Jens Tvedt (fødd 1857 i Kvinnherad, død 1935) er ein av dei store heimstaddiktarene i norsk litteratur. Få har skildra bygde- og bondeliv på Vestlandet på same vis som han. «Han var en folkelivsskildrer av rang, ekte i sin kjensle og trøysom i sin fortellermåte. Ingen vil angre på å lese ham», skreiv Knut Hamsun om han. I tillegg var Jens Tvedt ein pioner innan det offentlege bibliotekvesenet, som sjefsbibliotekar ved Stavanger bibliotek i ei årrekkje. Jens Tvedt vart fødd i Omvikedalen i Kvinnherad, som son av fanejunker Johannes Tvedt (1817-1918) frå Tveito og Kristi Jensdotter Lund frå Øye på Snilstveitøy. Begge foreldra skal ha vore gode forteljarar, men samstundes rådde pietismen i heimen, som elles i heimbygda. På den andre sida abonnerte faren på fleire aviser og tidsskrift, som den første i bygda, og kjøpte dessutan bøker, og ettersom han ikkje dreiv gard slapp Jens Tvedt unna det daglege slitet i oppvoksteren. Les mer …
 Frida Hansen. Foto: Gustav Borgen (1896)  Frida Hansens billedvev "Melkeveien" fra 1898.  Frida Hansens hus i Stavanger. Foto: Magne Nilsen (2010) Frida Hansen, eg. Fredrikke Bolette f. Petersen (født 8. mars 1855 i Hetland, død 12. mars 1931 i Vestre Aker) var tekstilkunstner. Hun ønsket å revitalisere norsk tekstilkunst ved å bruke eldre vevteknikker og plantefarger kombinert med nye og egne mønstre. Dette gjorde henne til en hovedskikkelige innen norsk art nouveau og en pioner innen moderne vevkunst.
I 1892 flytta hun til Kristiania. Hun fikk en stilling hos Den Norske Husflidsforening som konsulent og mønstertegner, men kom etter kort tid i konflikt med ledelsen der. Etter å ha sagt opp i foreninga, fortsatte hun virksomheten fra sitt eget atelier. En stor bestilling fra familien Butenschøn på Søndre Skøyen ga henne mulighet til å ta et studieår i Köln og Paris, der hun også tok opp tegning igjen. I Paris møtte hun den nye stilretningen art noveau, der hun fant nettopp den stiliseringa hun ønska til billedveven. Tilbake i Kristiania lagde hun flere store billedtepper, blant annet hennes hovedverk Melkeveien. Det ble første gang stilt ut på Bergensutstillingen 1898. Teppet vakte stor interesse, og med støtte fra blant annet Randi Blehr ble Hansen i 1897 kunstnerisk leder for Norsk Aaklæde- og Billedtæppe-Væveri, senere Det norske Billedvæveri. Hun tok patent på transparentteknikken, og fikk stor internasjonal anerkjennelse for den. Den har såkalt åpen ornamentering, der mønsteret lages med innslag på åpne renningstråder. Dette slipper gjennom lys, slik at teppet framstår som transparent.
Kunstkritikerne var begeistret over hennes teknikk, men ikke alltid over motiv og stilvalg. Det var særlig mangelen på referanser til norske tradisjoner som ble oppfatta som problematisk. Satt opp mot Gerhard Munthes ornamentale tepper framsto Hansens verker som unorske. Hennes verk havna derfor i stor grad i utlandet; så også Melkeveien som ble solgt til et museum i Hamburg. Først senere ble hun innkjøpt av norske museer. Les mer …
 Frederiksberg kirke i 1864. Julie Elise de Schouboe soknet til denne kirka mens hun bodde i Frederiksberg, og ble gravlagt herfra i 1911. Julie Elise de Schouboe (født 31. august 1813 i Stavanger, død 14. oktober 1911 i Frederiksberg, Danmark) var den siste personen som hadde offentlig anerkjennelse som adel i Norge. Hun vokste opp i Kristiansand, men bodde om lag halve livet i Frederiksberg, en forstad til København. Verken hun eller søstera hadde arvinger, og begge testamenterte formuen sin til Statssekretær Schouboes Legat, som var aktivt gjennom mye av 1900-tallet.Julie Elise de Schouboe var den siste som hadde offentlig anerkjennelse som adelig i Norge. 1. august 1821, da de Schouboe var knapt åtte år gammel, hadde Stortinget vedtatt adelslova. Denne lova lot innehavere av adelige titler og privilegier beholde dem så lenge de levde, samt at de kunne videreføres til ektefødte arvinger som alt var født. De Schouboes far var blant de som beviste sitt adelskap foran Stortingets adelskomité tre år senere, og slik fikk hun sjøl beholde adelig status livet ut.
Da Julie de Schouboe forlot denne verden i 1911, markerte dette slutten på ei nitti år lang avvikling av adelskapet i Norge. Det ble en stillferdig avslutning: Ingen av dødsannonsene hun ble omtalt i gjorde noe poeng ut av dette, og hun ble ikke omtalt ellers i norske aviser. To danske aviser nevnte henne kort i desember samme år, i omtale av den nyeste utgaven av Danmarks Adels Aarbog, der de meddelte at slekta de Schouboe var utdødd med henne. Disse avisene forteller derimot ikke hvilken betydning dødsfallet hennes hadde for norsk adelshistorie, sannsynligvis enten fordi de ikke var klar over det, eller fordi det ikke hadde så stor interesse for danske lesere. Les mer …
 Sverd i fjell, minnesmerket over slaget i Hafrsfjord. Foto: Erik B Østbø (2004) Slaget i Hafrsfjord, utkjempet i Hafrsfjord i Rogaland, står sentralt i Norges historie, og regnes som et avgjørende slaget i den store sluttstriden stod mellom Harald Hårfagre og flere småkonger. Slaget gjorde slutt på det meste av selvstendige og selvrådige vikinghøvdingers og småkongers virke på Vestlandet. Slaget blir derfor regnet som det siste i Harald Hårfagres samling av Vestlandet og dermed også Norge.
Tradisjonelt har 872 vært regnet som årstallet for slaget, selv om dateringen er svært usikker. Den islandske historikeren Are Frode hevdet at slaget stod i 872, mens Halvdan Koht mente å kunne påvise at årstallet måtte ligge nærmere år 900. Kohts metode var ved hjelp av generasjonstelling hvor han la til grunn tre generasjoner for hvert århundre. Ved å tilbakeføre fra relativt sikre dateringer av enkelte kongers, jarlers og islandske stormenns dødsår til Haralds tid, mente han å kunne plassere slaget til tiden rundt århundreskiftet. Les mer …
 Jakob Naadland. Foto: Ukjent (født på Roaldsøy, Hetland den 30. mars 1870, død 1957) var lærer. Han tok artium i Stavanger som 20-åring og året etter «andreeksamen». Han tok «tilleggsprøva» til lærereksamen ved Seljord lærerskole i 1894 etter å ha arbeidet et par år som lærer i Høyland. Deretter begynte han som medlærer hos Viggo Ullmann ved folkehøgskolen og lærerskolen i Seljord. Våren 1901 reiste han fra Seljord og startet folkehøgskole i Ryfylke. Da Ullmann ble utnevnt til amtmann i Bratsberg i 1902, ble han oppfordret til å komme tilbake og overta som styrer av Telemarks høgskole. Han brukte livet sitt ved denne skolen. Det var trange økonomiske kår, og etter en opprivende strid flyttet Naadland med skolen til nabokommunen, Kviteseid. Les mer …
| 
.jpg)
.jpg)
.jpg)
