Marselius Ølberg hadde også vanskar med tyske grannar. Det var piggtrådsperringane som var problemet. Nå ville Marselius ha løve til å setja eit gjerde langs sperringa for at ikkje buskapen hans skulle koma borti og riva seg opp. Dessutan låg det også ein heil del piggtråd over beitemarka hans. Det var fare for at buskapen skulle riva seg opp i dei og alt dette avskar buskapen frå dette beitet. Marselius tok difor kontakt med Sola politistasjon og 21. mai 1943 heldt han og Arne Bang Andersen synfaring. Dinest oppsøkte Andersen sjefen for den tyske stillinga. Det heile enda med ein avtale som gav Marselius medhald på alle punkt. Tyskarane skulle fjerna piggtrådane frå markene medan Merselius fakk løyve til å setja opp eit gjerde som kunne skjerma mot piggtrådsperringa. Les mer …
| 
.jpg)
