 Tradisjonell krydderkvern utstilt under Thai pongal på Idrettshøgskolen i Oslo. Foto: Marianne Wiig (2023) (tamil: அம்மிக்கல்), ofte forkortet til ammi (tamil: அம்மி), er et tradisjonelt kjøkkenredskap og et av de mest betydningsfulle symbolene i den tamilske kulturarven. Det dreier seg om en krydderkvern, som består av en flat stein med rektangulær form og en rullestein, khulavi, som begge er laget av den svært robust steintypen granitt. De to delene av redskapet er designet for å arbeide sammen helt perfekt. Prosessen med å male ingredienser på ammi ved hjelp av khulavi (tamil: குழவி) kalles "Ammikall araiththal". Les mer …
 Vafler med syltetøy og rømme smaker godt til en kopp kaffe. Foto: Aslak Raanes er et bakverk som lages av egg, mel, melk og eventuelt fløte eller rømme. Det tilsettes også ofte kardemomme for smakens skyld. Vafler stekes i jern med fordypninger som gjør det lett å dele en plate i mindre biter. Ofte er de enkelte bitene hjerteforma. Jernet har takker på begge sider, hvilket gjør stekeprosessen mer effektiv fordi man får varmen inn mot midten. Jerna ble tidligere lagt på plate på ovnen, og er nå stort sett elektriske.
Vafler er egentlig ikke noe særnorsk, men den tynne og ofte hjerteforma varianten som brukes her i landet er ikke så utbredt utenom Skandinavia og deler av Tyskland. En tykkere, og ofte rektangulær, variant kalles ofte belgisk vaffel, og denne kan minne mer ei kake ettersom den må stekes på lavere varme og blir luftigere. Den belgiske/nederlandske vaffeltypen blir også brukt som tradisjonell ḥanukkamat blant portugiserjøder.
Vafler er vanlig å servere til kaffen. Ved å tilsette sukker i røra får man søte vafler, men vanligvis bruker man nå svært lite eller ikke noe sukker i vaffelrøra. Tidligere kunne det være langt mer sukker, som i en oppskrift på et gammelt vaffeljern som oppgir 3/4 pund sukker til 2 pund mel. De kan serveres med forskjellig tilbehør, som syltetøy, rømme (gjerne kombinert med syltetøy), smør, brunost og strøsukker. Vaflene settes gjerne fram slik at hver enkelt velger tilbehør etter smak. Noen serverer også vaflene som en ferdig dessert med piska krem og syltetøy. Les mer …
 Dette er ei lita rabbekule, ser ut som ein liten jordhaug. Det er det og, men inni er to trllebårer med rabbe, kålrot. (2009) , det er rabbe (dialekt for kålrot), lagt i kule. Det er ein måte å vinterlagre rabbe på som var utbreitt før, og utover på 1950- og 1960-talet. Klimatiske forhold er vel årsak til at denne lagringsmåten var nytta mange stader på vestlandskysten. I vårt moderne samfunn er dette avleggs, no er ferskvarene i butikken og vert etterfylt frå kjølelager. Ved å legge i kule så held rotfrukta seg frisk grunna den råmen som kjem frå jorda. For å få eit godt resultat må ein sikre at innhaldet i kula ikkje frys.
Ein startar med å legge litt bar på bakken, gjerne granbar. Det hindrar at det vert mykje jord på dei rabbene som ligg på botnen. Vidare legg ein opp rabbene i ei pyramide med størrelse etter mengde. Utsida vart kledd med eine eller granbar, var det tilgong på halm så vart det nytta. Til slutt vart det lagt på eit godt lag med jord, men heilt på toppen må det vera ventilasjon.I fint vårveir den 18 april 2011 vart kula opna og resultatet såg fint ut, svert fint, alle rabber var friske og fine. Les mer …
 Brunost på nybakt grovbrød er en sikker vinner. Foto: Andreas Åkre Solberg (2007) eller mysost er fellesnavnet på oster som lages ved at myse kokes inn og tilsettes melk og/eller fløte. Brunosten er etter internasjonale definisjoner ikke egentlig ost, fordi mysen ikke er skilt ut. Den er i stedet klassifisert som et karamellisert konsentrat av myse tilsatt melk og fløte. En konsekvens av produksjonsprosessen er at nesten halvparten av tørrstoffet er melkesukker, hvilket er det som fører til at den blir brun og har markant sødme i smaken.
Brunosten er et særnorsk meieriprodukt. Det eneste stedet utenfor Norge hvor det produseres slik ost i noe omfang er i Sverige øst for Sør-Trøndelag. Ellers finner man også enkelte tilfeller av at man bruker innkokt myse i andre kulturer, men uten at det har blitt industriell produksjon ut av det. Den regnes gjerne som Norges nasjonalpålegg, og grovbrød med brunost er ofte brukt som et bilde på norsk nøkternhet og nøysomhet. For nordmenn i utlandet er ofte brunosten et savn, noe som har ført til at Sjømannskirken er flinke til å servere vafler med brunost rundt om i verden. Man får også kjøpt brunost flere steder hvor mange nordmenn ferierer eller har bosatt seg, blant annet i Spania.
De eldste formene for brunost var ikke tilsatt melk eller fløte. Massen man får ved innkoking av myse uten tilsetninger har svært høyt sukkerinnhold, men lite fett. Ved tilsetting av melk og fløte blir andelen sukker noe mindre, og man får et fetere produkt. Tilsetting av melk og fløte sies å ha blitt funnet på av Anne Haav på Rusthågå i Nord-Fron rundt midten av 1800-tallet, og denne typen er nå langt den vanligste. Det er grunn til å tro at Anne Haav ikke var den eneste som fant på dette, og årsaken til at hun nevnes spesielt er nok først og fremst at Tretten meieri i 1908 satte i gang produksjon etter hennes oppskrift. Det er den varianten som har blitt utvikla til det som nå kalles gudbrandsdalsost. Les mer …
 Gamle Logen, fasade (langvegg) mot Festningsplassen og det nye Forsvarsdepartementet. Gamle Logen i Oslo (uttales losjen) har adresse Grev Wedels plass 2, nær Akershus slott og festning. Den ble oppført på initiativ av grev Herman Wedel Jarlsberg (1779-1840), som frimurerlosje og festlokale, innviet i 1839 (Storsalen først i 1844). Byggmestrene Malling og Seidelin laget tegningene og sto for oppførelsen.Frimurerlosjen flyttet til sine nåværende lokaler ved Stortinget i 1894. Kristiania kommune hadde da allerede overtatt eierskapet til lokalene, i 1862. Bystyre og formannskap holdt sine møter her helt fra 1867 til 1947, da Oslo rådhus kunne tas i bruk.
En rekke arrangementer har vært avholdt i Gamle Logen, som lenge var det eneste egnede lokalet kommunen hadde til store arrangementer. Blant arrangementene kan nevnes festmiddagen i anledning det norske universitetets første 50 år i 1861, Stortingets markering av 50-årsjubileet for unionen med Sverige i 1864, borgermiddagen for Fridtjof Nansen og hans mannskap etter den første Fram-ferden i 1896, 100-årsjubileet for Selskabet for Norges Vel i 1909, borgermiddagen ved universitetets 100-årsjubileum i 1911 og borgerfesten i forbindelse med kong Haakon VIIs 25-årsjubileum som Norges konge i 1930. Les mer … | 
