 Grunnlaget for å få et godt produkt er ikke dyrt utstyr og flotte lokaler til ysting og lagring av osten, men først og fremst kunnskap og erfaring. Ysting er en prosess for å fremstille ost. I senere tid blir dette hovedsakelig gjort i moderne ysteri men også ved gårdsproduksjon.
Melken som brukes er nysilt eller skummet. Ved ystingen taes det vare på melkens næringsrike bestanddeler, mest av alt eggehvitestoffene som får melken til å koagulere. Man kan enten bruke søtmelk eller naturlig surmelk. Ysting med søtmelk skjer ved at melk, fløte eller en blanding varmes opp og tilsettes løype (et enzym fra f.ek. reins-, kalve- eller svinemagen) ( kymosin) . I surmelk er det er det selve melkesyren som fremkaller koaguleringen. Man skiller derfor mellom surmelks- og løypeoster. Les mer …
 I februar 1770 ble det annonser for blant annet Bohe-te og grønn te i Norske Intelligenz-Seddeler. Te var blant de eksotiske varene som globaliseringen av handelen på 1700-tallet brakte til Norge. Teen ble gjennom 1700-tallet kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina.
Te nevnes ikke veldig ofte i norske samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid. Der den er nevnt, kan det synes som den var forbeholdt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til. Les mer …
Kaffe ( bokmål) eller kaffi ( nynorsk) er en drikk som lages av frø fra kaffetreet, Coffea arabica. Treet er viltvoksende i Afrika, og dyrkes i dag overalt i tropiske strøk. Det dyrkes også andre varianter, som Coffea liberica, Coffea robusta og Coffea stenophylla. Hver frukt på treet inneholder to frø, som kalles kaffebønner. Disse ristes og males før man brygger kaffe på dem. Kaffe nytes oftest som en varm drikk, men kan også drikkes nedkjølt som iskaffe. I Norge har kaffen en viktig plass i sosiale sammenhenger, og nordmenn bruker i snitt ti kilo kaffe i året. Man mener at kaffen først ble introdusert i Norge mot slutten av 1600-tallet. Den var da en luksusvare, som var forbeholdt den velstående del av befolkninga. Kaffen nevnes først skriftlig i Norge i skiftet etter overtollbetjent Nicolai Flyg fra 1694; han etterlot seg blant annet en kaffekjele. Gjennom 1700-tallet ble kaffen mer utbredt i overklassen, og på 1800-tallet begynte prisene å bli slik at kaffen fikk større utbredelse også på landet. Les mer …
Brugata 14s hovedbygning ble først bygd i 1791. I følge Alf Næsheims artikkel «Ærverdig bygning med farverik fortid» var byggherre garvermester Jens Pedersen Holm. Mange mennesker har vært innom eller vokst opp i denne Oslo-bygården. Blant annet har både Hans Gude og Christian Schou bodd her.En ny gård ble bygget på tomta i 1871, og denne hovedbygningen ble atter revet i 1986 til fordel for en forretningsgård som i 2010 inneholder blant annet en av Brugatas to avdelinger av kioskkjeden 7-eleven. Bakbygningen fra 1791 står fremdeles, men har et glasstak som har omgjort bakgården til et inneområde. Huset er bygd i bindingsverk, og har to etasjer og svalganger. Det skiller seg dermed tydelig fra de omkringliggende bygningene. I 2024 huser bygningen Queens pub og pianobar, hvor det er levende musikk flere dager i uka. Her samles byens Rosenborgsupportere når det er kamp. Les mer …
 Frøyrak ”der heime”, garden til Olav Frøyrak. Fotografiet er teke frå Sikkom, odden der Skjørings grav var, og der Spelemannssteinen er – Frøyrak var på 1800-talet eit musikalsk senter i Setesdal. (fødd 1918 på Frøyrak i Bygland, død 2006) var gardbrukar på Frøyrak. Tormod Tveitå har skreve ned nokre soger etter det han kallar "ein sogeforteljar i vår tid":
Olav vart fødd på Frøyrak i 1918. Som einaste sonen på bruket ”der heime” var på mange måtar lagnaden fastsett: Han skulle bli på Frøyrak og drive garden. Ikkje slik at eg trur han hadde noko mot denne lagnaden. Men der kom ikkje mange ungjenter til ein veglaus gard på vestsida av fjorden, og som mange andre har opplevd: Ein finn seg sjeldan gifte i skyttarlag og på skogeigarlagsmøte. Så Olav vart aldri gift. Men han var den staselegaste gamalungkaren eg nokon gong har møtt: Høgvaksen, kraftig og med ei kroppshaldning som ein ungdom heilt til det siste – og han var 88 år då han døydde i 2006.
Eg var aldri innom Olav og systera Berit utan at det vart tala om gamalt. Eg nemnde det ikkje, men straks eg kom heim sette eg meg ned med papir og blyant og skreiv det eg hadde høyrd. Kvar gong hadde eg høyrd noko nytt gamalt. Ei soge høyrde eg to gonger (Bjønnane under Hesteberga), men då eg skulle samanlikne dei to versjonane så var dei ord for ord mest identiske. Dei små forskjellane som var, var nok mi skyld. Les mer … | 
