Chulaku (tamilsk: சுளகு) er et slags brett laget av palmeblader, som brukes til å rense korn og ris. I Norge viser Eelam-tamiler fram redskapet, blant annet gjennom dans, på kulturarrangementer som thai pongal i regi av Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter, noe som viser dets kulturelle betydning.
Redskapet blir laget av unge palmeblader som skjæres og tørkes i solen. Etter tørking blir bladene delt i like deler og flettet sammen til en chulaku, som har en lett buet, flat form med kanter som ofte er forsterket med bambuspinner for ekstra holdbarhet. Les mer …
Mølje er en matrett som har gamle tradisjoner i Norge. Navnet brukes både om kjøttmølje og fiskemølje, men det er stor forskjell på de to rettene. Mens kjøttmølje er basert på kjøttkraft og flatbrød - såkalt møljebrød - består fiskemølje av kokt torsk med lever og rogn, eventuelt kokt sei med lever. Her finnes det utallige variasjoner på både kjøttmølje og fiskemølje. Langs kysten i Troms er fiskemølje «nasjonalretten», og i innlandsområdene spiser man kjøttmølje. Kjøttmøljen som tradisjon i Norge er ikke lenger så vanlig og utbredt som fiskemøljen. Les mer …
<onlyinclude>  Faksimile av annonse i Aftenposten 10. juli 1861, med reklame for morgendagens meny hos Christiania Dampkjøkken (som var etablert tre år tidligere i Torggata 8): Fersk eller klar kjøttsuppe med ris, ferskt kjøtt, kjøttboller eller pepperrotsaus. er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1990 med tittel Restaurant-menyer. Utsendar var Göran Rosander og spørjelista er ein del av arkivserien NEG Særemne.
Introduksjonen til spørjelista
| Vi viser til følgebrev. Hvis bedriften har mer enn et serveringslokale, er vi takknemlige for separate svar for hvert av disse, helst på blankettkopi.
|
|
|
Brukt i publikasjonar
Sjå også
Kilder og litteratur
 Kjøttkaker med poteter, brun saus, kålstuing og tyttebær servert på Restaurant Lorry i Oslo. er en del av gammel norsk tradisjonsmat. Basis for kjøttkakene er kjøttdeig som spes, krydres og blandes for senere å bli formet til kaker som stekes i stekepanne. Kjøttkakene blir som oftest lagt i en brun saus for å trekke frem til servering.
Før 1950-tallet var det også vanlig at man brukte hermetisering av kjøttkaker som konserveringsmetode. Fersk kjøttdeig hadde man bare etter at man hadde slaktet, slaktinga foregikk som oftest bare om høsten. Mest mulig av dyret ble konservert til mat og skulle vare til neste høst, derfor var ikke kjøttdeig noe man hadde tilgjengelig hele året.
Det er store variasjoner i oppskriften på kjøttkaker, spesielt i forhold til hva man sper med. Disse variasjonene kan i liten grad defineres geografisk, men er heller basert på at den beste kjøttkakeoppskriften alltid er den mor bruker eller brukte; «mors kjøttkaker» er et uttrykk for det sikre, hjemmekoselige og tradisjonelle i livet. Les mer …
 Denne biten med barkebrød fra Valle i Setesdal ble lagt ved presten Peder Ludvig Lunds beskrivelse av Valle prestegjeld i 1798. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum Barkebrød er brød bakt med mel av korn malt sammen med bark. Brødet var erstatningsmat i krisetider, spesielt på 1700-tallet og i nødsårene tidlig på 1800-tallet. Det var særlig bark av alm, bjørk og furu som ble brukt, men også andre treslag kunne brukes. Bjørkebarken er så bitter at den bør lutes før bruk. Næringsinnholdet i barken er minimalt, men brødet mettet slik at man kunne klare seg gjennom kortere sulteperioder.
Det er usikkert når man begynte å lage barkebrød. Folk var utvilsomt tidlig klar over at bark ikke var farlig å spise, og det er nærliggende å tro at man allerede i middelalderen har drøyet melet på denne måten i uår. En mulig referanse fra middlealderen er knytta til at Christoffer av Bayern skal ha blitt kalt «barkekongen» etter at man under uår måtte lage barkebrød, men dette er ikke sikkert dokumentert. Den tidligste klare referansen er fra 1597. En danskfødt prest skrev om armod i Numedal, og fortalte at folket tok barn fra alm og bjørk som de bakte brød med. Presten ser ut til å ha smakt på det selv, og kan meddele at «Gud skall wide, det er icke megit söt at ædde». Les mer … | 
