Rådhus og kommunehus
Rådhusenes og kommunehusenes historie som bygningstype er lang. Oslo gamle rådhus er for eksempel fra 1641 og Trondheim gamle rådhus fra 1706. I europeisk sammenheng var særlig 1800-tallet en vekstperiode for rådhusbygninger som lokale signalbygg, noe som hadde sammenheng med den sterke urbaniseringen og industrialiseringen i perioden. Men med noen få unntak – for eksempel Skien rådhus, som sto ferdig i 1894 og Rådhuset i Trondheim, som ble ferdigstilt omtrent samtidig – var det først på begynnelsen av 1900-tallet at en bølge av slike byggeprosjekter vokste fram i Norge. Bærum rådhus (1927–1958) og Haugesund rådhus (1923–1931) er gode døme på dette, og Oslo rådhus – som ble åpnet i 1950 – er kanskje det fremste uttrykket for rådhuset som folkelig palass og sekulært monumentalbygg.
I løpet 1960- og 70-årene tok planleggingen og byggingen av rådhus og kommunehus en ny retning. Idealet ble å skape bygninger som kombinerte lokaldemokratiets behov med ulike funksjoner som samfunnshus eller kulturarena. Arkitekten og arkitekturhistorikeren Ulf Grønvold trekker fram Rådhuset i Mo i Rana fra 1964 som «typedannende» i denne sammenheng. I løpet av 1970-årene slo sammenkoblingen av kommunal administrasjon og kulturtilbud gjennom, og slike kombinasjonsrådhus ble reist på steder, som Risør, Leirvik og Førde. Samtidig ble det fortsatt bygget rådhus av mer tradisjonell type, med vekt på politisk-administrative funksjoner, som til eksempel i Hokksund, Lillestrøm og Kongsberg.
Mange framtredende arkitekter har vært i sving, og flere av byggene har fått priser. Andre bygg – eller de samme – har blitt møtt med offentlig forargelse og kåringer som stygge bygninger. Oslo rådhus har til og med fått den tvilsomme ære å bli betegnet som «Europas styggeste bygning» av en britisk journalist.
,_Aust-Agder_-_Riksantikvaren-T190_01_0038.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
