 Rebekka Marie Normann Sareussen. Foto: Ukjent fotograf Rebekka Marie Normann Sareussen (født 7. oktober 1881, død 17. januar 1977) ble født på øya Rogla i det som da var Trondenes kommune i Tromsø amt. Her vokste hun opp sammen med de åtte søsknene som kom til etter hvert.
Rebekka måtte tidlig lære å takle mange utfordringer. Det var kort avstand fra heimen og ned til havet som nok kunne oppføre seg brutalt for ei lita jente. Når hun kom i skolepliktig alder hadde hun ikke lang veg til skolen. Det var bare en bakke opp, så var hun framme. Hvordan hun klarte seg på skolen vet vi ikke. Hun lærte i hvert fall å skrive, det ser vi av de mange brev hun skreiv til søster Petra etter at hun reiste til Stavanger i 1909. Mange av disse brevene tok Petra vare på, og etter hennes død har et av oldebarna til Rebekkas bror Hans Sareussen; Anita Oppedal tatt hånd om dem.
I oppveksten var det mange gjøremål som skulle utføres. At den eldste i barneflokken skulle hjelpe til med husarbeid og barnepass var en selvfølge, men hun måtte også være med og ta hånd om fisken som far Edevard kom med når han dreiv «heimefiske». Like selvfølgelig var det å være med og skaffe vinterfôr til dyra, fôre og stelle dem. Alt dette skulle Rebekka få god bruk for etter som tida skred fram. Les mer …
Maran Ata (arameisk bønnerop: Vår herre, kom!) er en karismatisk kristen bevegelse som har sin bakgrunn i en splittelse innen den norske pinsebevegelsen i 1957. Den første menigheten ble dannet i Skien i 1958. Fra 1960 hadde bevegelsen et eget organ: Maran Ata-bladet. Predikanten Aage Samuelsen var fram til 1966 den fremste lederen. Bevegelsen har et samarbeidsorgan for de lokale menighetene og det årlige stevnet som arrangeres i Seljord: Maran Ata Norge.
Det praktiseres bare dåp på grunnlag av personlig bekjennelse av kristen tro, på samme vis som i pinsebevegelsen. Også på mange andre områder har teologien i Maran Ata store likheter med pinsebevegelsen. Les mer …
 Sverd i fjell, minnesmerket over slaget i Hafrsfjord. Foto: Erik B Østbø (2004) Slaget i Hafrsfjord, utkjempet i Hafrsfjord i Rogaland, står sentralt i Norges historie, og regnes som et avgjørende slaget i den store sluttstriden stod mellom Harald Hårfagre og flere småkonger. Slaget gjorde slutt på det meste av selvstendige og selvrådige vikinghøvdingers og småkongers virke på Vestlandet. Slaget blir derfor regnet som det siste i Harald Hårfagres samling av Vestlandet og dermed også Norge.
Tradisjonelt har 872 vært regnet som årstallet for slaget, selv om dateringen er svært usikker. Den islandske historikeren Are Frode hevdet at slaget stod i 872, mens Halvdan Koht mente å kunne påvise at årstallet måtte ligge nærmere år 900. Kohts metode var ved hjelp av generasjonstelling hvor han la til grunn tre generasjoner for hvert århundre. Ved å tilbakeføre fra relativt sikre dateringer av enkelte kongers, jarlers og islandske stormenns dødsår til Haralds tid, mente han å kunne plassere slaget til tiden rundt århundreskiftet. Les mer …
 Lise Stauri. Foto: Ukjent. (fødd i Stavanger 6. januar 1882, død i Sør-Fron 14. februar 1949) var lærar, folkehøgskulestyrar og organisasjonsmenneske. Namnet hennar er sterkt knytta til Gudbrandsdalens folkehøgskule på Hundorp i Sør-Fron. Ho dreiv fyrst saman med mannen sin, Rasmus Stauri, som var grunnleggjar og styrar av skulen. Da han gjekk bort i 1932, tok ho over som styrar og var det i mange år etter det, nesten heilt fram til ho døydde. Lise Stauri var den fyrste, og i si tid den einaste, kvinnelege folkhøgskulestyraren i landet. Ho var internasjonalt orientert, noko som gav seg konkrete utslag i verksemda ved skulen på Hundorp.
Les mer …
 Nicolai Martens Foto: Ukjent, hentet fra Martens (1915): Stamtavle over slægten Martens i Bergen. Nicolai Theodor Martens (født 5. oktober 1871 i Målselv, død 3. mars 1944) var banksjef med en variert karriere både i utlandet og flere steder i Norge. Martens arbeidet fem år ved Skiensfjordens kreditbank og Skien cellulosefabrikk, og deretter var han tre år i England, Frankrike og Belgia. Her fortsatte han sine studier, og arbeidet blant annet i en Paris-bank.
På begynnelsen av 1890-tallet kom han tilbake til Norge, hvor han var tre år hos bankierfirmaet Th. Joh. Heftye & Søn i Kristiania. Han ble i 1898 ansatt som sjef ved Stavanger handels- og industribank og i 1903 ble han sjef for Søndenfjeldske privat i Kristiansand. Les mer …
 Kvekergravplassen på Storhaug i Stavanger er omgitt av høye murer og stengt med en låst port. På Storhaug i Stavanger finnes det en gravplass av en ganske spesiell karakter, omgitt av høye murer og stengt med en låst smijernsport - det siste hvilestedet for mer enn 250 kvekere. Gravplassen ble etablert i 1854 og er unik - ikke bare i norsk, men også i europeisk sammenheng. At den finnes nettopp i Stavanger, har sin årsak i at byen var det største nedslagsfeltet for kvekerdommen her i landet.
I dag er det få kvekere igjen, ikke bare i Norge, men også på verdensbasis. Slik var det ikke på slutten av 1600-tallet, da kvekerbevegelsen oppsto i England og bredte seg raskt fra land til land - ja, i den grad at en egen stat i USA ble fullstendig preget av bevegelsen, kvekerstaten Pennsylvania som ble opprettet i 1681. Les mer … | 
.jpg)
.jpg)
