Batterie Dietl (MKB 4./516 Dietl) er en tysk kystfestning fra andre verdenskrig i Bø på Engeløya i Steigen. Byggingen startet i 1942 som en del av Atlantikwall. Det fikk navn etter Eduard Dietl, som var sjef for de tyske styrkene under invasjonen. Stillingen skulle ha fire av de åtte såkalte Adolfkanonene som ble sendt til Norge, men bare tre ble installert da en gikk tapt under transport. De kraftige kanonene sto i retning Vestfjorden og Lofoten. Kanonene ble aldri brukt under krigshandlinger. Ved prøveavfyringen skal vinduer i flere kilometers omkrets ha blitt knust av trykket. Anlegget tilhører nå Salten museum.Byggingen ble ledet av Organisation Todt, som brukte omkring 5000 arbeidere. Av disse var rundt 2000 sovjetiske krigsfanger, mens de andre var tvangsarbeidere fra andre land. 514 av de sovjetiske fangene døde under arbeidet. I tillegg til arbeiderne var det mellom 5000 og 7000 tyske soldater og spesialister der. Innbyggerne i Bø ble tvangsevakuert i 1943, og tyskerne tok fullstendig over bygda. Les mer …
 Ole K. Laake. Foto: Ullensaker - en bygdebok, bind I Ole K. Laake (født 13. november 1862 i Ullensaker, død 22. mai 1927) var lærer, gardbruker, offiser og Venstre-politiker i Ullensaker kommune på Romerike. Fra 1908 til 1916 var han ordfører. Laake kjøpte i 1902 garden Haug i Hovin sokn og bodde der fram til sin død.Laake ble kaptein i 1898 og rykka opp til major og bataljonsjef i Infanteriet i 1915. Ole K. Laake tilhørte en familie der flere gjorde karriere i det militære. Broren Kristian Laake (1875-1950) ble general og hærsjef. Ole K., Kristian og en tredje bror, Knut M. Laake, var alle sentrale Venstre-menn.
Politiker
Kort tid etter at han flytta til Ullensaker, rundt 1902, engasjerte Laake seg i lokalpolitikken. Først ble han medlem av skolestyret, der han var spesielt opptatt av kretsregulering, eksamensordningen og en middelskole bygd på folkeskolen. I 1905, under avstemningen om Norge skulle ha monarki eller republikk, var Venstre-mannen Laake på republikanernes side, sammen med blant annet Arbeiderparti-mannen M. Jul. Halvorsen.
I 1907 kom han inn i herredsstyret og ble samtidig valgt til ordfører for Venstre. Som ordfører var han medlem av landbruksskolens overstyre, amtveistyret og amtsutvalget. To ganger ble han valgt til amtstingets oppmann. Han gikk av som ordfører i 1916, men var varaordfører fra 1923 til han døde i 1927. I tida som varaordfører representerte Laake det nystifta Bondepartiet.
Laake var også varamann til Stortinget i to perioder og møtte ei tid i 1918. Han var formann i direksjonen til Ullensaker sparebank 1917-27.
Familie
Han var gift med Gunda Harildstad (1869-1903) fra Nord-Fron i Gudbrandsdalen. De hadde barna Solveig (1895-1970), Gudrun (1896-1950), Trygve (1897-1975) og Kaare (1900-1971). Gunda døde da yngstesønnen Kaare bare var tre år. Laake gifta seg seinere opp att med Hjørdis Furulund, datter av verkseier og Venstre-politiker Hans Amundsen Furulund.
Etter farens død i 1927 tok sønnen Kaare Laake over Haug.
Kilder og litteratur
- Agøy, Nils Ivar: «Kristian Laake», i Norsk biografisk leksikon II.
- Ole K. Laake i Historisk befolkningsregister.
- Ole Kristian Kristiansen i folketelling 1865 for Ullensaker prestegjeld fra Digitalarkivet.
- Ole Kristian Kristiansen i folketelling 1875 for Ullensaker prestegjeld fra Digitalarkivet.
- Ole Laake i folketelling 1900 for Ås herred fra Digitalarkivet.
- Ole Laake i folketelling 1910 for Ullensaker herred fra Digitalarkivet.
- Kirkebok for Ullensaker 1851-62, døpte 1862.
- Lunde, Aage: Ullensaker 1840-1940, Ullensaker 1988, s. 106, 108.
- Nesten, Hans Jacob Larsen. Ullensaker: en bygdebok. 1. Ullensaker, Komitéen, 1927. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 466-467.
- Norske Gardsbruk: Akershus fylke, 1941, s. 833.
- Skjelmerud, E. B.: Ullensaker sparebank gjennom hundre år : 1848-1948, s. 62-63 Les mer …
 Denne scenen i Moelv må ha utspilt seg mange steder i landet. Den 8. mai kom fellesavisa Oslo-Pressen, og man kunne sitte under et norsk flagg og lese nyheter som ikke var sensurert av nazistene. var aviser som ble gitt ut i den første tida etter frigjøringa den 8. mai 1945. De ble utgitt gjennom samarbeid mellom forskjellige aviser rundt om i landet, etter ordre fra Hjemmefronten. Hovedgrunnen til at dette ble gjort var at man ønska at de avisene som hadde blitt stengt av okkupasjonsregimet ikke skulle ble akterutseilt av de som hadde tilpassa seg sensurkrav og dermed hadde fortsatt utgivelsen gjennom krigen.
Avgjørelsen om dette var tatt en tid før frigjøringa, og de som ble redaktører i avisene var utvalgt av Hjemmefronten og orientert på forhånd. Dermed kunne de første avisene komme ut allerede på formiddagen 8. mai. Den første som ga seg var Oslo-Pressen, som ga ut niende og siste nummer allerede 12. mai ettersom hovedstadsavisene ble utgitt som normalt fra 14. mai. Andre steder ble avisene utgitt lenger, som i Harstad hvor Fellesavisen kom ut med siste nummer den 30. juni. Les mer …
 På Fredriksten festning finner man et minnesmerke over Tønne Huitfeldt, som var byens forsvarer i 1660. Foto: Stig Rune Pedersen (2013) var det siste forsøket på å ta Halden under Bjelkefeiden. Hendelsene fant sted i og ved Halden i januar og februar 1660. De svenske styrkene, omkring 5000 mann hvorav 3000 ryttere, ble ledet av feltmarskalk Lars Kagg. Harald Stake og Gustav Horn var med i ledelsen. Denne gangen forsøkte de seg ikke på å storme direkte, men beleiret festningen i stedet.Beleiringen skulle vare i seks uker, med Tønne Huitfeldt som kommandant på Creetzensten. 21. februar innledet svenskene det siste angrepet. Braadlandsskansen ble utsatt for voldsom artilleriild, mer enn hundre skudd. I tillegg ble det kastet omkring tyve håndgranater mot skansen. Da det kom tett tåke forsøkte svenskene, som hadde drukket seg til mot, å storme. Men de ble igjen drevet tilbake. Kagg beordret ild opphør og trakk seg tilbake for å rådføre seg. Han hadde da i flere dager ventet på nærmere ordre fra kongen, Karl X Gustav. Under krigsrådet ble det bestemt at svenskene skulle trekke seg tilbake over Iddefjorden før isen ble usikker. Dette viste seg å være rett avgjørelse, for dagen etter mottok Kagg beskjed om at kongen hadde dødd 13. februar, og krigen ebbet dermed raskt ut.
Før svenskene forlot Haldensområdet satte de flere gårder og skanser samt alle sagene i Tistedalen med 60 000 planker i brann. Det økonomiske tapet for borgerne var enormt. Halden hadde også blitt rammet av 2500 kanonkuler, 93 granater og 9 fyrboller. Norske tap var små, men mange soldater og borgere var syke etter beleiringen og kampene. Les mer …
 Festningsvollen fra 1660-årene. Prins Frederiks bastion. ble anlagt ved Fredrikstad i årene 1663-1666. Allerede fra Hannibalsfeiden i 1640-årene hadde det vært provisoriske befestninger rundt byen, men tapet av Båhuslen i 1658 hadde gjort Smålenene til grenseområde og nye festninger ble oppført i Fredrikstad og Halden ( Fredriksten festning) som erstatning for Båhus festning. Kong Frederik III godkjente festningsplanen for Fredrikstad i 1660. Denne var utarbeidet av nederlenderen Willem Coucheron og arbeidene begynte i 1663. Noe utvidelser og forbedringer ble foretatt på 1700-tallet, men i all hovedsak fremstår festningen slik den gjorde på 1660-tallet med vollgraver og bastioner. Les mer …
Rikspolitiet var en militarisert politiavdeling som ble opprettet under andre verdenskrig. Opprettelsen skjedde gjennom kongelig resolusjon i 1943, der det ble sagt at en rikspolitisjef underlagt Justisdepartementet skulle lede rikets politi så lenge krigen pågikk og deretter så lenge Kongen bestemte.
Bakgrunnen for opprettelsen var at det regulære politiet hadde blitt nazifisert. Man ville dermed stå uten politi når krigen sluttet, i en situasjon der ordensmakten spiller en svært viktig rolle. Rikspolitiet skulle håndtere ordensoppgaver ved krigens slutt, og være kimen til en ny politietat. Les mer …
| 
