Lokalhistoriewiki:Hovedside

Ukas artikkel Sigrid Wiborg Andersen med stengun. Mobilisering ved Fjellsby Bedehus dagen før freden. Foto: Familien (1945) Sigrid Wiborg Andersen f. Wiborg i Skoger (nå Drammen) 3. juli i 1914 og døde 27. oktober 1978 på Kongsberg) var husmor og ekspeditrise. Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne. I begynnelsen av okkupasjonen var hun kurér for ektemannen Finn Andersen, men etter at han ble skutt og drept i 1944, ble hun sambandssjef og kuréransvarlig. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Les mer... Smakebiter fra artiklene Fagopposisjonen av 1911 var ei opposisjonsgruppe i fagbevegelsen. Som navnet tilsier ble den danna i 1911, og den var aktiv fram til omkring 1920. Martin Tranmæl var hovedinitiativtaker og leda gruppa. Opphavet til gruppa var en resolusjon Tranmæl utforma i 1911, som ble diskutert i Trondheims lokale samorganisasjon - og som derfor er kjent som Trondhjemsresolusjonen. De to første åra var fagopposisjonen først og fremst knytta til Trondheim, men i 1913 ble den organisert under navnet Den norske fagorganisasjon og ble landsdekkende. Politikk Tranmæl og hans støttespillere var påvirka av syndikalismen, og krevde at fagbevegelsen måtte være revolusjonær. Kampen skulle ikke bare stå om lønnstillegg, men om en sosialistisk omdanning av samfunnet. Den kampen kunne ikke overlates til politikerne i Det norske Arbeiderparti, for det var bare fagbevegelsen som virkelig kunne sette makt bak sine krav gjennom aksjoner. For å oppnå dette skulle klassekampen skjerpes, og arbeidere måtte skoleres for å kunne ta over styringa av samfunnet. Fagopposisjonen var motstander av bindende tariffavtaler, for selv om de ga rettigheter til arbeiderne førte de også til at man ikke kunne gå til streik i tariffperioden. I tillegg til streik ville fagopposisjonen også ta i bruk andre virkemidler, som boikott, sabotasje og obstruksjon. Tranmæls berømte kommentar om å legge igjen dynamitt i borehullene for å stoppe streikebrytere stammer fra denne perioden. I tråd med syndikalistisk tankegang mente fagopposisjonen også at fagforbundene måtte oppløses til fordel for industriforbund. Dermed kunne arbeidere innen samme industri lettere stå sammen. Det skulle også opprettes lokale samorganisasjoner, og landsorganisasjonen skulle få en sterkere posisjon overfor enkeltforbundene. Selv om fagopposisjonen hadde mange trekk fra syndikalismen, var de også i konflikt med Norsk Syndikalistisk Føderasjon som de mente bidro til å splitte opp arbeiderbevegelsen. Samtidig med den faglige kampen hadde de fagopposisjonelle også politiske baser i Arbeiderpartiet og Ungdomsforbundet. Etter utbruddet av første verdenskrig vokste og samlet kritikken seg mot Den andre Internasjonale. Utvikling Selv om fagopposisjonen ble landsdekkende, forble Trøndelag kjerneområdet. Ellers i landet var det særlig anleggsarbeidere som ble med. I tillegg kom det til en del arbeidere på nye industristeder, som Rjukan, som mangla tilhørighet til lokalsamfunnet og dermed så andre veier. Under første verdenskrig ble klassemotsetningene tydeligere i Norge, og dette spilte i hendene på fagopposisjonen. Den vokste, og i 1918 fikk fagopposisjonen flertal i Norsk Arbeidsmandsforbund. Senere fulgte andre forbund, og i 1920 fikk de til dels kontroll over Landsorganisasjonen. Ole O. Lian fikk fortsette som LO-leder, men måtte legge seg nærmere opposisjonens politikk. På LO-kongressen i 1920 kom det også en motreaksjon. Peder Furubotn hadde vært med i fagopposisjonen siden 1913, men i 1920 foreslo hamn å opprette en ny fagopposisjon med brodd mot Tranmæls gruppe. Striden mellom Tranmæl og Furubotn var dels ideologisk – Furubotn var en mer rendyrka marxist – og dels gikk det på organisering av ordensvern og andre tiltak som Tranmæl ikke ville være med på. Fagopposisjonen tok også kontroll over Arbeiderpartiet. Dette skjedde i samarbeid med Det sosialdemokratiske ungdomsforbundet, som bidro til at folk fra fagopposisjonen dominerte ledelsen i partiet fra 1918. «Den nye retning» ble en fellesbetegnelse som også innbefattet dem som ikke hadde en base i fagbevegelsen. Den revolusjonære politikken førte til at partiet ble meldt inn i Komintern, Den tredje internasjonale. Dette førte i sin tur til nye problemstillinger, ikke minst det at internasjonalen mente at fagbevegelsen skulle underordnes partiet - mens fagopposisjonen mente arbeiderbevegelsen var viktigst og partiet underordna. Oppløsninga av fagoppisisjonen fant sted blant annet på grunn av at massearbeidsløsheten i mellomkrigstida førte til helt andre vilkår enn tidligere. En betydelig andel av de som var aktive ble sittende i ledende posisjoner i arbeiderbevegelsen, og til en viss grad kan man si at opposisjonen ble oppløst fordi den langt på vei var havna i posisjon. Litteratur og kilder Fagopposisjonen av 1911 i Store norske leksikon. Fagopposisjonen av 1911 på Wikipedia på bokmål og riksmål. Fagopposisjonen 100 år 1911–2011, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.   Les mer … Fra sporveisstreiken vinteren 1920. Lastebil som skal frakte folk fra Stortorvet til Holtet. Kø utenfor Christiania Meieribolags utsalg i Møllergata 8, antatt under storstreiken i 1921. Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket (1921) Streik er et kampmiddel i arbeidslivet, som gjennomføres ved at arbeidstakere helt eller delvis legger ned arbeidet for å tvinge fram en løsning på en konflikt mellom fagforening og arbeidsgiverorganisasjon. Som lovlig kampmiddel er streik definert i arbeidstvistlovens § 1. Lover og regler Streik kan i utgangspunktet kun brukes under tariffrettslige tvister, for eksempel i forbindelse med lønnsoppgjøret, dersom arbeidsgiver nekter å innføre tariffavtale eller dersom andre forhold regulert i tariffen fører til konflikt. Når en streik begynner stopper arbeidsgiver lønna, men allerede opptjent lønn og feriepenger skal betales ut til vanlig tid. For at ikke den enkelte streikende skal bli økonomisk skadelidende betaler fagforeningene ut streikebidrag, normalt tilsvarende vanlig lønn, fra sine streikefond. Streikebidraget er skattefritt, da det ikke er lønnsinntekt, men en utbetaling av midler man selv har bidratt til å spare opp gjennom kontingenten. De streikende må stå til disposisjon for streikekomiteen i normalarbeidstida, for eksempel som streikevakter. Når streiken opphører skal arbeidstakerne snarest stille på jobb. Deltakere i en lovlig streik skal ikke utsettes for sanksjoner av noe slag fra arbeidsgiver. Dersom partene ikke kommer til enighet etter lengre tids streik, eller dersom streiken fører til fare for liv og helse, kan konflikten bli avgjort av tvungen lønnsnemnd. Dette er særlig aktuelt ved streiker i helsevesenet, fengselsvesenet og politiet. Sistnevnte yrkesgruppe fikk streikerett så sent som i 1994; siden da er det bare embetsmenn og militære tjenestemenn som ikke har streikerett. Om tvungen lønnsnemnd skal brukes bestemmes av enten Stortinget gjennom særlov eller regjeringa gjennom provisorisk anordning. Dersom andre arbeidstakere tar på seg oppgaver som normalt ville vært utført av streikende kalles dette streikebryteri, uavhengig av om de er interne eller eksterne medarbeidere. Dette gjelder ikke arbeidsgiverne; for eksempel har det under avisstreiker kommet ut «redaktøraviser». I arbeidstvistlovens § 8 er det forbud mot streik ved rettsvister, og begrensninger på bruk av kampmiddelet ved interessetvister. Ved gjennomføring av en ulovlig streik kan arbeidstakerne og deres organisasjon bli erstatningspliktig. Det samme gjelder ved tariffstridig streik, det vil si brudd på fredsplikten i tariffavtaleperioden. Det finnes noen unntak: Det kan gjennomføres korte politiske streiker på opptil én arbeidsdag, samt at andre fagforeninger kan gå til sympatistreik i samme tidsrom. Ofte er slike streiker begrensa til én eller noen få timer. Det er heller ikke obligatorisk for fagforeningsmedlemmene å være med på slike streiker, og det betales normalt ikke ut streikebidrag. Fram til 1956 var det straffbart å være med på en ulovlig streik, men i dag er dette privatrettslig regulert gjennom mulig erstatningsplikt og mulige sanksjoner for brudd på arbeidsplikt, herunder oppsigelse. Historie De første streiker vi kjenner til i Norge fant sted på bergverk på 1600-tallet. Det var da ikke et lovlig kampmiddel. Arbeidsgivernes og myndighetenes svar på ulovlige streiker kunne være brutal, enten i form av fysiske maktbruk mot streikende eller gjennom angrep på streikevakter slik at streikebrytere kunne settes inn. Blant kjente eksempler på dette fra nyere tid er drapet på fagforeningssekretær Marius Folstad under streiken i Buvika 1913–1914, den landsomfattende storstreik i 1921 og Menstadslaget i 1931. Vi kjenner til noen andre streiker før arbeiderbevegelsen oppsto. Et eksempel er streiken blant plankekjørere i Skedsmo i 1795. Dette skal ha vært den første streiken utafor bergverkene her i landet. Brukseierne avtalte priser, mens plankekjørerne ble forhindra fra å stå sammen. De gikk derfor til streik, og forsøkte også å gjennomføre blokade. Lensmannen grep da inn. Brukseierne sto på sitt, og plankekjørerne måtte til slutt be om å få fortsette til samme betaling som før. Selv om streiken endte i løpet av 1795, varte konflikten i Skedsmo i de neste femten åra med stadige trusler om ny streik. Mot slutten av 1800-tallet begynte arbeidstakere å organisere seg, og i 1899 ble Landsorganisasjonen grunnlagt. Streikerett var et viktig krav. Uten den var det ubalanse i forhandlinger med ledelsen, ettersom arbeidsgivere kunne erklære lockout dersom de fant at det lønte seg, mens arbeidstakere ikke kunne gå til streik uten å risikere jobben. Streikeretten ble etter hvert i stadig større grad akseptert, og i løpet av 1920-åra ble den for første gang nedfelt i lov. Statstjenestemenn fikk streikerett i 1958; dette gjelder fortsatt ikke embetsmenn og militære, mens politiet som nevnt fikk streikerett i 1994. Noen av de viktigste streikene i Norge er: Streik Start Slutt Område Utløsende årsak Ant. streikende Omstendigheter og resultat Typografstreiken 1889-03-02 1889-07-05 Oslo Tariffkrav Da streikekasse var tom måtte arbeidstakerne gi opp, og arbeidsgivernes forslag til tariffavtale ble i hovedsak innført. De streikende oppnådde ikke sine mål, men i et lengre perspektiv førte streiken til at tariffsystemet ble etablert og at man begynte å kjempe for streikerett. Fyrstikkarbeiderstreiken 1889-10-31 1889-12-13 Oslo Lønn og helseforhold De kvindelige Fyrstikarbeidernes Forening gjennomførte streik mot helsefarlige arbeidsforhold og lav lønn, og særlig bidro et lønnskutt på 20 % i oktober 1889 til å utløse streiken. Den fikk ingen umiddelbar virkning, men førte til at det kom nytt regelverk omkring sikkerhet på arbeidsplassene. Den bidro også sterkt til å synliggjøre streik som kampmiddel. Streiken i Buvika 1913-03-26 1914-02-27 Skaun kommune Tariffkrav/lønnskrav Arbeiderne ved Piene mølle gikk til streik for sine tariff- og lønnskrav. Etter forhandlinger ble noen av de streikende forsøkt oppsagt, mens streikebrytere ble beholdt, og streiken blussa opp igjen. Fagforeningssekretær Marius Folstad ble skutt og drept av en streikebryter, etter at arbeidsgiver hadde utstyrt streikeryterne med våpen. Til slutt fikk arbeiderne komme tilbake, mens noen av streikebryterne også fikk fortsette. Storstreiken 1921 1921-05-08 1921-06-10 Landsomfattende Lønnsnedsettelse Mer enn 120 000 Kysttrafikken gikk i streik mot lønnsnedsettelse på minst 33 prosent, havnearbeiderne gikk samtidig ut i sympatistreik. LO fryktet en samordnet aksjon fra NAF om generelle lønnsnedslag i en periode med høy arbeidsledighet og tok ut nesten alle sine medlemmer i privat sektor. Regjeringen satte inn streikebrytere, mange av dem fra Norges Samfundshjelp, for å sikre at samfunnsviktige virksomheter ikke stanset opp, bevoktet av politi og militære. Streiken ble et sviende nederlag for LO. Jernstreiken 1923-10 1924-05-30 Oslo og Fredrikstad Lønnsnedsettelse 60 000 Da lønna for jernarbeidere ble satt ned med 5 % ble det erklært streik, som av retten ble funnet å være ulovlig. Transport- og papirarbeidere gikk til sympatistreik. Et forslag om lønnsøkning på 5 % førte lønna nesten tilbake til utgangspunktet, men dette ble nedstemt av arbeiderne. Til slutt aksepterte de allikevel dette på grunn av press fra samfunnet og fagforeningsledere. Menstadslaget 1931-mai 1931-juni Skien, Porsgrunn Lockout, sympatilockout, streik og streikebryteri, som medførte en avskaffelse av kontraktsansettelser, og blir ansett som forløpet til at Arbeidernes Lands-organisasjon i Norge (LO) får igjennom sin første "Hovedavtale av 1935" Fra 400 til 2000 og 4000 deltagere i de forskjellige konfrontasjoner av slaget. Menstadslaget var et sammenstøt mellom streikende arbeidere og politi som fant sted den 8. juni 1931 på Menstad mellom Porsgrunn og Skien. Utgangspunktet for hendelsen var at Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) hadde tatt ut Norsk Hydro i sympatilockout våren 1931, men det viste seg at lockouten ikke omfattet en gruppe transportarbeidere ved anleggene Menstad lager og losseplass på Herøya og Union & Co. ved Skotfoss. De fleste av disse var uorganiserte arbeidsfolk, som arbeidet på personlige kontrakter, og de fortsatte arbeidet etter at lockouten var iverksatt. Fra fagforeningenes side ble disse oppfatta som streikebrytere. Hendelsen vakte stor oppsikt. Riktignok var det få som var skadd, og hendelsen i seg selv ganske isolert – og «slaget» varte bare i fem minutter. Men den symbolske betydningen var stor: Her ble viktige demokratiske prinsipper og statens autoritet utfordret på en farlig måte. Regjeringen svarte denne gang med å sende mer statspoliti, et gardekompani og krigsskip. Telemark Regiment ble også mobilisert, men et godt stykke unna, hvis det skulle vise seg at soldatene fra distriktet var upålitelige. Melkestreiken 1941-09-08 1941-09-09 Oslo Matforsyninger 25 000 Da melkeleveransene på arbeidsplasser i Oslo uteble, gikk arbeiderne ved mange bedrifter spontant til streik 8. september 1941. Neste dag var hele 25 000 i streik. Josef Terboven svarte med unntakstilstand, og Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen ble henretta den 10. september mens flere andre ble fengsla. LO ble nazifisert etter streiken. NORGAS-streiken 1970-04-06 1970-04-22 Oslo Tarifforhold Ansatte ved NORGAS gikk til streik mot tariffoverenskomsten. Den ble kjent ulovlig av arbeidsretten 14. april. Den 20. april ble politiet satt inn mot streikende, for første gang siden andre verdenskrig. Streiken ble avslutta da fagforeningsledere ved andre bedrifter bidro til å få i gang forhandlinger, og 27. april gikk NORGAS med på lønnsøkning på 80 øre timen. Dette var den første større ville streiken i Norge, og var i likhet med flere som fulgte leda av personer med tilknytning til ml-bevegelsen. Saudastreiken 1970-06-02 1970-07-03 Sauda kommune Lønn 240 Lønn som var godt under gjennomsnittet i industrien førte til en ulovlig streik blant ovnhusarbeidere på Sauda smelteverk. LO valgte å ikke støtte streiken. Streikelederne var tilknytta ml-bevegelsen, men det var også stor støtte fra lokalbefolkninga og kolleger. Bedriften svarte med å permittere nesten alle de andre ansatte; bare 80 av omkring 740 var i arbeid under konflikten. Da bedriften gikk med på forhandlinger gikk de streikende tilbake til arbeidet. Det endte med en garantert minstebonus på kr 1,50; et lite beløp, men for de streikende var garantien i seg sjøl viktigst. Sporveisstreiken 1970-10-19 1970-11-03 Oslo Lønn- og arbeidsforhold 1200 Misnøye med lønns- og arbeidsforhold førte til en ulovlig streik. Flere sentrale personer var tilknytta ml-bevegelsen, og Politiets overvåkingstjeneste kartla flere av dem. Oslo Sporveier nekta å utbetale opptjent lønn, og fagforeningene åpna ikke streikekassene. Det så en tid ut til at de streikende ville ta ut lønna selv av billettpengene de ikke hadde levert inn, og etter ni dager gikk kommunen med på å utbetale opptjent lønn. Etter å ha fått rasjonaliseringsbonus på 1000 kroner per ansatt samt skriftlig løfte om videre forhandlinger avslutta de streikende aksjonen. Jøtulstreiken 1976-02-12 1976-03-22 Oslo Oppsigelsessak 340 Klubben på A/S Jøtul mente en jugoslavisk arbeider var usaklig oppsagt etter en krangel med en arbeidsformann. Han fikk tilbake jobben etter behandling i Oslo forliksråd 11. februar, men det viste seg da at arbeidsgiver hadde samla ei liste på 23 ansatte som ikke ville jobbe med den oppsagte. Navnene hadde blitt samla inn bak ryggen på de tillitsvalgte. Dette ble oppfatta som forsøk på å splitte klubben, og de gikk til ulovlig streik med krav om unnskyldning fra disponenten. Det ble ikke gitt streikebidrag, men innsamlinger førte til at det ble oppretta egen streikekasse. Mandag 22. mars skulle det være en times sympatistreik blant 19 000 jern- og metallarbeidere i Oslo, men den 20. mars sa disponenten opp sin stilling, og dagen etter forlot også en av to formenn som hadde bidratt til å samle inn navn bedriften. Linjegodsstreiken 1976-04-23 1976-05-11 Oslo Lønn 80 Langvarig misnøye med lønnsnivået førte til en ulovlig streik og blokade. Politiet aksjonerte flere ganger, og flere atreikende ble pågrepet. Politiets overvåkingstjeneste oppretta mapper på 45 av de arresterte, og tilla ml-bevegelsen ansvaret for streiken. Oslo Transportarbeiderforening forsøkte å få avslutta streiken, men lyktes ikke. Streikestøttekomiteer flere steder i landet samla inn penger til streikekasse, ettersom forbundet ikke bidro, og bedriften holdt igjen opptjent lønn. Streikebrytere ble satt inn, og samholdet mellom de streikende begynte å vakle. Da de ga seg krevde bedriften en skriftlig erklæring fra alle streikende, noe de selv omtalte som «slavekontrakter». På det punktet fikk de støtte fra LO, og også Norges Arbeidsgiverforening gikk med på at et slikt krav var urimelig. Lønnsforhandlinger førte til økning på 200–600 per måned, mens de streikendes krav hadde vært 800. Statfjord A-streiken 1978-08-06 1978-08-12 Nordsjøen Røykepauser 1000 Da innskrenkning av røykepauser kom på toppen av mye oppsamla misnøye ble det utløst en ulovlig streik. Blant annet krevde de bedre drikkevann og skikkelig toaletter. Det vakte stor oppmerksomhet at en oljeplattform ble lamma, og særlig var det mange som reagerte sterkt på at det øyensynlig var folk fra ml-bevegelsen som sto bak. Det var selvsagt ikke tillatt å røyke på arbeidsområdet, og man måtte gå til boligdekket for å ta røykepause. Da det brått kom opp plakater om dette var det nok. Kravene fra de streikende var at plakatene måtte vekk, og at det ikke skulle bli represalier. Arbeidsgiverne var villige til å gå med på dette, men ville samtidig ikke bøye seg for en ulovlig streik. Løsninga ble at et arbeidsmiljøutvalg fikk fullmakt til å vedta at plakatene skulle vekk, og at arbeidsgiver ga løfte om at det aldri hadde vært på tale med represalier. En av lederne, Arnstein Hølmebakk, ble et par uker senere nekta å reise ut til plattformen etter å ha vært i land, noe som var et brudd på løftet om at det ikke skulle bli represalier. Etter trusler om ny streik fikk Hølmebakk beholde jobben på plattformen. Busstreiken 1993-12-29 1994-01-06 Trondheim Tarifforhold Da Trondheim kommune ville melde Trondheim Trafikkselskap (TT) ut av Kommunenes sentralforbund og inn i Næringslivets Hovedorganisasjon frykta ansatte lønnstap på 16 000 i året som følge av «tariffhopping». Vedtaket ble gjennomført 28. desember, og Buss- og Sporveisbetjeningens Forening gikk til politisk streik. Da det kom signaler om at TT ville inngå selvstendig tariffavtale ble streiken avslutta. Kort tid etter nekta TT for å ha gitt noe løfte om forhandlinger, og det ble lagt opp til ny poltiisk streik med sympatistreiker en rekke steder. Over 10 000 aksjonerte. Streikende i Trondheim ble dømt til å betale erstatning; denne ble dekka av innsamlede midler. Kommuneansattstreiken 2008-05-23 2008-06-05 Landsdekkende Lønn 8415 Unio tok ut 3000 medlemmer, hvorav 2500 lærere, i streik på grunn av lønnsutviklinga for lærere, som var dårligere enn ellers i offentlig sektor. Skolenes Landsforbund (LO) slutta seg til streiken med omkring 100 medlemmer etter kort tid. Den 26. mai ble 515 Unio-medlemmer til tatt ut i streik, og den 30. mai ble ytterligere 4800. Skolenes Landsforbund tok også ut noen flere, men møtte liten forståelse fra LO sentralt. Det ble enighet om tariffavtale. Det ble ingen lønnsøkning i første omgang, men løfter om satsing på lærerlønn de neste åra. Avinorstreiken 2008-05-16 2008-05-21 Landsdekkende Lønn 220 Da det ikke ble enighet i lønnsoppgjøret tok LO ut 220 ansatte hos Avinor i streik. Fem flyplasser måtte stenge med en gang, og i dagene som fulgte ble flere andre stengt. Etter fem dager kom partene till enighet. Kommune- og statsansattstreiken 2012-05-24 2012-06-07 Landsdekkende Lønn 25 000 Da lønnsforhandlingene brøt sammen tok LO, Unio og YS ut 25 000 medlemmer i streik. Akademikerne var teknisk sett i streik i kommunesektoren, men tok ikke ut noen medlemmer; de fortsatte samtidig forhandlingene for statlig sektor. For kommuneansattes del endte streiken med enighet om ny avtale den 5. juni, mens det for de statsansattes del endte med frivillig lønnsnemnd 7. juni. Generalstreik En generalstreik omfatter alle organiserte arbeidstakere i et område, enten det er et helt land, en region eller en enkelt by eller kommune. Slike streiker kan gjennomføres lovlig som politisk streik eller sympatistreik, men må da som nevnt over være korte, maksimalt én arbeidsdag. Lengre generalstreiker er ulovlige. Ideen om generalstreik som kampmiddel oppsto i Storbritannia i 1830-åra. Fra 1860-åra var det mange anarkister og syndikalister som fremma tanken om generalstreik, ikke bare som kampmiddel i arbeidslivet, men også for å gjennomføre revolusjon. Sosialdemokratene tok fra 1890-åra i bruk generalstreik eller massestreik som politiske kampmiddel, blant annet for å få innført allmenn stemmerett i flere land. I 1893 vedtok Arbeiderpartiet at det skulle gjennomføres en generalstreik i Norge dersom allmenn stemmerett for menn ikke var vedtatt innen 1. mai 1900. I og med kravet ble oppfylt ble ikke streiken gjennomført. Den føreste generalstreiken som ble gjennomført i Norge kom i 1917, da det var en dags generalstreik for å presse gjennom arbeidstakernes dyrtidskrav. Streiken var vellykka, da regjeringa gikk med på de fleste av kravene. En ny storstreik i 1921 lyktes ikke, og fagbevegelsen mista rundt en tredjedel av sine medlemmer. I senere år har det vært gjennomført kortvarige generalstreiker i Norge. Den 15. oktober 1998 var det en to timer lang generalstreik mot statsbudsjettet, og den 28. januar 2015 gjennomførte LO, YS og Unio en to timer land politisk generalstreik mot endringer i arbeidsmiljølovens regler om midlertidig ansettelse og arbeidstid. Litteratur og kilder Streik på Wikipedia på bokmål og riksmål. Liste over streiker i Norge på Wikipedia på bokmål og riksmål. Streik i Store norske leksikon. Ulovlig streik i Store norske leksikon.   Les mer … Romedal og Vallset bygningsarbeiderforening, i daværende Romedal kommune, ble stiftet i 1946. Foreningen var fra stiftelsen en del av Norsk bygningsindustriarbeiderforbund som avdeling 106. Første formann var Martin Fjeldberg. I 1988 ble Norsk bygningsindustriarbeiderforbund en del av det nyopprettede Fellesforbundet. Vallset og Romedal bygningsarbeiderforening forstatte som selvstendig avdeling i to år, inntil den store sammenslutningen av foreninger tilknyttet Fellesforbundets avdeling 650 i Hedmark til slutt også innbefattet avdeling 106. Virksomheten i avdeling 106 opphørte således 1. april 1990, fra da av var Romedal og Vallset bygningsarbeiderforening en del av Fellesforbundets avd. 650. Arkivmateriale etter foreningen oppbevares ved Arbeiderbevegelsens Arkiv i Hedmark. Kilder og litteratur Arkivportalen   Les mer … Amedia, fram til 2012 A-pressen, er et mediekonsern som ble grunnlagt under navnet Norsk Arbeiderpresse i 1948. Det ble starta opp som et finanisieringsselskap eid i fellesskap av LO, Arbeiderpartiet og arbeiderpressen. Pr. 2014 er Amedia den nest største aviseieren i Norge målt etter omsetning. Konsernet eier 35 dagsaviser og 27 fådagersaviser, driver elektroniske medier og har trykkerier i Norge og Russland. LO sentralt og flere fagforbund eier omkring 45 % av aksjene. Telenor har en like stor eierandel. Fritt Ord eier omkring tre prosent av aksjene i Amedia. Arbeideravisene samarbeida gjennom Arbeiderpressens Samvirke, og var eid av lokale partilag, LO-forbund og etter hvert også Norsk Arbeiderpresse som dermed ble aviseier og ikke bare et finansieringsselskap. I 1990 ble Norsk Arbeiderpresse refinansiert av LO. Det ble omorganisert til et konsern, og de enkelte avisene ble organisert som datterselskap. Navnet ble endra til A-pressen. Konsernet utvida virksomheten i 1995, blant gjennom å kjøpe seg inn i TV2 og russiske trykkerier. De hadde også en periode eierinteresser i russiske aviser, blant annet 25 % eierandel i Komsomolkaja Pravda. I 2007 ble aktiviteten i Russland begrensa til trykkeriene. A-pressen overtok i 2012 Edda Media fra det britiske konsernet Mecom. Dette førte til at aviser som blant annet Fredriksstad Blad, Drammens Tidende, Haugesunds Avis, Gjengangeren og Lofotoposten, som alle hadde vært Høyre- eller Venstre-aviser, ble en del av arbeiderpressen. Det ble satt en del vilkår fopr oppkjøpet både fra Konkurransetilsynet og Medietilsynet. Flere aviser som ble overtatt måtte selges ut, blant annet Varden. Samme år solgte A-pressen seg ut av TV2. Konsernet hadde en eierandel på 50 %, som ble solgt til danske Egmont. Dette konsernet eide allerede 50 % av TV2. I september 2012 skifta så A-pressen navn til Amedia. Kilder Amedia AS i Store norske leksikon Amedias hjemmeside Eksterne lenker Første versjon av artikkelen er henta fra Preus museums register over norske fotografer. A-pressens Oslo-redaksjon på Digitalt museum. A-pressens Oslo-redaksjon på KulturNav   Les mer …

Ukas bilde På tur med lang elvebåt i Tanaelva. Foto: Universitets geografiske undervisningsmateriell, nå i Nasjonalbibliotekets bildesamling. Aktuelt Om du vil ha et overblikk over wikiens mangslungne aktivitet, ta en kikk på dens mange delprosjekter! Tradisjonsbåtregisteret nådde med Tanabasken «Vieljaš» 200 fartøy, og er den mest omfattende oversikten over tradisjonsfartøy i Norge. Kulturvernforbundet og Norges Husflidslag har arrangert flere lokale wikikurs for husflidsforeninger. Gjennom Husflid-forsidens underside for Arbeidsoppgaver, ønsker vi å stimulere kursdeltakere og andre interesserte til å bli med på en husflidsdugnad. Mange gamle håndverksteknikker er truet, og gjennom artikler og bilder i wikien kan du bidra både til å verne dem og gi dem nytt liv! Wikien har for tiden flere "bygdebokprosjekter" på gang. I samarbeid med Bykle kommune har NLI lagt ut Aanund Olsnes Heimar og folk i Bykle fra 2006 i revidert utgave, mens vi for Tinn kommune har et samarbeid med en lokal arbeidsgruppe om skriving av artikler til allmennsoge på nett. I Sørum kommune blir gardshistoria for Blaker skrevet parallelt i wikien og for et bokverk. Også i Søndre Vestfold er det påbegynt et arbeid med bosetnings og befolkningshistorie. I tillegg jobber flere brukere med gateprosjekter, blant annet i Lillestrøm, Larvik, Tromsø, Hamar, Gjøvik og Oslo. Om lokalhistoriewiki.no Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 276 artikler og 217 707 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer...