 Frida Hansen. Foto: Gustav Borgen (1896)  Frida Hansens billedvev "Melkeveien" fra 1898.  Frida Hansens hus i Stavanger. Foto: Magne Nilsen (2010) Frida Hansen, eg. Fredrikke Bolette f. Petersen (født 8. mars 1855 i Hetland, død 12. mars 1931 i Vestre Aker) var tekstilkunstner. Hun ønsket å revitalisere norsk tekstilkunst ved å bruke eldre vevteknikker og plantefarger kombinert med nye og egne mønstre. Dette gjorde henne til en hovedskikkelige innen norsk art nouveau og en pioner innen moderne vevkunst.
I 1892 flytta hun til Kristiania. Hun fikk en stilling hos Den Norske Husflidsforening som konsulent og mønstertegner, men kom etter kort tid i konflikt med ledelsen der. Etter å ha sagt opp i foreninga, fortsatte hun virksomheten fra sitt eget atelier. En stor bestilling fra familien Butenschøn på Søndre Skøyen ga henne mulighet til å ta et studieår i Köln og Paris, der hun også tok opp tegning igjen. I Paris møtte hun den nye stilretningen art noveau, der hun fant nettopp den stiliseringa hun ønska til billedveven. Tilbake i Kristiania lagde hun flere store billedtepper, blant annet hennes hovedverk Melkeveien. Det ble første gang stilt ut på Bergensutstillingen 1898. Teppet vakte stor interesse, og med støtte fra blant annet Randi Blehr ble Hansen i 1897 kunstnerisk leder for Norsk Aaklæde- og Billedtæppe-Væveri, senere Det norske Billedvæveri. Hun tok patent på transparentteknikken, og fikk stor internasjonal anerkjennelse for den. Den har såkalt åpen ornamentering, der mønsteret lages med innslag på åpne renningstråder. Dette slipper gjennom lys, slik at teppet framstår som transparent.
Kunstkritikerne var begeistret over hennes teknikk, men ikke alltid over motiv og stilvalg. Det var særlig mangelen på referanser til norske tradisjoner som ble oppfatta som problematisk. Satt opp mot Gerhard Munthes ornamentale tepper framsto Hansens verker som unorske. Hennes verk havna derfor i stor grad i utlandet; så også Melkeveien som ble solgt til et museum i Hamburg. Først senere ble hun innkjøpt av norske museer. Les mer …
 Frederiksberg kirke i 1864. Julie Elise de Schouboe soknet til denne kirka mens hun bodde i Frederiksberg, og ble gravlagt herfra i 1911. Julie Elise de Schouboe (født 31. august 1813 i Stavanger, død 14. oktober 1911 i Frederiksberg, Danmark) var den siste personen som hadde offentlig anerkjennelse som adel i Norge. Hun vokste opp i Kristiansand, men bodde om lag halve livet i Frederiksberg, en forstad til København. Verken hun eller søstera hadde arvinger, og begge testamenterte formuen sin til Statssekretær Schouboes Legat, som var aktivt gjennom mye av 1900-tallet.Julie Elise de Schouboe var den siste som hadde offentlig anerkjennelse som adelig i Norge. 1. august 1821, da de Schouboe var knapt åtte år gammel, hadde Stortinget vedtatt adelslova. Denne lova lot innehavere av adelige titler og privilegier beholde dem så lenge de levde, samt at de kunne videreføres til ektefødte arvinger som alt var født. De Schouboes far var blant de som beviste sitt adelskap foran Stortingets adelskomité tre år senere, og slik fikk hun sjøl beholde adelig status livet ut.
Da Julie de Schouboe forlot denne verden i 1911, markerte dette slutten på ei nitti år lang avvikling av adelskapet i Norge. Det ble en stillferdig avslutning: Ingen av dødsannonsene hun ble omtalt i gjorde noe poeng ut av dette, og hun ble ikke omtalt ellers i norske aviser. To danske aviser nevnte henne kort i desember samme år, i omtale av den nyeste utgaven av Danmarks Adels Aarbog, der de meddelte at slekta de Schouboe var utdødd med henne. Disse avisene forteller derimot ikke hvilken betydning dødsfallet hennes hadde for norsk adelshistorie, sannsynligvis enten fordi de ikke var klar over det, eller fordi det ikke hadde så stor interesse for danske lesere. Les mer …
 Byste av Niels Henrik Abel ved Gjerstad kyrkje, laga av Brynjulf Bergslien og reist i 1958. Foto: Heidi Thöni Sletten (2013) (fødd 5. august 1802 på Finnøy, død 6. april 1829 i Froland) var ein av våre største matematikarar. Sjølv om han ikkje rakk å fylle 27 år, sette han spor etter seg både i Noreg og internasjonalt, og reknast som ein av skaparane av den moderne matematiske provføringa.
I 1821 blei Niels Henrik Abel student. Han hadde middel karakterar i alle fag, bortsett frå matematikk der han hadde beste karakter. Truleg hadde han større matematiske kunnskapar enn nokon av dei som skulle undervise han på universitetet. Han hadde allereie byrja på femtegradslikninga. Europeiske matematikarar hadde jobba med å finne løysinga på den allmenne femtegradslikninga i meir enn 250 år. Abel trudde at han hadde klart det. Dei to professorane i matematikk i Christiania, Søren Rasmussen og Christopher Hansteen, fann ikkje nokon feil. Det gjorde heller ikkje professor Ferdinand Degen i København, men han tvilte på at ein ukjend student i Christiania hadde klart det. Men han såg at Abel hadde eit stort talent, og meinte at han måtte gje seg i kast med elliptiske funksjonar og integralar, eller «de elliptiske Transcendenter» som dei blei kalla, og at femtegradslinkninga var for lite for han å nytte kreftane på. Abel klarte å føre prov for sin løysing på femtegradslinkninga, men han gjekk òg løs på elliptiske funksjonar og integralar. Her kom han med nye vinklingar som skulle omforme matematikken som vitskap. Les mer …
 Idyllen på Domkirkeplassen i Stavanger ble den 5. april 2004 brutt av skuddsalver under et av Norgeshistorias største ran. Foto: Helge Høifødt (2008) fant sted i Stavanger den 5. april 2004, da Norsk Kontantservice (NOKAS) sin tellesentral i Kongsgata ble rana. Under ranet ble en politimann, Arne Sigve Klungland drept, og et stort antall skudd ble avfyrt på og ved Domkirkeplassen. Ranerne kom unna med om lag 57 millioner kroner, og det meste av dette er på avveie selv om gjerningsmennene ble tatt. I pengeverdi er dette det største ranet i norsk historie. En rekke personer ble idømt straffer opp til 18 års fengsel, og to av de dømte ble ilagt forvaring. I 2010 kom filmen Nokas, regissert av Erik Skjoldbærg. Den gir i all hovedsak et realistisk bilde av hendelsene under selve ranet. Les mer …
 Jakob Naadland. Foto: Ukjent (født på Roaldsøy, Hetland den 30. mars 1870, død 1957) var lærer. Han tok artium i Stavanger som 20-åring og året etter «andreeksamen». Han tok «tilleggsprøva» til lærereksamen ved Seljord lærerskole i 1894 etter å ha arbeidet et par år som lærer i Høyland. Deretter begynte han som medlærer hos Viggo Ullmann ved folkehøgskolen og lærerskolen i Seljord. Våren 1901 reiste han fra Seljord og startet folkehøgskole i Ryfylke. Da Ullmann ble utnevnt til amtmann i Bratsberg i 1902, ble han oppfordret til å komme tilbake og overta som styrer av Telemarks høgskole. Han brukte livet sitt ved denne skolen. Det var trange økonomiske kår, og etter en opprivende strid flyttet Naadland med skolen til nabokommunen, Kviteseid. Les mer …
 David Lærum Hansen. Foto: Studentene fra 1902 (1927) (født 30. desember 1884 i Kristiania, død 19. september 1968) var lektor. I 1925 kom han til Stabekk kommunale høyere almenskole, som var grunnlagt to år tidligere. Seinere ble han arrestert under lærerstriden. David Lærum Hansen var blant dem som heller ikke ved løslatelsen ville sverge lojalitet til regimet og Norges Lærersamband, og fikk dermed sparken. I stedet begynte han å jobbe for E. G. Mortensens forlag og Norsk Korrespondanseskole. Resten av krigen arbeidet han her på et konversasjonsleksikon med kollega og medfange Josef Faaland. De ga ut NKS Oppslagsbok i 1946 og deretter konversasjonsleksikonet Fakta i to bind i 1947 og 1948. Disse var de første nye norske leksikon på en del år, og må således ha vært de første norske leksikon som inneholdt oppslagsord fra andre verdenskrig. Les mer … | 
.jpg)
