 Bred sti i høstlyng på vidda. Postruta i nærheten av Ravnastua. Foto: Louise Brunborg-Næss (2021) Postruta mellom Alta og Karasjok er en historisk vandrerute og merket fottur over Finnmarksvidda, og er en del av et stinett over vidda som har vært brukt til ulike formål i mange tusen år. De mange kulturminnene langs ruta forteller om tidlig menneskelig tilstedeværelse, og at vandringene i området har vært en del av ulike praksiser og liv på vidda gjennom mange generasjoner.
Den opprinnelige postruta over vidda var ikke én lineær rute, men en del av et postrutenett som har variert med type transport, vær, flom og forflytning av mennesker. Alta og omegn turlag (AOT) har ansvaret for en etablert T-merka ruta mellom Østerelvdalen og Ravnastua, og betegnelsen Postruta er brukt for å knytte denne til den historiske bruken. I arbeidet med å oppgradere ruta og gi den status som historisk vandrerute, har stipendiater fra UiT samlet historisk materiale og ruta har blitt remerket av frivillige. Les mer …
 Worm Hirsch Lund var ingeniør og direktør ved Folldal Gruver. (født 28. juni 1878 i Hammerfest, død 4. november 1953 i Oslo) var bergverksingeniør og direktør ved Folldal Gruver i perioden 1906-1931. Han hadde en sentral rolle i en av landets lengste arbeiderkonflikter, Folldalsstreiken i perioden 1929 til 1931. Worm Hirsch Lund var sønn av oversakfører Ole Lund og Malene Robertson, og vokste opp i en søskenflokk med minst fjorten barn. Han var barnebarnet til visekonsul Carl Robertson, opprinnelig fra Skottland, og søskenbarnet til politiker og handelsmann Charles Robertson, som ble Norges handelsminister og Hammerfests ordfører. Les mer …
 Nils Grotnes ca. 1950. Foto: Ukjent (fødd i Nord-Rana 25. februar 1890, død 5. april 1961) var lærar og skulestyrar. Mest er han kjend som styrar for framhaldsskulen i Sel i Gudbrandsdalen i fleire tiår, og for å ha grunnlagt og styrt realskulen i bygda. Han var elles aktiv i offentleg styre og stell og i organisasjonslivet, ikkje minst kva gjeld ideelt ungdomsarbeid. I ei studentjubileumsbok karakteriserer han si eiga livsorientering i Christopher Bruuns ånd: «Kristeleg nasjonal (norskdom og kristendom)». Han var blant pådrivarane for å få inn nynorsk som skulemål i Gudbrandsdalen i 1930-åra. Politisk orienterte han seg mot Arbeidarpartiet. Han var aktiv i den sivile motstanden mot okkupasjonsregimet 1940-1945. Les mer …
 Isak Saba. Representerte DNA på Stortinget. Han ble den første same innvalgt på tinget i 1906. Foto: Ukjent (født 15. november 1875 i Nesseby, død 1. juni 1921) var en lærer, folkeminnesamler og stortingsmann fra Nesseby.
Som representant for Arbeiderpartiet ble han den første samiske representanten på Stortinget, der han satt for Finnmark fra 1907 til 1912. Også som folkeminnegransker og folkeminnesamler gjorde han en stor innsats for å fremme og bevare samisk kultur. I 1918 fikk Saba en bevilgning på 200 kroner fra universitet til innsamling av folkemelodier, folkesanger og tradisjoner blant samene i Varanger og skoltesamene i Neiden-distriktet. Familie og naboer var de første informantene hans, før han dro på mer omfattende innsamlingsreiser. Materialet etter Saba er i dag oppbevart hos Norsk Folkeminnesamling i Oslo, og omfatter både sagn, eventyr og sanger på norsk og samiske språk, i tillegg til materiale om språk og korrespondanse. Sabas innsamling utgjør den viktigste dokumentasjonen av skoltesamisk kulturarv vi har, og gir et helt unikt bilde av samisk kulturhistorie på tvers av riksgrensene. Les mer …
 Peter Vogelius Deinboll med ordensteiknet for St. Olav. (fødd 8. januar 1783 i København, død 13. mai 1874 i Vestre Aker, nåverande Oslo kommune) var teolog, skulemann, folkeopplysningsmann og politikar. Deinboll var initiativtakar til den fyrste lærarutdanninga i Nord-Noreg og ein av hovudmennene bak skulelova av 1827. Han har også etterlate seg verdfulle botaniske og zoologiske samlingar. Gjennom sitt lange, aktive yrkesliv gjorde Deinboll seg sterkt gjeldande ved si prestegjerning, ved si undervisnings- og opplysningsverksemd og ved anna samfunnsgagnleg innsats i svært mange lokalsamfunn over store delar av landet, så vel som politisk på riksplanet. Han verka over lengre tidsrom i bygder og byar i Buskerud, Vestfold, Oslo/ Akershus, Finnmark, Troms, Hedmark og Møre og Romsdal. Peter V. Deinboll er eit framståande døme på danskar som valde å halde fram med sine yrkeskarrierer og yte sin samfunnsinnsats i Noreg etter statskløyvinga i 1814. Les mer …
 Lars Jacobsen Hætta i 1882 eller 1883. Foto: Sophus Tromholt , samisk Jáhkoš-Lasse (født 21. januar 1834 i Kautokeino, død 17. februar 1896 samme sted) var deltager i det samiske Kautokeino-opprøret i 1852, og ble for dette dømt til døden. Da han bare var atten år gammel, ble dommen omgjort til livsvarig straffarbeid. På slaveriet i Akershus fikk han utdanning, og han ble etter å ha blitt benåda i 1867 bibeloversetter og lærer. Han var sønn av Jakob Mathisen Hætta og Berit Aslaksdatter Sara. Lars Hætta ble gift med Berit Hansdatter Gaup, og han var bror av Aslak Jakobsen Hætta og Mathis Jakobsen Hætta. Han vokste opp i en familie som drev reindrift, og drev selv med dette før opprøret. Det er uklart hvilken rolle Lars Hætta egentlig spilte i opprøret, men det kan se ut til at han var direkte involvert i drapene på lensmann Lars Johan Bucht og handelsmann Carl Johan Ruth. Broren Aslak Hætta ledet opprøret, og den strenge dommen mot Lars kan også være et resultat av assosiasjonen med Aslak mer enn av at han spilte en helt sentral rolle i drapene. I den tidligere hendelsen, forstyrrelsen av gudstjenester i Skjervøy kirke og Kautokeino kirke i februar 1852, hadde han ikke vært spesielt sentral og fikk fem dager på vann og brød. Les mer …
 Johan Rønbeck. Foto: John Berthung (født i Hammerfest 17. mars 1911, død 20. februar 1977) var distriktssjef i forsikringsselskapet Glitne, idrettsleder, «superpatriot» og «tiltaksmenneske», gift med Elsa Marie (f. Larsen) Rønbeck, født 6. juli 1916, i Harstad, død 16. november 1987. De hadde to barn: Ellen Marie og Lars. Johan Rønbeck ble i ung alder ansatt som agent i forsikringsselskapet Glitne og jobbet i selskapet i 30 år, derav mange år som distriktssjef. Etter at han sluttet i Glitne, var han i tre år ansatt som direktør i Parkhallene i Narvik. I Harstad var han mest kjent som idrettsleder og samfunnsbygger. Harstad Tidende ga ham hederstittelen «Dugnadsgeneralen». Les mer … | 
.JPG)
