| Smakebiter fra artikler
|
 Portrett av Sophie Otterbech, faksimile fra Nylænde 1917 Sophie Alvilde Flohberg Otterbech (født 27. oktober 1845 i Saltdalen, død 28. februar 1925 i Oslo) var prestedatter, kontorist, kvinnesaksforkjemper og skribent. Hun forble ugift hele sitt liv, og hadde ingen barn.
Hun bestyrte sammen med de øvrige kvinnene i familien prestegården så lenge faren var i tjeneste som prest. Trass i at hun var over 40 år før hun begynte som kontorist i Kristiania, ble hun byens første kvinnelige kontorsjef og arbeidet der over 30 år. Hun engasjerte seg i kvinnesaken, og var blant landets første kvinnelige lekdommere. Hun skrev sammen med søsteren Agnes en parodi på en novelle av Bjørnstjerne Bjørnson som fikk en ganske stor utbredelse, trass i at den var skrevet anonymt og ikke ble trykket før 50 år etter.
Kaja Geelmuyden skrev i 1917 en utførlig karakteristikk av Sophie Otterbechs yrkesliv i hovedstaden, under overskriften «En veteran». Den ble publisert i tidsskriftet Nylænde. Her bruker hun karakteristikker som «stillfærdig, paalidelig og tilforlatelig», trekker frem at hun var selvstendig og fant opp fornyelser og forbedringer, og vektlegger særlig hennes gode lederegenskaper. Arbeidsfeltet var kommunal statistikk, noe som man vel kan være enig med Geelmuyden at «for den uinviede saa saa ubegripelig kjedsommelig ut». Men hun trekker fram Otterbechs gode humør, skøyeraktige smil og humoristiske blikk, og konkluderer «aldrig tror jeg det hersket noget som lignet kjedsomhet der hvor hun præsiderte». Les mer …
Operahistorien i Norge strekker seg tilbake til siste halvdel av 1700-tallet og var fra starten preget av trange økonomiske kår. Christiania, Bergen og Trondheim var små byer med lite publikumspotensial, og landet manglet et aristokrati som kunne støtte så ressurskrevende kulturuttrykk. Det fantes heller ikke bygninger som egnet seg for teater og opera.
Europeisk operatradisjon kom i gang på 1600-tallet, og i København fantes det muligheter for nordmenn med ambisjoner innen musikkteater. Mens operakomponistene gjerne var tyske eller italienske, er det på 1700-tallet flere eksempler på librettoer skrevet av norske forfattere (librettister) bosatt i København.
Det hendte at utenlandske operaselskaper besøkte Norge. Den første operaen skal ha blitt framført i salen i andre etasje i Garmanngården i Rådhusgata 7 under et kongebesøk i 1749. Men det er usikkert om dette faktisk fant sted.
I 1794/1795 vet vi at et italiensk ensemble, ledet av Stefano Pucci, framførte opera buffa (komisk opera) i blant annet Christiania, Bergen og Trondheim. Les mer …
 Hanna Marie Resvoll-Holmsen ved teltet sitt i Adamsfjord, Lebesby kommune. Adamsfjordfossen til venstre. Foto: Gunnar Holmsen/NB Hanna Resvoll-Holmsen f. Resvoll (fødd 11. september 1873 i Vågå, død 13. mars 1943 i Oslo) var botanikar, og saman med søstera Thekla Resvoll ein av dei kvinnelege pionerane i dette faget.
Ho voks opp i Vågå, med ei mor som hadde ein flott blomsterhage og som gav interessa for planter vidare til døtrene. Do ho var fem flytta familien til Kristiania. Som barn var ho alvorleg sjuk, og etter at ho fylte tolv var ho lite på skulen. Jamvel fekk ho som nittenåring teke middelskuleeksamen, og i nokre år var ho lærar i botanikk. Først i 1902 fekk ho tatt examen artium på latinlinja. Ho byrja så å studere realfag, og hadde nokre gode år på Det kgl. Frederiks Universitet i Kristiania. I 1910 tok ho hovudfag i botanikk, slik søstera hadde gjort i 1899.
Det første feltarbeidet ho gjorde var noko tidlegare, i 1907. Då var ho med på ekspedisjonen til oseanografen Albert I av Monaco til Svalbard. Ho var den einaste kvinnelege deltakaren, men ser ut til å vorte teken på alvor, for ho vart rodd i land med telt, privant og botanisérkasse – og eit gevær om det skulle kome isbjørn. Året etter drog ho åleine til Svalbard for å fotografere for bokverket om ekspedisjonen. Ho etterlet seg ein stor plantesamling frå somrane på Svalvard, og tok nokre av de første fargebileta av arktisk flora. Boka Observations botaniques kom i populærutgåva Svalbards flora i 1927, og var den første floraen for øygruppa. Les mer …
 Frieda Dalen taler til FNs første generalforsamling i London 29. januar 1946. Foto: Ukjent / FNs fototjeneste , f. Alfrieda Kristine Jensen (født 13. desember 1895 i Skedsmo, død 15. februar 1995 i Oslo) var lærer og fagforeningsleder. Under andre verdenskrig var hun det eneste kvinnelige medlemmet av Koordinasjonskomitéen, styringsgruppa for den sivile motstandsbevegelsen Sivorg. Som leder i Norges lærerinneforbund var Dalen sterk tilgenger av at hennes forbund skulle gå sammen med Norges lærerlag, fordi dette ville styrke lærernes innflytelse i lønnsforhandlinger og andre viktige saker. Forbundene hadde jobba parallelt siden 1911, og i 1966 ble de slått sammen. Les mer …
 Bilde av Studenterhjemmet tatt få år etter åpningen (ca. 1876-83). I 1899 ble et hotell oppført på naboeiendommen til venstre, og trevillaen ble flyttet til Ljan i Aker. i Underhaugsveien 13 i Hegdehaugen i Oslo ( Studenterhjemmet av 1875), gjerne kalt Sollandet, er landets eldste studenthjem i fortsatt drift. Innflyttingen startet i april 1875, men studenthjemmet ble offisielt innviet 13. februar 1876, i nærvær av kong Oscar II. Les mer …
 Prøv, prøv og prøv igjen. På tredje forsøk fikk Konventveien på Smestad-Hoff et navn som ble sittende. Foto: Dagbladet (1958) bestemmes siden 1981 av bydelsutvalgene. I 2000 fikk utvalgene også myndighet til å endre eksisterende navn. Tidligere var det bystyret som hadde ansvaret for gate- og veinavn i kommunen. Det er lagt en del føringer for valg av navn, og det er et selvsagt krav at man ikke bruker navn som allerede eksisterer i en annen bydel. Det er fortsatt noen uoffisielle gatenavn som henger igjen i Oslo. Et av de mest kjente er Norabakken i Pilestredet, etter Nora mineralvannfabrikk som lå i denne bakken. Man finner også et plassnavn av denne typen, Lilleparken som ofte kalles Ølplassen fordi den ligger utafor Frydenlunds bryggeri. Les mer …
 Motiv fra Holtet hageby, Samvirkeveien. er et boligfelt på Bekkelagshøgda i Oslo, i Bydel Nordstrand. Det avgrenses av Ekebergsletta i øst, Ekebergskogen i nord og vest, og av Sandstuveien i sør. Hagebyen har adresser til Einerveien, Ekebergveien, Erlandstuveien, Høgdefaret, Fredveien, Samvirkeveien, Smedstusvingen og Sandstuveien, og består av vel 50 hus med til sammen 180 leiligheter. Boligfeltet ble utbygd i åra 1923-1930, og var et pionerprosjekt innen boligsamvirket her til lands. Stedet var kjent som «Den røde by». Noe av bakgrunnen for det var at det var fagforeningene i Oslo som stod bak utbyggingen, og mange markante personligheter på den politiske venstresida har hatt sitt hjem her. Hagebyen ble sett på som en sosialistisk enklave i et strøk som ellers var preget av borgerlig, etablert villabebyggelse. Vinnerutkastet hadde tittelen Den røde by, og var utarbeidet av arkitekt Jacob Christie Kielland. Hans arkitektur ble valgt, men feltet ble ellers oppbygd etter en reguleringsplan fra et annet innkjøpt utkast i konkurransen, av Gunnar Bjerke. Les mer …
 Christian Emil Stoud Platou. Foto: Ukjent/Norsk Jernbanemuseum. Foto tatt mellom 1912 og 1923. (født 18. april 1861 på Hamar, død i Kristiania 28. juli 1923) var embetsmann og politiker (H). Han hadde en lang karriere innen NSB, der han også var generaldirektør 1912-19. Han representerte Høyre på Stortinget fra 1922. I 1923 ble han tilbudt en plass i Abraham Berges regjering, men avslo. Christian Emil Stoud Platou tok examen artium på Hamar i 1879, og ble cand jur. i 1884. Han var edsvoren fullmektig hos sorenskriveren i Mandal 1884-86, før han begynte en lang karriere innen Norges statsbaner (NSB) som sekretær for styret i 1887. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Østlandet
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
