Frida Hansen. Foto: Gustav Borgen (1896) Frida Hansens billedvev "Melkeveien" fra 1898. Frida Hansens hus i Stavanger. Foto: Magne Nilsen (2010)
Frida Hansen, eg. Fredrikke Bolette f. Petersen (født 8. mars 1855 i Hetland, død 12. mars 1931 i Vestre Aker) var tekstilkunstner. Hun ønsket å revitalisere norsk tekstilkunst ved å bruke eldre vevteknikker og plantefarger kombinert med nye og egne mønstre. Dette gjorde henne til en hovedskikkelige innen norsk art nouveau og en pioner innen moderne vevkunst.
I 1892 flytta hun til Kristiania. Hun fikk en stilling hos Den Norske Husflidsforening som konsulent og mønstertegner, men kom etter kort tid i konflikt med ledelsen der. Etter å ha sagt opp i foreninga, fortsatte hun virksomheten fra sitt eget atelier. En stor bestilling fra familien Butenschøn på Søndre Skøyen ga henne mulighet til å ta et studieår i Köln og Paris, der hun også tok opp tegning igjen. I Paris møtte hun den nye stilretningen art noveau, der hun fant nettopp den stiliseringa hun ønska til billedveven. Tilbake i Kristiania lagde hun flere store billedtepper, blant annet hennes hovedverk Melkeveien. Det ble første gang stilt ut på Bergensutstillingen 1898. Teppet vakte stor interesse, og med støtte fra blant annet Randi Blehr ble Hansen i 1897 kunstnerisk leder for Norsk Aaklæde- og Billedtæppe-Væveri, senere Det norske Billedvæveri. Hun tok patent på transparentteknikken, og fikk stor internasjonal anerkjennelse for den. Den har såkalt åpen ornamentering, der mønsteret lages med innslag på åpne renningstråder. Dette slipper gjennom lys, slik at teppet framstår som transparent.
Kunstkritikerne var begeistret over hennes teknikk, men ikke alltid over motiv og stilvalg. Det var særlig mangelen på referanser til norske tradisjoner som ble oppfatta som problematisk. Satt opp mot Gerhard Munthes ornamentale tepper framsto Hansens verker som unorske. Hennes verk havna derfor i stor grad i utlandet; så også Melkeveien som ble solgt til et museum i Hamburg. Først senere ble hun innkjøpt av norske museer. Les mer …
Fartein Valen ved skrivebordet.
Fartein Olav Valen (født 25. august 1887 i Stavanger, død 14. desember 1952 i Haugesund) var komponist.
Han var en av landets fremste komponister, som står i en kontrast mye av den norske musikken som har sine røtter i folkemusikken og et nasjonalt tonespråk som for eksempel Edvard Grieg. Valens særpregede atonale musikk gjør ham spesiell i norsk sammenheng og han står som en tydelig del av en internasjonal stilutvikling. Hans mest kjente komposisjon er orkesterstykket «Kirkegården ved havet» fra 1933–1934 og som henter sitt navn fra Leirvågen kolerakirkegård ved hans hjem i Valevåg. Les mer …
Jens Erichstrup. Ukjent kunstnar Jens Erichstrup (fødd i Skien 10. november 1775, død i Stavanger 18. august 1826) var embetsmann, eidsvollsmann og stortingsrepresentant.
Han var fødd inn i ein handverkarfamilie. Foreldra var glasmeister Daniel Jensen Erichstrup og Dorothea Jonsdotter. Han fekk utdanning og tok i 1798 embetseksamen i juss på dansk (ikkje latin). Hans tenestemanns- og embetskarriere byrja med teneste i Rentekammeret i København, fyrst som kopist 1801-1803 og deretter som fullmektig. I 1810 vart han utnemnd til fut i Lister fogderi, så vidt ein kan sjå busett i Farsund. I 1818 fekk han same embetet i Larvik, og allereie året etter konstituert amtmann i Larvik amt. Han vart utnemnd til amtmann i Stavanger 16. april 1825, men døydde allereie året etter. Han var ugift. Les mer …
Jens Tvedt (fødd 1857 i Kvinnherad, død 1935) er ein av dei store heimstaddiktarene i norsk litteratur. Få har skildra bygde- og bondeliv på Vestlandet på same vis som han. «Han var en folkelivsskildrer av rang, ekte i sin kjensle og trøysom i sin fortellermåte. Ingen vil angre på å lese ham», skreiv Knut Hamsun om han. I tillegg var Jens Tvedt ein pioner innan det offentlege bibliotekvesenet, som sjefsbibliotekar ved Stavanger bibliotek i ei årrekkje. Jens Tvedt vart fødd i Omvikedalen i Kvinnherad, som son av fanejunker Johannes Tvedt (1817-1918) frå Tveito og Kristi Jensdotter Lund frå Øye på Snilstveitøy. Begge foreldra skal ha vore gode forteljarar, men samstundes rådde pietismen i heimen, som elles i heimbygda. På den andre sida abonnerte faren på fleire aviser og tidsskrift, som den første i bygda, og kjøpte dessutan bøker, og ettersom han ikkje dreiv gard slapp Jens Tvedt unna det daglege slitet i oppvoksteren. Les mer …
Kvekergravplassen på Storhaug i Stavanger er omgitt av høye murer og stengt med en låst port.
På Storhaug i Stavanger finnes det en gravplass av en ganske spesiell karakter, omgitt av høye murer og stengt med en låst smijernsport - det siste hvilestedet for mer enn 250 kvekere. Gravplassen ble etablert i 1854 og er unik - ikke bare i norsk, men også i europeisk sammenheng. At den finnes nettopp i Stavanger, har sin årsak i at byen var det største nedslagsfeltet for kvekerdommen her i landet.
I dag er det få kvekere igjen, ikke bare i Norge, men også på verdensbasis. Slik var det ikke på slutten av 1600-tallet, da kvekerbevegelsen oppsto i England og bredte seg raskt fra land til land - ja, i den grad at en egen stat i USA ble fullstendig preget av bevegelsen, kvekerstaten Pennsylvania som ble opprettet i 1681. Les mer …
Avduking av minnestøtte (1946) over dikterpresten Jens Zetlitz ved Kviteseid gamle kyrkje.
Jens Zetlitz (født 26. januar 1761, død 14. januar 1821) var opplysningsmann, dikter og prest i Kviteseid. Dikterpresten er i dag mest kjent for sine sine selskaps- og drikkeviser. Han blir husket for diktet «Mine Længsler» (Hvor saare lidet vil der til for lykkelig at være), som priser livets enkle gleder.
Zetlitz ble født i Stavanger. Foreldrene var regimentsfeltskjær Sigismundus Zetlitz (1725–62) og Mette Christine Magnus (1735–72). Han ble gift 1) med Maren Elisabeth («Elisa») Bull (11.9.1761–20.1.1801), datter av prost Jens Bull (1718–1804) og Axeliane Christine Smith (1737–62); 2) med Christiane Sophie Fasting von Krogh (9.2.1780–11.2.1867), datter av oberst, seinere generalmajor Søren de Fine von Krogh (1724–95) og Catharina Nicolava Frørup (1741–1803). Les mer …
|