 Eva Jørgensen, senere gift Kløvstad, i uniform og med pistol i beltet på oppstilling med Milorg-jegere på Hamar i mai 1945. Foto: Ukjent Eva Kløvstad f. Eva Antonie Jørgensen (født 10. juli 1921 i Vang på Hedmarken, død 8. juni 2014 på Hamar) var sentral i motstandsarbeidet på Hamar under andre verdenskrig.
Slekt og familie
Hun var datter av stasjonsmester Frithjof Georg Jørgensen (1890–1938) og Thorbjørg Jenny Godager (1897–1998).
Den 13. desember 1947 ble hun gift på Hamar med kinosjef Tor Kløvstad (f. 1918), som var sønn av banksjef Sverre Magnus Kløvstad og Ella Marie Gaarder.
Liv
 Kløvstad har gitt navn til en plass i Strandgateparken på Hamar. (2020) Hun vokste opp på Hjellum på Vang. Da krigen brøt ut i april 1940, var Eva Jørgensen gymnaselev på Hamar. Hun var med i Røde Kors, og begynte etter krigsutbruddet også å sy uniformer. Hun var forlova med Tor Kløvstad, og skjønte etter en tid at han var involvert i illegalt arbeid. I den første tida fortsatte hun sin skolegang, først med examen artium i 1941, så husmorskole samme år og handelsskole i 1942. I 1943 fikk hun jobb som stenograf og bokholder ved Samferdselskontoret på Hamar. Der begynte hun med motstandsarbeid, først ved å underslå bensinmerker som ble overlatt til motstandsfolk som var involvert i flyktningtrafikken til Sverige.
Høsten 1944 ble hun kontakta av advokat Christian Juell Sandberg, som var distriktssjef i Milorgdistrikt 25. Han hadde sett at hun var til å stole på, og ba henne om å være sekretær for den illegale virksomheten. De to møttes hver dag på posthuset, der de skulle hente post til hvert sitt kontor og dermed ikke vakte mistanke.
Den 5. desember 1944 ble Sandberg skutt av Gestapo på åpen gate da han flykta fra en razzia. Eva Jørgensen hadde nettopp truffet ham, og måtte gå i dekning. Hun dro til ei venninne, og holdt seg der i to-tre uker. Nå fungerte sikkerhetssystemet i Milorg mot henne, for hennes eneste kontakt var Sandberg. Først etter et par-tre uker fikk hun tak i nestkommanderens i Milorg D-25. Det viste seg at heller ikke han hadde kontakt med Sentralledelsen. Dermed ble det vanskelig å få i gang arbeidet igjen. Eva Jørgensen ble helt sentral i arbeidet med å bygge opp distriktsorganisasjonen igjen, for Sandberg hadde betrodd henne en rekke hemmeligheter. Hun klarte ved hjelp av de spredte opplysninger hun hadde å få i gang flyktningrutene, og etter en tid fikk hun også kontakt med ledelsen i Oslo. Sandberg hadde fortalt om en kurer som gikk under dekknavnet «Blom», og han både etablerte kontakt og sørga for at hun fikk tak i rasjoneringskort, penger, radio og en pistol.
Eva Jørgensen fungerte i realiteten som distriktssjef på Hedmarken, under dekknavnet «Jakob». Hennes kontakt i Oslo, Kolbjørn Henriksen, ba henne om å formelt bli distriktssjef, noe hun sa nei til. Årsaken var at hun mente at en mann ville bli mer respektert. Henriksen tok derfor på seg oppgaven sjøl, men gjennom resten av krigen var Jørgensen den faktiske lederen, og styrte motstanden sammen med Henriksen og en av hennes venner som kom inn i arbeidet. Hun hadde nok et poeng med at en mann ville være mer respektert. En av de som ble opprørt over å finne ut at «Jakob» var ei kvinne var hennes forlovede, men han kom over det og aksepterte hennes rolle.
Den 2. mai 1945 måtte Eva Jørgensen gå i dekning. Mindre enn ei uke seinere endte krigen, og den 9. mai var hun med blant Milorg-jegerne som marsjerte inn i Hamar. Hun marsjerte våren 1945 flere ganger i spissen for jegerne gjennom Hamar, i uniform og med pistol i beltet. Den 9. juni marsjerte Milorg-jegere foran kongen i Oslo, og da fikk hun ikke være med - det passa seg ikke. Hun reiste til Oslo for å bivåne det hele, og opplevde der at andre kvinner fikk være med på å defilere foran kongen. Mange år senere kunne hun i et intervju i Dagsavisen fortelle at hun opplevde dette som bittert.
Etter frigjøringa starta hun unglotteavdelinga i Hamar lotteforening, og i 1947 gifta hun seg med Tor Kløvstad. Hun hadde fortsatt å jobbe på Samferdselskontoret gjennom hele krigen, og ble der til 1953. Hun begynte så på Hamar sykehus, der hun jobba til 1978.
Først i 1980-åra fortalte Eva Kløvstad offentlig om sine erfaringer fra krigen, og hennes historie ble et viktig bidrag til kvinneperspektivet i motstandshistoria.
Priser og utmerkelser
Hun fikk Deltakermedaljen i 1988.
I 1990 fikk hun Kongens fortjenstmedalje for sine 30 år i kontorjobben på Hamar sykehus.
I 2015 ble det foreslått å oppkalle ei gate etter henne på Filipstad i Oslo, i forbindelse med omregulering av havneområdet. Tanken er at man skal bruke pikenavnet Eva Jørgensen, siden det var det hun hadde da hun drev motstandsarbeidet.[1]
Kommunestyret i Hamar vedtok 27.11.2019 at plassen i Strandgateparken der Veteranmonumentet står skal få navnet Eva Kløvstadsplass. Det var etter interpellasjon framsatt av Ida Olastuen Kornberg (Ap). Plassnavnet blei offisielt åpna og markert på veterandagen 8. mai 2020.[2]
Referanser
Litteratur
- Eva Antonie Kløvstad i Døde 1951 - 2014 fra Digitalarkivet
- Eva Kløvstad i Historisk befolkningsregister.
- Jonassen, Mari: Også kvinnene kjempet under krigen, kronikk i Aftenposten 2015-04-25.
- Jonassen, Mari: Alt hva mødrene har kjempet: kvinner i motstand 1940–1945. Eva Kløvstad - Milorg-lederen, s. 48–75. Aschehoug, 2010. ISBN 978-82-03-29190-6, ISBN 978-82-525-7599-6. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig 1939–1945. Aschehoug, 2020, s. 32, 288–291, 506, 511–512, 522–523, 526, 527 og 562. ISBN 9788203267512.Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Moland, Arnfinn: Eva Kløvstad
- Nordland, Ester: Fikk ikke være med på motstandsparaden i Dagsavisen 2014-05-08.
- Torgersen, Terese: Åtte beintøffe motstandskvinner du sannsynligvis ikke har hørt om. Klikk.no, 27.12.2016. Besøkt 08.02.2021. Les mer …
 Dundas fotografert i forbindelse med rettssaken. (1945) (født 30. oktober 1923 i Dverberg i Andøy kommune, død 1. juli 1978 i Canada) ble etter andre verdenskrig dømt for sitt arbeid til fordel for okkupasjonsmakten og sine relasjoner inn i landssvikermiljøene under krigen.
Etter det tyske angrepet var det ikke vanskelig for henne å få arbeid for okkupasjonsmakten, først i Trøndelag som kontordame og tolk tilknyttet den tyske byggetjenesten. Her sluttet hun våren 1942 etter litt for mye uønsket oppmerksomhet fra sin tyske sjef.
Hun tok da en to-måneders stenografi- og maskinskrivningsutdannelse og ble deretter ansatt hos Luftwaffe. Først var hun noen uker ved flyplassen på Lade, deretter ved den nyopprettede sjøflyhavnen i Sørreisa.
I Statspolitiet skulle den 20 år gamle jenta bli en av de fire av rundt 350 ansatte i Statspolitiet som ikke var medlem av Nasjonal Samling. Hun hevdet selv etter krigen at hun var helt apolitisk, og at hun ved ansettelsen trodde at Statspolitiet var en mer forvaltningsmessig politienhet, ikke et operativt politisk politi. Like fullt hadde hun blitt advart mot å begynne der av moren og en onkel. Les mer …
 Bygningen sabotasjeaksjonen skjedde i, fotografert i 1953. Foto: Ukjent var en sabotasjeaksjon mot Arbeidskontoret i Akersgata i Oslo. Den ble utført av Oslogjengen den 18. mai 1944. Bakgrunnen var at årskullene 1921– 1923 skulle kalles ut til Arbeidstjenesten. På Arbeidskontoret var dataene som trengte for å kalle dem inn samlet, og dersom disse ble ødelagt ville innkallingen i det minste bli utsatt. Det var gjennom denne aksjonen at Oslogjengen ble dannet av folk med erfaring fra Kompani Linge.
Vurderingen var at en fryktet at Arbeidstjenesten skulle bli et første skritt mot å kalle ut norsk ungdom til tysk fronttjeneste. I 1944 var Tyskland i hardt vær, og trengte desperat kampføre menn ved frontlinjene i øst. Lenger opp i systemet, der ordrene om slike sabotasjeaksjoner ble besluttet, visste man også mer om planene for invasjonen i Frankrike, som fant sted mindre enn en måned senere og som la enda sterkere trykk på tyskerne. Å forpurre planene for Arbeidstjenesten var derfor av stor betydning.
Jens Christian Hauge overbrakte ordren til Gunnar Sønsteby, som tok med seg Gregers Gram og Per Mørland. Med en frist på bare noen timer gjorde de klar eksplosivene i en dekkleilighet i Kongens gate 10. Før aksjonen ble gjennomført plukket Sønstebye også opp Max Manus, som møtte de andre på Hammersborg kort tid før aksjonen. Les mer …
 Moritz Rabinowitz, fra Våre falne. (født 20. september 1887 i Polen, død 27. februar 1942 i Sachsenhausen) var kjøpmann og fabrikkeier i Haugesund. Han ble arrestert for «tyskfiendtlig propaganda» i 1941, og døde som fange i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Rabinowitz var jøde, og det ser ut til at straffen for hans motstandsvirksomhet av den grunn ble strengere enn den ellers ville blitt.I 1933 ga Rabinowitz ut boka Verdenskrisen og vi : individuell livsplan på eget forlag. Han beskriver det han mener er årsakene til den store økonomiske krisa i mellomkrigstida, og peker spesielt på isolasjonisme og tollrestriksjoner som forhindrer utveksling av varer og arbeidskraft. Boka kom ut kort tid etter at Adolf Hitler hadde blitt rikskansler i Tyskland, og han er svært tydelig i sin kritikk av nazistene. På det tidspunktet tvilte Rabinowitz på at Hitler ville klare å gjennomføre sine planer, og han skrev: «Nogen særlig glede av jødeforfølgelsene vil Hitler ikke opleve. [...] Selv Hitler er ikke istand til å stanse utviklingen og kulturens fremgang.». På sikt fikk han rett i dette, men innen Hitler selv ble stansa hadde millioner av liv gått tapt – og Rabinowitz ble en av de som ga sitt liv i denne kampen. Les mer …
 Norsk familie på marsj gjennom skogene over grensa til det nøytrale Sverige. er en rundt ti mil lang rute som ble brukt av kurérer og flyktninger under andre verdenskrig for å komme seg til frihet i Sverige. Ruta starter ved Skullerudstua i Oslo og går gjennom Østmarka til Enebakk og Øyeren. Videre østover går den fra Enebakkneset, gjennom Aurskog og fram til Skjølåen i Eidskog, der Norske Grenselosers Museum ligger. En avstikker går også videre inn til Skillingmark i Värmland, der det var flyktningemottak under krigen. Flyktningeruta slik den er i dag, er en kombinasjon av flere ruter som ble brukt ut fra Oslo. Fram til Øyeren følger den i stor grad «Timianruta», som først og fremst var en kurèr-rute der det ble fraktet viktig post, penger og utstyr. Ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt. Les mer … | 
.jpg)
