Storhamar

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Domkirkeruinene på Storhamar i 1890-åra. I en periode var grisehuset på Storhamar gard bygd oppå ruinene.
Foto: Axel Lindahl.
Storhamar i 1772. Tegning gjengitt i Hamar bys historie av Chr. Ramseth, utgitt 1899.
Ruinene av bispeborgen med Storhamarlåven i bakgrunnen.
Foto: Jensens (2008).
Plakett som markerer hvor Hamar katedralskole lå i middelalderen.
Foto: Aslak Kittelsen (2012).
Hannibal Sehested var eier av Storhamar i åra 1649-1651. Kopi av maleri av Karel van Mander (1609-1670).

Storhamar er et område på vestsida av Hamar, ved Mjøsa. Området grenser til Hamar sentrum, Martodden og Stormyra/Bondesvea. Storhamar har en rik historie, særlig fordi Hamarkaupangen lå her i middelalderen, og spiller derfor en viktig rolle både i områdets og landets historie. Etter at kaupangen forfalt, har Storhamar vært gard like til moderne tid, og var i lang tid adelig setegard med stort gods i de nærmeste bygdene. Storhamar havnet i Vang kommune etter formannskapslovene av 1837, og forble del av kommunen fram fram til 1946, da det ble lagt inn under Hamar kommune. I dag er området hovedsakelig et villastrøk, men på Domkirkeodden ligger også Hedmarksmuseet, som blant annet har ruinene av Hamardomen. Grensene for området er ikke klare, og tradisjonelt hører naboområdene Stormyra, Bondesvea og Martodden til Storhamar. Navnet kommer av norrønt hamarr, som betyr «fjellknatt».[1] Prefikset stor- har kommet til senere for å markere motsetning til Lillehammer, der det også var kaupang i middelalderen.[2]

Middelalderen

Utdypende artikkel: Hamarkaupangen

I middelalderen lå Hamarkaupangen på Storhamar, og det var det viktigste sentrum i innlands-Norge. Akkurat når byen ble anlagt er noe uvisst, men det eldste funnet som peker i retning av en kaupang på Hedemarken er et myntfunn fra HelgelandsmoenRingerike. Der ble det funnet to mynter fra omkring 1050, og den ene av dem er merket med Haraldr rex (som nok viser til Harald Hardråde), og den andre med Olafr á Hamarkaupangr. Førstnevnte er den kongen som klarte å legge Hedemarken varig under Norge, og det er naturlig at han ville samle handelen her for å ha kontroll med den.[3] Sistnevnte er antakelig myntmesteren, og i moderne tid har man valgt å gi en av gatene i området navnet Olav Myntmesters gate.[4]

Hundre år senere må kaupangen ha vokst i betydning, for i 1152 ble Hamar bispedømme opprettet i forbindelse med kardinal Nicholas Breakspears besøk i Norge. Første biskop av Hamar ble Arnald, men det er uvisst hvor lenge han satt. Dette året ble også Hamardomen påbegynt. Året etter ble også Hamar katedralskole opprettet som presteskole for bispedømmet. Hamar ble med dette etterhvert et geistlig sentrum, og det lille samfunnet som var her var sannsynligvis avhengig av kirka. I tillegg til katedralskolen fikk kaupangen kloster og hospital med egen kirke, og ble sete for lagmann og sysselmann.[5] Konservator Tor Sæther ved Hedmarksmuseet mener imidlertid at Hamar ikke kan ha vært en særlig stor by, og karakteriserer den som «en organisme med et stort hode og en svært liten kropp.» Dette underbygger han for det første med tynne kulturlag og manglende brannlag i jorda, for det andre med at det er få skriftlige kilder som beskriver byen, og for det tredje med at domkirka ikke kan ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her.[6]

Den dag i dag er middelalderhistorien sterkt tilstede i området. Først og fremst er den tilstede gjennom alle ruinene som stadig ligger her, men i tillegg har de fleste gatene her fått navn som har med Hamar i middelalderen å gjøre. Særlig er mange av dem oppkalt etter tidligere Hamar-biskoper, for eksempel Arnalds gate, Torfinns gate og Mogens gate.

Reformasjonen

Etter at kong Christian III hadde tatt kontroll over de fire bispedømmene ved kysten, var tida kommet til Hamar bispedømme. Biskop Mogens Lauritsson satte seg til motverge, men etter en tre dagers beleiring inntok kongen Hamarkaupangen. Som straff fikk bispedømmet felles biskop med Oslo, og etter noen år ble området formelt innlemmet i Oslo stift. Storhamar ble inndratt under krona, og bispeborgen ble lensherreresidens.[7] I de neste tiåra forfalt kaupangen, men bygningene sto fremdeles. I 1567, under den nordiske sjuårskrigen, kom imidlertid en svensk hær opp fra Oslo til Hamar. De hadde mislyktes i å ta Oslo, og valgte å beleire Hamar istedet. Først brant borgen, og så spredte brannen seg til katedralen. I 1584 ble Hamar katedralskole lagt til Vang prestegard, der den ble til 1602, da den ble lagt inn under Oslo katedralskole. I 1587 ble dessuten Hamars marked lagt til Oslo,[8] og dette skulle senere gi motivasjon til å anlegge marked på Leiret i Elverum. I 1616 skal en viss Lars eller Laurits Mikkelsen Pinnerud ha vært fut og bruker av Storhamar. Fra 1624 ble han i stedet eier av Pinnerud i Furnes, og i 1650 nevnes han som eier av 1 hud odelsjord i Ålstad i Vang, der Storhamar eide 1,5 av 4 huder.[9]

Storhamar ble overdratt til Hannibal Sehested som adelig setegard i 1649, og gjennom makeskifte utvidet han det allerede store godset – under Sehested lå flertallet av gardene i Vang og annekssognet Furnes under Storhamar. Dessuten omfattet godset mange garder på Nes, siden Grefsheim var blitt lagt inn under Storhamargodset tidlig på 1600-tallet. Sehested måtte imidlertid gi fra seg all sin eiendom i Norge da han mistet stillingen som stattholder i 1651,[10] og Storhamar forble krongods fram til 1661, da brødrene Gabriel d.y. og Selius Marselis fikk Sehesteds gamle gods i pant. De to brødrene var kongemaktas største kreditorer, og stod for 562 000 riksdaler, som var om lag 13 prosent av gjelda. I tillegg til Sehesteds gods fikk brødrene Marselis en del annet gods, og til sammen dekket dette inn nesten 300 000 riksdaler.[11] Det er påfallende at hverken Ragnar Pedersen i artikkelen «Den adelige frie sedegård Storhamar» eller Toralv Bleken-Nilssen i Furnes Bygdebok I nevner brødrene Marselis som eiere av Storhamar. I 1675 ble så garden solgt til Andreas Tombloe og Anne van de Wiele, bosatt i Hamburg. Leonhard Marselis, yngste bror til eierne av Storhamar, drev forretninger i Hamburg fram til sin død i 1678, men det vites ikke om han hadde noen forbindelse til de nye eierne.

Jørgen Otto Brockenhuus (1664-1728) ble født på Storhamar. Han var fetter av Caspar Christopher Brockenhuus (1649-1713), som eide Hovinsholm, og giftet seg med dennes datter. Han ble senere eier av de adelige setegardene Åker og Disen.[12]

Både kongen og de private eierne hadde brukt forvaltere til å drive Storhamar på vegne av seg. Noen oversikt over disse forvalterne finnes ikke, men noen av dem får vi vite navnet på gjennom forskjellige kilder. En av kongens forvaltere er navngitt i en suplikk fra 1661 fra «Maren Jensdatter, huis mannd Knud Andersen tilforn haffuer verrit forvalter offuer Hammers goedtz paa Hedemarcken...».[13] Det framkommer ikke om Knud er i live eller avgått ved døden. I forbindelse med ei sak fra 1666 nevnes Anders Pedersen Sverdrup som forvalter på Storhamar, rimeligvis på vegne av Gabriel Marselis. Han ønsket å kjøpe garden Opphus i Vang, men det var oberst Reichwein på Åker som fikk tilslaget.[14] Året etter er han dessuten nevnt i to overhoffrettsdommer.[15] Den 27. februar 1683 avsa overhoffretten en dom om at Anders Hornes, som var «forwalter offuer Hammers godts paa Hedemarcken», måtte betale åtte riksdaler til fogden Fredrik Knudsen. Det var snakk om utgifter til en henrettelse, men det er uvisst hvem som ble henrettet.[16] I åra 1685-1708 var viselagmann, senere assessor Morten Bontzen (ca 1646-1721) forvalter av Storhamargodset.

Katedralen fortsatte å forfalle i denne perioden, og etterhvert som forfallet ble tydeligere begynte bøndene i bygdene omkring å forsyne seg av ruinene til byggemateriale. Den nordre søylegangen ble revet ned ved bevisst innsats for dette formålet. Likevel var deler av kirkeruinene i bruk til geistlige formål utover 1600-tallet.

1700-tallet

Utdypende artikkel: Storhamargodset

Christian VI besøkte Storhamar i 1733.
Strandstua i Hamar sentrum var opprinnelig husmannsplass under Storhamar.
Foto: Jensens (2008).
Kart over Hamar 1848
Domkirkeruinene malt av Joachim Frich i 1855. I forgrunnen, nede ved vannkanten, ligger det en kalkovn.
Ridehuset fra 1905, nå hovedkvarter for Vernepliktsverket.
Foto: Jensens (2006).
Arcus' rektifikasjonsanlegg, bygd 1933.
Foto: Thomas Andersen (2007).
Storhamarbygningen er oppført 1940, og er den siste av hovedbygningene på Storhamar gard og nåværende administrasjonsbygning på Hedmarksmuseet og Domkirkeodden.
Foto: Aslak Kittelsen (2012).
Lokalene til Norsk Tipping, bygd 1975.
Foto: Cato Edvardsen (2006).
I 1716 ble Storhamar solgt til assessor Jens Hansen Grønbech (1666-1734) og hans kone Christine Sophie Jochumsdatter Vagel (1687-1771) for 23.000 riksdaler.[17] Det er sannsynlig at Grønbech satte igang med store byggeprosjekter etter at han overtok garden. I 1733 ble Grønbech og Vagel nemlig beæret med kongelig besøk: Christian 6. gjestet Storhamar i tre dager sammen med dronninga, svigermora (markgrevinna av Culmbach) og et følge på 175 personer. Garden var altså i stand til å ta imot kongelige.[18] Grønbech døde i 1734, og Vagel giftet seg på nytt i 1741 med justisråd Iver Jentoft, som da ble eier av garden.[19]

I april 1743 satte Danske Kanselli igang en omfattende spørreundersøkelse i Danmark-Norge, på Færøyene og på Island, og også embetsmenn på Hedemarken sendte inn sine svar, og prost Morten M. Leigh omtaler området slik: «Nogle rudera og forfalden muure af den gamle domkirche som har været j Hammer by, og har været beliggende j Wangs sogn paa Hedemarchen.»[20] Han viser også videre til sogneprest Peder Eriksen Dohn, som har følgende å si:

«Hvad antiqviteter her i sognet findes, da har den bekiente Hammerbye været der, hvor nu kaldes den Store Hammer. Denne Hammers bye stod i sin bæste velstand anno 1300. Og fantes der den tid atten hundrede borgere i byen. Der var tvende kiercher
1. Domkierchen, særdeles skiøn uden og inden.
2. Kaarskierchen
Biskoppens residence var næst ved Domkierchen og kaltes Hammergaard, hvorom der skrives at have været være[...] for tusinde mand, om behof giordes, alle værelser murede.
Dene bye, som med 2de skiøne kiercher, Hammergaard, kloster, talrige borgere, fornufftige embedsmænd, og stor rigdom florerede aar 1300 udi kong Haagens tid, begynte at tabe sin hærlighed effter denne kong Haagens død, og siden den tid er Opslov blefven formeret, da omsider som her siges Hammers kiøbstæd er af svensken ruineret, rudera af Domkierchen staar endnu.»[21]

Her kan man legge merke til at Dohn kaller området Store Hammer. Det er også påfallende at Dohn ikke nevner noe om biskop Mogens og beleiringa i 1537, men gir svenskene hele ansvaret for at det ikke lenger ligger kjøpstad her. Dohn skriver dessuten om Vang prestegjeld at «Mineralia eller naturalia er her iche, uden et lidet kalchbrenderie paa Furuberg tilhørende Hammersgods ved Furnæs.»[22]

Sorenskriver Hieronimus Jenssøn skriver dessuten at «Storhammer gaard tilhører hr. iustitzraad Ientoft. Bygningen bestaar ligesaa af træhuuse, som afgangne hr. iustitzraad Grømbæck for nogle oc 20 aare siden har laded opbygge hvoriblant er indretted een lang hæstestald af it steenmuhre som har staaed effterat Storhammer blef ruineret». Jenssøn nevner også at det ikke har funnes noe stutteri i sorenskriveriet «siden frue iustitzraad Ientoftes der beboede Hammer reyste til Københafn».[23] Det virker altså som om Vagel var bortreist på tidspunktet.

Christine Vagel ble på nytt enke en gang etter 1766, og sto da som eier av garden fram til hun døde i 1777. Da hadde hun vært husfrue på Storhamar i 61 år, og var kjent som «gammelfrua». Hun hadde ingen barn, så det ble nevøen Jens Grønbech Wessel (1735-1807) som tok over garden. Han var sønn av Hedevig Magdalene Vagel og Ole Wessel (bror til Peter Wessel Tordenskiold), og var gift med kusina si, Christine Sophie Vagel (1750-1806).[24]

Tidligere eiere hadde hatt problemer med gjeld, for eksempel hadde Grønbech misligholdt et lån til Hans Kongelige Majestets Casse på 3022 riksdaler i 1733, samme året som han hadde fått kongen sjøl på besøk.[25] Da Wessel overtok Storhamar etter tanta si, hadde den ei gjeld på 16.000 riksdaler, og det er sannsynligvis derfor han solgte Grefsheim til Halvor Gundersen Sterud samme år, for 8300 riksdaler. Han besluttet likevel også å selge Storhamar i 1791 til krigskommissær og tidligere bokholder ved Nes jernverk Magnus Christian Hetting. Sjøl kjøpte han istedet Nederkvern i Furnes, som tidligere hadde ligget under Storhamar. Nederkvern hadde til da vært eid av enka etter Jens Wessels bror Joachim Wessel, som hadde dødd samme år.[26] Hetting skulle imidlertid også få økonomiske vanskeligheter med å drive garden, trass i at han etter alt å dømme solgte tre eiendommer i Holt i Aust-Agder i 1792 for å finansiere kjøpet av Storhamar.[27]

1800-tallet

Fra den 13. mars 1800 var det Frederik Borchgrevink (1776-1839) som eide Storhamar, han overtok den fra Hettings oppbudsbo for 14.350 riksdaler. Hans Chr. Johansen beskriver Storhamar slik: «Gårdens bygninger var grupperet omkring den gamle domkirkeruin med beboelseshus mellem ruinen og stranden. Den havde et jordtilliggende på ca. 400 hektar. Heraf var 300 mål agerland og 500 mål eng, og under gården hørte 14 husmandssteder. På ejendommen fandtes desuden et teglværk, et kalkstensbrud og et kalkbrænderi.»[28] Folketellinga av 1801 viser at Borchgrevink bodde på garden sammen med en husholderske og ni tjenestefolk. Garden hadde tretten husmenn med jord og fire jordløse husmenn, og til sammen bodde det 90 personer i området. Dette viser tydelig hvordan klasseskillet på Hedemarken endret seg gjennom 1700-tallet: Systemet med adelige godseiere og leilendingsbønder var oppløst, og istedet var systemet med sjøleiende bønder og husmenn kommet på plass.

Borchgrevink kom etterhvert i økonomiske vansker, og ble følgelig forgjeldet. I 1810 var han blitt gift med Barbara Margrethe Lundh (1792-1819), som var søster av senere økonomiprofessor Gregers Fougner Lundh (1786-1836).[29] Fougner Lundh hadde etterhvert fordringer hos Borchgrevink, og derfor er det sannsynlig at han hadde personlig interesse av at det ble anlagt kjøpstad på Hamar: Skulle det blitt anlagt kjøpstad her, ville det nemlig bli nødvendig å kjøpe hele eller deler av Storhamar, noe som ville hjelpe Borchgrevink ut av pengeknipa, samt at Fougner Lundh ville få sine penger tilbake. Da spørsmålet om en kjøpstad på innlandet kom opp i 1820-åra, argumenterte Fougner Lundh altså for at valget burde falle på Hamar.

Avgjørelsen kom imidlertid ikke raskt nok for Borchgrevink: I 1825 gikk Storhamar nemlig på tvangsauksjon for 11 000 speciedaler, en vesentlig lavere sum enn de 19 000 han hadde håpet å få for garden i utgangspunktet.[30] Den eneste som ga bud på auksjonen var Borchgrevinks stefar, generalmajor Knud Andreas Gyldenstjerne Meyer (1753-1835). Borchgrevink ble boende som forvalter til sin død i 1839, dog med et anstrengt forhold til svigerfaren så lenge denne var eier.[31] I 1828 kom så omsider avgjørelsen om at det skulle anlegges kjøpstad på Lillehammer, og Hedemarken forble uten kjøpstad i ytterligere tjue år. At adelslova av 1821 hadde opphevet privilegiene til Storhamar og de få andre gjenværende setegardene i landet, hadde sikkert også bidratt til å gjøre byrden tyngre for Borchgrevink.

I 1832 solgte Meyer Storhamar til oberst Erik Theodor Christian Bernhard Anker (1785-1858) for 13 000 speciedaler. Han var sønn av Carsten Tank Anker, og beholdt garden til 1847.[32] I 1849 ble Hamar anlagt på Storhamar og Holsets grunn, Storhamar avsto da ca. 200 mål med de to husmannsplassene Høyensal og Strandstua til den nye kjøpstaden. Anker hadde solgt garden i 1847 til proprietær Carl Krog, men ble likevel boende på garden til 1850, da han var blitt utnevnt til kommandant på Kongsvinger festning. Rett etter at Anker hadde forlatt Storhamar ble hovedbygningen, borgstua og stabburene revet, og det ble bygd nye bygninger på andre tomter.[33] Anker innførte en del restriksjoner på bruken av området, og bruken av området som steinbrudd ble nå stoppet. Anker utførte også noen utgravninger på området.

I andre halvdel av 1800-tallet var Storhamar eid av tre forskjellige britiske konsortier. I 1852 var det engelskmannen J. L. Ricardo med flere som eide den, og de hadde en gardsbestyrer som het mr. Rammel. I 1855 tok så sir Samuel Peto med flere over, og siden gikk garden til et tredje konsortium.[34] I 1865 het brukeren av Storhamar Tomas Erikssøn Ajer (ug, 32 år g.),[35] og det er sannsynlig at han var gardsbestyrer for det siste selskapet. I denne perioden sto også Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring for de første profesjonelle arkeologiske utgravinger på Domkirkeodden. Dette kom delvis som en reaksjon på de nye eiernes drift: Nevnte gardsbestyrer Rammel hadde nemlig anlagt svinesti i deler av domkirkeruinene, noe som fikk Foreningen til å gripe inn.[36]

Den 26. april 1848, signerte kongen resolusjonen om gjenopprettelsen av Hamar kjøpstad på eiendommen til Storhamar og Holset gårder. I resolusjonen heter det: «… saaledes er da Hamar kjøpstad gjenoprettet paa den østlige og længst inde i Akersviken værende del av den gamle, i aaret 1567 ødelagte, i sin tid blomstrende stad av samme navn.» Det sto også at byen ville være grunnlagt den datoen grensene dens var bestemt. Det ble den 21. mars 1849. Den nye byen skulle ha en handelssone innenfor en radius av fem kilometer. Den nye byen hadde et areal på 400 mål, og en ingeniør fra hæren, Røyem, tegnet opp den opprinnelige planen. Det skulle være tre hovedveier: Strandgata, Torggata og Grønnegata, og et rutenett av veier på tvers av dem. Røyen gjorde plass til tre parker, et torg og plass til en kirke i utkanten av byen.

Det var noen som kritiserte planen, og pekte på at terrenget var altfor kupert og ikke passet med det planlagte rutenettet. Noen tilpasninger ble gjort, men planen ble stort sett akseptert, og er tydelig i dagens by. Det vakte også bekymring med tanke på byens sårbarhet når det gjaldt oversvømmelse.

Allerede våren 1849 startet byggingen. De første husene liknet mer på skur, men entusiasmen var stor, og innen året var omme var det sikret ti bygninger i den nye byen. Ingen av disse står i dag, de siste to var tilstøtende bygninger i Skappelsgate. Innen 1850 var det 31 sikrede hus, i 1852 var det 42 og i 1853 var det 56. Så ble det stille en stund, før byggingen startet igjen i 1858. Innen slutten 1860 var det 100 sikrede hus i Hamar. Eiendommene mot Mjøsa ble pålagt å ha hager.

I 1867 ble garden kjøpt av cand. teol. Ole Rømer Aagaard Sandberg (1831-1899), opprinnelig fra Stavanger. Han satt på garden til han døde den 19. desember 1899,[37] og ved folketellingene i 1900 og 1910 var det kona Ingerine Susanne (Rina) Sandberg (1835-1921) som var husmor på garden. Dattera deres, Hedvig Harboe, var en av de fire første kvinnelige kommunestyrerepresentantene i Hamar. Familien Sandberg eide garden i noen generasjoner framover, og Mabel Sandbergs veg i området har fått navn etter en representant for denne familien.[38]

Den siste eier i Sandberg familien var Kari Sandberg (1917-1940)og var gift med Høyesterettsadvokat Olaf Trampe Kindt (1913-1995)som arvet Storhamar Gaard etter sin kone. Storhamar Gaard var nå organisert som AS. Aksjene i Storhamar Gaard ble overtatt av et selskap eiet av advokatkompanjongene i advokatfirma Trampe Kindt, Bryn, Bjerknes og Eggen som het Bona fide. Ved Eggens død i 1988 ble Bona fide oppløst og Storhamar Gaard AS ble oppløst og eierskapet til Storhamar Gaard ble et sameie mellom Eggens sønner; Bjørn, Jan og Anders Eggen. Ved Jan Eggens død overtok Bjørn Eggen hans andel og eier nå 2/3 og Anders Eggen 1/3 av det som er igjen av Storhamar Gaard.


Norsk Jernbanemuseum ble etablert i 1896.[39]

1900-tallet til i dag

Ved folketellinga i 1900 hadde antallet husmannsplasser under Storhamar gått ned til fem: Rosenlund, Raubekken, Kvitbekken, Lindstad og Nyborg. Garden hadde imidlertid mange bortforpaktede stykker, og det var hele seksti tomter i Vang kommune som hadde gardsnummer 1.[40]

I 1931 ble det nordiske statsministermøte avholdt på Domkirkeodden. Tilstede var Norges statsminister Peder Kolstad (B), Sveriges statsminister Carl Gustaf Ekman (Frisinnade folkpartiet), statsminister Thorvald A. M. Stauning (Socialdemokraterne), ordfører Nicolai Helland (Ap) og fylkesmann Knud Øyen (H).[41]

På 1900-tallet vokste Hamar by, og et «byggebelte» tok form i de nærmeste delene av Vang kommune, inkludert i deler av Storhamar, og folketallet vokste: I 1910 var folketallet i kretsene Fredvang og Solvang (som Storhamar senere ble skilt ut fra) 2312, mens i 1920 var det 4420, altså nesten ei fordobling av folketallet. Mesteparten av tilveksta, 1603 av 2108 individer, var kommet i Storhamar og Solvang.[42] I forbindelse med denne ekspansjonen utover i det nye byggebeltet vedtok Hamar kommune i 1917 å kjøpe Bondesvea av Storhamar.[43] Mesteparten av byggebeltet, Storhamar inkludert, ble til slutt innlemmet i Hamar kommune i 1946, og sommeren tre år senere kjøpte Hamar kommune «vel 200 mål av Storhamar. Kjøpet omfattet Storhamarjordet, Stormyra og det som hittil sto igjen under Storhamar gård av Bondesvea og Åmålsrud.» [44] I 1946 kjøpte dessuten Hedmarksmuseet og Domkirkeodden uthuset på Storhamar gard.[45] Ved kjøp et av Hedmarkmuseet og Domkirkeodden ble det avtalt at kommunen skulle hjelpe til å rydde opp i restarealet som tilhørte Storhamar gård. Dagens eiere av Storhamar gård hevder dette ikke ble gjort og Hamar kommune er uenige. Storhamar gård består i dag av en del festetomter, gateareal og umatrikulerte områder samt sjøgrunn og fiskerettigheter. Det er også uoppgjort tvist om gamle litratomter (Tomter langs Mjøsa som ble ansett som ubebyggelige pga flomfare, se Kart over Hamar 1848) og brukstillatelser til anleggelse av brygger som siden ble solgt som eiendom. (Meieriet og Bryggeriet)

Rundt 1950 var det fortsatt lite bebyggelse på sjølve Storhamar, foruten garden var det hovedsakelig villabebyggelse, og den var stort sett konsentrert langs Storhamargata og Bispegata. Strøket var over gjennomsnittet preget av høyere sosiale lag, blant annet hadde flere industriledere, håndverksmestre og lektorer ved katedralskolen sine boliger her. I tillegg var også «arbeideraristokratiet» på Hamar, de jernbaneansatte, representert.[46]

I 1969 sto arkitekt Sverre Fehns rehabiliterte Storhamarlåve ferdig.[47] Hovedbygningen som står der nå fungerer som administrasjonsbygg for museet, og ble oppført 1940 etter at den tidligere bygningen fra ca. 1860 var blitt ødelagt av brann året før.[48]

Storhamar i dag bærer i all hovedsak preg av å være villastrøk, noe det har til felles med de aller fleste strøka av Hamar, men Storhamar er også tilholdssted for et par viktige statlige institusjoner: Vernepliktsverket holder til i ridehuset fra 1905 i Storhamargata 100, mens Norsk Tipping har sine lokaler i Jønsrudvegen.

Storhamar har barneskolene Prestrud fra 1914 og Storhamar fra 1975, samt Storhamar videregående skole fra 1995. I området finnes også Storhamar Idrettslag, som omfatter ishockeylaget Storhamar Hockey, og ishockeylagets hjemmebane Hamar OL-amfi. Storhamar kirke ble bygd i 1975.[49]

Se også

Eksterne lenker

Referanser

  1. «Storhamar» i Store Norske Leksikon.
  2. Rygh, Norske Gaardnavne.
  3. Sæther, Hamar i middelalderen, side 12.
  4. Sandberg, «Gatenavn i Hamar», oppslagsord «Olav Myntmesters gate».
  5. Sæther, Hamar i middelalderen, side 14.
  6. Sæther, Hamar i middelalderen, side 21.
  7. «Storhamar» i Store Norske Leksikon.
  8. Sæther, Hamar i middelalderen, side 21.
  9. Referanse Bleken-Nilssen, side 279; Stensrud bind 2, side 319.
  10. Rian, «Hannibal Sehested»; Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 31-33..
  11. Sogner, Krig og Fred, side 35, 37-38; Sønstevold, «Gabriel Marselis d.y.», side 95.
  12. Coldevin, Norske storgårder, side 400.
  13. Ekstrakt nummer 262 i Eriksen og Fladby, Norske supplikker 1660-1662, bind 2, side 60.
  14. Stensrud bind 1 s. 336
  15. Nygard, Overhoffrettsdomar 1 - 1667-1679, 1667:26, side 35, og 1667:44, side 49.
  16. Nygard, Overhoffrettsdomar 2 - 1680-1689, 1683:34, side 210.
  17. Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 33 og 66.
  18. Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 37.
  19. Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 66.
  20. Gjengitt i bind 2 av Norge i 1743, side 38. I boka er teksten gjengitt med særskilte tegn som viser hvordan transkripsjonen har foregått, disse er for det meste utelatt her.
  21. Gjengitt i bind 2 av Norge i 1743, side 114.
  22. Gjengitt i bind 2 av Norge i 1743, side 112.
  23. Gjengitt i bind 2 av Norge i 1743, side 68 og 59.
  24. Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 66-67.
  25. Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 66.
  26. Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 68.
  27. Geir Helgen, «Magnus Christian Hetting» i Norsk Biografisk Leksikon. Helgen omtaler ham som «Magnus Christian», mens Ragnar Pedersen omtaler ham som «Christian Magnus».
  28. Johansen, «Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?», s. 91. Faren til F. Borchgrevink var Henrich Christian Borchgrevink (1732-1807), prest i Toten prestegjeld fra 1782 og prost i Toten prosti fra 1789.
  29. Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», s. 90.
  30. Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», s. 92 og s. 96.
  31. Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», s. 92.
  32. Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», s. 92, note 14; «Storhamar» i Store Norske Leksikon; «Anker» i Store Norske Leksikon. Anker beskrives i Store Norske Leksikon som generalmajor.
  33. Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 71.
  34. Ramseth, side 43.
  35. Storhamar i folketelling 1865 for Vang prestegjeld, Vang sokn og Furnes sokn fra Digitalarkivet.
  36. Ramseth, side 43.
  37. Ole Rømer Aagaard Sandberg i Ministerialbok for Vang prestegjeld, Vang sokn 1886-1900. Liste: Døde og begravde b 1886-1900 fra Digitalarkivet.
  38. Sandberg, «Gatenavn i Hamar», oppslagsord «Mabel Sandbergs veg». Store Norske Leksikon og Chr. Ramseth (på side 43) hevder at familien Sandberg kjøpte Storhamar gard i 1876.
  39. «Storhamar» på Wikipedia (bokmål).
  40. Storhamar i folketelling 1900 for Vang herred fra Digitalarkivet.
  41. Lillevold, Hamars historie, s. 387.
  42. Lillevold, Hamars historie, s. 387.
  43. Sandberg, «Gatenavn i Hamar», oppslagsord «Bekkelivegen».
  44. Gjerdåker, Stiftstad og bygdeby, side 105, side 185.
  45. Gjerdåker, Stiftstad og bygdeby, side 123.
  46. Gjerdåker, Stiftstad og bygdeby, side 208.
  47. Gjerdåker, Stiftstad og bygdeby, side 123.
  48. «Storhamar» i Store Norske Leksikon.
  49. Informasjonen om institusjoner o.l. kommer fra artikkelen «Storhamar» på Wikipedia (bokmål).

Kilder


Koordinater: 60.791691° N 11.039381° Ø