«Stjernebilene» kaltes bilene til Ejnar S. Nielsen. Disse ble brukt til sjåforskole- og drosjebiler tidlig på 1920-tallet. Stjernebilene gikk konkurs og opphørte etter en kort periode. Bilde er tatt ved Nielsen-verkstedet i Samasjøen.
Drosjetrafikken i Harstad kan føre sin historie tilbake til første verdenskrig. Antallet drosjer steg raskt, og 20. juli 1933 ble Harstad og Omegn Drosjeforening stiftet med Einar Reppen som første formann. Øvrige styre: Ingnor Larsen og Eivind Haugan. Supplanter: Magnus Jørgensen, Harald Schrøder og Kristian Nilsen. Kasserer: Adolf Torbergsen med Leif Heløe som vara. Revisor: Thorvald Berglund og Halvdan Jacobsen.Da de første bilene kom til byen, var veiene smale og dårlige slik at det med jevne mellomrom var laget møteplasser. Drosjene dominerte stort sett bilparken i byen, og sjåførene laget seg egne regler for vikeplikt hvor en av dem var at den som var på tur ut av byen, hadde forkjørsrett. En av de tingene foreningen fikk gjennomført, var faste takster for alle bilene. Dette kom i stand for å få bukt med prutingen. Folk ville selvsagt først og fremst kjøre med den som var billigst uten hensyn til hvilken bil som hadde tur. Les mer …
En Maxwell tilhørende Rudolf Hellstrøm ved Norsk Elektrisk Stålstøperi i Hokksund, med kjennemerke F 1181. Bokstaven F forteller at den var registert i Buskerud. Bildet er tatt mellom 1918 og 1923. Foto: Ukjent / Eiker Arkiv
Buss med kjennetegn X-27, en serie som hørte til i Troms. Foto: Anders Beer Wilse (1929)
Ford Mainline 1954 i Harstad med teksten DROSJE på bilskiltet.
Kjennemerke for motorkjøretøy ble innført i Norge gjennom vedtak fra 1899 og først brukt i 1900. Den første bilen med kjennemerke, som rett og slett fikk registreringsnummer 1, var en tosylindra Daimler-lastebil tilhørende Schous bryggeri i Kristiania. Ordninga for kjennemerker har gått gjennom en rekke endringer gjennom åra, først og fremst fordi man har trengt å lage nye ordninger når nummerserier er oppbrukt.
Fram til 1913 var det amtene og byene som hadde ansvaret for kjøretøyregistrering. Regulering skjedde i byene gjennom politivedtekter, og det var politimesteren som forvalta ordninga. I amtene var det amtmannen som hadde ansvaret. Kristians amt var først ute med et vedtak om å innføre kjennemerker den 22. mars 1899. I løpet av våre og sommeren var det sju andre amt som fatta slike vedtak, og disse ble godkjent gjennom kongelig resolusjon av 2. september 1899. Blant kjøpstedene var Kristiania først ute, den 28. juni 1899, og deretter fulgte Trondheim 5. mai 1900. Begge disse vedtakene ble etter kort tid bekrefta gjennom kongelig resolusjon. Da de norske vedtakene kom var det bare fire andre land som hadde kjennemerker på motorkjøretøy: Frankrike, Luxembourg, Nederland og Belgia. Les mer …
Drosjedriften i Kristiania kom i gang i de første tiåret på 1900-tallet. Dette skal være den aller første. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum
Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905–1960) er en artikkel som gir innblikk i bilens plass i det politiske bildet.
Frem til 1920-årene var det neppe noen som så på bilen som trussel mot de eksisterende transportformene. Derimot var det flere som så bilen som et godt fremtidsrettet tiltak for mobilitet og effektivitet i samfunnet. Utover på 1920-tallet ble vognmenn som med sin lastebil tilbød tjenester i markedet i konkurranse med hverandre og de kollektive transportmidlene, først og fremst jernbane, opplevd som en stigende trussel. Staten som hadde eierinteresser i jernbanen, intervenerte til fordel for de kollektive transportmidlene, men hadde lite hell i sine reguleringstiltak frem til utbruddet av andre verdenskrig i 1939.
Under verdenskrigen regulerte og rasjonerte okkupasjonsmakten all transport og drivstoff til fordel for sine egne formål. Personbilen ble satt på lager i påvente av fred. Transportmidler som for eksempel godsbil ble utstyrt med generator drevet med karbid, knott og småved. Dette løste drivstoffproblemet, men generatoren hadde dårligere virkningsgrad enn bensin og diesel. Da verdenskrigen sluttet i 1945, var både transportmidler og veinett nedslitt. Les mer …
Bøyesen Maskinforretning. Foto: Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4: Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949.
Bøyesen Maskinforretning ble grunnlagt i mai 1922 av daværende disponent Sigurd Bøyesen. Forretningen lå på Notodden.
Sigurd Bøyesen sin maskinforretning var et aksjeselskap med aksjekapital på 10.000 kr rundt 1950. Forretningen omsatte landbruksmaskiner, biler, bilrekvisita, motorsykler, båtmotorer og lignende. I tillegg fungerte den som bensinstasjon (Shell). Forretningen bestod av bensinstasjon, verksted og garasje. Les mer …
Norges første bil så dagens lys på Vestby i Strømmen. Konstruktøren var Hans Torgersen. Her har tegneren Trygve Krogsæter gjenskapt kjøreturen fra Strømmen til Kristiania slik den var omtalt i Aftenposten 24. oktober 1895.
I 1895 konstruerte Hans Torgersen Vestby fra Vestby i Strømmen det som ikke bare var Norges første bil, men den må også ha vært den første eller andre bilen med forbrenningsmotor som i det hele tatt er konstruert i Norden. Av sitatet nedenfor fremgår at kjøretøyet tilbakela strekningen fra Strømmen til Kristiania for egen maskin og var drevet av en petroleumsmotor, antagelig bensin. Turen må ha foregått på det som i dag heter Gamle Strømsvei, for Strømsveien slik den ligger i dag, ble bygd i årene etter 1910.
Hans Torgersen Vestby var født i 1862 – ett år før Henry Ford – på gården Vestby Øvre i Strømmen. Han overtok etter hvert gården, men var betydelig mer interessert i teknikk enn i jordbruk. Men en viss interesse for jordbruk hadde han så lenge dette kunne kombineres med teknikk. Han konstruerte flere traktorer og systemer for pløying med maskinkraft i form av stasjonær motor eller dampmaskin og wiretrekk. Les mer …
Shellstasjonen på Skedsmokorset. Foto: Gunnar Haakensen (ca 1960)
Den gamle Shellstasjonen på Skedsmokorset ble satt opp i 1937. Allerede i 1928 satte smeden Hans Haakensen opp bensinpumper her. Det var Norsk Engelsk Mineralolie Aktieselskap, som senere endret navn til Norske Shell, som bygde stasjonen og forsynte den med bensin- og oljeprodukter. Bensinstasjonen lå inntil den gamle Haakensen-smia på Skedsmokorset som var et velkjent samlingspunkt i bygda. Her hadde Haakensen-familien siden slutten av 1800-tallet drevet en tradisjonell bygdesmie i første etasje, mens det i andre etasje var snekkerverksted og hjulmakerverksted. Her ble det laget vogner, kjerrer, sleder og hjul samt utført nødvendige reparasjoner for veifarende i hestetransportens tidsalder. Det falt seg derfor naturlig å omstille seg og satse på bensinstasjondrift da bilene tok til å dominere veitrafikken. Les mer …
|