Grini fangeleir: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Linje 100: Linje 100:


==Utekommandoer==
==Utekommandoer==
De fleste utekommandoene holdt til på det sentrale [[Østlandet|Østlandsområdet]], hvorav [[Ljanskollen leir]] (250 fanger) var en av de større, men man hadde også [[Fannrem fangeleir]] (216 fanger) i [[Trøndelag]], [[Bardufoss fangeleir]] og to leire i [[Kvænangen]], [[Veidal fangeleir]], [[Badderen fangeleir]] KOngsvinger og Holmestand. Utenfor Oslo-området beholdt fangene sine fangenumre og fangedrakt fra Grini, men var under de lokale myndigheters komando og ansvar. [[Victoria Terrasse]], hvor [[Gestapo]] hadde sitt hovedkvarter, ble også brukt som utekommando for Grini.  
De fleste utekommandoene holdt til på det sentrale [[Østlandet|Østlandsområdet]], hvorav [[Ljanskollen leir]] (250 fanger) var en av de større, men man hadde også [[Fannrem fangeleir]] (216 fanger) i [[Trøndelag]], [[Bardufoss fangeleir]] og to leire i [[Kvænangen]], [[Veidal fangeleir]], [[Badderen fangeleir]], Kongsvinger og Holmestand.  
 
Utenfor Oslo-området beholdt fangene sine fangenumre og fangedrakt fra Grini, men var under de lokale myndigheters kommando og ansvar. [[Victoria Terrasse]], hvor [[Gestapo]] hadde sitt hovedkvarter, ble også brukt som utekommando for Grini.  


Den siste utekommandoen som ble opprettet var på [[Momarken travbane]], der fanger den [[13. mars]] [[1945]] ble satt inn for å bygge en ny leir som etter planen skulle bli den første [[konsentrasjonsleir]]en i Norge.
Den siste utekommandoen som ble opprettet var på [[Momarken travbane]], der fanger den [[13. mars]] [[1945]] ble satt inn for å bygge en ny leir som etter planen skulle bli den første [[konsentrasjonsleir]]en i Norge.

Sideversjonen fra 27. aug. 2020 kl. 17:10

Grinimonumentet fotografert i slutten av mai 2005. Kransene stammer fra markeringen av 60-årsdagen for frigjøringen et par uker før.
Foto: Stig Rune Pedersen (2005)

Grini fangeleir (ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteraatur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland.

Forhistorie

Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.

Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, men også betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.

Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.

Fangeleir

Zeidler i fangenskap, kamuflert som obergefreiter (korporal) i Luftwaffe.
Foto: Militærhistorisk samling - Gausdal (1945).

Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.

I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet.

Ved overføringen fra Åneby fulgte også kommandanten med, SS-Obersturmführer Hermann Koch, med kallenavnet «Stormfyrsten» blant fangene.

Fra april 1942 ble kommandospråket i leiren tysk.

Kommandanten fra sommeren 1942 til krigens slutt, SS-Hauptsturmführer Alfred Zeidler, ble under rettsoppgjøret dømt til livsvarig fengsel, løslatt og utvist i 1953.

Utvidelse 1941/1942

Fengselsbygningen og anlegget fra før krigen var beregnet på 100 innsatte, men utover sommeren og høsten 1941 økte antallet til nærmere 400 hundre. Dette medførte behov for både utvidelse av det fysiske anlegget, men også selve organiseringen av leirens drift måtte endres.

Denne utvidelsen gjorde at fengselsanleggets preg både i ytre form og i arbeidsform i stor grad gikk over fra et fengselspreg til en fangeleir, selvom den opprinnelige fengselsbygningen fortsatt spilte en viktig rolle, ikke minst etter hvert som også brakkeleiren ble overfylt.

Bygningsmassen

Arkitekt Frode Rinnan var blant de innsatte, og han ble av leirledelsen forelagt tegninger og planene for Sachsenhausen og Dachau og satt til å tilpasse denne strukturen til Grini. Grinis eget arkitektkontor ble supplert med Odd Nansen da han ankom leiren som såkalt «kongegissel», folk som SD antok var venner av kongefamilien.

Da byggearbeidene ble påbegynt ble Rinnan ble byggeleder for oppføring av brakkeleiren. Dette arbeidet tok sin tid og de første brakkene var klare til innflytting først i april 1942. Samme dag de første flyttet inn, 18. april 1942 ble Rinnan sendt videre til Sachsenhausen hvor han satt resten av krigen.

Selv utvidelsen av fangebrakkene og tilhørende bygninger var i hovedsak fullført i juni 1942. Samme sommer startet også byggingen av de første drivhusene, samt det indre elektriske gjerdet og vakttårnene.

Organisasjonsstruktur

Fangene selv foreslo en organisasjonsstruktur som tyskerne hadde benyttet siden konsentrasjonsleirene ble åpnet i 1933. Denne bygget på en «personalsjef» som hadde den høyeste stillingen blant fangene, og denne sto for all arbeidsformidling og fordeling av arbeidsoppgavene og var et bindeledd mellom fangene og leirledelsen når det gjaldt utnevnelse av arbeidsformenn, brakkesjefer og andre tilltsvalgte blant fangene. Den første personalsjefen ble utnnevnt like før jul i 1941 og var medeier og styreformann i varemagasinet Strøm & Strøm Erling Steen (1891–1961), senere president i Norges Røde Kors 1947–1957.

Brakkesjefene (gangsjefer før brakkene kom) var nivået under personalsjefen og disse hadde en nestkommanderende (kalt kalfaktor) som blant annetvar ansvarlig for all matfordeling. På det enkelte rom var det også en tillitsvalgt som hadde ansvaret for ro og orden, samt matfordelingen.

Utenfor brakkene var det den enkelte arbeidslederen som sto under personalsjefen. Antallet og størrelsen på arbeidskommandoen varierte med de oppgavene som skulle løses. Selv om forslag til tillitsvalgte ofte kom fra fangene selv, var det alltid leirledelsen som hadde det siste ordet.

Siden det illegale arbeidet ble større, hvor særlig senere professor Thomas Christian Wyller (1922–2012) hadde en sentral rolle, ble det viktig å få inn personer i disse posisjonene som skjønte hvilken rolle de skulle spille. Særlig fordi det blant de innsatte både var kriminelle, folk med nazisympatier og regelrette spioner.

Fangedrakter

Den første tiden var ikke leiren forsynt med fangedrakter, og de innsatte gikk i sine egne, sivile klær. Men eEtter en rømning hvor fanger hadde blitt sendt til skogs for bærsanking 27. juli 1941, ble det fortgang i en uniformering av fangene. Gardens depot ble tømt, alle distinksjoner, merker og bånd fjernet og disse uniformene ble lagt til grunn for leirens fangedrakter. Gardens uniformer ble etter hvert supplert med andre drakter sydd i samme stil.

Draktene ble utstyrt distinksjoner i form av striper og symboler som viste fangenes nasjonalitet og stilling i leiren.

  • Brakkesjef, tilhørt Kåre Fredrik Wilhelmsen. Foto: Museene i Akershus
    Brakkesjef, tilhørt Kåre Fredrik Wilhelmsen.
  • Vorarbeiter (arbeidsformann), tilhørt Arne Hognestad. Foto: Museene i Akershus
    Vorarbeiter (arbeidsformann), tilhørt Arne Hognestad.
  • Kalfaktor - skjorte, tilhørt Odd Franz Schrøder. Foto: Museene i Akershus
    Kalfaktor - skjorte, tilhørt Odd Franz Schrøder.
  • Jugendfange (ungdomsfange), tilhørt Haakon Rygh. Foto: Museene i Akershus
    Jugendfange (ungdomsfange), tilhørt Haakon Rygh.
  • Underlagt særlige sikkerhetsbestemmelser, tilhørt Karsten Emanuel Ødegård. Trekant opp er gissel og rød trekant kommunist. Foto: Museene i Akershus
    Underlagt særlige sikkerhetsbestemmelser, tilhørt Karsten Emanuel Ødegård. Trekant opp er gissel og rød trekant kommunist.

Aufnahme/Vermittlung

Denne bygningen huset «Formidlingen» i første etasje, og leirkommandanten hadde sitt kontor i andre etasje. Idag Grinimuseet.
Foto: Siri Johannessen (2016).

Aufnahme/Vermittlung («Formidlingen») var alle nyankommeres første møte med leiren, hvor de ble registert og fratatt eventuelle verdisaker av tyske tjenestemenn.

Det var hit de besøkende kom, og dette var også stedet hvor fanger som skulle til Victoria Terrasse eller andre steder ble hentet og levert.

Mottakelsen

Etter registering ble de nye fangene sendt videre i Mottakelsen, drevet av fangene selv, og en helt annen stemning enn på den tyskdominerte Aufnahme. Mottakelsen lå inne på området, og fra begynnelsen av 1943 fikk denne avdelingen en egen brakke, nr. 15. Her ble de tildelt seng og fikk en første innføring i leirlivet og ble undersøkt av lege.

Sivilkammeret og Effektkommeret

Etter Mottakelsen gikk de nye fangene til Sivilkammeret, hvor de avleverte sitt sivile tøy og andre private gjenstander for oppbevaring, og deretter til Effektkammeret som var ansvarlig for fangedrakter, sengetøy og annet som de innsatte trengte, og de nyankomne fikk tildelt dette.

Fallskjermen og Traven

Teksten på Grinimonumentet.
Foto: Stig Rune Pedersen (2005)

«Fallskjermen» var en spesialcelle for død- og tukthusdømte fanger. Den var i bruk fra 5. november 1942 til 23. september 1944 og lå i en sal øverste etasje i fengselsbygningen, opprinnelig bygget som en gymnastikksal. Her var det så høyt under taket at salen ble utstyrt med køyesanger i fire etasjer.

De tukthusdømte ventet på transport til Tyskland, noe som normalt fant sted innen to måneder etter ankomsten. Også andre fanger som skulle overføres til Tyskland kunne havne på Fallskjermen. Cella ble også brukt til avsoning av disiplinærstraffer og til enkelte fanger som satt på Grini uten dom. Da Fallskjermen ble nedlagt ble den overlatt til kvinneavdelingen. De mannlige fangene som satt der ble overført til Haft, isolatavdelingen.

Traven eller Travkommandoen var en spesiell straffekolonne ledet av SS-Oberscharführer Walter Kunze. Den eksisterte fra 9. april til 27. juni 1942. Den var for vanskeliglige og spesielt uønskedefanger. De måtte arbeide ekstra hardt, og all forflytninging måtte skje i form av løping i travtenmpo. Alle jødiske fanger ble plassert i denne, men også andre fanger, men det kan se ut som at det var litt tilfeldig hvem som havnet her.

Haft

Både kvinne- og mannsavdelingen hadde spesiele straffeceller for fanger kunne sitte isolert i opptil flere år. Disse ble kalt «Haft», som betyr fengsling. Fra 20. februar 1942 be Haft opprettet som en egen avdeling.

Dette var i utgangspunktet eneceller, men etter hvert som leiren ble overbefolket, ble det vanlig med både tre og fire fanger på hver celle.

De som ble satt på Haft var folk som var til forhør, og som en ikke ønsket skulle være blant de andre fangene. Et mindretall var Grinifanger som hadde forbrudt seg mot leirregklementet, Mange av de innsatte på Haft var involvert i mange og større saker og som ikke hadde fått sakene avgjort ennå.

Etter en stund overtok tok Haft cellene som var i første, andre og tredje etasje på den høyre siden i den opprinnelige fengselsbygningen. Cellevinduene hadde da fått stålgitter. Selvom formålet var islolalsjon, utviklet fangene et kommunikasjonssystem med hverandre og leirlivet utenfor.

Gårdsbruket

Begge de to brukene Øvre og Nedre Ilen, som begge lå innenfor leurens ytre gjerdw, ble tatt ibruk som gårdsbruk og matforsyning for leiren, med store jorder og drivhus, både oppdyrkning og husdyrhold. Byggingen av drivhusene bøe påbegynte sommeren 1942.

Etter hvert som leiren vokste, ble også nabogården Nordli langs Griniveien rekvirert i juni 1942, og det ble bygget vei fra leiren til Nordli, med bru over Østernbekken. Også jorder fra de andre nabogårdene Nordby og Haga ble også rekvirert, tilsammen utgjorde denne utvidelsen rundt 450 dekar.

Både vei/brubyggingen, samt dyrkingen på gårdsbrukene ble utført av de innsatte i ulike arbeidskommandoer.

Ungdomsavdelingen

De første året ble de yngste fangene, i tenårene, behandlet på lik linje med de andre fangene.

Sommeren 1942 ble flere unge gutter satt inn på Fallskjermen på Grini, hovedsakelig fordi de hadde arbeidet med og distribuert illegale aviser og kom fra Bredtveit fangeleir. På denne tiden hadde også matmangelen rammet hele landet, også fangeleiren. Leirledelsen skylte penger til Løvenskiold-Vækerø som hadde levert byggermaterialer, og det ble avtalt at denne gjelden skulle betales i form av arbeid med luking m.m. på Fossum gård som er eid av Løvenskiold.

Personalkontoret plukket ut de 12–13 yngste guttene på Fallskjermen til denne arbeidskommandoen, i tillegg fikk også sju eldre gutter være med, men disse passene rullerte blant de noe eldre guttene. Denne utekommandoen ble kalt Arbeitskommando Lövenskiold og ble en forløper til Ungdomsavdelingen.

Arbeidet på Fossum ga også en nødvendige tilgang på mer mat til de yngste, som de også smuglet med inn i leiren til de andre fangene. Da gårdsarbeidet ble avsluttet og arbeidskommandoen oppløst, ble også disse fangene overført fra Fallskjermen til brakkene.

Utekommandoer

De fleste utekommandoene holdt til på det sentrale Østlandsområdet, hvorav Ljanskollen leir (250 fanger) var en av de større, men man hadde også Fannrem fangeleir (216 fanger) i Trøndelag, Bardufoss fangeleir og to leire i Kvænangen, Veidal fangeleir, Badderen fangeleir, Kongsvinger og Holmestand.

Utenfor Oslo-området beholdt fangene sine fangenumre og fangedrakt fra Grini, men var under de lokale myndigheters kommando og ansvar. Victoria Terrasse, hvor Gestapo hadde sitt hovedkvarter, ble også brukt som utekommando for Grini.

Den siste utekommandoen som ble opprettet var på Momarken travbane, der fanger den 13. mars 1945 ble satt inn for å bygge en ny leir som etter planen skulle bli den første konsentrasjonsleiren i Norge.

Fanger

Minnesmerke ved øvre rettersted på Grini, utført av Nic. Schiøll 1952.
Foto: Stig Rune Pedersen (2005)
Minnesmerke ved Grini (nedre rettersted) over Hedenstad og Koren som ble henrettet på stedet.
Foto: Stig Rune Pedersen (2005).

Det kom inn fanger fra brede lag av folket til Grini; her satt blant andre professorer, vitenskapsfolk, idrettsfolk, politikere, kunstnere, kirkeledere og grenseloser som var involvert i å hjelpe flyktninger til Sverige og Storbritannia.

Fra 1941 og fram til freden i 1945 ble totalt benyttet 19 788 fangenumre, men dette er ikke en nøyaktig indikasjon på hvor mange som var innsatt i løpet av krigen. Noen fanger fikk ikke nummer, totalt kan dette dreie seg om rundt 180 kvinner og menn, mens andre, som ble satt inn flere ganger, fikk nytt nummer hver gang,

Av de registerte innsatte ble 3402 deportert til fengsler og konsentrasjonsleire i Tyskland og tyskokkuperte områder. På det meste, ved krigens slutt var det på Grini, inklusive utekommandoene over 5 400 innsatte, hvorav 600 kvinner. Flertallet var nordmenn, men også atten andre nasjoner var representert i løpet av krigsårene. I tillegg til politiske fanger brukte tyskerne leiren også til et mindre antall regulære kriminelle.

I 1946 kom boka Norsk fangeleksikon: Grinifangene, der det er oversikt over alle man kjenner til som satt på Grini i løpet av okkupasjonsårene.

Noen av fangene var: Mal:Kolonner start

Mal:Kolonner slutt

Det er kjent at åtte fanger ble henrettet på Grini i 1944, av dem tre kvinner. Den 5. juli ble to fanger henrettet:


Den 21. juli 1944 ble seks fanger henrettet:


I 1952 ble minnesmerker avduket på de to stedene henrettelsene fant sted (øvre og nedre rettersted), utført av Nic. Schiøll.

Gjenstander fra krigsårene er utstilt på Grini Museum.

Etter krigen ble Grini omdøpt til Ilebu fengsel for landsvikdømte og i 1951 til Ila landsfengsel og sikringsanstalt, i dag Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Galleri

Se også

Litteratur

Eksterne lenker


Koordinater: 59°57′12″ N 10°34′57″ Ø

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Grini_fangeleir&oldid=1534065»