Olsen Nauen klokkestøperi ble etablert 1844 ved Nauen gård i Sem i dagens Tønsberg kommune, og eksisterer fortsatt på samme sted. Dagens støperibygning er fra 1925.
Olsen Nauen klokkestøperi, Åshaugveien 168, 3157 Barkåker er en metallbedrift ved Nauen gård i Sem i Tønsberg kommune, mest kjent for sin produksjon av kirkeklokker og klokkespill.
Fra rundt 1915 har bedriften vært landets eneste klokkestøperi. Pr. 2018 var det støpt rundt 3350 kirkeklokker og klokkespillklokker ved bedriften.
Historikk
Verkstedet omkring 1900. Foto: fra Ole Christian Olsen Nauen
Starten
En ferdig støpt klokke er tatt ut av støpeformen (engangsform). «Kåpa» av stål henger bak. Klokka støpes opp/ned og den røde pilen markerer en av «materne», dvs åpningene som ettermater støpen med smeltet metall da den flytende klokkebronsen krymper rundt 1,5% under avkjølingen. Slik unngår en små porer i slagringen (den tykkeste delen nederst på klokken hvor kolven slår) og gir en maksimal tetthet av klokkegodset, som fører til maksimal klangfylde og tid med etterklang. Restmetallet i materne kappes av og klokken pusses etter at det har herdet. Foto: Olsen Nauen klokkestøperi gjennom seks generasjoner 175 år, s. 146
Bedriften ble etablert i 1844 av smeden Ole Olsen, født 1802 i Hole på Ringerike, død 1889. I 1827 tok Olsen borgerskap i Tønsberg som smedmester og kobberslager, og i 1840 kjøpte han gården Nauen hvor han videreførte gårdsdriften som ved overtakelsen hadde en hest, fire kuer, fem sauer, en gris.
Han etablerte bedriften i 1844 og fra starten leverte han blant annet kubjeller og dirkefrie låser. I siste halvdel av 1800-tallet ble også dombjeller, hestevekkere, gårdsklokker, skipsklokker, småklokker og mortere også vanlige varer som bedriften leverte.
Kirkeklokker
I 1846 fikk han sine første bestillinger på kirkeklokker, til Mo kirke i Telemark og Borre kirke i Vestfold. Han leverte også tidlig klokker til Svend Foyns hvalfangerskuter. Les mer …
Hjalmar Andersen i aksjon under et mesterskap rundt 1950. Foto: Ukjent/Oslo bymuseum.
Hjalmar Johan «Hjallis» Andersen (født 12. mars 1923 i Rødøy, død 27. mars 2013) var idrettsutøver, i verdenseliten på skøyter fra slutten av 1940-tallet, kanskje mest kjent som vinner av tre gull under de olympiske lekene i Oslo i 1952. Under OL i Oslo 1952, hvor han vant tre gull, var han så populær at han måtte rømme fra den offisielle OL-innkvarteringen etter én natt på grunn av stor pågang fra publikum. Han bodde resten av lekene på hemmelig sted i privat bolig på Røa slik at han selv og lagkameratene skulle få fred.
Hjalmar Andersen la opp som topputøver etter sin tredje OL-deltagelse i 1956. Han fortsatte imidlertid som aktiv idrettsutøver, spesielt innen roing, utover på 1960-tallet. Han var også en habil syklist, noe som medvirket til at han ble tildelt Egebergs Ærespris i 1951. Før OL i 1960 trente han de svenske skøyteløperne. Les mer …
Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke.
Cecilia Christina Schøller (født Sidsel Kristine Frølich 16. mars 1720 i Tønsberg, død 17. april 1786 i København) var en av Trondheims rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen geheimerådinne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre Stiftsgården i Trondheim, et av Nordens største trepaléer. Hun var datter av offiser Johan Frederik Frølich (1681–1757) og Hilleborg Frølich f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta Frølich, mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn.
Den 18. september 1742 gifta hun seg med Stie Tønsberg Schøller (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med Elisabeth Angell, som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta Schøller var først forent med slekta Angell gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich. Les mer …
Tønsberg gamle kirkegård ligger sentralt i Tønsberg.
Tønsberg gamle kirkegård ble etablert i 1854, og ligger i Tønsberg sentrum, mellom gatene Halfdan Wilhelmsens allé, Kaptein Hoffs allé, Tordenskjolds gate og jernbanelinjen langs Jernbanegaten. Den er en av åtte gravlunder i Tønsberg kommune. Kirkegården tok over som Tønsbergs kirkegård etter den tidligere kirkegården på nærliggende Borgermesterløkka, som i dag er Stoltenbergparken.
Det ligger et nedlagt gravkapell ligger midt i anlegget i aksen i øst-vest, Mariakapellet. Det er dette som har gitt opphav til betegnelsen "kirkegård" i stedet for "gravlund", som kanskje hadde vært mer naturlig i dag. Mariakapellet ble vigslet i 1873, og var i bruk fram til 1974, da man sluttet med kistebegravelser her. Nå brukes det til andre formål, for eksempel konserter. Driftsbygget ligger i det sørøstre hjørnet, og ble bygget i 1986. Les mer …
Abraham Berge, her med tildelt storkors av St. Olavs Orden i forbindelse med at han gikk av som statsråd i 1912.
Abraham Theodor Berge (født i Lyngdal 20. august 1851, død i Tønsberg 10. juli 1936) var lærer, gårdbruker, embetsmann og politiker ( V, FV). Han var statsråd i flere regjeringer, og statsminister 1923-1925. Han var lokalhistorisk interessert, og sto sentralt i oppbyggingen av det organiserte lokalhistoriske arbeidet på begynnelsen av 1900-tallet. Berge var født og oppvokst i Lyngdal kommune i Vest-Agder. Han var sønn av arbeider Johan Tobias Johnsen Bergemoen (1813-1883) og Helene Andreasdatter Kvalsvig (1810-1897), og ble gift i 1875 med Anne Elisabeth, født Kylleberg (1847-1917). Hun var datter av gårdbruker og los Tønnes Elias Pedersen Kylleberg og Elise Severine Olsdatter. Les mer …
|