Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnad«Slottet er setet for statsoverhodet og derfor nasjonens fremste bygning», sier arkitekten og arkitekturhistorikeren Ulf Grønvold, som fortsetter med å framheve rådhusene som symbolske paralleller på lokalplanet: «På tilsvarende måte er rådhuset stedet for det lokale folkestyre, huset som alle borgerne skal ha et eierforhold til, det er deres hus.» Med andre ord: Rådhuset er for lokalsamfunnet det Slottet er for storsamfunnet. Og denne sommeren gjør vi rådhusene og kommunehusene i by og bygd til gjenstand for to måneders dugnad.Som bygningstype har rådhusene og kommunehusene en lang historie. Oslo gamle rådhus er for eksempel fra 1641 og Trondheim gamle rådhus fra 1706. I europeisk sammenheng var særlig 1800-tallet en vekstperiode for rådhusbygninger som lokale signalbygg, noe som hadde sammenheng med den sterke urbaniseringen og industrialiseringen i perioden. Men med noen få unntak – for eksempel Skien rådhus, som sto ferdig i 1894 og Rådhuset i Trondheim, som ble ferdigstilt omtrent samtidig – var det først på begynnelsen av 1900-tallet at en bølge av slike byggeprosjekter vokste fram i Norge. Bærum rådhus (1927-1958) og Haugesund rådhus (1923-1931) er gode døme på dette, og Oslo rådhus – som ble åpnet i 1950 – er kanskje det fremste uttrykket for rådhuset som folkelig palass og sekulært monumentalbygg. I løpet 1960- og 70-årene tok planleggingen og byggingen av rådhus og kommunehus en ny retning. Idealet ble å skape bygninger som kombinerte lokaldemokratiets behov med ulike funksjoner som samfunnshus eller kulturarena. Rådhuset i Mo i Rana fra 1964, trekkes fram av Ulf Grønvold som «typedannende» i denne sammenheng. I løpet av 1970-årene slo denne sammenkoblingen av kommunal administrasjon og kulturtilbud gjennom, og slike kombinasjons-rådhus ble reist på steder som Risør, Leirvik og Førde. Samtidig ble det fortsatt bygget rådhus av mer tradisjonell type, med vekt på politisk-administrative funksjoner, som til eksempel i Hokksund, Lillestrøm og Kongsberg. På wikien har vi en god del bilder av rådhusbygninger fra ulike epoker, men som du ser av denne tabellen mangler vi tekster om en rekke av dem. Vi ønsker også artikler om arkitektene som tegnet rådhuset eller kommunelokalet. Mange framtredende arkitekter har vært i sving. Vi lurer på hvor mange av disse som var kvinner. På wikien har vi funnet to arkitekt-ektepar: Molle og Per Cappelen, som sto bak rådhuset i Kristiansund (1953), og Anna og Jostein Molden, som tegnet Etne rådhus (1968). Flere rådhus har også blitt møtt med offentlig forargelse og kåringer som stygge bygninger; Oslo rådhus har til og med fått den tvilsomme ære å bli betegnet som «Europas styggeste bygning» av en britisk journalist. Slike historier kunne vært spennende å få presentert på wikien. Nesten alle har en mening om sitt lokale rådhus eller kommunelokale. De siste endringene som er gjort på wikien i forbindelse med sommerdugnaden, finner du på forsiden for rådhus og kommunehus.
Smakebiter fra artiklene Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. Foto: Fanny Wikborg/Oslo Museum (1945) Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940. Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge. I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet. Les mer … Christian Michelsens hjem Gamlehaugen, bygget 1900-1902, ark.: Jens Zetlitz Monrad Kielland. Kongebolig fra 1925. Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Teknisk Museum (1910) Gamlehaugen ligger på en parkbehandlet høyde ved nordøstenden av Nordåsvannet på Paradis i Fana utenfor Bergen og er i dag en kongebolig. Eiendommen var opprinnelig et gårdsbruk som ble ødegård etter Svartedauden. Gården skal ha blitt ryddet på nytt som en del av Fjøsanger hovedgård i 1665. Gården gikk under navnet «Haugen» (Hauen, Hoen, Hågen) fram til den fikk navnet Gamlehaugen som skilte den fra den nyryddede gården Nyhaugen (mellom Gamlehaugen og Fjøsanger hovedgård). I 1708 ble gården skyldsatt og matrikulert som egen gård, men ble betraktet som en plass under Fjøsanger hovedgård til den ble utskilt ved skiftet i 1809 etter Danckert Krohn (1726-1795) som døde barnløs. Krohn hadde kjøpt gården av sin svoger John Mariager i 1774. Det var hans brordatter Marie Krohn som da overtok Gamlehaugen, og hennes nevø Albert Henrik Krohn overtok Nyhaugen og for øvrig også Lungegården. Jordveien ble drevet videre av husmenn eller forpaktere. På begge steder ble det oppført nye våningshus med midtark og avvalmet mansardtak og omgjort til lystgårder. På Gamlehaugen ble dette senere ombygd i sveitserstil. Også Nyhaugen ble ombygget før denne ble revet for å gi plass til ny bebyggelse. Les mer …
Sigurd Bernhard Røisli (født 25. august 1894 på Østre Toten, død 10. mai 1970) dreiv foto- og radioforretning på Lena på Østre Toten. Han virka også som bygdefotograf. I utgangspunktet var fotograferinga en hobby, men etter hvert ble dette en vesentlig del av utkommet hans. Han etterlot seg et sted mellom 10 000 og 15 000 negativer som spenner over en periode på ca. 50 år, fra litt før 1915 til midt på 1960-tallet. I 2010-åra arbeider sønnen Kjell Røisli med å digitalisere samlinga. I dag henger Sigurd Røislis gamle og velbrukte Leica på veggen hjemme hos Kjell. Som årene gikk fikk den noen tekniske defekter, og de siste årene måtte han supplere med nyere utstyr. Det må vel ha vært mot slutten av 1950-tallet at han skaffet seg en Rolleiflex, noe som betydde et skifte i så vel filmformat som teknologi. I mange år var nok Hasselblad den store drømmen, men det var hinsides det som var økonomisk oppnåelig. Men han ga aldri helt opp Leica’n, selv om den fusket både i lukker og filmframtrekk. Les mer …
|
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 875 artikler og 218 521 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer... 
Ukas artikkel Statspolitisjef Karl A. Marthinsen etter å ha blitt likvidert i Blindernveien utenfor Oslo 8. februar 1945. Foto: Glomdalsmuseet (1945) Likvideringer under andre verdenskrig refererer til sanksjonerte drap på sivile utført av motstandsbevegelsen. Hovedårsaken til at slike likvideringer ble utført, var behovet for å sikre motstandsnettverk mot opprulling. Angivere og folk knytta til politiet var derfor ofte mål for likvideringer. Sanksjoneringen kunne enten komme gjennom en direkte ordre fra høyere hold, eller avgjørelsen kunne tas lokalt i henhold til fastsatte regler dersom likvideringen måtte foretas raskt for å sikre nettverket eller hindre at en planlagt aksjon ble forpurret.Les mer... Ukas bilde
|
